Ifølge «Retningslinjene for 'ad limina'-besøkene» gitt av Vatikanets kongregasjon for Biskopene den 29. juni 1988 (Høytiden for apostlene Peter og Paulus) er «'ad limina'-besøkene et middel for å virkeliggjøre fellesskapet mellom delkirkene og den romerske pontiff (paven)».
Disse besøkene er viktige for Pavens pastorale tjeneste. Meningen med dem er «å styrke biskopenes eget ansvar som apostlenes etterfølgere, og av deres hierarliske fellesskap ('communio') med Peters etterfølger. Dette knytter an til et besøk ved apostlene Peters og Paulus' graver» i Roma, i henholdsvis Peterskirken og basilikaen S. Paolo fuori le Mure.
Dersom det er særlig mange biskoper i et gitt land, gjennomføres besøkene puljevis etter region. Ellers komnmer alle biskoper fra samme land samlet. Biskopene i de nordiske land - Danmark, Finland, Island, Finland og Sverige - kommer samlet. Deres termin er i april 1997. Det betyr at det neste påfølgende «ad limina»-besøk fra Norden blir i år 2002. Under besøket mottar Paven hver biskop enkeltvis der han tar opp situasjonen i deres respektive bispedømme med dem. Til slutt gir han en egen audiens for alle i fellesskap, og hilser dem med en tale.
Forut for «ad limina»-besøket er det to forberedende faser. Den første fasen er i hovedsak åndelig: Hver biskop gjennomgår under Guds åsyn de viktigste trekkene ved situasjonen i sitt bispedømme. I denne fasen - og seks måneder innen besøket skal finne sted - utferdiges en femårsrapport og sendes til Vatikanes kongregasjon («departement») for Biskopene. Den pavelige nuntius har dessuten til oppgave i god tid å minne biskopene om datoen for besøket.
Den mer umiddelbare forberedelse har å gjøre med å gjøre avtaler med de forskjellige avdelinger i Vatikanet som biskopene også skal besøke. Femårsrapportene blir sendt fra kongregasjonen til disse andre kurieorganene, slik at besøkene blir vel forberedt og kan bli mer fruktbare. Når biskopene besøker f.eks. det pavelige råd for fremme av kristen enhet, vil de drøfte den aktuelle økumeniske situasjon. I andre kurieorganer vil de drøfte f.eks. presteutdannelsen, situasjonen for ordenssamfunnene, osv.
Under besøket skal biskopene som nevnt også besøke de to kirker der apostelfyrstene Peter og Paulus er gravlagt. Denne skikken er meget gammel. Men systemet med jevnlige besøk fra alle verdens kanter, noenlunde slik vi kjenner det i dag, ble etablert i 1588 av pave Sixtus V - en av de store reformpaver etter Tridentinerkonsilet. Intervallene mellom besøkene er blitt justert flere ganger: Tidligere måtte ikke biskopene fra de fjerne misjoner innfinne seg så ofte som de andre, men i moderne tid er det ikke lenger noen grunn til å gi slike konsesjoner til kommunikasjonsproblemene.
Kardinal Joseph Ratzinger, prefekt for kongregasjonen for Troslæren, skriver i en teologisk betratning mot slutten av «Retningslinjene for 'ad limina'-besøkene» at den teologiske roten og det konkrete innhold i «ad limina»-besøkene kan uttrykkes ved ordene «una cum» i den eukaristiske bønn under hver messefeiring. Han forklarer: «Vi feirer messen ikke bare i enhet med den stedlige biskop, men også 'una sum Papa nostro' (i enhet med vår Pave). Denne forening med biskopen av Roma forener også biskopene med hverandre, og den er den grunnleggende forutsetning for deres kollegialitet.»
Kardinal Lucas Moreira Neves av São Salvador da Bahia i Brasil og tidligere sekretær for kongregasjonen for Biskopene, skriver det følgende om besøkets åndelige og pastorale betydning: «Meningen med en pilegrimsreise er særlig rik og betydningsfull for en av apostlenes etterfølgere (dvs. for en biskop). Det er en dobbel og synlig betydning. For det første ligger betydningen i at man minnes Peters og Pauli 'missio apostolica' (apostoliske sendelse) på romersk jord. For det første ligger den i den 'confessio fidei' (trosbekjennelse) som begge apostlene fullbragte - Peter på Vatikanhøyden (der han døde martyrdøden) og Paulus ved Tre Fontane på Via Ostia (der han ble halshugget).»
Msgr. Vicente Carcel Ortì, som den gang var tilknyttet Den Apostoliske Signatura, skriver i direktoriet om de kanoniske bestemmelser og den historisk-juridiske betydning av besøket. Han påpekte at enhver biskop som forestår et bispedømme skal - som uttrykt i kirkelovens kan. 399 og 400 - er forplitet til å avlegge rapport til Paven om tilstanden i det bispedømme som er ham betrodd, og at han må gjøre dette personlig «dersom han ikke er rettmessig forhindret fra det».
De nordiske katolske biskoper avlegger sitt «ad limina»-besøk i tiden 14. til 21. april 1997. Fire-fem av dem har ledet sine kirkedistrikter i hele den forutgående femårsperiode: Biskop Hubertus Brandenburg (Stockholm), biskop Paul Verschuren S.C.J. (Helsinki) og biskop Gerhard Goebel M.S.F. (Tromsø); biskop Gerhard Schwenzer SS.CC. (Oslo) og p. Georg Müller SS.CC. (apostolisk administrator av Trondheim). Biskop Czeslaw Kozon har hatt ansvaret for bipedømmet København siden våren 1995, og biskop Johannes B. M. Gijsen av Reykjavík kom ikke til Island før høsten 1995.
Bispedømmet Stockholm har også en hjelpebiskop med på besøket: msgr. William Kenney C.P.