I. Ordenslivet
Når vi leser i Snorre om våre tre misjonskonger, får vi inntrykk av at disse nærmest alene innførte kristendommen i Norge. Så var nok ikke tilfelle. Både Håkon den gode, Olav Trygvason og Olav den hellige bragte med seg biskoper og prester fra England. Kongene la grunnlaget for kristendommens innførelse i Norge dels ved forkynnelse og iherdige overtaleleser dels med løfte om vennskap, og – dessverre – dels ved makt Men det var geistligheten som sådde Guds ord i folkedypet der kongene først hadde pløyet. Dette var et verk som strakk seg over århundre. Ved ivrig forkynnelse og katekese i bygdekirker og katedraler maktet prestene over tid å vende den nordiske, kollektive ættemoral til individuell etisk ansvarlighet overfor Gud og medmennesker – både ættestore og småkårsfolk. Etter hvert ble norske menn selv viet til prestetjenesten. Men lenge var det nok utenlandske prester som rådet grunnen for kristen åndelig vekst. Også klostervesenet kom til oss fra utlandet og bidrog til denne vekst i kristen modenhet.
Benediktinere
Eldst blant Norges klostre er en gruppe på tre benediktinerklostre – på øya Selja litt syd for Stad, Holm (Munkholmen) i Trondheimsfjorden, Munkeliv utenfor Bergen. Det er all grunn til å regne med engelsk støtte til disse klostrene, som ble bygget omkring 1100.
Cisterciensere
I 1140-årene kom cistercienserne til Norge. (Reformerte benediktinere.) De bygget klostre ved Lyse utenfor Bergen, på Hovedøya i Oslofjorden, på Tautra i Trondheimsfjorden. Det råder en viss usikkerhet rundt Munkeby kloster ved Levanger. Trolig har også det vært eid av cistercienserne. Også denne munkeorden kom til oss via England.
Nonneklostre
Vi fikk fem nonneklostre – Nonneseter ved Bergen, Rein i Rissa. Hvilken orden disse to tilhørte vet vi ikke sikkert. Men de tre andre – Oslo, Gimsøy ved Skien og Bakke ved Trondheim er sikre benediktinerabbedier.
Augustinere
I slutten av annen halvdel av 1100-tallet kom augustinerne til Norge. Det var lærdom og boklige sysler de var mest opptatt av. Mens cistercienserne bygget sine klostre på avsidesliggende, naturskjønne steder, grunnla augustinerne sine klostre nær befolkningssentrene for å virke som inspirasjon og eksempel for folk og sognegeistligheten.
Vi kjenner kommuniteter fra denne perioden: Kongehelle, Utstein, Halsnøy, Johnsklosteret ved Bergen, Helgeseter ved Trondheim.
De monastiske klostrenes betydning for kristenlivet
Historikere synes å være enige om at vi vet svært lite om ordensfolkenes virksomhet i Norge i middelalderen. Vi finner noen klosterruiner på enkelte steder. Skriftlige kilder er det få av. Mye gikk trolig tapt ved reformasjonens innføring (1537). De få skriftlige dokumenter som er bevart, handler mest om stridigheter mellom klostrene og biskopene om laksevall og eiendommer, som begge parter mente de hadde krav på. Videre har vi skriftlige nedtegnelser fra tiden like før reformasjonen – om to halvgale abbeder, den ene i Utstein, den andre på Tautra (Galematthias). De la en fremferd for dagen som var langt fra kristelig. De slo munkene så blodet fløt, satte klostergodset over styr, og levde et åpenlyst horeliv. Begge var danske, «omstreifende» geistlige, som på finurlig vis hadde tilsneket seg abbedverdigheten. Den protestantiske kirkehistoriker Oluf Kolsrud skriver i denne sammenheng: «Det er saart å sjaa at avskummet fraa den danske kyrkja søkjer si lukka i vaart land. Um norske menn er det ikkje slike sogor aa fortelja.» [1] – Allikevel er det nettopp slike enkelthistorier som i etterreformatorisk tid, ja, like til denne dag, har farget folks negative syn på ordenslivet i sin helhet.
Vi kan beklage at de skriftlige nedtegnelser om munkers og nonners liv i norsk middelalder er så få. På den annen side kan vi våge å anta at nettopp denne «stillheten» bærer vitnesbyrd om at ordenslivet var åndelig sunt og livskraftig. Historikere kretser helst om håndfaste, gjerne sensasjonelle begivenheter. Det er de som «selger». Stillheten kan tyde på at det meste var i skjønneste orden. At munker og nonner levde sitt usensasjonelle bønneliv i nestekjærlighetens tjeneste, må ha vært det normale. Men har de også påvirket sine omgivelser?
Her noen korte betraktninger: De monastiske ordener – benediktinere og cisterciensere – hadde opus Dei (Guds forherligelse) som hovedformål. Dag og natt var delt inn i liturgiske tidebønner med messen som sentrum. De levde og virket etter mottoet ora et labora (be og arbeid). Mellom tidebønnene arbeidet de hårdt med jordbruk, håndverk, skrivning, bildende kunst. De førte et kontemplativt liv, som forutsatte at de levde isolert fra omverdenen. Men bønnens vinder blåser hvor de vil, lar seg ikke stanse av fjordarmer og ødemarker. De har nådd folk i øygarden, i bygder og byer. Paulus sammenligner Kirken med et legeme hvor alle lemmer gjensidig påvirker hverandre. De lemmer som er mest livskraftige, sprer sunnhet til de som er svakere. Slike kraftsentre har nok våre monastiske klostre vært for de rundt 400 000 innbyggere som bodde i vårt grissgrendte land. De ble grunnet på 1100-tallet, og det var nettopp da kristendommen for alvor tok til å utvikle seg fra ytre lovbud til inderlig folkefromhet.
Nå var ikke isolasjonen til de monastiske klostre uten avvik. I den indre gården med klosterbrønnen lå en hage hvor legeplanter ble dyrket. Den foraktede «munkemedisinen» har fått oppreisning de siste årtier. Vi har god grunn til å tro at den også kom folket til gode. Halsnøy og Værne kloster var pleiestiftelser for syke. Også nonneklostrene må ha pleiet syke, skrevet av legebøker og dyrket medisinske planter. [2] Nonnene tok dessuten i stor utstrekning imot barn til oppfostring. Mye taler også for at benediktinermunkene – sin tradisjon tro – drev gutteskoler. Cistercienserne var langt forut for sin tid når de nedla forbud mot barnearbeid. Gutter under 12 år måtte ikke brukes til arbeid på klosterets grunn. Utenfor klostermuren lå gjestehus med adskilte herberger for menn og kvinner. Gamle og syke mennesker «tok provent» i klostrene. Munker eller nonner sørget for dem til deres dødsdag. Men innenfor klausuren [3] fikk de ikke komme. Foran klosterporten stod dagstøtt mengder av fattigfolk, som ble bespist og mottok almisser.
Flere ordenssamfunn hadde tilhørende assosierte grupper – tredje ordener. Medlemmene levde som vanlige legfolk i by og bygd. De forpliktet seg til et mer utvidet bønneliv enn det som var vanlig blant folk flest og fikk del i klosterfolkets åndelige rikdommer.
Det var europeiske munker som under folkevandringenes kaos (3–400-tallet) reddet den klassiske, gresk-romerske litteratur fra å gå til grunne. I sciptoriene (klostrenes skriverom) ble også liturgiske bøker, bibler, datidens fromme litteratur og kirkefedrenes verk fra Oldkirken avskrevet og forsynte et rikholdig bibliotek med stadig nye bøker, som ved høytlesning tjente til ordensmedlemmenes oppbyggelse. Av kalve- og gjeteskinn preparerte munkene pergamentet de skrev på. Med gåsefjær tegnet skriveren ned bokstavene. Kunstneren (illuminatoren) ved hans side dekorerte teksten med sirlige, flerfarvede initialer. Bokbinderen la så siste hånd på verket. I scriptoriene ble også all den korrespondanse skrevet som sirkulerte klostrene seg imellom. Den felles klosterlitteratur må også ha bidratt til å sveise Europa sammen til en felles familie, som den katolske kirke hvelvet sitt tak over. Slik ble også Norden innlemmet i det europeiske åndsliv. Også her til lands må klostrene ha rommet scriptorier og rikholdige biblioteker, noe som direkte og indirekte har bidratt til den kristne kultur, som etter hvert fikk råde grunnen. Det var jo ikke «husmannsklostre» som ble bygget i Norge.
Tiggermunkene
Fransiskanerne
I 1230-årene kommer fransiskanerne til Norge. De hadde ordenshus blant annet i Kongehelle, Tønsberg og Bergen. I Frans av Assisis ånd levde de i ekstrem fattigdom. Ikke bare skulle den enkelte ordensbror gi avkall på all eiendom, også felles eiendom og faste inntekter skulle de avvise. De så det som sin oppgave ved forkynnelse og det gode eksempel å virke for egen og nestens sjelehelse. De la sin virksomhet dels til byene, hvor det var få sognekirker, dels til grissgrendte strøk, hvor de leste messe og ga sjelesorg til folk som hadde lang vei til nærmeste kirke. Denne avlastningen satte sognegeistligheten stor pris på. Fransiskanerbrødrene forventet ikke at de troende skulle komme til dem. De vandret selv barbent til fots for å møte Guds folk. De søkte menneskene der de var: på markeder, folkefester, arbeidsplasser, i avsidesliggende daler og langs Norskekysten. De søkte å nå alle samfunnsklasser, men la spesiell vekt på å betjene småkårsfolk med Guds ord og sakramenter.
Dominikanerne
Dominikanerne kom til Norge omtrent samtidig som fransiskanerne. De bygget sine ordenshus i Nidaros, Bergen og Oslo. Det dreier seg egentlig ikke om en munkeorden, men et samfunn av geistlige. Deres oppgave, ved siden av den liturgiske korbønnen, var å utbre og fordype troen ved å preke. Derfor ordenens offisielle navn ordo fratrum praedicatorum (predikerbrødre). Også dominikanerne oppsøkte folk overalt hvor de hadde slått seg ned i vårt spredtbeboede land, men de la særlig vekt på å nå de «intellektuelle» med sin forkynnelse. Derfor lå deres ordenshus vanligvis i byer med bispesete og lærdomssentre.
Også tiggermunkene må ha bidratt vesentlig til å fordype kristendommen i de brede lag av befolkningen.
II. Kirkelig litteratur i norsk middelalder
Det var Kirken som brakte skriftspråket til Norden – og dermed også boken. Runene, som ble brukt i hedensk tid, hadde ikke som første formål å fortelle noe. De var like mye magiske tegn, som skulle beskytte krigeren under slag, føre trolldom over fienden, hjelpe den fødende kvinne, gi lykke i livet. Med skriftspråket fikk vi en rikholdig litteratur i Norge-Island. Ved bispestolen, i kongsgården, prestegården, klosteret ble en allsidig litteratur skrevet og avskrevet til berikelse for åndslivet.
Det var her den første nasjonale litteratur så dagens lys. Norges historie og en rekke Olavssagaer ble forfattet. Historikeren Finnur Johnsson mener at også de tallrike ættesagaene på Island er blitt nedtegnet etter den muntlige tradisjon av prester og munker i klostrene. Først skrev man på latin, snart skiftet forfatterne til det nasjonale språk. Rundt 1150 fikk litteraturen en ny gren. Det ble gjort en rekke oversettelser av europeisk kristen litteratur. Det dreide seg om helgenenes liv, samt kjente verk om tros- og morallære, askese og mystikk. Også store deler av Bibelen ble oversatt til norsk. Dette arbeidet brukte en skriver ett år til. Bibelen kunne leses av alle, men det sier seg selv at den umulig kunne bli allemannseie så kostbar den måtte bli. På 1200-tallet blir det forfattet to bind med prekensamlinger (homilier). Noen av prekenene er oversatt, de fleste er forfattet på hjemlig grunn. Det vakreste skuddet i norrøn litteratur er den religiøse poesi. Den spirer frem på 1100-tallet. Størst innen disse diktene er nok Geisli. Her hedres Kristus gjennom hans verk i hellig Olav. Olav er geisli-strålen. Kristus er nådesolen som strålen går ut fra. Draumkvedet er et visjonsdikt om en vandring i den hinsidige verden. Harmasol er et dikt om anger og om ham som tilgir den angrende – Kristus, solen i sorgen. Flere kunne nevnes.
Norsk helgendyrkelse
Våre forfedre her til lands var ikke religiøse einstøinger. De var klar over at de var lemmer på et stort samfunnslegeme som spente over himmel og jord, hvor selve livsprinsippet var å tjene hverandre. De levende på jorden bad for sjelene i skjærsilden (renselsestilstanden). De som gjennom renselse var nådd frem til gudsbeskuelsen i himmelen, bad for dem som strevde her på jorden med å samordne sin vilje med Guds vilje. De fleste bønner har våre forfedre rettet til en av personene i Den Hellige Treenighet. Men tanken om at Guds beste venner i himmelborgen kunne legge inn et godt ord for dem hos Allfaderen, må ha falt helt naturlig for dem.
Maria
Den de først henvendte seg til var Maria, Guds mor og menneskenes mor. I en runestein fra den første misjonstid leser vi: «Gud og Guds mor hjelpe sjelen». Kjernen i Mariadyrkelsen var alltid: «Du fødte den som skapte deg. Den som himmelen ikke kan romme, har du båret i ditt liv».
Erkeengelen Mikael
En særstilling inntar erkeengelen Mikael. Hans kamp mot den onde dragen må ha fascinert nordboerne. Denne erkeengelen var det klokt å stå på god fot med – ikke minst når hærpil varslet krig.
Apostlene
Ellers later det til at det er apostlene og Døperen Johannes som først ble kjent i videre kretser her i nord. De var jo Jesu nærmeste venner mens han levde på jorden.
St. Klemens
Sjøfarer og vikingkonge Olav Trygvason skal ha gjort nordmenn kjent med St. Klemens. Hans attributt er et anker. Denne paven led martyrdøden ved å bli bundet til et anker og druknet. Han ble skytshelgen for sjøfarere og dyrket særlig langs Norskekysten. Tidlige kirker ble vigslet til ham
Hellig Olav
Hellig Olavs liv og virke har vi streifet inn på tidligere i denne serien. Her vil jeg bare tilføye at de tusener av pilegrimer fra en rekke europeiske nasjoner, som slet seg frem over land og sjø til St. Olavs helligdom i Nidaros, og så til Stiklestad hvor han led martyrdøden, på veien dit og ved målet må ha vært i nærkontakt med den norske befolkningen, og slik vært en medvirkende årsak til at Norge – ikke bare geografisk, men også trosmessig og kulturelt – ble en del av Europa.
St. Hallvard Vebjørnsson
Hallvard var sønn av storbonden og kjøpmannen Vebjørn på Husaby i Lier. Moren var søster eller søsterdatter til Åsta, som var mor til hellig Olav. Så den unge bondegutten Hallvard var storættet. En maidag i 1043 – tretten år etter hellig Olavs fall på Stiklestad – går han i båten for å ro over til andre siden av Drammensfjorden. En vettskremt kone kommer løpende ned til stranden og tigger Hallvard om å få bli med i båten. Hallvard tar henne med ombord og tar til å ro. Da kommer tre illsinte menn springende. De går ombord i en annen båt og setter etter dem. Konen forteller skjelvende at disse mennene vil drepe henne, for de mistenker henne for innbrudd og tyveri. Men konen bedyrer sin uskyld overfor Hallvard. Snart blir de innhentet av den andre båten, og det kommer til heftig ordskifte. Hallvard tror ikke på deres beskyldninger. Å bryte opp en boltet dør er ikke kvinnfolkverk, særlig ikke når konen til og med er med barn. Han krever at hun får prøvet sin sak og bevist sin uskyld. Vil de allikevel drepe henne, er han villig til å betale bøtene for henne. Sinnet tar mennene. En av dem legger en pil på buestrengen, skyter og treffer Hallvard i halsen. Så dreper de konen. De binder en kvernsten rundt liket på Hallvard og senker ham i fjorden. Men liket flyter opp igjen. Han blir gravlagt ved kirken hjemme på Husaby. Folk tar til å strømme til graven hans for å be om hans forbønn. Noen år senere blir han skrinlagt og flyttet til Kristkirken i Oslo. Han blir vernehelgen for Oslo bispedømme.
En setning i ordskiftet mellom mennene i de to båtene viser kjernen i Hallvards hellighet: «Det er upassende for en mann i dine kår å ta parti for en tyvkjerring». Drapsmennene var sikkert døpt, men hedendommen levde under sinnets overflate. Livet til en ætteløs kvinne var intet verd. Hun kunne drepes uten at noen bekymret seg større om det. Hallvard hadde under oppveksten grepet den kristne tanken at nestekjærligheten gjelder alle – uansett rang. Han mistet livet da dette prinsipp ble satt på en siste, avgjørende prøve. Gud vitnet om hans hellighet ved underfulle bønnhørelser ved hans grav.
Sankta Sunniva og Seljemennene
Legenden om den hellige Sunniva og Seljemennene skulle vel være kjent for de fleste her til lands. Den irske kongsdatter har viet sitt liv til brudgommen Kristus. En vikingfyrste beiler til henne. Hun sier nei. Vikingen tar til å herje landet hennes for å true seg til giftemålet. Hun og hennes venner går ubevæpnede ombord i tre skip. Uten seil og årer lar de seg drive med vind og strøm dit Gud vil. De lander på øya Selja litt syd for Stad. Her lever de som fromme eneboere. Folk på land tror de er fremmede vikinger som slakter sauene deres, som beiter på øya. De varsler den hedenske Håkon jarl. Mannsterk går så han i land på Selja og finner ingen. Eneboerne har søkt tilflukt i en hule og bedt Gud om å la stener falle ned for åpningen, så de ikke skulle falle i hedningenes hender. Gud hører deres bønn. Slik lider de alle martyrdøden. I ettertid er det flere på fastlandet som ser et underlig lys over øya. De varsler den kristne kong Olav Trygvason. Han og mennene hans drar til Selja og finner menneskeknokler, som gir fra seg en søt duft. Innerst i hulen finner de liket av den hellige Sunniva – helt og uskadd som lå hun og sov. Kongen bygger en kirke på stedet. Sunniva blir lagt i et skrin, som først står i den lille kirken og senere blir flyttet til Kristkirken i Bergen. Hun blir Vestlandets vernehelgen.
Historikere har avfeid legenden som rent oppspinn; hun og seljemennene har i virkeligheten aldri eksistert. Vår katolske forfatterinne Sigrid Undset lodder dypere, synes jeg, når hun ikke uten videre benekter legendens kjerne. Den kan ha et historisk grunnlag. [4]
Sankt Torfinn
Den hellige Torfinn var av trønderslekt. Han ble vigslet til biskop av Hamar i 1279. På den tid raste en strid mellom erkebiskop Raude i Nidaros og formynderregjeringen til barnekongen Eirik Magnusson. Det dreide seg om en gruppe med baroner som satte kirkelig lovgivning til side, fengslet og landsforviste erkebiskopens ombudsmenn, og landsforviste erkebiskopen selv. Torfinn av Hamar var en av de biskopene som modigst støttet erkebiskopen. Han ble nødt til å flykte fra landet. Han drog til Rom og innla klage mot de lovløse baronene hos paven. Sine siste år tilbrakte han i cistercienserklosteret Ter Doest i Belgia. Han døde 1285 og ble begravet i klosterkirken. Da graven ble åpnet under et byggearbeide seksti år senere, steg en søt vellukt opp av den og fylte hele kirken. En gammel munk fikk i oppdrag å skrive om Torfinns liv. Det var en såre enkel historie om en mild og saktmodig mann, som ubøyelig stod imot all urett, som under sykdom og motgang hadde vist stort tålmod, en gjestfri Guds tjener, vennesæl og gavmild, streng mot seg selv, en from og botferdig mann. Han ble dyrket av cistercienserne i Belgia og Frankrike og i den belgiske byen Brügge like til henimot vår tid.
Kristendommen ble skjenket oss som gave fra utenlandske nasjoner. Men den skulle etter hvert feste røtter i norsk jord. Til denne «inkulturasjonen» må norske helgener ha bidratt vesentlig. En krets av landsmenn – venner og frender – gikk nå i forbønn for dem i himmelborgen. Kristendommen fikk noe kjent og familiært over seg.
Noter
[1] Oluf Kolsrud: Noregs Kyrkjesoga, Oslo 1958, s. 330–333
[2] Sigrid Undset: Kirke og klosterliv, Oslo 1963, s. 168
[3] Avgrenset område av klosteranlegget hvor bare klostermedlemmer får oppholde seg, for å bevare den kontemplative ro.
[4] Sigrid Undset: Norske helgener, Oslo, s. 96–98