I år er det klart at John Henry kardinal Newman (1801–1890) blir saligkåret, etter en lang prosess. Han er, som sin katolske landsmann fra reformasjonstiden, Thomas More, en mann for alle tider. En helgen er et tegn for sin tid og for ettertiden. Og nettopp det er John Henry Newman. Et tegn for å fastholde troens sannhet, et tegn for Kirkens enhet, et tegn på Kirkens fornyelse. Alt dette henger sammen med den historie han ble født inn i og virket i: 1800-tallets England. Så sent som i 1879 ble han kreert kardinal, av pave Leo den 13.
Han vokste opp i London, i et borgerlig, anglikansk hjem med alminnelig fromhet. Det var først i ungdomstiden Newman opplevde en personlig omvendelse, i evangelikal, lavkirkelig ånd. Nettopp dette gav hans tro og hans kall et snitt av radikalitet, av bibelforankring og alvor som fulgte ham hele livet, også som katolikk. Newman havnet i Oxford, det ene av de to tradisjonsrike universitetene i England. Her møtte han også mer liberale impulser, Kirken og troen skulle tilpasses vitenskapen og først og fremst være til moralsk nytte for nasjonen. Så kom, så å si, omvendelse nummer to, ikke minst takket være markerte personligheter som kom i Newmans vei i kirke og universitetslivet. Han ble høykirkelig og begynte å betone den anglikanske Kirkens katolske arv.
Datidens anglikanske kirke var på mange måter i dypt forfall. Den var blitt en aristokratisk overklassekirke, tett knyttet til staten og teologisk og liturgisk utvannet. En fornyelse måtte komme. Newman og hans venner ville hente fram igjen anglikanismens katolisitet. Den anglikanske kirken skulle være en via media mellom protestatismen og den den romersk-katolske kristendommen. En renset katolisisme, det var programmet.
Fornyelsen begynte med Newmans forkynnelse, som universitetsprest i Oxford, en tjeneste han hadde ved siden av sine akademiske læreroppgaver. Han begynte å holde serier med prekener i universitetskirken, basert på Skriften og tradisjonen, med pastoral skarphet og visdom. Ikke noe sensasjonelt – men det ble en sensasjon, for folk strømmet til i mengdevis og hele Oxford ble snudd på hodet. En stor, kirkelig bevegelse vokste frem. Den anglokatolske bevegelsen, også kalt Oxford-bevegelsen. Prekenene ble utgitt flere ganger, Parochial and Plain Sermons, og hvis en virkelig vil «smake» på Newman, bør en lese disse.
Dette førte til grundige studier i kirkefedrenes skrifter – og mer og mer opppdaget Newman at hans via media-modell ikke var holdbar. Han innså sakte, men sikkert at det var den katolske kirken som var apostlenes og fedrenes kirke. Til slutt tok han skrittet, ca. 45 år gammel, og lot seg oppta i Kirken. Det ble et stort rabalder, for mange fulgte ham og bevegelsen han ledet, ble splittet og svekket, selv om den fortsatte. Det var heller ikke lett for Newman å forlate sine venner og det Oxford han elsket, med hele dets kultur og forfinede lærdom. Den engelske katolske kirke var nemlig ikke noe «fint selskap» den gangen. Folk var generelt antikatolske, mange av katolikkene var irske immigranter, og dem hadde man ikke stor respekt for. Mange av Newmans nye trosfeller, ikke minst i lederskapet, var skeptiske til ham; han var kanskje ikke helt å stole på med sin protestantiske bakgrunn?
Men Newman gikk energisk på i sitt nye kall. Han ble videreutdannet i Roma, ordinert til katolsk prest og bestemte seg for å tilhøre Oratorianerne, en type prestefellesskap grunnlagt av den romerske presten Filip Neri på 1500-tallet. Newman og hans venner slo seg ned i Birmingham hvor de bygde opp et stort virke med forkynnelse, skoledrift og sosial innsats. Newman var, med sin Oxford-bakgrunnn, veldig opptatt av at katolikkene måtte være like velutdannet og kulturelt skolerte som de britiske protestantene. I Irland ønsket man å reise et katolsk universitet, og Newman ble satt på jobben. Han fikk det i gang, men møtte katolsk motstand. Biskopene ville ha et stramt katolsk lærested, mens Newman nettopp ville at katolske unge skulle få en bred intellektuell dannelse. Hans tanker om dette kan vi finne i en av hans mest velskrevne bøker: The Idea of a University. Som så mange store kulturelle og religiøse personligheter, var Newman svært opptatt av dannelse, av opplæring og menneskelig vekst.
Markerte personer som Newman møter både hengivenhet og kritikk. Etter hvert begynte også framstående protestanter å angripe ham; de betvilte hans redelighet, han var sikkert en hemmelig katolsk agent, en trojansk hest, da han var protestant. På dette angrepet svarte Newman med en annen av sine mest glimrende bøker: Apologia Pro Vita Sua (Forsvar for hans liv), der han gjendriver anklagene med stor intensivitet og overbevisningskraft. Både denne og hans bøker ellers gjør ham forøvrig til en av viktoriatidens mestere i engelsk språk og stil.
Hele tiden jobbet Newman med teologiske og filosofiske spørsmål. Hans lidenskap og hans kall, både som anglikaner og katolikk, var å forsvare troen mot tidens kristendomskritikk i kjølvannet av Opplysningstiden, mot religiøs likegyldighet og oppløsning av troens dogmatiske og bibelske innhold. At troen er den samme selv om nye dimensjoner i den kommer til syne, viste han i studien An Essay on the Developement of Christian Doctrine og sine filosofiske tenkning nedfelte han i boken An Essay in Aid of A Grammar of Assent. Fornuften må ikke forstås for snevert, intuisjon, følelser og forestillingsevne spiller med når menneskers innsikt og overbevisning formes.
Som Oxford-mann var Newman fostret i en verden av klassiske tekster. De viktigste tekstene for troen og Kirken er ikke tørre, teoretiske lærebøker og abstrakte prinsipper slik katolsk teologi hadde lett for å tenke på Newmans tid. Viktigst er Bibelen, kirkefedrene og liturgien, tekster fulle av fortellinger, av symbolikk og bilder. Levende tekster. Her er teologiens og troslivets kilder. Ved å formidle dette inn i den katolske kirken og teologien var Newman med på å bane vei for Det andre Vatikan-konsil. Den oldkirkelige renessansen, liturgisk og teologisk, oppdaget også Kirken som mer enn en bastant institusjon. Den er et folk, der alle har sin plass og sin oppgave i helheten. Newman derfor sterkt legfolkets rolle i Kirken. De skulle være teologisk kompetente og ha dømmekraft i trosspørsmål, sammen med og i enhet med Kirkens læreembete.
I det hele tatt: En opprustning av hele Kirken så den kan være tydelig i troen, motstå press fra et ikke-kristent samfunn – og samtidig være åpen mot verden og kulturen; det var Newmans program. Det er i høyeste grad aktuelt. Vi trenger i dag både fastheten og åpenheten. Etter mitt syn ligger Newmans helgenstatus først og fremst i den profetiske påminnelsen om dette.
Newman er nettopp derfor en mann også for vår tid, for all seasons.