Hver dag kan du lese i avisen om David som slåss mot Goliat. Vi journalister besetter riktignok rollene med nye, aktuelle navn. Men historien er den samme. Den underlegne står opp mot overmakten. Vi liker å se bøllen falle. Men hvorfor liker vi det? Det er ikke selvsagt.
Selvsagt eller selvmotsigelse? I Danmark har Bo Møhl og May Schack forsket på barnelitteratur. De forteller følgende historie: En dansk kvinne ble tilsatt som lærer for den ti år gamle sønnesønnen til en etiopisk sultan. Gutten hadde fått en muslimsk oppdragelse som skulle sette han i stand til å overta sultanforpliktelsene. Han var en ”velbegavet følsom og harmonisk” guttunge. Som ledd i engelskundervisningen leste læreren høyt fra ”Brødrene løvehjerte” av Astrid Lindgren. En vakker fortelling om brødrene Karl (Kavring) og Jonatan, som dør og kommer til landet Nangijala. Der må de ta opp kampen mot den onde Tengil. Han har tatt makten og vil gjøre menneskene til slaver. Forskerne skriver om gutten at han lyttet ivrig til historien og: ”Han var meget begeistret for Astrid Lindgrens bok, han snakket om den, ba om å få den lest opp flere ganger og spilte scener fra den – med seg selv i hovedrollen som Tengil! Tengil ble oppfattet som den positive helten, mens de to guttene var opprørerne.”
De to forskerne konkluderer lakonisk: ”Eksemplet viser, at erfaring, bakgrunn og kulturelle normer spiller en stor rolle for barnets verdiorientering og identifikasjon” (Møhl og Schack: ”Når børn læser – litteraturopplevelse og fantasi”, København 1980).
I Norge hadde vi lenge en uhyre brutal kultur. I den norrøne mytologien blir verden skapt ved et drap! Med det utgangspunktet var det logisk at den som var mest slu, hadde størst muskler og flest våpen, bestemte. Da var det nærmest selvinnlysende at noen ble slaver, treller. Fortsatt oppfører vi oss som om noen mennesker er mer verdt enn andre. Dette ligger så dypt at det har tatt kirken to tusen år å fortelle seg selv og verden rundt at det stikk motsatte er sannheten. I vår kirke insisterer vi på en selvmotsigelse. Nemlig at det mest forsvarsløse du kan tenke deg, et lite nyfødt barn, er det aller største. At alle menneskeliv er uendelig mye verdt. Og at alle liv er like verdifulle, til tross for alt annet vi ser rundt oss.
Grunnfortellingene. Jeg forsøkte i fjor å forklare studenter ved journalisthøyskolen hvor fundamentale bibelfortellingene er i nyhetene. Det ble helt stille i forelesningssalen. Tanken virket fremmed på dem. Først på vei ut sa en student: ”Når journalister er på parti med de svakeste, så er det humanismen, det er menneskerettighetene”. Jeg spurte: ”Og hvilke fortellinger formet det humanistiske menneskesynet, tror du?” Vi kom ikke lenger. Kanskje er det ikke så farlig. Det viktige er at disse unge journalistene hver dag, selv uten å skjønne det, skriver stadig nye versjoner av bibelfortellingene.
Som ”Den barmhjertige samaritan”. Aviser, blader, bøker og filmer er alle sammen stappfulle av historien om folk som viser barmhjertighet. Å ofre seg for andre, som Kristus, er det største av alle ideal i vår kultur.
Eller hva med historien om synderen som får en ny sjanse? Det beste er å følge dramaturgien i Lukas 15,11. om ”den bortkomne sønnen”. Her er det viktige å bekjenne sine synder, gjøre opp for seg og deretter be om tilgivelse. I dag heter det å ”stå frem” i avisen. Den som bekjenner sine synder, får i forbløffende grad tilgivelse i vår verden.
I jakten på pengesløsende, uansvarlige syndere får vi journalister noen ganger grunnfortellingene i retur. En god avsløring av hykleri og overgrep kan få andre journalister fra andre redaksjoner til å følge opp. Vi står sammen med David klar til å slynge stein mot maktmennesket Goliat. Enda flere reportere kommer til. Med kameraene våre stimler vi sammen rundt synderen. Og før vi aner det, har vi selv blitt en mobb. Vi ligner pøblene som omringet kvinnen. Seerne misliker oss intenst. Noen ganger med rette. Andre ganger er det beregnende politikere som vrir seg unna ansvaret for grove overtramp ved å fremstille seg selv som offer: Som forfulgte, eller som syndebukker (– der har vi enda et ord).
Understrøm. I økende grad former disse kristne grunnfortellingene tankebanene i verden. Bibelens fortellinger ligger som en understrøm i den kollektive bevisstheten. Fortellingene kommer til å bestemme våre tankemønstre lenge etter at enhetskulturen eventuelt forsvinner i Norge.
”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Legg så til med latter: Journalister forsynte seg av ordene og spredde dem. Enten de forsto Ordet eller ikke.