| Oppdatering: Den hellige Pio av Pietrelcina ble saligkåret 2. mai 1999 og helligkåret 16. juni 2002 av pave Johannes Paul II. |
Erkebiskopen av Dublin har kunngjort at han har åpnet undersøkelsesprosessen rundt Frank Duff. Prosessen kan eventuelt lede til at stifteren av Marialegionærene blir helligkåret. Duffs kandidatur til salig- og helligkåring vil antagelig uvegerlig føre til ny debatt.
Den ferske strid om saliggjøringsprosessen for «Padre Pio», den kjente italienske stigmatiker og kapusinerprest, har igjen satt Den katolske kirkes helligkåringsprosedyrer på dagsorden i allmennheten.
Det var den 18. desember 1997 at dekretet om «Guds tjener» p. Pio av Pietrelcinas «heroiske dyder» ble promulgert, i nærvær av pave Johannes Paul II og medlemmer av Vatikanets Kongregasjon for helligkåringer. Fra da av kunne Padre Pio kalles «venerabile» (=ærverdig).
En artikkel i en irsk søndagsavis hevdet kort tid etter at det i Vatikanets hemmelige arkiver fantes beviser for at at Padre Pio hadde forfalsket sine stigmata, hadde samlet inn penger for høyreorienterte grupper og hadde misbrukt kvinnelige skriftebarn seksuelt. Men denne typen påstander (som blir blankt avvist av Vatikanet) er ikke mere enn det man kan regne med kan komme til å dukke opp når man gjennomfører en slik omfattende etterforskning av en persons liv og levned, særlig dersom det dreier seg om en person som det har vært så meget debatt rundt som Padre Pio.
Den katolske lære om helgener – at man kan anrope hellige kvinner og menn i himmelen og be om deres forbønn – går tilbake til Kirkens tidligste dager. Fra det fjerde århundre var det å vise respekt og ærbødighet overfor martyrene blitt en del av Kirkens dagligliv. På den tid var det biskopene som kunne avgjøre hvilke kristne martyrer som slik kunne venereres (vises ærbødighet), og venerasjonen spredte seg innen lokalkirkene.
Venerasjonen av bekjennere – som døde en naturlig død etter et liv preget av heroiske dyder – er ikke fullt så gammel som martyrkulten. Opprinnelig var bekjennerne slike som hadde bekjent sin kristne tro når de ble stilt overfor troens fiender, eller som var blitt pint for troens skyld. Senere ble begrepet «bekjenner» utvidet til også å omfatte dem som hadde levet et hellig liv og dødd en from død.
Men en slik hellighet er det mye vanskeligere å bevise enn et martyrium. Misbruk snek seg inn, blant annet som følge av lokalpatriotisme og enkelte biskopers av og til skjødesløse praksis, slik at nokså upassende personer kunne bli opphøyet til helgenvenerasjon. Derfor – for å forhindre uverdige forhold – etablerte Kirken mer og mer rigorøse prosedyrer for granskningen av slike kvinners og menns liv, innen de kunne løftes opp til altrene for allmenn venerasjon.
Mot slutten av det 11. århundre bestemte pavene at det kun skulle være de økumeniske konsiler som skulle foreta den endelige granskning av saligkåringskandidatenes levned og de mirakler som skulle ha skjedd på deres forbønn. Men noen biskoper fortsatte som før å saligkåre lokalt. I 1634 utsendte derfor pave Urban VII en bulle som reserverte retten til salig- og helligkåring til ene og alene Den hellige stol.
Helligkåringsprosessen krever en lang og detaljert etterforskning. Den begynner på det lokale plan, i det bispedømme der kandidaten levde. Folk som tror at en avdød levde et helgenaktig liv, kan komme med informasjon til bispedømmet. Biskopen avgjør om undersøkelsene skal formaliseres og videreføres. Hvis han sier «nei», blir det med det.
Dersom det er et historisk tilfelle (i betydningen at det ikke finnes noen nålevende som kan minnes personen), må saken overføres til Roma. Men dersom det fremdeles lever mennesker som kjente personen, foretaes meget av den innledende vurdering lokalt i bispedømmet.
Så snart en biskop har godkjent at en sak skal føres formelt, utnevner Den hellige stol en «postulator» for saken. Postulatoren – som idag ikke lenger må være en prest – må enten bo i Roma, eller oppholde seg der periodevis, slik at han kan holde kontakten med myndighetene i Vatikanet. Postulatoren utnevner også en assistent, visepostulatoren, som må være en person med bred allmenndannelse, med i det minste noe innsikt i teologi og historie. Fra Vatikanets side utpekes det der en «relator», som samarbeider med postulatoren med å utarbeide en «positio», et dokument som lett kan komme opp i tusenvis av sider.
Visepostulatoren foretar granskninger av kandidatens liv, rykte, arbeid og skrifter (hvis det finnes noen). Her er man åpen ikke bare for det som er åpenbare fakta, man lytter også til sladder og skandalehistorier. Det er visepostulatorens oppgave å foreta en så god som mulig vurdering av gehalten i det forskjellige som bringes til torvs, slik at sannheten kan tre frem fra denne masse av opplysninger, halvsannheter og antydninger.
Når «positio» er ferdig, legges det frem for Kongregasjonen for helligkåringer i Roma. Den utnevner så et antall historiske rådgivere («consultores») til å granske den, og som også skal forsikre seg at man virkelig har snust etter opplysninger på alle de steder der opplysninger kan være å finne. De jakter etter tegn på at ting kan ha blitt dekket over, og om det finnes dokumenter som krever en avklaring. I Padre Pios tilfelle fylte etterforskningspapirer og vitneutsagn til slutt 102 bind.
Rådgiverne skriver ned sine meninger, og skrider så til avstemning. Dersom et betydelig flertall er for, går saken videre til en teologisk kommisjon, som har til oppgave å vurdere om bevisene leder til den konklusjon at personen levde et liv preget av heroiske kristne dyder.
I juni 1997 avholdt ni teologer et to timer langt møte i Vatikanet der de drøftet bevisene om Padre Pios hellighet. De tvilsspørsmål («dubia») som måtte ha dukket opp under etterforskningen, ble lagt frem for drøfting av relatoren. Men i Padre Pios tilfelle var teologene enstemmige i sin konklusjon at kapusinermunken levde et liv der han på heroisk vis etterledve de teologale, kardinale og religiøse dyder. I oktober 1997 trådte tolv kardinaler sammen for å fatte en endelig beslutning på grunnlag av materialet. De var også enstemmig positive i sin konklusjon.
Etter at paven erklærte Padre Pio «venerabile», ble det neste trinn i prosessen å granske et angivelig mirakel som skal ha funnet sted på Padre Pios forbønn. Dersom granskningen overbeviser Vatikanet, kan paven saligkåre Padre Pio. Det innebærer at katolikker har rett til (ikke plikt til) å ære ham som en salig.
Det siste trinn er helligkåring, kanonisering. Den er en ufeilbarlig erklæring fra pavens side om at personen er en helgen, som hele Kirken skal ære. Nok et mirakel må til før dette kan bli aktuelt.
Vanligvis må det gå 25 år etter personens død før en evt. sak innledes. Deretter kan det ta et par år å utarbeide en positio. To år til går med til for den historiske granskning, og to år til for teologene. Granskningen av hvert mirakel – i praksis dreier det seg om helbredelser – kan ta atskillige år. For mange sykdommer, f.eks. for kreft, krever de medisinske eksperter en ti års venteperiode før man tar stilling til om helbredelsen var underfull. Alt i alt dreier det seg om en lang, strevsom og komplisert prosess – men så er da også resultatene for evigheten!