Hva er Kongregasjonen for helligkåringer?

Congregatio pro Causis Sanctorum, Kongregasjonen for helligkåringer, er både et av de minst spektakulære og et av de mest produktive kontorene i Vatikanet. Kongregasjonen har eksistert i over 400 år. I 1588 foretok pave Sixtus V en stor reform av kurien, altså kontorene for pavens medhjelpere. Kontorene ble innrettet som institusjoner tilsvarende de departementene som på samme tid ble skapt i de nye sterke nasjonalstatene rundt om i Europa. Departementene, som ble ledet av fyrstenes rådgivere, fikk sin motsats i Vatikanet ved kongregasjoner som ble ledet av kardinaler.

Siden da var det Rituskongregasjonen som hadde hånd om helligkåringene, ettersom en helgen blir en del av Kirkens riter og gudstjenester. I 1969 skilte pave Paul VI Ritus- og gudstjenestekongregasjonen fra Helligkåringskongregasjonen, som nå ble selvstendig. Den nåværende paven omorganiserte helligkåringene i 1983. De første stadiene skal nå avklares på bispedømmenivå av de lokale biskopene, som altså skal avlaste Vatikanet. Det er på et temmelig sent tidspunkt at sakene sendes til Vatikanet.

Kongregasjonen har en avdeling som arbeider med nye helligkåringer og en som arbeider med historisk forskning om helgener, noe som er en egen vitenskap som kalles hagiografi. Siden 1984 har kongregasjonen en egen skole for dem som skal arbeide med helligkåringer i Vatikanet eller på bispedømmenivå.

Det er et enormt forskningsarbeid som har blitt utført når det temmelig anonyme dekretet til slutt leses opp for kongregasjonens medlemmer, som mest består av eldre prester, biskoper og teologer. Dekretet leses opp av en representant for kongregasjonen på en blanding av moderne språk og latin. Paven er med, men lytter bare. Kongregasjonens rolle er jo ikke å forandre noe, men bare undersøke og konstatere hvordan det allerede forholder seg. Pavens rolle er derfor helt passiv. Når det lange dekretet til slutt er lest opp, leder paven en kort takkebønn.

I de første kristne århundrene ble det ikke foretatt noen helligkåringsprosesser. De begynte temmelig sent i middelalderen. Tidligere ble det ansett å være så opplagt hvilke mennesker som Gud hadde brukt som spesielle redskaper at Kirkens ledelse ikke blandet seg inn. Men med tiden begynte man å ære personer som aldri har eksistert eller hvis navn og identitet ble forvrengt. Helligkåringsprosessene ble da innført som en måte å rydde opp i en jungel av mer eller mindre sanne legender.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling/OB 3. juli 1998; o: pe