For en pilegrim er det meget viktig med et ankomststed. For en som er underveis er det nyttig å forsikre seg om et mål for reisen. Når vi i dag feirer alle våre helgener, store og små, vil kirken vise oss vårt mål. Ved å minnes båndet mellom oss som vandrer her nede og våre seirende brødre og søstre som nå er i Kristus bekrefter kirken at det å være hellig er et ideal som er tilgjengelig for alle. De hellige mennesker som vi feirer i dag tilhører Kirken som betraktes som et fellesskap mellom alle som lever i Kristus. Altså står de oss nær. De kommer fra oss. De er talløse, som Johannes forsikrer oss om i dagens første lesning. De er "en uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles, av mennesker fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål". Kun i denne hellige forsamling, i dette ideelle fellesskap når Kirken sin katolske og universelle dimensjon fullt og helt.
Vi gleder oss meget i dag over å minnes at Kirken er mye større enn den forsamling som vi kjenner til her og nå. Kirken er de helliges samfunn hvor troende i alle tider rekker hverandre hånden.
Fellesskapet med dem som har levd og trodd før oss gir oss en herlig, uuttømmelig levende tilhørighet. I denne feiringen kan vi løfte våre hjerter til himmelen, og der, i Guds festsal skai vi møte og hilse på alle våre kjære kristne. De er på stedet vi nå haster til. De bor nå i det fullkomne fellesskap som vi fremdeles utøver i pilegrimskirken. Det er paradiset, det himlenes rike som vi drømmer om. Våre hellige har passert alle grenser for å bli ett i Gud og i hverandre. Dette fellesskap må ikke betraktes som en slags illusjon, siden Vårherre i dagens evangelium har belyst forholdet mellom den himmelske tilstand og den jordiske virkelighet. En salig tilværelse er konsekvensen av vårt valg av nåværende levemåte. Alle helgener har en felles identitet, slik Johannes hørte i sin visjon: "Dette er de som kommer fra den store trengsel; de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod". De har valgt Jesus, Guds lam, som felles vei til den guddommelige salighet. Og det var Jesus som inspirerte dem på forskjellige måter til å nå deres felles mål i helliggjørelsen. Med Jesu saligprisninger som påvisning erkjenner vi hvem som nå lever i Guds salighet, hvem som nå eier Guds rike.
Det var de som i livet forlenger Jesu grundige fattigdom i verden. De alene forstår og har mot til å virkeliggjøre den vanskelige evangeliets beskrivelse: "Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på" (Matt 8,20). Den materialistiske verden ser på dem som verdiløse mennesker, men det er de som er store i Guds øyne. Kanskje er det ikke lett for oss heller å gjenkjenne dem blant de små og vanlige folk omkring oss, men det er dem himlenes rike tilhører.
Våre hellige kan komme fra den gruppe mennesker som tilgir alt, tilgir alt. Det er de som best har forstått hva Jesu påbud betyr: "Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet" (Matt 11,29). Det er de som har kjent Jesus i hans sanne skikkelse som Guds tjener som "skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bil hørt på gaten. Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke" (Jes 42,2-3). Våre hellige kan bil de som døde navnløse i krig. De er ofre for all slags urettferdighet fra medmennesker. Det er de som ikke har brukt det onde til å dekke over verdens ondskap, men lengter efter Guds rettferd. De stoler på Gud og har ham som gir håp til og løsning på alle slags urettferdighet de må tåle i livet. Deres salighet er det selvsagte svar fra Gud, den Rettferdige.
Vi kan også erkjenne våre hellige blant den gruppe mennesker som aldri i sitt liv har gjort noe stort. I sitt stille og skjulte liv forsøker de å gjenspeile Gud den barmhjertige, som "lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett" (Matt 5,45). Den fullstendige tro på Gud gir dem et rent og enkelt hjerte. De fullfører den barmhjertige Samaritans oppdrag i en voldelig verden. Det er de som slukker ild I alle kriger og konflikter. For dem ligger det å være fredsmegler dypt i det kristne kall. Det er de som står i første rekke når det gjelder å kjempe mot verdens ondskap med fredelige midler. Selv om de er gjenstand for forfølgelser, tenker de alltid på sine forfølgere med kjærlighet og bønn. Derfor må de i himmelen, fredsriket, lyse som stjerner.
Messen som vi nå feirer, er himmelsk liturgi. Vi feirer nemlig denne hellige handling sammen med hele den himmelske hærskare, sammen med alle engler, erkeengler og hellige. Prefasjonen, den innledende bønn til eukaristien, minner oss om det. I eukaristifeiringen er himmel og jord, den himmelske kirke og pilegrimskirken, forsamlet. Denne hyggelige forsamling lover oss, forsikrer oss at vi har fellesskapet med våre seirende brødre og søstre, i de himmelske goder, i de hellige gaver, i sancta. Disse helgeners forbønn hos Gud er vår skrøpelighet til uvurderlig hjelp. Å bil ledsaget av dem er alt vi kan ønske oss i vår egen jordiske pilegrimsreise. Amen.