150 år med ordenssøstre i Norge

Det er i år 150 år siden de første ordenssøstre slo seg ned i Norge igjen etter reformasjonen. Fra en sped begynnelse med to søstre fra den franske kongregasjonen «Filles du Coeur de Marie» (Mariadøtrene), til i dag hvor det samlet er omkring 160 ordenssøstre. Pioneren etablerte seg i Kristiania. Det var en fransk kongregasjon som  kom til Norge via Sverige, men som bare var her i fem år. Helt hvorfor de fant å trekke seg tilbake så kort etter at de kom, går ikke klart frem av annalene, sier sr. Else-Britt Nilsen, som arbeider med ordenssøstrenes historie i Norge i nyere tid. «Det var tydelig at det var alvorlige vanskeligheter», sier hun, «de var kommet for å bidra til 'undervisning av pikene i menigheten og arbeid for et vakrere gudstjenesteliv'. Det siste klarte de visst, men skolen var ingen ubetinget sukssess.» I en redegjørelse fra søstrene selv heter det: «Vi ser med glede at St. Joseph- og St. Elisabethsøstrene med suksess fyller den karitative rolle som Mariadøtrene tidligere alene kunne utøve ...»

«Disse to søsterkongregasjonene overtok etter Mariadøtrene og har betydd så uendelig mye for vår kirkes anseelse i Norge. St. Josephsøstrene av Chambery kom i 1865 og St. Elisabethsøstrene i 1880», sier hun videre. «Søstrene har fremfor noen andre vært bindeleddet mellom Den katolske kirke og det norske samfunn. Gjennom skolevirksomhet og sykehus – især det siste – har de hatt en helt unik kontaktflate med folk flest. Grupper av mennesker som ingen prest eller biskop ville være i nærheten av å komme i kontakt med. Deres fremmede fremtoning til tross, så maktet de å bygge opp en autoritet og en anseelse som har vært og er uvurderlig.»

Og det liten tvil om søstrenes betydning. Overalt hvor det ble grunnlagt menigheter fulgte søstrene med. Og de var mange. Fra de to første søstre i Kristiania i 1857, vokste antallet til nærmere 600 hundre på 1940-tallet – da utgjorde de 20 % av katolikkene i Norge – på 1960-tallet var 6 % av landets katolikker ordenssøstre mot ca 0,3 % i dag – et tall som allikevel er mer «normalt». «Årsakene er sammensatte. Barnerike familier og mange kall fra utlandet, ikke minst Tyskland, Nederland og Polen, en dynamisk politikk fra katolske biskopers side og et stort behov for helseinstitusjoner i Norge hadde ført til et uforholdsmessig høyt antall ordenssøstre i forhold til andre katolikker. Av religiøse institusjoner hadde katolske sykehus i 1940 over halvparten av alle sykehussenger i Norge, og det på en katolsk befolkning på 3000!» «Etter 2. verdenskrig ble kallene færre», fortsetter sr. Else-Britt, «og norske helsemyndigheter satte opp et program som skulle bedre det offentlige sykehustilbudet. Begge forhold forandret søstrenes situasjon, en forandring som skulle bli enda mer radikal i perioden 1965–75 hvor reformene fra Det annet vatikankonsil også skulle settes ut i livet.»

Søstrene sto da overfor en dobbelt utfordring: Klosterlivet skulle i støpeskjeen i verdensmålestokk, og lokalt var søstrenes rolle i kirke og samfunn radikalt forandret. Antallet søstre har tilsynelatende rast nedover, men samtidig har det skjedd og skjer det mye på klosterfronten i Norge, sier hun, og peker på det faktum at mens det i løpet av Kirkens første 90 år etter gjenetableringen i 1843 kom 14 nye ordener og kongregasjoner til landet, så har det kommet 10 nye i løpet av de siste 17 år. «Klosterlivet har alltid gått i bølger», sier hun, «og klostrene avspeiler de samfunn vi lever i på godt og vondt. Den mangel på stabilitet som gjør seg gjeldene på skilsmissestatistikken, ser vi også i klostrene. Vi ser også at noen kongregasjoner dør ut, mens nye vokser frem. Var det sosiale kall til sykepleie og skole som drev kvinner til klostrene i første halvdel av det forrige århundre, så er det ofte det mer spesifikt 'religiøse' som driver unge kvinner dit i dag; liturgi, bønn, stillhet og liv i fellesskap. Klostrene fremstår i dag som 'åndelige hospitaler' som mange mennesker søker seg til uten nødvendigvis å ville slutte seg til dem. Men de søker åndelig veiledning, fornyelse og ro.» Sr. Else-Britt ser på ingen måte mørkt på fremtiden: «Fortsatt går norske kvinner i kloster. I dag er det ca 20 norskfødte søstre, og fortsatt kommer majoriteten fra Tyskland. Men bildet endrer seg. Flere av de nye kommer langveisfra: Filippinene, India, Indonesia, Mexico, USA og Vietnam – helt i tråd med innvandringen forøvrig.» Heller ikke det er nytt, skal vi tro sr. Else-Britt som henviser til utvandringsbølger til andre kontinenter hvor prester og ordensfolk fulgte i kjølvannet av sine landsmenn for å sørge for dem. «Også det ser vi tydelig i det katolske Norge i dag, og det er både en normal og ønsket utvikling», avslutter hun. 

Kvinnelige ordenssamfunn i Norge 1857–2007

Katolske hospitaler i Norge eid av katolske ordener