Hvordan Kirken fikk fastlagt sin form og sitt innhold
Den romerske keiser Konstantin godkjente kristendommen i 312, og det ble ikke flere forfølgelser. Hittil hadde små kristne samfunn levd et tilbaketrukket liv i samfunnet, men nå ble den kristne Kirke med ett en dominerende faktor i det offentlige liv i Romerriket. Det førte til to store problemer: Hvordan skulle keiserens makt (som i århundrer var blitt ansett som guddommelig) kunne gå sammen med Kirkens makt, og hvordan skulle den store rikskirken få fastlagt sine retningslinjer for tro og moral?
Keiseren var blitt troens forsvarer, men han ønsket også å overskygge det geistlige hierarkiet med paven i spissen. Stat og Kirke kunne ikke finne frem til et harmonisk samarbeid uten stadige forhandlinger, og slike forhandlinger ble på høyeste plan lagt til de økumeniske konsiler, de store allmenne kirkemøter.
Det første av dem ble sammenkalt i Nikea år 325. Den direkte årsaken til kirkemøtet i Nikea var arianismen, en bevegelse som stod for en avvikende teologisk tolkning av hvem Jesus Kristus egentlig var. Hele befolkningen ble involvert i stridighetene mellom dem som holdt på den tradisjonelle oppfatning at Jesus Kristus (Logos) var Guds Sønn (fullt ut guddommelig), og de som fulgte presten Arius i hans oppfatning: Logos var den høyeste av alle skapninger, men tross alt en skapning.
Keiseren grep inn og sammenkalte biskopene i Romerriket til et kirkemøte som skulle fastslå hva som var korrekt. Biskopene forkastet Arius' lære og fastslo at Sønnen var «av samme vesen som Faderen» og formulerte det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelse. Den bygger på en dåpsbekjennelse som overalt hadde vært vanlig i Kirken. Nå ble Jesus Kristus ettertrykkelig anerkjent som Guds enbårne Sønn, sann Gud av den sanne Gud.
Konsilet behandlet også spørsmål om de kirkelige strukturer, geistlighetens plass og verdighet, offentlig bot, gjenopptagelse av frafalne og liturgiske forskrifter.
Arianismen var imidlertid seiglivet. Det ble fortsatt stridigheter hvor arianerne vant enkelte keisere for sine synspunkter, og mye av misjonsarbeidet i de slaviske og germanske områder skjedde gjennom arianske misjonærer. Kjetteriet varte derfor i flere århundrer i rikets ytre områder. I de østlige indre områder hersket det stadig en teologisk usikkerhet som preget de politiske forhold.
Den østromerske keiser, Theodosius, sammenkalte så biskopene til det annet økumeniske konsil i Konstantinopel i 381. Her fikk de tradisjonelle oppfatningene (med sterk støtte fra de vestlige biskoper som var Roma-orientert) etter hvert full tilslutning. En ny trosbekjennelse (den nikensk-konstantinopolitanske) ble formulert, og her blir det presisert hva den Hellige Ånd er: "Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, og som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene".
Denne trosbekjennelsen (symbolet fra Nikea og Konstantinopel) er blitt den felles bekjennelse for de store kristne kirker. Men på 400-500-tallet kom det i vest en tilføyelse som senere utløste alvorlige konflikter mellom øst og vest: «utgår fra Faderen og Sønnen». Pave Johannes Paul II har sagt at begge formuleringer nå er gyldige i Den katolske kirke. De ortodokse kirker i dag tar fremdeles sterk avstand fra enhver tilføyelse til det opprinnelige symbolet.
Konsilet kalte Konstantinopel «det nye Roma» og gav byen æresplassen bak Roma selv, men foran Alexandria og Antiokia. Disse hovedsetene i øst ble koblet med den stedlige statsmakt, og dette førte etter hvert til løsrivningstendenser fra Roma. Samme år ble kristendommen statsreligion i Romerriket.
Det tredje økumeniske konsil ble sammenkalt av keiser Theodosius II i Efesos i 431. Alle biskoper i øst og vest skulle møtes. Hovedpunktet denne gang var en teologisk strid mellom Antiokia og Alexandria. Konstantinopels patriark, Nestorius, hørte til Antiokia-skolen og holdt på at Logos og Jesus var to forskjellige personer (det er omstridt om han uttrykte det så sterkt), mens Alexandrias patriark, Kyrill, hevdet den tradisjonelle oppfatning at Guds Sønn er én person med to naturer; den guddommelige og den menneskelige. Begge parter hadde på forhånd appellert til paven for å få sin teori godkjent av ham.
Nestorius' oppfatning ble forkastet av konsilet, men fremdeles finnes det kirkesamfunn preget av nestorianske holdninger.
Det ble nå definert at Jesus Kristus er Gud og menneske i én person og at Maria derfor kan bli kalt «Guds mor», theotokos. Kirkens æring av Maria er derfor samtidig en klar bekjennelse: Hennes sønn er sann Gud.
Det var pave Leo I som sørget for at keiser Marcian sammenkalte et fjerde økumenisk konsil i Kalkedon i 451. Hovedsaken denne gang var en ny lære som arkimandritten Eutyches i Konstantinopel stod for. Han hevdet at når den menneskelige og den guddommelige natur ble forenet i Kristus, ble den menneskelige utslettet. Derfor kan man bare snakke om én natur (monofysis); den guddommelige.
Pave Leo I hadde forfattet en tekst om Kristi to naturer, og den ble godkjent ved akklamasjon: «Dette er apostlenes tro, dette er vår tro, Peter har talt gjennom Leo.» Dette ble samtidig en viktig erkjennelse av Kristi frelsesgjerning gjennom både å være menneske og være Gud. For øvrig tok konsilet avgjørelser i en rekke disiplinærsaker. Det skulle herske orden og system i den kristne Kirke. Men bak reguleringene lå det latente konflikter mellom pave og keiser, rivaliserende patriarkater og ulike nasjonale interesser.
Et femte økumenisk konsil, det andre i Konstantinopel, fant sted i år 553 og kalles Konstantinopel II.
Det var igjen keiseren som sammenkalte kirkemøtet. Pave Vigilius deltok ikke selv og var ikke representert. Det var derfor lenge tvil om dette konsilet skulle bli anerkjent som økumenisk.
Stadig var det forståelsen av personen Jesus Kristus og hans virkelige natur(er) som var hovedsaken. Man anstrengte seg her for å trekke monofysittene (de som holdt på Kristi ene guddommelige natur) inn i felleskirken igjen, og på den annen side ble tre nestorianske skrifter forkastet. Dette viser at kristenheten fremdeles hadde vanskeligheter med å frigjøre seg fra slike mer ubalanserte tendenser, som kom til å fortsette innenfor spesielle geografiske kjerneområder – særlig i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse avgjørende kristologiske spørsmålene trengte lang tid for at de kristne kunne komme frem til en helhetsoppfatning. Ellers kom det lite ut av dette konsilet.
Det sjette økumeniske konsil: Konstantinopel III, 680–81. Keiser Konstantin IV sammenkalte dette kirkemøtet i samråd med pave Agathos, som sendte sine representanter. Fremdeles var det Kristusskikkelsen som stod i sentrum: Det var nødvendig å presisere sider ved avgjørelsene fra konsilet i Kalkedon, særlig at Kristus – ved å ha både en guddommelig og en menneskelig natur - har to viljer: en guddommelig og en menneskelig vilje.
Det syvende økumeniske konsil fant sted i Nikea i 787. Nå var det helt andre ting som stod på dagsordenen i et kirkemøte som ble innkalt av keiserinne Irene. Islam trengte inn i de kristne områdene i Midtøsten og Nord-Afrika, og med det kom det frem en sterk kritikk av de kristnes bruk av religiøse bilder (noe som er forbudt i muslimsk sammenheng). Keiser Leo III hadde så satt i gang en billedstorm for å ødelegge alle ikoner, og det hadde kommet til blodige sammenstøt.
Konsilet tok utgangspunkt i Bibelen og avgjorde at siden Gud var blitt menneske i Kristus, er det også tillatt å lage bilder av ham. Verdslig innblanding i biskopvalg ble forbudt, og det ble foreskrevet at man jevnlig skulle holde synoder (mer lokale kirkemøter).
Hva betyr disse grunnleggende konsilene for oss?
Nettopp avgjørelsene på disse syv kirkemøtene er en felles plattform for Den katolske kirke og De ortodokse kirker. Mange av avgjørelsene slutter også protestantiske kirkesamfunn seg til. Etter konsilet i Nikea er de økumeniske konsiler bare blitt innkalt av paven, stort sett uten at de ortodokse kristne har deltatt, og de har juridisk bare gyldighet innenfor Den katolske kirke. Konsilene har altså funnet sted i en splittet kristenhet.
Vi ser hvor opptatt de kristne i disse tidlige århundrene var av å prøve å finne frem til Sannheten i alle teologiske spørsmål. Sannheten måtte være én fordi Jesus Kristus er én, og menneskene følte seg forpliktet til først å fremst å være sannhetssøkere. Da brukte de den fornuft og innsikt de hadde fått gjennom bibellesning og tradisjonserfaring til å formulere troen slik at den ble bindende for enhver. Alle måtte slutte seg til de endelige resultatene, for ellers ville de ikke være medlemmer av ett folk.
Disse syv konsilene fastla også på en myndig måte embetene, virksomhetsformene og normene som skulle opprettholdes i en kristen kirke. Kirken skulle være en enhet og en slagkraftig helhet til tjeneste for menneskene. Derfor var avvikene og de mange sidelinjene et onde som stadig måtte bekjempes.
I dag er det helt andre holdninger som kommer til syne, klarest i de protestantiske kirkesamfunn, men de kryper gradvis inn også i deler av Den katolske kirke. Det gjelder nå å godta det meste, vesentlig på et følelsesmessig grunnlag og ut fra det som til enhver tid regnes for å være en tolerant holdning, mens spørsmålet om sannhet skyves til side. Sannheten befinner seg for mange utelukkende i himmelen, og kristne mennesker har øyensynlig lite ansvar for den i sin egen jordiske tankevirksomhet og adferd. De følger sine private ønsker og generelle samfunnstrender, og bruker det kristne fellesskapet mest når de føler behov for det.
I de syv konsilers tid deltok de brede lag av folket i kampen for den rette kristne tro, på godt og ondt. Men troen hadde en avgjørende betydning for de enkelte og for deres plass i det kristne fellesskap. Den var slett ikke en forbruksvare som stadig kan skiftes ut når det dukker opp mer attraktive forbruksvarer på den kristne del av livssynsmarkedet.