Purgatoriet (skjærsilden)

Innledning

Da noen kjente forretningsmenn for noen år siden måtte stå til rette for sine vidløftige finansspekulasjoner, ble det litt av et rabalder. En av motpartens advokater ble etter rettssaken spurt av en fjernsynsreporter om hvordan han opplevde de heftige konfrontasjonene. Han svarte: «Hvis jeg hadde vært katolikk, ville jeg sagt at jeg har vært gjennom en skjærsild; det røynet hårdt på under forhandlingene. Etterpå kjente jeg meg lettet.» Vel, analogien fra rettsvesenet var ikke grepet ut så helt ut av løse luften. Han visste kanskje mer om purgatoriet denne advokaten enn folk flest her hjemme på berget. For underlige er mange av de forestillinger som her florerer på våre nordlige breddegrader.

Å behandle purgatoriet som et isolert fenomen blir en teologisk torso. Purgatoriet må sees i sammenheng med hele det kompleks av trossannheter vi sammenfatter i begrepet eskatologi, et gresk ord vi best kan oversette med «de siste ting». Det dreier seg her om fenomener som død, den særskilte dom, purgatoriet, helvete, himmel, kjødets oppstandelse, den nye himmel og den nye jord.

Bibelen taler mye om de siste ting - av og til noe uklart og usammenhengende. Vi skal derfor ikke undre oss over at eskatologien har vært gjenstand for konfesjonell uenighet - særlig hva purgatoriet angår. Den katolske kirke gjør ikke krav på å vita alt om disse siste ting. Til syvende og sist dreier det seg om mysterier vi ikke makter å lodde dybden i. I sin dogmatikk nevner kirken kun at disse forskjellige muligheter etter døden eksisterer. Trossannhetene befatter seg ikke med hvordan disse mysterier er mulige, gir heller ikke detaljopplysninger om de hinsidige tilstander.

Mange avviser enhver spekulasjon om livet etter døden: «Vi får vente og se hva som kommer!» Personlig tror jeg det kan være sunt både for lærd og leg å grunne litt på de siste ting. Bortsett fra fortapelsens mulighet er det jo lyset vi retter blikket mot. Vår tid er historisk orientert. Vi befatter oss med fortiden og dens linjer inn i samtiden. Men den uavvendelige fremtiden befatter vi oss lite med. Dette har smittet over også på våre kirkesamfunn.

Over våre altre henger det krusifikser. Det minner oss om at Kristus døde for våre synder for snart 2000 år siden. I middelalderen var man like opptatt av veien fra korset frem til fullendelsen i det hinsidige. Å meditere over det evige liv er ikke bortkastet tid. Blir vi tent av lengsel etter målet, blir veien lettere å gå, og døden, som Bibelen kaller vår siste fiende, mister mye av sin gru, blir kanskje endog vår venn.

De som - her på internett - allerede har lest mitt foredrag om hva vi tenker om livet etter døden, kan straks gå over til avsnittet som handler kun om purgatoriet.

Døden

La meg få skildre de siste ting i tur og orden så purgatoriet blir forstått i den riktige sammenheng. Hele menneskeheten er på vei mot et historisk mål. Vi tror ikke på hinduismens evige kretsløp. Historien har sin begynnelse og beveger seg frem mot et mål. Det gjelder menneskeheten som en helhet. Det gjelder hvert enkelt menneske. Døden er den siste hindring vi må forsere for å nå det mål Gud har satt oss.

En rekke teologer ser i dag døden som menneskets store sjanse: Dyr kreperer, mennesket dør. Dyrene har bare en dump anelse om livets slutt. Mennesket vet på forhånd om sin død. Denne viten kan fortrenges. Da blir livets gang mot døden fylt med angst. Døden blir den store angriper på det dyreste vi eier - livet. Den blir «vår siste fiende». Lever vi i bevisst forhold til egen død, mister den mye av sin gru. Vi kan trene oss til å dø, ved å dø stykkevis «den lille død» mens vi ennå lever.

Satser vi på tro, håp og kjærlighet, kan vi gradvis lære oss å slippe tak på det lille jeget, på griskhet, maktsyke, prestisje, selvdyrking. Blir vi dus med døden - ved å miste livet stykkevis - blir det lettere å slippe taket radikalt når vi går inn i den store stillhet. Vel må vi som dyrene passivt gjennomleve selve dødsprosessen. Men som personer kan vi være aktive under den legemlige nedbryting. For døden gir oss en enestående sjanse til å velge: Nå står vi med ryggen mot den ufullkomne tiden, som med sitt «etterhverandre» fikk så mangt et varmt forsett til å kjølne. Nå har vi verden med dens «oppstykkethet» bak oss. De mange små muligheter til sjusket livsførsel, from fornyelse, feig tilbaketrekning, er forbi. Vi står med «brystet» mot den tidløse evigheten. Det valg vi nå tar, gjelder for all evighet. «Som treet faller, slik blir det liggende.»

Personlig vil jeg tro at den Gode Hyrde - som hvileløst vandrer i fjell og ur for å finne og redde den bortkomne sauen - gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland. Han viser seg som det «Verdens Lys» han nå en gang er; Han åpenbarer seg for den kristne som kjenner hans navn; Han gir seg til kjenne for tilhengerne av de store verdensreligioner og søkende agnostikere; Han viser seg for den primitive hedning som i livet søkte det ene Lyset i naturgudenes mange små og spaltede lyskilder. Hvert menneske, som står på dødens terskel, må nå velge Lyset eller mørket.

Valget blir definitivt. Den som velger Lyset blir frelst. Den som - jeg spør om det er mulig - i hat mot Lyset, velger mørket, vil for all evighet sperre seg selv inne i selvdyrkelsens fengsel. Denne endegyldige beslutning på grensen mellom liv og død er ikke vår egen prestasjon når den går i positiv retning: Gud gir oss nåde - lys og kraft til å velge riktig. «Jeg er veien, sannheten, og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» (Joh 14,6). Kristus er «Det sanne Lys, som opplyser hvert menneske» (Joh 1,9). Slik har alle - som søker sannheten og lever etter den loven som står skrevet i deres hjerter (Jfr. Rom 2,14-16) - Kristi lys i seg allerede her og nå under sitt jordiske liv. Men vår smålige selvsentrering lar det ikke skinne fritt. Syndens slagg truer stadig med å kvele det. I døden sprenger Lyset løgnens sperringer. Kristi Lys i oss blir vår hjelp til å velge Lyset for alltid.

Den kristne er kalt til å dø aktivt. Her er Kristus vårt forbillede. Selv hadde han angst for døden. Han svettet blod ved tanken på sin forestående korsdød (Mk 14,32-41). Han opplevde døden som den ytterste forlatthet. Allikevel skildrer evangelistene Jesu død som en aktiv handling: «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46). Vi er alle kalt til aktivt å dø sammen med Jesus. På hemmelighetsfullt vis skjer det allerede i dåpen. Her dør vi, blir gravlagt og oppstår til nytt liv sammen med ham (Rom 6,4).

Denne mystiske død og oppstandelse sammen med Jesus i dåpen skal aktualiseres gjennom hele livet. Paulus skriver jo: «Hvor vi så ferdes, får vårt legeme del i Jesu egen død» (2 Kor 4,10). Denne deltagelse i frelserens død når sitt høydepunkt når vi tar avskjed med vårt jordiske liv i den fysiske død. Da velger vi endegyldig om vi vil dø med den døende Kristus eller om vi vil dø i total ensomhet. Slik blir den kristnes død ikke bare en passiv opplevelse av noe som skjer med oss, men også en aktiv handling: Vi dør aktivt med den døende Jesus som er vårt sanne Lys.

Den særskilte dom

Når vi dør, går det fysiske legeme all støvets gang, mens sjelen går over i det hinsidige og lever fortsatt bevisst. Den katolske kirke har aldri godtatt teorien om at sjelen etter døden eksisterer ubevisst og først «kommer til liv igjen» når den på den ytterste dag gjenforenes med legemet.

Visse bibelsteder synes å motbevise denne teorien: «Så er vi da alltid ved godt mot, og om vi enn vet at sålenge vi har hjemme i legemet, er vi borte fra vårt hjem hos Herren. ... allikevel, sier jeg, er vi ved godt mot; enda vi helst ville flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren» (2 Kor 5,6ff). Jesu ord til røveren han ble korsfestet sammen med: «Ennå i dag skal du være med meg i Paradis.»

En viss nytenkning blant katolske teologer har funnet sted hva sjelens natur angår når den forlater legemet. Med ordet sjel mener Bibelen mer enn noe rent åndelig. Her har teologien til for kort tid siden vært for påvirket av antikkens greske filosofer. Når de talte om sjel, tenkte de kun på den åndelige siden ved den menneskelige person: Det udødelige i oss, som ved livets slutt forlater kroppen og lever evig.

Når Bibelen taler om sjel, mener den noe mer. Her dreier det seg om selve livsprisippet til hele mennesket, eller anderledes formulert: Her går det om menneskets ego, selvet, personmidten. Ut fra denne forståelse av begrepet sjel mener mange teologer at en eller annen form for legemlighet følger sjelen over i evigheten.

Teoriene om hva dette kropslige element vel måtte være, er så innfløkte at det ikke faller innenfor rammen av dette foredraget å utrede dem nærmere.

La oss fortsette vårt klassiske skjema. Når sjelen - forstått som jeget - vandrer over i den hinsidige verden, blir den umiddelbart stilt for Guds domstol. Vi taler om den særskilte dom. Her må vi kvitte oss med visse naive forestillinger, som vi dels ubevisst går og bærer på - også i voksen alder. Vi skal ikke forestille oss dommen á la lagmannsretten i Trondheim. Gud som er ren ånd, sitter ikke på et dommersete og han veier ikke synder og gode gjerninger opp mot hverandre, for så - alt etter utfallet - å sende den ene til helvete og den andre til himmelen. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Dommen lyder på frifinnelse for alle som ønsker å bli frifunnet. Dommen er nåde og miskunn.

Egentlig er det vel Gud som indirekte dømmer oss ved vår egen samvittighet. Den særskilte dom er vel ikke noe annet enn en videreføring og konsekvens av den totalbeslutning vi med eller uten Guds nåde tok i dødens grenseland. La oss se litt nærmere på konsekvensene av denne totalbeslutning, altså på de muligheter som foreligger etter døden og dommen.

Helvete

La oss begynne med den mest uhyggelige mulighet, nemlig helvete. Kirken tar i sin teologi utgangspunkt i Bibelen og dens lære om fortapelsens tilstand. Her har vi mange bibelsteder å holde oss til både i det gamle og nye testamente (Matt 12,41; Matt 10, 28; Matt 5,29; Matt 25,41.42). De fleste eksegeter mener det her dreier seg om autentiske jesuord og ikke urkirkens katekese. Hva disse bibelstedene fremhever er muligheten for å gå fortapt. Bibelen har aldri uttalt seg om hvorvidt mange, noen eller et eneste menneske har valgt denne muligheten, og det har da heller ikke den katolske kirke. Vi har lov til å håpe at alle mennesker når det herlige mål de er skapt for - beskuelsen av Gud i Himmelen.

Vi håper, men vi vet ikke. Hvis noen går fortapt, er det fordi de selv velger denne mulighet like inn i døden. Og Gud respekterer den menneskelige frihet til de grader at han tillater at det skjer.

Det er en tanke som stadig går igjen i teologisk litteratur: Eskatologiske fenomener som helvete og himmel tar - i sin spede begynnelse - til allerede her og nå i dette liv.

Våre erfaringer fra dette århundre viser at det står i menneskets makt å omskape jorden til et helvete. Våre tanker går til konsentrasjonsleirene i vest og øst og til de uhyggelige massakrene på verdens slagmarker eller forsøk på å utrydde hele folkeslag. Vi vet at dette jordiske helvete starter i det enkelte menneskesinn. Vi kan krumme oss så til de grader innover i oss selv at vi guddommeliggjør vårt ego, kutter ut den egentlige Gud, bruker våre medmennesker som redskaper til egen fordel. Kvitter oss med dem når de ikke lenger tjener dette formål, velger å leve i selvdyrkelsens gudsforlatte ishus. Hvis et menneske i dødens grenseland forkaster Lyset og velger det destruktive egomørket, respekterer Gud personens frie valg. Han tillater denne personen å tilbringe sitt liv i det hinsidige i et selvvalgt helvete, som er en logisk konsekvens og fortsettelse av hans jordiske liv.

Himmelen

En annen mulighet er at vi etter dommen går inn i himmelen, for de flestes vedkommende - ville jeg tro - via purgatoriet. Også den er en eskatologisk størrelse som begynner allerede her og nå. «Den som tror, har det evige liv (allerede)", sier Kristus (Joh 5,25). I brevet til efeserne leser vi: « ... han (Gud ga oss sete i himlene med og i Kristus Jesus.» Forenet med Kristus ved dåpen og troen, er vi allerede med ham i himlene. Det er altså mulig å leve «et stykke himmel» allerede her på jorden; overalt hvor mennesker lever sammen i tro, håp og kjærlighet; overalt hvor mennesker slipper taket på seg selv og er der for de andre, foregriper de litt av himmelen. Så kan vi - for å uttrykke oss litt naivt - multiplisere med et uendelig tall, og vi har nådd frem til vårt siste mål - den tilstand vi kaller himmelen.

De bibelske billeder skildrer himmelen som en sosial størrelse: Som et bryllupsmåltid med mange gjester (Mt. 22, 2), (Matt 8,11; Åp 19,9), eller som en by - det himmelske Jerusalem (Åp 21).

Her vil vi - som aldri før - kommunisere med hverandre, leve for hverandre, gjennomstrålet som vi er av Guds lys.

Hva himmelen betyr for den enkelte, utdyper Paulus i 1 Kor 13,12: «For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se (Gud) ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent (fullt ut).» «Hva intet øye har sett og intet øre har hørt, og hva som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte; alt hva Gud har gjort rede for dem som elsker ham - det har Gud åpenbart for oss gjennom Ånden» (1 Kor 2,9-10).

Kjødets oppstandelse,den alminnelige (universelle) dom, den nye jord.

Av mindre betydning for vårt emne er de begivenheter som skal finne sted på den ytterste dag.

La meg med få stikkord summere opp kirkens tro: Når historien har nådd sitt siste mål, vil Kristus komme igjen (Matt 24,30). Våre legemer vil stå opp av graven (1 Kor 15,35 ff; 1 Tess 4,13). Her behøver vi ikke å tenke i molekyler og atomer.Vi får tilbake det legemet som passer til vår sjel. Legemet skal gjenforenes med sjelen og likedannes med Jesu herlighetslegeme (Fil 3,21). Så følger den alminnelige (universelle) dom, som vel først og fremst er en manifestasjon av Kristi universelle kongedømme. Menneskenes bolig blir fra da av den nye jord (2 Pet 3,13; Åp 21,1). Den skal også forherliges som våre legemer (Rom 8,19 ff).

Jeg må få be om unnskyldning for at jeg har ofret så mye plass på død, dom, helvete, himmel osv. Jeg har gjort det av den grunn at det er vanskelig å forstå katolikkers lære om purgatoriet løsrevet fra de øvrige eskatologiske begivenheter.

Purgatoriet

Hvor kommer så purgatoriet inn i det eskatologiske billede? Vi finner det etter den særskilte dom som en mellomtilstand mellom det jordiske liv og den himmelske salighet.

La meg først få trappe ned noen fordommer: Skal vi få en anelse om hva purgatoriet innebærer, må vi først kvitte oss med de frodige folkefantasier som finner sine nedslag i visjonsdiktningen og i den middelalderske bildende kunst. Her fremstilles gjerne purgatoriet som et gigantisk torturkammer, ja, faktisk som en miniutgave av svarteste helvete. Sadistiske tendenser og fortrengte lyster får her boltre seg fritt. Vi får inntrykk av at en grusom gud skapte purgatoriet for å få en siste sjanse til å straffe det syndige mennesket før det går inn i den himmelske beskuelse. Det er vel ut fra et slikt karikert gudsbillede at det kun blir en gradsforskjell mellom pinslene i helvete og de i purgatoriet. Det norske ordet skjærsilden er også egnet til å gi gale assosiasjoner: Man tenker på mennesker som skjæres og brennes. Ordet står opprinnelig for noe som er «rent og skjært», og ilden er symbolsk ment. Vi foretrekker derfor å bruke ordet purgatorium som kan oversettes med renselsestilstand.

Det er viktig å være klar over at de fleste falske forestillinger om purgatoriet er grums fra folkedypet, som intet har å gjøre med kirkens lære om renselsestilstanden. Vi skal se at kirkens lære om purgatoriet er ytterst nøktern og sparsommelig. På Tridentinerkonsilet ble det i 1563 kun sagt:«Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem. Derfor formaner vi biskopene at de skal sørge for den sunne lære om purgatoriet - slik den er blitt oss overlevert av kirkefedrene og konsilene - blir trodd, fastholdt, lært og forkynt overalt. Det som pirrer nysgjerrigheten og fremmer overtro eller gir skitten fortjeneste, skal de forby som noe skandaløst og anstøtsvekkende.»

La oss summere opp punktene i denne teksten.

Mellom det himmelske og det jordiske finnes en rensende tilstand.
De som befinner seg der, blir hjulpet av de gjenlevendes bønner, ...
... ved at messen blir lest for dem.

Det er alt som blir sagt av dogmatisk karakter. Så følger noen pastorale formaninger:

Biskopene skal sørge for at denne lære holdes levende blant de troende.
De skal advare mot all forkynnelse som pirrer nysgjerrigheten og fremmer overtro.

I denne teksten nevnes verken «ild som brenner» eller «orm som gnager.» Det tales i det hele tatt ikke om noen form for fysisk eller psykisk smerte.

Den hellige skrift

Spørsmålet blir nå om det finnes holdepunkter for denne lære i Bibelen. Det gjør det nok, men skriftstedene er ikke entydige.

Vi har noen setninger i 2. Makkabeerbok vi kan støtte oss til. La meg gjøre oppmerksom på at Makkabeerbøkene er fjernet fra protestantiske bibelutgaver som uinspirerte. Men protestantiske teologer betrakter dem som historisk interessante. I vår sammenheng er det tilstrekkelig.

I 2. Makkabeerboks 12. Kapitel finner vi et historisk bevis på at jødene bad for sine avdøde før Kristus. Vi leser om den heltemodige Judas makkabeeren, som fører sine menn i krig mot Israels fiender. Noen få jøder faller i makkabeernes hær. Det viser seg senere at de bærer hedenske amuletter under klærne. Dette var en synd som Loven forbød. Judas samler da inn 2000 drakmer sølv og sender dem til Jerusalem forat prestene i tempelet skal bære frem et syndoffer for de falne så de kan bli forløst fra sine synder. Denne skikk - å be og ofre for de avdøde - blir her betegnet som en from og gudfryktig handling.

Jødene ber den dag i dag for sine avdøde. Etter en begravelse tvetter de sørgende sine hender og ber i stille andakt for sin avdøde mor, far eller andre slektninger.: «Ta ham/ henne opp i de saliges samfunn hos deg i det evige liv, sammen med Abraham, Isak og Jakob, Sara, Rebekka, Rakel, og Lea og andre fromme i Paradiset.»

Slike og lignende bønner har jøden Jesus og hans disipler bedt når de stod ved de avdødes graver. Vi leser ikke noen steder i Det nye testamente at Kristus avskaffet bønnen for de døde. Denne skikk vitner om jødenes tro på at det finnes en mellomtilstand jorden og det himmelske paradis.

For en lutring etter døden finner vi et visst holdepunkt i Paulus 1. brev til korintierne 3,15: Han sammenligner her den kristnes liv med et byggverk. Grunnvollen må være Jesus Kristus. På dette fundament må vi så alle bygge videre. Vi kan bruke så stabile byggematerialer som gull,sølv og edle stener. Vi kan også ta sjansen på å bygge vårt hus på noe så skrøpelig og brannfarlig som tre, høy og halm. På dommens dag skal husets stabilitet settes på prøve. Det er ilden som skal teste byggverket. Hvis huset blir stående, skal byggmesteren få sin lønn. Brenner det opp, blir tapet hans. «Dog selv skal han bli frelst - men som gjennom en brann.» Det dreier seg i siste tilfelle om mennesker som vel har bygget sitt liv på Kristus som grunnvoll, men som har bygget skrøpelig; de har syndet mye. Vel skal de bli frelst, men som gjennom en lutrende ild. Vanskeligheten med dette skriftstedet er at Paulus her sikter til det som skal skje på den ytterste dag, mens purgatoriet -etter kirkens oppfatning - inntreffer umiddelbart etter døden, altså for de flestes vedkommende før den ytterste dag. Denne vanskeligheten blir mindre når vi betenker at Paulus og de første kristne med ham trodde at den ytterste dag var nær forestående.

Urkirken

Det vi i følgende er vitne til er at urkirken - altså de første kristne - viderefører den jødiske bønn for de avdøde. Tallrike billeder over gravene i katakombene gir uttrykk for troen på en avstand mellom døden og beskuelsen av Gud i himmelen. Det koster tid og møye å tilbakelegge denne «strekningen». Snart avbildes denne ferden som en seilas over den store floden, som adskiller de to verdener; snart som en møysommelig vandring langs sydens solstekte landevei, hvor den trette vandringsmann til slutt øyner den svale hytten med brød, frukt, ost og kjølig vin på bordet.

Under disse «grafitti» finner vi innrissede bønner til Gud om at den dødes vei må bli kort.

Kirkefedrene

Kirkefedrene i oldkirken holdt fast på læren om den rensende ild, som de oppfattet som et billede på åndens trengsleri det hinsidige. Men denne rensende lidelse satte de helst i forbindelse med en lutring som skulle finne sted på dommens dag, den ytterste dag. Kirkefaderen Augustinus på tre- og firehundretallet er den første teolog som innså at purgatoriet følger umiddelbart etter døden. Pave Gregor den Store på femhundretallet samtykket i dette.

Middelalderen

I middelalderen gjør den teologiske jus sitt inntog i læren om purgatoriet. Dette var en uheldig utvikling. Middelalderens teologer var noe fiksert på Guds rettferdighet - ofte på bekostning av kjærlighetens gode Hyrde. For dem stod det slik at Gud nok tilga alle synder allerede i dette livet- når synderen døde med en oppriktig anger. Men Guds rettferdighet krevde at synden måtte straffes, at den måtte sones, selv om syndeskylden var tilgitt. De trakk frem eksempler fra Det gamle testamente som forsvar for denne teorien: David syndet stort mot Gud da han sendte krigeren, Urias, i døden for å kunne ta hans kone til ekte. Profeten Natan oppsøkte David og fortalte lignelsen om den rike mann med de mange sauene som stjeler den fattige manns eneste sau. David farer opp i vrede: Mannen må øyeblikkelig straffes. Natan sier at han, David, er den rike mannen --- . Da angrer David straks sin synd, og profeten sier til ham: «Så har Herren borttatt din synd. Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte, så skal også den sønn du har fått visselig dø» - og så skjer (2 Sam 12,1-15). Gud tilgir altså David hans skyld, men straffer ham like fullt: Barnet han har med sin ulovlige kone skal dø.

Det var en slik gammeltestamentlig tankegang som i middelalderen snek seg inn i læren om purgatoriet: Gud var god: Han tilga synderen hans skyld før døden. Gud var også rettferdig: Synden måtte straffes, sones etter døden.

Ut fra en slik juridisk tankegang utviklet middelalderens teologer et helt system over hvor store og lange straffer de måtte sone i purgatoriet som hadde gjort disse og hine synder. Rettferdigheten krevde at det var proporsjon mellom forbrytelse og straff.

Denne teologiske «rettspraksis»" finner neppe noe grunnlag i Det nye testamente. Her er Gud først og fremst kjærlighet. Han tilgir synd og ettergir straff i samme slengen: Da den bortkomne sønnen - som hadde ranglet opp farsarven - vendte nesen hjemover, tok faren imot ham med åpne armer. Her skilles ikke mellom skyld og straff. Alt blir tilgitt og ettergitt. Gjøkalven blir slaktet. Synderens hjemkomst skal feires.

Kristne mystikere

De kristne mystikere på 1300-tallet bryter med denne juridiske tankegang anvendt på Gud. Som et eksempel kan henvises til den tyske mystiker, Heinrich Seuse. Grepet som han er av Guds nåde, våger han å hevde at selv om sjelen hadde fortjent å brenne tusen år i skjærsilden, ville den etter kort tid med anger og bot her på jorden, gå inn til den evige glede uten lutring i purgatoriet.

Vår tid

Vår tid har lite til overs for middelalderens ensidige fokusering på Guds rettferdighet. Det er den kjærlige Gud vi først og fremst retter tankene mot. Og så hevder da en rekke teologer at det er det syndige menneskets umiddelbare møte med den hellige, allkjærlige Gud på den annen side av dødens skillevegg som er selve purgatoriet.

Personlig er jeg tilbøyelig til å mene at denne hypotesen er riktig. La oss se litt nærmere på den. Jeg har allerede vært inne på at de eskatologiske begivenheter har sin begynnelse allerede her og nå under vårt jordiske liv. Dette gjelder også for purgatoriet. Møtet med den allkjærlige Gud allerede her og nå virker lutrende på oss.

Neppe noen har skildret dette bedre enn den russiske forfatter Fjodor Dostojevski. Jeg tenker spesielt på hans hovedverk, Brødrene Karamásov. Her stifter vi først bekjentskap med den aldrende vellysting Fjodor Karamásov. På mystisk vis blir han tatt av dage og frarøvet sine penger. Mistanken falle på sønnen Dimitrij. Motivene er tilstede. Alle indisier peker mot ham. I virkeligheten er det broren Ivan som er den skyldige. Denne intellektuelle snobb og gudsfornekter har hjernevasket en trdje bror, døgenikten Smerdjakov, fortalt ham at hvis Gud ikke eksisterer, har mennesket lov til å gjøre hva det vil. Smerdjakov har en nesegrus beundring for sin intellektuelle bror. Han lar seg påvirke og dreper sin far, som han hater. Men Dimitrij får skylden. Han har ikke myrdet faren, men han har hatt lyst til å gjøre det, så han føler seg skyldbetynget. Så skjer det forunderlige: Hans gjenfødelse er nær. Under rettssaken blir hans hjerte og samvittighet lutret under vekten av den falske anklage og overhengende ulykke som truer ham. Innerst inne godtar han straffen - tjue års straffearbeid i Sibir - ikke fordi han har begått forbrytelsen, men fordi han har vært så heslig og avskylig at han kunne ha begått den.Han hadde hatet faren og ønsket livet av ham. Til sin fjerde bror, den fromme Aljosjas, sier han: «Jeg ønsker å lide og vil rense meg gjennom lidelsen.» I fengselet åpner han seg helt for denne broren: «Kjære bror, jeg har i disse måneder fått følelsen av at jeg er blitt et annet menneske. Et nytt menneske er oppstått i mitt indre. Det har vært der hele tiden, men ville aldri kommet frem hvis ikke dette fryktelige slaget hadde rammet meg.» Dimitrijs lutring fullføres i fengselet.

Hva har så dette med purgatoriet å gjøre? Hvor ligger analogien?

Dostojevski er forfatter og tar sitt utgangspunkt i mennesket: Lidelse båret som soning, fører til Gud. Dimitrij blir en kristen. (Det ble også Dostojevski selv under sitt fireårige straffearbeid i Sibir.)

Jeg er teolog og starter med Gud. Det er Gud som åpenbarer seg i Dimitrijs samvittighet og gir hans lidelse en lutrende karakter. Det er møtet med Gud i samvittigheten som gjør hans lidelse til en lutring. Purgatoriet begynner altså allerede her på jorden.

Bibelen gir oss en rekke eksempler på at det syndige menneskes «kollisjon» med den uendelige, hellige Gud gir lykke, lidelse og renselse på en og samme tid.

Da Gud talte til Moses fra tornebusken, ble det for mye for ham. Vi leser at Moses skjulte sitt ansikt, for han våget ikke å se på Gud (2 Mos 3,1-6).
Da profeten Daniel fikk et himmelsk syn, ble han redd og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Da så Gud talte til ham, lå han sanseløs til Gud reiste ham opp igjen (Dan 8,15-18).
Da Herren åpenbarte seg for profeten Elia ved fjellet Horeb, drog han kappen for ansiktet. Møtet med Gud ble for sterkt for ham (1 Kong 19,13).
Da profeten Jesaja så Gud sitte på en høy trone omgitt av serafer som sang «Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud. Himmelen og jorden er fulle av din herlighet», da utbrøt profeten: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud» (Jes 6,1-5).
Da Peter, Jakob og Johannes fikk oppleve den forklarede Krisus på fjellet Tabor og så hvordan hans ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som sne, og hørte Guds røst fra skyen som omga dem: «Dette er min Sønn, den utvalgte, lytt til ham», da ble de grepet av frykt og kastet seg med ansiktet mot jorden (Luk 9,28-36; Matt 17,1-13).
Johannes beretter i sin Åpenbaring om et syn han hadde: Han så den himmelske Kristus, kledd i fotsid kjortel. Håret på hans hode var hvitt som sne. Hans øyne flammet som ild. Hans ansikt lyste som solen når den skinner i all sin glans. Da ble Johannes grepet av frykt og falt ned for ham som død (Åp 1,13-17).

Slike og lignende tekster fra Bibelen viser at når det lille, syndige menneske får en gudsåpenbaring, plutselig står overfor den hellige Gud, får det en ytterst smertelig følelse av uverdighet, en opplevelse som går hånd i hånd med en ekstatisk glede, og fører til lutring og fornyelse.

Hvis vi nå projesjerer disse opplevelsene inn i det hinsidige, og - for igjen å uttrykke oss naivt - multipliserer betraktelig, befinner vi oss midt i purgatoriet.

Når vi forlater denne verden, etter å ha fått tilgivelse for alvorlig skyld, og blir stilt overfor den levende Gud, blir vi først grepet av frykt, ja, rystet i vårt innerste. Møtet med Guds hellighet gjør oss vår egen uhellighet bevisst. Hans brennende kjærlighet åpenbarer vår ukjærlighet. Guds uegenyttighet åpenbarer vår navlebeskuende selvdyrking.

Dette er noe vi alle kan få oppleve - også når vi har levd vårt liv i tro, håp og kjærlighet, også når vi stadig har bekjent vår skyld og fått tilgivelse. For synden gir oss sår. Den skaper gale holdninger, forårsaker feilutviklinger. Vårt hovmot gjør oss blind for den vi er. Vi trekker livsløgnens maske over all vår tilkortkommenhet, vår uegentlighet. Åpenbaringen av Guds uendelige hellighet etter døden gjør det lysende klart for oss at vi ikke har levd opp til den tanke Gud hadde om oss før vi ble skapt, at vi ikke har brukt de talentene han ga oss i vuggegave. Vi våget ikke å være oss selv. Vi ble alver av andres meninger. Vi lot oss hjenevaske av medienes holdninger. Vi gikk inn i en konformitet, som dypest inne stred mot vår samvittighet. Vi våget ikke å være enere som ropte til massen: «Dere tar feil!» Vi lot oss friste i «ørkenen» til å tilbe skapningen istedet for Skaperen, og vi falt. Vi våget ikke å la oss konfrontere med vår «farlige» frihet. Foretrakk, som storinkvisitoren i Brødrene Karamásov å gi vrak på friheten, selvstendigheten, den sunne autonomi. Foetrakk å ofre friheten på den forførende Storebrors alter; konformitetens alter; reklamens alter; tidsåndens alter; det gode og anstendige borgerskaps konturløse alter. All denne synd blir i anger tilgitt når vi dør, men holdningene, sårenetar vi med oss over i evigheten. Vi er fortsatt urene , og ifølge Bibelen skal intet urent gå inn i himmelen (Åp 21,26). Derfor må vi - før vi går inn til den fulle gudsbeskuelse - renses for all urenhet. Dette skjer i møte med Guds blendende lys umiddelbart etter døden.

Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være.

La meg igjen referere til en episode i Det nye testamente - hvor menneskekjenneren Lukas skildrer best: Da disippelen Peter fulgte etter Jesus inn i yppersteprestens have, var han lutter god vilje. Flyktet hadde han gjort da Mesteren ble tatt til fange. Svikten skulle gjenopprettes. Men da han ble gjenkjent som Jesu disippel, fikk feigheten atter overtaket. Der stod han og bannet og sverget på at han ikke kjente dette mennesket. I samme øyeblikk ble Jesus ført ut av yppersteprestens hus. Jesus bare «så» på Peter. Han bare «så» på ham uten å si et ord. Peter gikk ut av haven og brat i gråt. Jesu blikk gjennomboret Peters sinn. Han så seg selv med Jesu øyne. Blikket fra hans guddommelige venn fikk hans oppskrytte selvbillede til å rause sammen. Jesu blikk lutret ham. Han valgte ikke nå håpløshetens desperate handling som Judas. Peter gråt, og hans gråt var befriende. Fra nå av var Peter en annen, han var gjenfødt.

Slik vil også Jesu guddommelige blikk lutre oss etter døden. Det blir en smertefull opplevelse, fordi den lutrer oss. Det blir en gledefull opplevelse, fordi den fører til befrielse fra all den livsløgn som sperret veien til sann lykke da vi levde på jorden. Det blir en saliggjørende begivenhet, fordi den åpner alle sinnets porer for gudslyset. Det er dette - som her er skildret - som er purgatoriet. Det dreier seg altså, som jeg sa innledningsvis, ikke om en kortere eller lengre straff som Gud ilegger oss, men om det lille mennesket - blandet opp som det er med intethet og skadet av synd - som «kolliderer» med den uendelig hellige Gud.

Vi kan finne analogier: Når vi befinner oss inne i en mørk hytte på fjellet like etter påske og så går ut i det skarpe solskinnet, vil det først blende oss, det svir i øynene. Gradvis vender vi oss til lyset, vi nyter det. Analogien halter i den forstand det her dreier seg om en prosess over vanlig tid. Purgatoriet er sannsynligvis tidløs, eller det dreier seg om en utenomsanselig, sammenfallende tid. Lutringen skjer i ett nu - i det syndige menneskets umiddelbare sammentreff med Guds hellighet.

Et annet billede: Vi har vært ute i kulden i tynne votter og fått neglebit. Vi kommer inn i et varmt rom. Først blir smerten bare verre. Så sprer varmen seg velgjørende ut i alle leddene. Imøtet med Gud roper vi med profeten Jesaja: «Ve meg! det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg har sett kongen, Herren, allhærs Gud» (Jes 6,5). Selverkjennelsens smerte blir til lutring. Vi går inn i den fulle gudsbeskuelse, som er himmelen.

Et tredje billede med innledning: Vi er skapt av Gud og for Gud. Hele vårt vesen roper etter vårt opphav. Gudsbilledet i oss lengter intenst etter orginalen, kunstneren selv. Vår menneskelige eksistens kan sammenlignes med en sydende vulkan. Ilden nede i krateret søker seg fritt løp. Men den slipper ikke uten videre opp av dypet. Tykke lag med stein og lava sperrer for utløpet. Når det kommer til utbrudd, river ilden med seg alt som sperrer og skyter opp mot himmelen. Slik også med gudslengeselen innni oss: Slagg av menneskelig selvviskhet dekker jegets krater. Tidvis slipper små porsjoner av kjærlighetens flammer gjennom risser og sprekker i vårt ego.

Møtet med Gud etter døden forårsaker et gigantisk utbrudd. Gud selv fjerner med sitt gjennomborende kjærlighetsblikk løgnens slagg, som tetter igjen så mang en pore i vårt veden. Dette smerter, renser, befrir. Resultatet: Kjærlighetens flamme skyter uhindret opp mot Gud. En ny tilstand inntrer - himmelen.

Forstår vi purgatoriet slik vi hittil har skildret det, sier det seg selv at vi her ikke kan operere med begreper som sted og vanlig tid. Det dreier seg om en tilstand, en eskatologisk begivenhet, et møte med Gud. Vi må derfor kvitte oss med all tingliggjørelse av purgatoriet, og ikke minst med folkefantasiens forestilling om purgatoriet som et halvveis helvete, et uhyggelig torturkammer hvor de stakkars sjeler pines av en hevngjerrig gud. Purgatoriet er ingen straff fra Guds side, men en kjærlighetsgjerning. Det er møte med den allkjærlige Gud som smerter oss, fordi vi ved egen skyld er blitt delvis fremmedgjort for uegenyttig kjærlighet. Slik forstått betyr purgatoriet frelse, glede, oppstandelse. Det er det glade budskap om purgatoriet vi forkynner.

Bønnen for de avdøde

De eskatologiske begivenheter har - ikke bare en individuell - men også en sosial dimensjon. De er en del av menneskehetens felles skjebnefellesskap. Vi tilhører et hellig samfunn som spenner over himmel og jord med Kristus som sentrum. Et samfunnsliv krever samfunnstjeneste. Lemmene på Kristi kirkelegeme må vise solidaritet mot hverandre. Beredvillig tjeneste må være parolen for alt samfunnsliv. Vi kan be og lese messer for en person (som kanskje finner seg i en krise) her på jorden. Vi kan tjene hverandre med bønn og messe også utover livets jordiske dimensjon. Denne tjeneste skulle vi yte - ikke minst ved tanke på at de avdøde lutres passivt, altså uten egen aktivitet.

Hvordan Gud lar bønnen komme de henfarne til hjelp, vet vi ikke. Det kan neppe dreie seg om forkortelse av tid, muligens handler det om en forminskelse av smertefull intensitet. Dette forblir et mysterium, på samme måte som det også forblir en hemmelighet hvordan Gud hjelper våre medmennesker her på jorden som vi ber for.Vi vet at vi alltid blir bønnhørt når vi ber for nesten, men hvordan erfarer vi sjelden. Det vi vet er - som tidligere nevnt - at bønnen for de avdøde var vanlig både i det gamle Israel og i urkirken.

Bønnen har også en pastoral betydning: Når vi ber og lar lese messe for dem som har gått forut for oss inn i evigheten, blir vi oss enheten i de helliges samfunn sterkere bevisst; vi tar ikke noen egentlig avskjed med dem som sovner inn i Jesu navn. Bønnen minner oss om at det ikke finnes hermetiske skott mellom himmel og jord. Den gjør oss bevisst at de er med oss og vi med dem.

Sluttbemerkninger

Ennå var det mye som kunne sies om purgatoriet. Om Dantes Guddommelige Komedie er det skrevet en hel litteratur. Draumkvedet har også vært gjenstand for mange kommentarer. I begge disse verk fra middelalderen har purgatoriet en viktig plass. Mye kunne også sies om kontinuiteten mellom det jordiske og det hinsidige purgatoriet, mellom den jordiske og hinsidige lutring. Det får bli til en annen gang.