Paul M. Zulehner heter en østerriksk katolsk prest, professor i pastoralteologi i Wien. Han har to doktorgrader og er en voldsomt etterspurt foredragsholder både i Østerrike, Tyskland og Sveits. Jeg hadde selv den glede å delta i et seminar med ham i Osnabrück for tyve år siden, og kunne slå fast at vi her hadde å gjøre med en usedvanlig begavelse som dertil la for dagen betydelige pedagogiske kvaliteter. Nå 58 år gammel, er han stadig på farten som foredragsholder. Hans foredragstema er for tiden det moderne menneskes heseblesende jakt på en lidelsesfri, jordisk lykke under en "lukket himmel".
Er det et tidens tegn at nettopp disse foredragene kan notere seg for en kolossal tilstrømning av tilhørere?
For hvordan er det moderne menneskes forhold til "de siste ting"? Finnes det noen himmel, som for å sitere Den katolske kirkes katekisme (den såkalte Verdenskatekismen) "er det endelige mål og oppfyllelsen av alle menneskets dypeste lengsler, den høyeste og endelige lykketilstand". Eller er vårt liv bare et meningsløst pust mellom tusenårene før oss og etter oss? I Europa skal det være nesten 60 prosent som tror dét - med døden er alt slutt.
Zulehner prøver å nærme seg dette spørsmålet ved først å peke på det grunnleggende faktum at ethvert menneske har sine drømmer. Men det er som om disse drømmene ikke passer inn i tid og rom. De er grenseoverskridende, umåtelige og ikke til å temme. Våre ønsker er alltid større enn det som lar seg realisere. Vi har våre forestillinger om yrkeskarriere, om kjærlighet, om partnerskap. Men noen regninger blir alltid liggende igjen uten dekning. Vi løper med andre ord rundt med et utopisk overskudd av ikke-realiserte drømmer og forventninger. Vi føler at verden er et nummer for liten for oss. Det er som om vi kan iaktta en hemmelig lengsel etter at livet på jorden allikevel til slutt ikke kan være alt. Det er denne sammenheng ikke få mennesker som søker å forlenge sitt liv ved å rette blikket mot asiatisk forløsningslære. Mens fromme asiater ofte søker å komme ut av forestillingen om en stadig gjenfødelse, er det et paradoks at europeere vil inn i denne forestillingsverden. Man håper på en forståelig, men merkverdig form for resirkulering av sjelen. Her spiller ikke himmelen noen rolle; her er det tale om jordiske forlengelser av livet.
Hva er så dypest sett grunnen til at vi har denne uuttømmelige beholdningen av uoppfylte ønsker? Zulehner tar utgangspunkt i katekismen: Man kan forstå mennesket bare når det erkjennes som et vesen der lengselen etter Gud konstituerer mennesket som menneske. Gud vil gi seg selv til noen som ikke er ham selv. Slik kan man forestille seg selve skapelsen: Mennesket har nedlagt i seg lengselen etter Gud og er dermed i hele sitt vesen egentlig innrettet mot denne lengsel. Slik kan det forklares at verden synes å være et nummer for liten for mennesket. Hvis vi skal ha et gudsforhold, er dét bare mulig når vi har noe av Gud i oss selv. Eller med andre ord: Jeg kan bare komme en fremmed i møte når jeg har noe av denne fremmede i meg selv, hvilket igjen åpner et interessant aspekt i innvandrerproblematikken, skriver Zulehner. For fremmedhat er et stykke selvhat, fordi vi avviser det fremmede i oss selv. Og vi lever i et samfunn som for tiden utvikler et temmelig sterkt selvhat.
Zulehner retter sterk kritikk mot særlig tidligere tiders pedagogisering av begrepet himmel. "Hvis du ikke oppfører deg skikkelig, kommer du ikke til himmelen", for ikke å snakke om Gud som en slags kontrollinnretning: "Gud ser deg nok!" Ikke mindre skarp i sin kritikk er professoren når det gjelder politisk misbruk av himmelen. I lang tid bebreidet man de kristne kirkene for at de avsporet menneskene fra jorden og all dens urett med trøst om bedre tider i det hinsidige. Kjent er Karl Marx for sin oppfordring om ikke å forlenge elendigheten i fromhetens navn, men å bekjempe den. En religion som bare er orientert mot det hinsidige, bidrar bare til unnfallenhet. Slike strømninger finnes nok fremdeles også blant katolikker: from, men ikke politisk aktiv; åndelig, men ikke gi seg i kast med realitetene. Likevel er dette bare en strømning blant flere. I dag er situasjonen ofte den at kirkene fremstår som drivende sosiale krefter, som er i virksomhet nettopp der den sosiale nød er størst. Men bordet er dessverre ennå ikke ryddet helt for den upolitiske fromhet.
Vi lever under en lukket himmel, fordi vi betrakter livet som den siste mulighet. Vi jager etter den maksimale lykke; uproblematisk og fri for lidelse. I nødsfall prøver vi å nå paradiset ad kjemisk vei. Og typisk for vår tid er at lykken skal nås hurtigst mulig. Selv om vi i dag lever lenger, leer vi kortere, påstå Zulehner. Vi halser etter en lykke uten lidelse, vi strever etter å gjøre alt stadig raskere. Aldri før i historien har vi sett en så oppjaget kultur som den vi har i dag. Dette gjør seg gjeldende også på områder som arbeid og fornøyelse. Vi unngår det "ikke-gode" liv gjennom forandringer, skilsmisse, i nødsfall eutanasi. I vårt korte liv skal også kjærligheten være optimal og da er det ikke nok med én partner. "Konsekutiv polygami", dvs. forhold som følger hurtig etter hverandre, er blitt det normale i Europa. Zulehner tydeliggjør dette: Si til en som er på stadig jakt etter nye forhold: Forbli i ditt første. Han kommer til å se på deg med like stor forbauselse som om du hadde sagt til en vanfør: Løp raskere!
Zulehner oppsummerer så det hele ut fra sine teologiske premisser: Det moderne menneske er drevet av sin lengsel etter himmelen. Han vil oppleve lykke uten lidelse. Herav ønsket om en velferdsstat der alt ubekvemt er ryddet av veien. Alt dette viser at himmellengsel er levende, den blir bare ikke erkjent, fordi vår særegne kultur suger den opp i seg. "Menneskeheten lider av en stadig mer ondartet forstoppelse i sitt overnaturlige liv", skriver professor Hans Aaraas i sin doktoravhandling om den franske dikteren Georges Bernanos, "den moderne verden gjør alt for å forsone mennesket med seg selv og med dette liv, det vil si med fortvilelsen. Den religiøse likegyldighet lukker seg om personligheten som et gravmæle. Men dypt i sjelene ligger fremdeles den overnaturlige trang som et instinkt mennesket ikke lenger kan gi navn og som det derfor ikke kan gi et naturlig avløp... Det moderne menneske lider under et hjemløst begjær etter en Gud som ikke lenger kjennes".
Derfor lever vi under en lukket himmel. Vi lever som om vi søker himmelen på jorden. Dette blir i bunn og grunn en ynkelig kultur, fordi vi ikke lenger gir oss selv rett til gjensidig begrensning. Vi forlanger at den andre skal være en utømmelig kilde til oppfyllelse av all vår jordiske lengsel - kjærlighet, trygghet. Jeg utsetter min neste for min himmellengsels terror, spissformulerer Zulehner. Men intet menneske kan tilby grenseløs lykke. Målt i vår hunger etter lykke, vil denne verden alltid forbli et nummer for liten for oss.