Katolisismen i byplanleggingen

Av August E. Røsnes

Innledning

Fra de eldste tider finnes det spor som indikerer at religion er med å påvirke menneskets relasjoner til det fysiske miljø det er omgitt av. Den nærliggende forklaring er at religion konstituerer måter å tenke på og derigjennom virker inn på våre handlinger, bl.a. på hvordan vi utnytter, men også omformer naturressurser, og hvilke idealer eller fordringer vi stiller til de bebygde omgivelser vi selv bidrar aktivt til å utforme. Den tankeverden som i denne sammenheng gir impulser til menneskets måte å forme omgivelsene på kommer særlig til uttrykk gjennom de byggverkene vi skaper, enten det er som enkeltbygg, deler av bebyggelse eller avgrensede bosettingsformer som rommer bysamfunnets alle aktiviteter.

Vestens arkitekturhistorie gir rikelig anledning til å studere hvordan ideer av religiøst opphav har gitt impulser til konkret utforming av enkeltbygg, og da selvsagt primært bygninger for utøvelse av religiøse handlinger som kirker og klostre. Tilsvarende kan det i større skala reises spørsmål og religionens innvirkning på byenes utvikling, og eventuelt hvordan den har bidratt til å prege den offentlige byplanleggingens forsøk på å styre utviklingen av byfunksjoner knyttet til handel, byadministrasjon og religionsutøvelse, og likeledes dens romlige ordning av fysiske elementer som bygninger, veier og plasser. Gjennomføringen av et enkelt byggeprosjekt er imidlertid normalt en langt mindre krevende oppgave enn å realisere en plan for et større område som vil kunne omfatte en stor mengde prosjekter. I prinsippet ligger den vesentligste forskjellen på det institusjonelt-organisatoriske plan. Mens enkeltprosjektet kanskje bare krever medvirkning fra byggherren eller et fåtall andre aktører for å kunne gjennomføres, vil byplan vanligvis måtte inkludere bidrag fra mange byggherrer og et enda større antall påvirkende krefter før den kan fremstå som realisert. Byplanlegging forutsetter derfor i utpreget grad institusjoner for realiseringen av planen, dvs. menneskeskapte ordninger som stimulerer til, eller gjør det mulig for aktørene å treffe valg som er i samsvar med planens intensjoner. Etableringen eller "oppfinnelsen" av denne typen institusjoner hører derfor med til betraktningene om religionens innvirkning på byplanleggingen.

Som underliggende faktor for utformingen av fysiske omgivelser inntar knapt kristendommen noen spesiell posisjon, heller ikke katolisismen, sammenlignet med andre religioner. Koplingen mellom menneskets sakrale univers og dets tilnærming, utformingsmessig som institusjonelt, til de omgivelser det selv er med å produsere finner man spor av også i andre kulturer enn den euro-amerikanske, hvor også andre religioner enn den kristne dominerer. Religionens betydning for det som kan kalles menneskets produksjon av fysiske omgivelser lar seg imidlertid vanskelig isolere fra andre forhold som også settes i sammenheng med omgivelsesutviklingen. Globalt, og spesielt i forhold til de store religionene, gir det trolig begrenset mening å se religionen uavhengig av kulturelle fellestrekk. Når muslimske arabiske byer i struktur fremstår som vesensforskjellige fra kristne europeiske byer kan det utvilsomt diskuteres i forhold til forskjeller i politisk styresett, hvor koplingen mellom verdslig politikk og religionsutøvelse står sentralt som forklarende faktor. Men samtidig vet man også at klimaet samt andre naturgitte forhold påvirker byggeskikken og at disse forholdene er forskjellige i de to delene av verden. Tilsvarende kan det pekes på demografiske forskjeller og økonomiske ulikheter områdene imellom, begge rommer faktorer som virker inn på byutviklingen, og mulighetene til å underlegge den samfunnets regulering gjennom planlegging. Sett i større perspektiv er det følgelig meget vanskelig å skille ut bestemte måter å utforme omgivelsene på som spesielt påvirket av religion. Skal denne typen undersøkelser ha noe for seg bør man derfor gå nærmere inn på vilkårene for at det sakrale trosgrunnlaget kan koples direkte mot krefter som bidrar til å forme de fysiske omgivelsene.

Mange vil trolig hevde at den mest entydige påvirkningen skjer når begrunnelsen for en gitt løsning er forankret i troen direkte. Konkret kan det f. eks. bety at troslæren anbefaler en bestemt måte å organisere utnyttelsen av ressurser på fordi den i større grad enn andre organisasjonsformer lar seg forene med troens bud, eller at en gitt måte å utforme omgivelsene på er bedre enn andre formgrep fordi den i større grad bidrar til å inderliggjøre troens mysterium og forherligelsen av Gud. På denne måten kan bestemte organisasjons- og uttrykksformer gis forrang fremfor andre tenkbare alternativer. Både måten vi organiserer utnyttelsen av ressurser på og utformer bestemte elementer i bylandskapet, vil kunne bidra til å påvirke byutviklingen.

Religionens verdslige organisasjoner har kunnet opptre som utbyggere og forvaltere av eiendom. Derigjennom vært med å bestemme utformingen av omgivelsene konkret. I den grad troen kommer til uttrykk som verdslig regulativ idé skulle den formodentlig mest direkte komme til syne i de situasjoner hvor trosutøveren selv opptrer som byggherre eller som forvalter av omgivelsesgoder. Fra utformingen av sakrale byggverk vet man at dette er tilfelle. For verdslige byggverk er det langt mer diskutabelt. Når det gjelder byplanleggingen innebærer det at utformingen har gått utover det enkelte byggverk, slik at trospåvirkningen kommer til uttrykk i større skala ut fra en helhetstenkning som på en eller annen måte eksponerer trosgrunnlaget. Det kan være gjennom lokaliseringen av enkeltbygg og byfunksjoner, i den måten byggverkene er ordnet på i forhold til hverandre, eller knyttet funksjonelt sammen gjennom gatenettet, og ikke minst gjennom valg av bestemte formuttrykk som tilkjennegir ideen om det sakrale i tilværelsen.

En mulig antakelse er at ytterst bestemte historiske og kulturelle forutsetninger bør være til stede hvis man skal kunne tale om noen religionspåvirket byplanlegging i det omfang som her antydet. Dessuten bør det nok være åpent for den mulighet at religionenes verdslige organisasjoner i stor grad har valgt å opptre som verdslige byggherrer så fremt det ikke dreier seg om sakrale byggverk. Det vil si de har valgt å følge samtidens fremherskende retninger med hensyn til utforming og stiluttrykk, uten forsøk på å forfølge religionsforankrede krav til utformingen av byrommet.

Impulser som religionens organisasjoner eventuelt har tilført byplanleggingen kan imidlertid også settes inn i bredere sammenheng som går utover byen som geografisk enhet. Er det først trukket et skille mellom religionens tro- og organisasjonsbestemte påvirkning er det nærliggende å se på hvordan organisasjonene har valgt å forvalte samfunnsgoder som generelt forutsetter en eller annen form for romlig organisering. Det er her en parallell mellom den planlegging som har foregått og foregår innenfor organisasjonene og den planlegging som foregår innenfor offentlig sektor. I begge tilfeller vil organisasjonen måtte ta stilling til hvordan utøvelse av administrasjon og tilbud av tjenester bør organiseres geografisk. Med dette utgangspunktet vil religionens organisasjoner måtte tilkjennegi hvor de ønsker å være representert, hvilke tjenester de kan tilby og eventuelt standarden på tjenestene. Det betyr at den romlige organiseringen av administrasjon og tjenestetilbud får betydning ikke bare innenfor det enkelte bysamfunn, men også i forhold til byens omland og til byer og områder. Kort sagt, den geografiske fordelingen av religionens verdslige virksomhet kan være med å påvirke hierarkiet av byer; dvs. fordelingen av byfunksjoner og folkemengde på byer av ulik størrelse, og i sum den regionale utvikling.

Ut fra alle disse aspektene omkring forholdet mellom religion og byplanlegging står den katolske kirken på mange måter i en særstilling blant verdensreligionene, og selvsagt innenfor kristenheten. Den har vært toneangivende som idégiver, byggherre og forvalter av goder som har nedfelt seg i samfunnet, og ikke bare i byene, i ulike epoker av historien. Først og fremst kan det nok tilskrives tilstedeværelsen av pavemakten som religiøs organisasjon, som verdslig kraft når det gjelder etableringen av institusjoner, og ikke minst som forvalter av samfunnsgoder. Den fikk omsette sin innflytelse i tider da byene var i sterk utvikling og da grunnlaget for bildet av den typiske europeiske byen ble skapt. Dessuten har kirken gjennom europernes ekspansjon på kontinenter utenfor Europa fått delta i oppbyggingen av byer etter europeisk modell under andre og til dels friere betingelser enn i den gamle verden.

Ved å følge dens tilstedeværelse og deltakelse i bybyggingen under ulike betingelser gir det bedre muligheter til å studere hvordan troen og dens verdslige utøvelse har påvirket byplanleggingen. Men for at kirkens innflytelse skulle komme til syne, måtte det oppstå begivenheter som var egnet til å demonstrere dens engasjement, enten i byplanleggingen direkte eller i forhold som hadde betydning for byutviklingen på annen måte. Underliggende vil det også bety at byplanlegging var etablert, ikke nødvendigvis forstått ut fra dagens terminologi, men som faglig-politisk aktivitet for styring av byutviklingen. I tillegg er det nærliggende å anta at kirken måtte kunne opptre som aktiv deltaker i planleggingen for overhodet å kunne påvirke. Begivenhetene som gjorde denne deltakelsen mulig meldte seg etter forsøkene på revitalisering av antikkens filosofi i senmiddelalderen under oppblomstringen av renessansen. De åpnet muligheter for å omsette nyervervet forståelse av byutviklingen i praksis, Generelt er disse begivenhetene knyttet til veksten i de europeiske byene på 1300-tallet og fremover de nærmeste hundreårene, og spesielt til reetablering av pavestolen i Roma etter dens interregnum i Avignon med det påfølgende kirkelige skisma, fra årene 1309 til 1417.

Eiendomssyn og tomtemønster

I land hvor privat eiendomsrett til fast eiendom dominerer, dvs. hvor kontrollen over eiendom tilligger individuelle rettssubjekter, må hvert enkelt byggeprosjekt kunne avgrenses til en bestemt tomt som byggherren kan disponere til byggeri uten å komme i konflikt med andre interessenter eller naboer. Hvis ikke byggherren alt har ervervet en avgrenset tomt, må han eller hun kjøpe en og få den utstykket slik at den er egnet til formålet. For oss kan dette fremstå som et trivielt faktum det er liten grunn til å reflektere nærmere over. Like fullt er det over tid av stor betydning for ikke bare hvordan byene, men også samfunnet som helhet utvikler seg fysisk strukturelt så vel som på andre måter.

I den hellenske verden som i Romerriket var det privat eiendomsrett til produksjonsmidler og fast eiendom. Aristoteles (384-322 f. Kr.) var opptatt av sterke og svake sider ved kollektive versus individuelle former for eierskap til produksjonsmidler. Han argumenterte for individuell eiendomsrett, angivelig ut fra et nytteperspektiv fordi den i større grad enn kollektiveiendom stimulerte til mer effektiv utnyttelse av produksjonsressurser. Men retten til utnyttelse i egen vinning burde ikke være ubegrenset, dvs. prinsippet om individuell eiendomsrett og utnyttelse av eiendom lot seg bare forsvare om det kunne kombineres med rettferdig fordeling av avkastningen (1977:62-64). Flere hundre år senere tok fremtredende kirkefedre opp igjen spørsmålet om eieformene. Et interessant trekk ved denne diskusjonen er at representanter for de østlige kirkesamfunnene i forhold til de vestlige, i ettertid er blitt tolket som sterkere forsvarere av kollektiveiendom basert på prinsippet om en primær naturrett innstiftet ved skapelsen. De vestlige på sin side, dvs. de latinske, uttrykte seg til fordel for privateiendom begrunnet ut fra sin faktiske eksistens som en sekundær naturrett (Farner, 1947:68ff.). Selv om det eksisterte ulike syn på hvordan man burde organisere og begrunne den rettslige kontrollen over ressurser, var således privat eiendomsrett som institusjon både i tenkning og i samfunnet vel innarbeidet i den vesterlandske kulturkrets.

Fornyelsen av denne diskusjonen kom med Thomas Aquinas (1225-1274). Som filosof, teolog og lærer var han en fornyer og formidler av aristotelisk tankegods. Hans teologiske system representerer et storstilt forsøk på å forene aristotelisk filosofi med kirkens lære. Dette gjaldt og så i synet på eiendom. Følgelig blir han i utgangspunktet ikke som Aristoteles opptatt av å begrunne bestemte eieformer ut fra deres antatte økonomiske, produksjonsmessige eller sosiale virkninger. På dette punkt fører han diskusjonen videre på kirkefedrenes premisser. Det sentrale blir derfor hvordan eieformene lar seg begrunne i forhold til rettssystemene; den primære naturretten, altså en kanonisk rett, og en avledet rett skapt av menneskelige konvensjoner og gitt av en statsorden. Her tar han som Aristoteles stilling til fordel for privateiendom. Ut fra dagens terminologi kan eiendom i thomasisk betydning enklest forståes som en institusjon som bestemmer eller skaper sosial fordeling av goder. Den primære naturretten, hevder Thomas, tar ikke stilling til eieformene og dermed heller ikke til hvordan retten til goder bør fordeles sosialt. Det er det opp til menneskene selv å bestemme. Eiendomsrett som privateiendom er derfor ikke i strid med den primære naturretten, men et supplement til denne skapt av den menneskelige fornuft (Farner, 1947:98-9). I poengteringen av fornuften som konstituerende kraft ligger også det sosiale ansvar som hviler på eiendomsbesitteren. Retten til eiendom bør ikke utnyttes på en slik måte at det hindrer andre i å få del i goder som de naturlig har krav på for sin eksistens.

Denne begrunnelsen av en bestemt eieform basert på en avklart verdslig orden kom på mange måter til å bli stående som kirkens offisielle eiendomssyn (Schlatter, 1951: 54-55). I sin konsekvens førte den videre sentrale elementer av den tidligere teologiske tenkningen omkring retten til eiendom, iallfall i den grad standpunktene kan sies å gjelde eiendomsretten til produksjonsmidler. Den brøt heller ikke med rådende fakta - nemlig det at privateiendom eksisterte og var en innarbeidet institusjon i samfunnet. Kirken var dessuten selv en stor eiendomsbesitter som i senmiddelalderen, bl.a. i Norge eide om lag en tredjedel av landbruksarealet beregnet i datidig verdi. Flere tungtveiende forhold lå derfor til rette for at det thomasiske eiendomssyn skulle vinne terreng også utenfor kirkens teologiske domene. I hovedsak kom nok dette som resultat av at kirken de neste hundreårene kom til å levere vesentlige impulser til den materielle utviklingen av samfunnet. Diskusjonen av eiendomsretten til jord og andre produksjonsmidler oppstod med fornyet kraft ved overgang til opplysningstiden og pågår i global sammenheng fremdeles. Dagens liberale strømninger kan med en viss rett føre begrunnelsen for sine standpunkter tilbake Thomas Aquinas' fornuftstenkning basert på fornyelse av det aristoteliske eiendomssyn.

Kirkens bidrag til å konsolidere og styrke utbredelsen av privateiendom som institusjon - om ikke alltid som materiell fordeling - forteller imidlertid ikke hvordan privat eiendomsrett til jord er med å påvirke byutviklingen. I prinsippet kan man her tenke seg påvirkning på to ulike måter; direkte gjennom eiendomsdelingen og dens innvirkning på bystrukturen, og indirekte gjennom institusjonelle forutsetninger for privateiendom og deres implikasjoner for byutviklingen.

Tar man for seg en enkel tomtedeling for bygging av et enkelt hus blir det umiddelbart klart at utformingen og størrelsen på tomta er sterkt avgjørende for hvilken type hus som kan bygges på den, altså bygningstypologien, hvor stor del av tomta som kan eller bør holdes ubebygd, hvor mange gulvareal det er tilrådelig å bygge, dvs. tomteutnyttelsen, hvor høyt bygget bør være, osv. For den enkelte tomt kan virkningene som følger av alle disse spørsmålene virke forholdsvis lettfattelige og forutsigbare. Aggregatvirkningene for en bebyggelse som utvikler seg på basis av et bestemt tomtemønster kan derimot være vanskeligere å forutsi. Utvilsomt vil det virke inn på det visuelle inntrykket av bebyggelsen og den fysiske by- eller stedsstrukturen. For eksempel vil tomteutnyttelsen påvirke atkomstmulighetene internt i området og mulighetene til å skape tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for kollektivtrafikk. Videre kan tomtedelingen mer spesifikt få avgjørende betydning for hvordan området utvikler seg fysisk-strukturelt, funksjonelt og visuelt som følge av nye utbygginger, med eventuelt forutgående delinger eller sammenslåinger av tomter. Det tomtemønsteret som opprinnelig ble skapt gjennom delinger legger føringer for hvordan eventuelle nye delinger kan foretas og i hvilken grad området er i stand til å absorbere ny bebyggelse. På denne måten virker det ikke bare inn på hvordan bebyggelsen vil fungere i forhold til forskjellige aktiviteter, men også på hvordan transformerende krefter av ulik karakter kommer vil virke inn på byutviklingen. Det er her de institusjonelle aspektene ved privateiendommen kommer inn.

Privat eiendomsrett hviler på den forutsetning at eieren trenger beskyttelse mot vilkårlige inngrep slik at det eksisterer forutsigbarhet omkring utnyttelsen av eiendommen. Hvis eieren ikke er garantert en viss sikkerhet for sine fremtidige disposisjoner vil sentrale deler av begrunnelsen for denne eieformen falle bort eller bli vesentlig svekket, bl.a. begrunnelser som hviler på utilitaristisk eller naturrettslig opphav. Et slikt rettsvern, gitt konstitusjonelt eller på annen måte, kan gjelde like mye i forhold til inngrep fra offentlige myndigheter, som i forhold til enkeltpersoner, naboer eller fra samfunnet for øvrig. Velkjente eksempler på det siste i byplanleggingen er reguleringer som sikrer at utnyttelsen på en tomt ikke kommer i konflikt med det naboen foretar seg på nabotomten. Av de eldste byreguleringer vi kjenner til innen for vår kulturkrets er de som ble innført av Decemviratet (Tolvtavleloven) i Roma ca. 450 f.Kr. Noe av hensikten med disse bestemmelsene var å sette byggegrenser slik at ikke bygg eller trær på én tomt overskred grenser mot nabo, og derved skapte nabokrangel. Eieres og beboeres rett til å protestere mot utbygginger eller andre typer endringer i nabolagets omgivelser er vel innarbeidet i moderne byplanlegging. Den utnyttes faktisk med en slik suksess at man i henholdsvis i USA og Storbritannia har gitt denne typen motkrefter i byutviklingen betegnelsen syndromer med egne navn som NIMBY (not-in-my-backyard) og BANANA (build-absolutly-nothing-anywhere-near-anything).

Figur 1. Eksempel på tomtedeling med bebyggelse som viser på boligområder (ovenfra og ned) med befolkning av indisk opprinnelse, sort afrikansk opprinnelse og hvite. Pietermaritzburg, Sør-Afrika. Kilde: Haswell (1990).

I denne forstand representerer tomtemønsteret med tilhørende bebyggelse en "treghet" som innskrenker valgmulighetene for det som skal bygges nytt, og som bare lar seg oppheve gjennom radikale inngrep i eiendom eller andre lovfestede rettigheter. Et gitt tomtemønster med tilhørende bygningseiendom vil dessuten ofte reflektere økonomiske, sosiale eller etniske egenskaper ved befolkningen i området. Den reaktive tendensen mot endring som ligger innebygget i tomtemønsteret og eiendomsstrukturen for øvrig kan følgelig komme til uttrykk i økonomiske, sosiale eller etniske skiller og dermed bidra til at forskjeller mellom ulike grupper av befolkningen nedfelles i den fysiske bystrukturen og forsterker dens varige karakter. Kjøpekraft, eventuelt preferanser, leder eksempelvis til at bestemte deler av befolkningen skaffer seg mindre boliger på mindre tomter enn andre befolkningsgrupper. Uttrykt annerledes holder den første gruppen lavere arealstandard per person enn sistnevnte. Området den siste gruppen bor i har da gjerne åpnere karakter og tilsynelatende større potensiale for nye utbygginger. Men det kan også være beskyttet mot raske utbygginger som bl.a. følge av høyt prisnivå på tomt og bolig, og beboernes sosiale tilhørighet, jf. fig. 1 ovenfor.

Eiendomsrett til jord og bygninger forutsetter at det finnes en eller annen type marked for kjøp og salg av eiendom. Skal dette markedet fungere, og i moderne forstand tiltrekke seg investeringer, må det eksistere pålitelig og offentlig tilgjengelig informasjon om eiendommen. Eiendommen må kunne la seg identifisere som eksklusivt fysisk objekt, eventuelt beskrive som formuesobjekt, og samtidig kunne knyttes til en bestemt eier slik at vedkommende kan opptre som offisiell innehaver når det er nødvendig. Tradisjonelt har eiendomsinformasjon spilt en viktig rolle i byplanleggingen. Særlig gjelder dette den fysiske identifikasjonen i form av kart, og beskrivelser av eiendommen i forhold til kart, som fikk betydning i en tid da det ikke fantes andre typer kart tilgjengelig, eller andre former for geografisk informasjon egnet til formålet. Eiendomsinformasjon av denne type, gjerne betegnet kataster med tilhørende katasterkart, ble brukt av romerne til ulike offentlige formål; regulering av finansielle transaksjoner, beskatning og planlegging. Denne måten å bruke eiendomsinformasjon på i offentlig sammenheng, beskrivelser kombinert med kart, forsvant med Romerrikets forfall. Men både i romertiden og senere ble utvilsomt eiendomskart så vel som beskrivelser brukt i forbindelse med privat planlegging når det gjelder drift av eiendommer, og til føring av regnskaper.

Bruken av eiendomskartet til offentlige formål skulle gjenoppstå for fullt først på 1500-tallet. Det settes gjerne i sammenheng med endringer i synet på statens rolle i samfunnet; behovet for å styrke statsfinansene og å utøve mer aktiv økonomisk tilrettelegging. Men det inngikk også som en del av grunnlaget for informasjon som skulle lette enkelte staters inntreden som kolonimakter. Som halvannet årtusen tidligere tas eiendomskartet i bruk til en rekke offentlige formål knyttet til myndighetenes tilrettelegging for økonomisk utnyttelse av arealressurser og til planlegging. Det kunne gjelde statlige oppgaver i forbindelse med registrering for skattlegging av eiendom, ved innvinning arealer eller kolonisering, og i denne forbindelse fordeling av nytt land på eiere, men også til planlegging eller forvaltning av eiendom på statlig initiativ (Kain and Baigent, 1992:1-7, 332-343). Gjenoppdagelsen av dette hjelpemidlet gjelder i like stor grad byene som landsbygda. Siden den gang har bruken av denne type kataster fått økende utbredelse. Det er uunnværlig i alle land hvor produksjonsmidlene er privateid, selv om det ikke i samme grad som før blir brukt direkte i byplanleggingen.

Eiendomskartet som hjelpemiddel for den statlige intervensjon i samfunnet gjenoppstår i en tid med store samfunnsendringer, karakterisert ved kolonisering, etablering av nye økonomiske institusjoner og statsdan-nelser. Impulsene til å ta i bruk dette nye hjelpemidlet virker for ettertiden å være basert på en felles forståelse om privateiendom, ikke bare som fremherskende eieform, men også som den fremtidige eieformen myndighetene burde konsolidere, og legge til rette for utnyttelsen av, så å si uten hensyn til innholdet i selve eiendomsretten. Det får et europeisk nedslagsfelt som praktisk talt dekker hele det området som den gang tilhørte det katolske dominansområdet, eller som var i ferd med å bevege seg mot protestantismen gjennom påfølgende kriger. Som statsinitiert idé er det nærliggende å sette utbredelsen i bruken av dette hjelpemidlet, også innen byplanleggingen, i sammenheng med de thomasiske doktrinene om det rettslige grunnlaget for eiendom som be utløst innenfor hele det katolske fellesområdet omkring 300 år tidligere.

Byplanlegging og det optiske perspektiv

Renessansens inntreden i bildende kunst, først og fremst maleri og arkitektur, men også skulptur, skulle få omfattende innvirkning på byplanleggingen. Den gjør sitt inntog i Italia fra tidlig på 1400-tallet. På det kunstneriske området var inspirasjon primært knyttet til bruken av geometriens lover i fremstillingen av optiske perspektiver. Når det gjelder byvisjonene og realiseringen av en bestemt form for byutvikling, låg de idégivende elementene heller i historien - i antikken, og spesielt for Romas vedkommende, i bevisstheten om epokene fra denne byens storhetstid. De fagfolkene som ledet planleggingen var en form for praktiserende arkitekter, som med få og likevel særdeles viktige unntak, manglet formell bakgrunn både i det man i dag ville kalle arkitektur og byplanlegging. De hadde gjerne utdanning som malere eller skulptører, eventuelt som ingeniører (Pevsner, 1972:188ff). Deres oppdragsgivere i denne perioden var fyrster, kirkens ledere og i Roma, i hovedsak den til enhver tid sittende pave. Det må kunne antas at oppdragsgiverne hadde avgjørende innflytelse på ikke bare valg av prosjekter, men også deres utforming konkret, og i den forbindelse deres tilpasning i eksisterende bystruktur. Valg av historiske forbilder og motiver bør derfor i stor grad forutsettes å være influert av oppdragsgiver. I denne sammenheng er det nærliggende å fremheve renessansepavenes gjenreisningen av Roma og deres bevissthet om byens historiske arv, angivelig fra Martin V (1417-1431) til Sixtus V (1585-1590).

Bruken av det sentralperspektivet i byplanleggingen som i bildende kunst innebærer at avbildningen av objektene foretas ved et system av rette linjer som fra et felles utgangspunkt, kalt projeksjonssentrum, går gjennom valgte punkter i objektene og videre mot billedflaten hvor skjæringspunktene danner det perspektivistiske bilde. Ved valg av punkter i de objektene som fremstilt blir avbildningen gjort tredimensjonal. Linjer som reelt er parallelle vil med denne avbildingsteknikken fremstå som konvergerende mot et forsvinningspunkt utenfor billedflaten. Geometrisk er det mulig å skape full korrespondanse mellom fremstillingen av motivet og de tredimensjonale formene på objekter som måtte være representert i fremstillingen. En viktig implikasjon ved bruken av denne teknikken er at den tillater ordning av rommet i billedmessinge hierarkier: Først proporsjonale relasjoner som kan brukes til å gi uttrykk for retninger i en romlig orden, dernest uttrykk for dybde ved å gi dimensjoner til de objektene som fremstilles, og til slutt illustrasjon av fysiske karakteristikker ved objektene som tekstur, farge, osv. (Benevolo, 1995:82).

Denne nye teknikken gav muligheter til å fremstille og dermed planlegge utviklingen av byrommet på en mer virkelighetsskapende og scenisk måte enn tidligere. Dermed skulle den få avgjørende betydning for bruken av arkitektoniske metoder i byplanlegging og for utviklingen av arkitekturfaget som sådant. Bruken av sentralperspektivet til dette formålet ble imidlertid ikke utviklet til sin endelige form umiddelbart. Gradvis modnet teknikken gjennom mer avansert anvendelse, fra å gi dybde til stiliserte fremstillinger til å legge inn retning og "bevegelse" i perspektivene. Innen arkitektur ble den dessuten i utgangspunktet primært rendyrket for å fremstille begrensede motiver, enkeltbygg eller byplasser med et fåtall bygningselementer, altså mer til å fremstille motiver av enkelte byggeprosjekter enn av omfattende prospekter for byplanlegging. Gjennom renessansen frem mot barokken er det en utvikling i fremstillingene fra enkle motiver med karakteristisk dybdevirkning til mer sammensatte byprospekter hvor dybden i byrommet fremstilles med retning og bevegelse (Bacon, 1995:124).

Bruken av sentralperspektivet i byplanleggingen får sitt gjennombrudd i Nord-Italia omtrent samtidig med at skismaet innenfor kirken er over og pavestolen flytter tilbake til Roma. Gjenoppbyggingen av byen fra å være en forfallen småby med knapt 20 000 mennesker til å bli kirkens nye sentrum danner den ytre ramme for realiseringen av de nye ideene i byplanleggingen. Ønskene om å fungere som kirkens verdslige sentrum må også sees i sammenheng med ambisjonene om å bli en storby av europeisk format. Skulle det være mulig måtte den også gå seirende ut av konkurransen med sine italienske rivaler i nord - først og fremst Milano og Firenze. Muligheten meldte seg da Frankrike midt på 1490-tallet gikk over Alpene fra nordvest for umiddelbart senere å erobre, eller bidra til å kaste det sittende styret i begge byene. Dette svekket konkurransen fra nord og skapte for en periode et politisk tomrom som Roma visste å utnytte. Det var nok til å åpne veien for ambisjonene om å gjøre Roma til Italias viktigste (italienske) by og politiske senter. Ikke minst førte det til at ledende kunstnere, arkitekter og byplanleggere trakk fra de nordlige provinsene til Roma for konkurrere om kirkens oppdrag i oppbyggingen av byen (Grundmann, 1998:115).

Sammenfallet i tid mellom pavemaktens gjenopprettelse i Roma, dens altomfattende engasjement i gjenoppbyggingen av byen og introduksjonen av sentralperspektivet i bildende kunst er knapt tilstrekkelig til å forklare hvorfor det så raskt ble akseptert i formingen av byen. De to første pavene etter tilbakekomsten fra Avignon hadde når det gjelder det verdslige nok med å løse presserende oppgaver; etablering av organisasjoner, ordning med finanser, håndtere opprør med forsøk på opprettelse av republikk, og ikke å forglemme, restaurering av sterkt forfalne kirker samt veier, vannforsynings- og avløpsanlegg. Nicholas V (1447-55) var den første av renessansepavene som klarest understreket, ikke bare renessansens humanistiske idealer, men også betydningen av å legge de nye metodene til grunn for replanleggingen av Roma. Hans begrunnelse er av forkynnende karakter med vektlegging av synssansens, innforstått bildets, betydning for varig utbredelse av en overbevisende tro. Etter hans mening ville en folkelig tro bare underbygget av doktriner aldri bli noe mer enn usikre og utilstrekkelige læresetninger. Hvis derimot den pavelige autoritet kunne bli fremstilt i majestetiske bygninger og varige monumenter som vitnet om å være nedfelt av selveste Guds hånd, så ville troen vokse og styrkes som tradisjon gjennom genrasjoner. Hele verden ville motta troen og ære den (Morris, 1997:176).

Vektleggingen av det visuelle for å markere kirkens verdslige tilstedeværelse og troens overbevisende kraft førte utvilsomt til å forsterke praktbyggenes og monumentalitetens betydningen i gjenreisningen av byen. Men det måtte foretas valg - alt kunne ikke gjenreises samtidig. Hvis man kan tale om en valgt byutviklingsstrategi i denne sammenheng kan det i ettertid virke som om den bygget på tre mer eller mindre likeverdige målsettinger knyttet til, for det første, oppbyggingen av Vatikanet, med utbedring av byens eksisterende kirker og bygging av nye, altså de sakrale elementene i byutviklingen. Dernest, integreringen av de nyere bydelene med de virkelig gamle områdene av byen. For dette formålet bygget man broer og forbedret transportmulighetene generelt, eller restaurerte de av romertidens byggverk som lot seg, eller man var villig til å restaurere, men da ofte for en ny bruk. En viktig del av denne målsettingen var å få mennesker til å flytte inn i de delvis folketomme byområdene fra romertiden. Til slutt kom kanskje det viktigste bidraget til byplanleggingen - ønsket om å binde sammen de viktigste byggverkene gjennom strategiske anlagte gateløp som med sin nye utforming og økte kapasitet bedret transportforholdene vesentlig. Samtidig var også utformingen av de nye gateløpene, sammen med den tilgrensende bebyggelsen, viktig for å gi byen en monumental og impressiv karakter. For at dette skulle lykkes kunne derfor ikke lokaliseringen av nye byggverk, heller ikke restaureringen av eksisterende, foregå hvor som helst. Det måtte gjøres strategiske valg av steder og byggverk ut fra hvordan stedet kunne bidra til å understøtte utformingen av byggverket på en slik måte at det dannet ønskede perspektiver.

Tilløpene til en slik strategi kommer først til syne under Nicholas V. Den føres videre under Sixtus IV (1471-84), og deretter tilnærmet uavbrutt, men i noe varierende omfang av pavene frem mot 1590, med vesentligste unntak av årene omkring keiserens plyndring av byen i 1527 (Benevolo, 1995:127; Morris, 1997:178-179). Oppbyggingen av Roma i denne perioden får sine paralleller i den senere bybygging som foregikk i residensbyene for de store europeiske fyrstehusene fra omkring 1530. De perspektivistiske prinsippene kommer dermed raskt til anvendelse i planleggingen av større byggverk, bl.a. både i Paris, Madrid og Torino. I Roma kuliminerer gjenreisningsperioden på overgangen mot barokken, fra styret under Gregor XIII (1572-1585), med et høydepunkt i de vel fem hektiske årene i Sixtus V regjerte (1585-90), av mange regnet som det fremste eksempel på perspektivistisk byplanlegging.

I formål representerte de tiltakene som ble satt i verk i denne perioden i hovedtrekk en videreføring av den tidligere gjenreisningen av byen. Dels skulle den legge grunnlag for ny innflytting til folketomme deler av byen, bl. a. ved utbygging av ny vannforsyning, dels skulle den knytte sammen viktige kirker og andre sentrale samlingspunkter i et gjennomgående gatenett, og dels skulle den gjennom utformingen av gater og byplasser bidra til å skape en arkitektonisk helhet av bygninger som låg spredt på ulike steder i byrommet. Funksjonelt representerte likevel de to siste punktene noe nytt. De praktiske overveielsene bak utbedringen av gatenettet var nok umiddelbart påvirket av ønsket om å legge til rette for pilgrimsprosesjoner og vandringer mellom de viktigste sakrale byggverkene. Men dette ønsket lot seg meget vel forene med hensynet til skape en overordnet utforming av transportårene innenfor den sentrale del av byen (Morris, 1997:180).

Figur 2. Prinsippene bak Sixtus V sin planlegging i det sentrale Roma kan illustreres gjennom Borodinos stikk fra 1588. Byplasser som transportmessig, visuelt eller på annen måte er viktige i byen får sin utforming avstemt i forhold til hverandre, bl.a. ved hjelp av blikkfang som obelisker. Det hele blir visuelt knyttet sammen gjennom et nett av rette gateløp omkranset av enhetlig bebyggelse. Kilde: Bacon (1995:138)

Resultatene av den planleggingen som skjedde kan derfor først og fremst leses ut av et gatenett som forener ambisjonene om å realisere en bestemt byform med ønsket om å legge retning og bevegelse inn i det synsfeltet som dirigeres av gateløpene. Det er til dette formålet at Sixtus V og hans planleggere nyttegjør seg av sentralperspektivet til både å angi romlig retning og samtidig markere bevegelse mot avgrensede elementer i synsfeltet. Bruken av sentralperspektivet for byplanformål går dermed inn i en ny fase. For første gang bruker man denne teknikken til å skape en visuell helhet slik at utformingen av både ferdselsårer og tilgrensende bygninger bidrar til å gi den vandrende, eller kjørende for den saks skyld, impulser som nærmest optisk skal kunne lede vedkommende gjennom byrommet. Til å skape retning og stedsmarkering reiste man bl.a. obelisker eller søyler på sentrale knutepunkter. Disse stedene ble så knyttet sammen av rette gater, jf. figur ovenfor.

De byformprinsippene som ble tatt i bruk under Sixtus V ble forholdsvis raskt adoptert som retningsgivende for datidens byplanlegging i regi av europeiske enevoldsfyrster. Først ute var Frankrikes Henrik IV med sine planer for sentrale byplasser og gateløp i Paris. Dessuten fikk de som naturlig er umiddelbar utbredelse i byer hvor det sivile styret var underlagt erkebispene i den katolske kirken. Gradvis spredte de seg utover det ganske Europa, og med kolonimaktene inspirerte de planleggingen av nye byer i andre verdensdeler, spesielt i det latinske Amerika. Det man kaller de barokke prinsippene i byplanleggingen kom forholdsvis sent til de nordiske landene. For ettertiden har pave Sixtus V blitt stående som en stor fornyer av byplanleggingen, og som iverksetter av byfornyelse spesielt. For sin innsats på dette området ble han gitt status som skytshelgen for assosiasjonen av USAs byplanleggere.

Institusjoner for gjennomføring av planer

Gjennomføringen av planer forutsetter at visse samfunnsmessige institusjoner må være etablert og i tillegg fungere rimelig effektivt til formålet. Gjenreisningen av Roma innbyr til å studere hvordan en nyskapende bybygging er avhengig av at det blir etablert institusjoner som på det iverksettende plan også fungerer nyskapende - sosialt, politisk, økonomisk. Som ansvarlig for gjenreisningen såg derfor noen av pavene seg nødt til å fungere som "oppfinnere" og iverksettere av institusjoner kunne sikre at planleggingen ble gjennomført. De problemstillingene man stod overfor i gjenreisingen av Roma var i prinsippet ikke vesensforskjellige fra de man finner i moderne byplanlegging. De institusjonelle mekanismene man tok i bruk finner derfor klare paralleller i dagens planlegging.

For planlegging som skal stimulere til byvekst er det en stor utfordring å skape betingelser som gjør det mer attraktivt for mennesker å flytte til de nye byområdene enn å bli boende hvor de er. Dette spørsmålet må de første pavene ha stilt seg da de tok fatt på gjenreisingen av Roma. De høyereliggende deler av byen med sine ruiner etter storhetstiden låg praktisk talt folketomme da pavestolen flyttet tilbake fra Avignon. For å kunne øke folkemengden i disse områdene måtte de gjøres attraktive for innflytting. Vel kunne bymyndighetene planlegge nye veisystemer, vannforsyning eller nødvendige samfunnsfunksjoner i disse områdene. Men det var likevel opp til menneskene selv å bestemme om de skulle bosette seg der og kanskje starte en form for økonomisk virksomhet. Alt pave Nicolas V innså denne utfordringen. Derfor erklærte han skattefritak for bestemte deler av Romas høydedrag for derved å forsere folkeveksten i disse områdene gjennom økt innflytting. Fremdeles dukker spørsmålet om skattefrihet opp når myndighetene ønsker å prioritere bosettingen innenfor bestemte områder.

En spesiell utfordring knyttet til gjennomføring av planer gjelder erverv av arealer til utbygging av fellesanlegg som veier og plasser, eller av bestemte byfunksjoner slik som kirker. Siden gjenreisningen av Roma primært kom til å omfatte reetablering og utbedring av byens fellesanlegg var dette et problem som meldte seg fra første dag. Utretting, utvidelse og forlengelse av gater kom uvilkårlig til å berøre en rekke grunneiere og kanskje forutsette grunnavståelse for mange av dem. Den gang som nå var det for myndighetene vanskelig å oppnå grunnavståelse frivillig, nærmest uansett hvor godt formålet skulle være. Det var derfor nødvendig å etablere instrumenter som kunne sikre tvangsavståelse av arealer til nødvendige offentlige formål i byutviklingen. En slik grunnavståelse kan skje ved myndighetenes ensidige tvang uten noen form for kompensasjon til grunneieren slik den har vært iverksatt under større sosiale omveltninger, under despotisk myndighetsutøvelse både før og etter gjenreisningen av Roma, og slik tvangsavståelse av grunn til offentlige formål fremdeles blir praktisert i enkelte land. Men den kan også være basert på kompensasjon til den som må avstå arealene, altså en form for ekspropriasjon slik vi kjenner det bl.a. fra Norge og andre rettsstater. I forbindelsene med reguleringene og utbyggingene før og etter kirkejubileet i 1475 innførte pave Sixtus IV en ordning med ekspropriasjon som skulle sikre kompensasjon for private tap (Morris, 1997:178). Pavens tidlige forståelse av et viktig og konstitusjonsfestet prinsipp for den moderne rettsstat er det her nærliggende å se i sammenheng med kirkens syn på privat eiendom som et resultat av de konvensjoner menneskene selv etablerer for sin samfunnsorden.

Gjennomføringen av byggeprosjekter reiser generelt finansielle utfordringer. Den utbygger som inntar lederposisjonen i utbyggingen av et område vil under ellers like forhold normalt påta seg større økonomisk risiko med hensyn til å oppnå akseptabel fortjeneste på innsatsen i prosjektet sammenlignet med utbyggere som starter opp senere. De investeringene som blir foretatt vil dessuten bidra til å øke verdien på eiendommene i området, uten hensyn til om eierne har vært med å finansiere, eller på annen måte har gitt sine bidrag til utbyggingen. I praksis vil det si at eierne kan få del i en gevinst andre har vært med å skape. I gjenreisningen av Roma meldte disse to spørsmålene med full tyngde. Pavestolenes målsettinger med oppbyggingen medførte under daværende situasjon i byutviklingen at den måtte opptre som reell byggherre og finansiere gjennomføringen av de byggeprosjekter den selv planla.

I seg selv var kostnadene med utbyggingen en finansiell belastning som kirken måtte rettferdiggjøre i andre sammenhenger. Dertil opplevde den raskt at alle dens investeringer og tilrettelegging for øvrig bidro til vesentlig verdiøkning på de private eiendommene i området, uten at de hadde bidratt med noe som helst til utbyggingen. Det er dessuten grunn til å anta at utbyggingen med kraftig befolkningsvekst og stor tilstrømning av pilegrimer som periodevis kunne mangedoble byens befolkning, skapte sterk vekst i lokaløkonomien og økte fortjenestemulighetene generelt. Vanligvis har eiendomsbesittere et strategisk fortrinn i forhold til den øvrige befolkningen når det gjelder å utnytte denne form for byvekst.

Dette finansielle "frirytteriet" skapte utvilsomt ufortjente gevinster på private hender. Pave Sixtus IV innførte derfor en spesiell form for inndragning av verdistigningen som skulle sikre at eierne bidro med en andel av verdiøkningen til finansiering av utbyggingen. I denne sammenheng åpnet han også for muligheter til å justere grenser for eiendommer for å tilpasse eiendomsmønsteret til prinsippene for ønsket byform i forbindelse med bl.a. veiutbygging. Inndragning av verdistigning på eiendom fra private førte utvilsomt til å lette finansieringspresset for kirken samtidig som det øke tilgangen på midler til investeringer i nye utbyggingsprosjekter. Bruk av ekspropriasjon og prinsippet om å inndra verdiøkning på eiendom for finansiering av byutvikling ble først tatt i bruk flere hundre år senere, under fremveksten av den moderne byplanlegging etter midten på 1800-tallet (Mumford, 1979:449). Sixtus IV's innsats som lokal administrator var betydelig. Hans bidrag til å utvikle fungerende institusjoner for gjennomføringen av planer skulle senere komme til å inngå i repertoaret av virkemidler for moderne byutvikling i de fleste industrialiserte land.

Byfunksjoner og befolkningsunderlag

Pionerperioden i den spanske koloniseringen av Amerika falt innenfor et begrenset tidsrom på vel hundre år fra landstigningen til innpå første halvdel av 1600-tallet. Den foregikk geografisk ved å etablere bysamfunn innenfor de landområdene som forholdsvis raskt ble tatt i besittelse. I løpet av denne perioden ble de fleste av dagens kjente byer grunnlagt eller etablert som spanske enklaver i erobrede bosettinger - i Karibien, i Mexico, langs vestkysten av Sør-Amerika, i høylandet og på den sørøstlige siden av kontinentet langs de mest vannførende deler av elvene Paraná og Paraguay.

Etableringen av disse bysamfunnene hadde primært til hensikt å sikre erobrerne kontroll over området; kulturelt, økonomisk, politisk og militært. De skulle fungere som forsvarsverker mot oppstand fra den opprinnelige befolkningen, og i tillegg som knutepunkter for erobrernes sivilisering. Samtidig skulle også byene møte moderlandets behov for oversjøiske militære støttepunkter, egnet til forsvar av nyerobrede områder og transportveier mot konkurrerende erobrere fra europeiske nabostater. Dette forutsatte en rekke valg av strategisk karakter.

For det første måtte de nye byene lokaliseres slik at de gav muligheter for enklest mulig tilgjengelighet til de områdene eller de ressursene som kolonistene skulle kontrollere. Disse stedene måtte samtidig ligge militærstrategisk godt til; i forhold til transporten internt i koloniene og i forhold til transportledene til og fra moderlandet. Gode havneforhold med tilgang til godt drikkevann var her av spesiell betydning. Det stedet som ble valgt skulle kunne la seg forsvare, helst med enkle festningsverker, men også ha gode lokalklimatiske kvaliteter for å unngå sykdommer. Slike vurderinger har utvilsomt vært foretatt av erobrere til alle tider. I så måte kan det knapt sies å være noe kulturspesifikt ved etableringen av de spanske byene i den nye verden.

Tidsrommet for den første etableringsfasen, utstrekningen på området under kolonisering samt nødvendigheten av å bygge byer som også kunne fungere tilfredsstillende som sivile samfunn stillte imidlertid spesielle krav til den planleggingen som ble foretatt. En kolonisering som skjer suksessivt ved å forskyve fronten for kontrollert land litt etter litt fremover i området under erobring tillater det man kan kalle en "organisk" fremvekst av bysamfunn. Byenes interne organisering, fysisk strukturelt og funksjonelt, og forholdet til omlandet tilpasser seg i takt med deres sosio-økonomiske grunnlag og de føringer som ellers blir lagt for byutviklingen, internt så vel som i regional sammenheng.

Fremveksten av de spanske byene Latin-Amerika skjedde ikke slik. De ble i hovedsak etablert under erobringstog innenfor områder som ennå ikke var tatt i besittelse eller var under erobrernes kontroll. De skulle i lang tid fremover bli brukt som støttepunkter for å påtvinge koloniene spansk herredømme. Med dette utgangspunktet kunne det ikke legges opp til en gradvis utvikling av bysamfunnene fra så å si fra bunnen av. Byene måtte alt fra etableringen inneholde det minimum av funksjoner, og ellers inneha de egenskaper som skulle til for å fungere som ankerfester både for konsolidering av kolonistenes kontroll og for deres videre erobringer, gjerne i en mer regionalt avgrenset kontekst. Som understreket av Morris (1997:317) medførte disse forutsetningene at byene i den første fasen ble etablert og planlagt nærmest som prefabrikkerte systemer for erobrernes bosetting. Det innebar naturligvis at alle de spørsmål som man i samtiden anså som relevant å trekke inn i planleggingen av de nye samfunnene ble trukket inn. Dermed kom fysiske samt administrative og sosiale spørsmål til å stå på planleggingens dagsordenen.

Den fysiske utformingen av byene var basert på europeiske forbilder. Byplanene viser velbalanserte mønstre av rutenett i mindre skala, gjerne med sentralt avgrensede byplasser som ofte får sin avslutning mot hjørnene bestemt av gjennomløpende gater. Utformingen av byene slik den ble trukket opp av grunnleggerne kan derfor sees på som en forlengelse av rådende strømninger, hovedsakelig fra den sørvestlige delen av Europa, spesielt fra hjemlandet og sørlige Frankrike, men også fra det nordlige Italia, Pavestaten, og senere Nederlandene (Hardoy, 1978; Kubler, 1978). Når det derimot gjelder utviklingen av administrative og sosiale funksjoner fremstår etableringen av byene som mer nyskapende.

Byene var administrative sentre. De trengte byene politisk lederskap og administrasjon for sivilt styre, innbefattet retts- og finansvesen. De sivile verdslige funksjonene var inndelt i hierarkier for myndighetsutøvelse og tjenesteyting. Kolonistene brakte med seg sin tro og følgelig religiøse funksjoner både for egen trosutøvelse og misjon. Religionens forkynnelse krevde administrasjon som var delt i to hierarkier; bispe- og erkebispedømmer. Fra den første tiden hørte inkvisisjonsmyndigheten med til biskopenes administrasjonen, men det første tribunal ble satt opp forholdsvis sent (1569). Kirkelige organisasjoner fikk etter hvert en betydelig posisjon innenfor det sivile styre og spesielt finansvesenet (Hardoy and Aranovich, 1978).

Skulle byene fungere som samfunn måtte de også kunne forsyne befolkningen med nødvendige samfunnstjenster. Det var langt til moderlandet slik at det alt ganske tidlig ble nødvendig å opprette forholdsvis spesialiserte tjenester i byene. Etableringen av universitetene i Mexico City og Lima i 1551 - henholdsvis 30 år etter erobringen og 16 år etter grunnleggelsen - vitner om dette. Utbyggingen av samfunnstjenester i byer med et befolkningsgrunnlag som også etter datidens målestokk var meget lavt indikerer at det nok var viktig å etablere et godt tjenestetilbud for å kunne trekke til seg nye innvandrere. Kirken spilte en sentral rolle i utbyggingen av samfunnstjenestene. Den utøvende funksjonene - i tillegg til de religiøse - var meget omfattende og inkluderte i hovedtrekkene alle de samfunnstjenester som den gang ble gitt til befolkningen. I planleggingen av byene ble det disponert tomter for kirker, klostre og konventer for forskjellige religiøse ordener. Ordenene hadde kontroll med henimot det som fantes av datidens utdanning. Som i dag var utdanningen inndelt i nivåer. Det som kan sammenlignes med dagens utdanning ble nok bare gitt for overklassen, først og fremst menn. Akademiene ble drevet av ordenene. Også universitetene opprettet under keiseren kunne i realiteten være under direkte styre av en eller annen ledende orden, hvorav jesuittene, dominikanerne og fransiskanerne var de mest fremtredende. I tillegg til utdanning inngikk datidens helsetjenester eller hospitalvirksomheten i ansvarsområdet til de forskjellige ordener. Hospitalene kunne være etablert for å betjene pasienter med bestemte typer sykdommer, men også for å betjene pasienter av en bestemt etnisk opprinnelse eller yrkesmessig tilhørighet.

I hvilken grad overordnet planlegging i moderne forstand ble lagt til grunn for etableringen av de sivile funksjonene som skulle styre byene eller yte tjenester til befolkningen får man i ettertid bare et visst innblikk i gjennom begrensede indikatorer (Hardoy and Aranovich, 1978). Man vet at de sivile funksjonene var gradert i hierarkier etter byenes status, hvor befolkningsunderlaget var viktigste bestemmende faktor. Videre vet man som for hospitalvirksomheten at tjenestene i en viss grad ble differensiert etter lokalt behov. Dessuten spilte kirken en avgjørende rolle både når det galdt oppbyggingen av sivile funksjoner generelt og samfunnstjenester spesielt. Og til slutt, det finnes dokumentasjon på at representanter fra de forskjellige religiøse ordener kunne være tilstede når arealene i de nye byene ble fordelt til ulike former for bruk, og i denne sammenheng ved utstykking av tomter til virksomhet tilhørende vedkommende orden.

Alt dette indikerer at det forut for den konkrete utbyggingen av funksjonene måtte ha foregått planlegging innenfor den enkelte sektor, eller som for kirkens vedkommende, innenfor den enkelte orden. Denne, det som man i vår tid kunne kalle sektorvise, planleggingen kan ha hatt som formål å vurdere størrelsen på den sivile byadministrasjon i forhold den status som vedkommende by ble tillagt og sørge for utbygging av nødvendige byfunksjoner i denne forbindelse. Tilsvarende innenfor en religiøs orden kunne behovet for den samfunnstjeneste vedkommende orden påtok seg ansvaret for bli vurdert før man tok stilling til hvor vedkommende tilbud burde lokaliseres, og eventuelt med hvilken kapasitet det skulle bygges ut.

Siden utbyggingen av byene foregikk innenfor et begrenset tidsrom, kan det også antas at det måtte ha foregått en viss koordinering av planleggingen mellom de forskjellige sektorene, eller for kirkens vedkommende, mellom de ulike ordener med ansvar for oppgaver som skulle utføres. At det foregikk en slik koordinering mellom verdslige og kirkens organisasjoner er fordelingen av ansvaret innenfor skole og undervisning trolig det beste bevis på. Med kirkens omfattende ansvar for samfunnstjenestene, og selvsagt sin egen forkynnelse og administrasjon, må det ha foregått en eller annen form for koordinert romlig planlegging i kirkens regi. I så fall er det nærliggende å tenke seg at dette må ha vært en form for regional planlegging basert på analyser, vurdering av romlige mønstre og hierarkier av steder i forhold til transport, samt konseptuering av fremtidig utvikling hvor byenes eller stedenes status med tilhørende funksjoner samlet ble fastlagt i forhold til det nettverket av transportårer som skulle binde dem sammen. Byenes forhold til omlandet kunne også være trukket inn i vurderingene, selv om det lite trolig at planlegging av relasjoner by-omland kan ha inntatt noen sentral plass i den tidlige fasen av planleggingen.

Summerer man opp alle elementer i den planlegging som har foregått i forbindelse med den tidlige planleggingen av de spanske byene i Latin-Amerika får den umiskjennelige likhetstrekk med den form for by- og regionplanlegging som det ble propagandert for på begynnelsen av 1900-tallet, primært i Vest-Europa. I de ideene som ble lagt til grunn for denne planleggingen stod konseptueringen av nye bysamfunn sentralt. Den tok utgangspunkt i daværende byvekst og den sosio-økonomiske situasjon i eksisterende byer. De nye byene som ble planlagt var forankret i det rådende regionale mønster av byer, deres relasjoner til omlandet og det etablerte nettverk for kommunikasjon. Men for noen retningers vedkommende, slik som for hagebybevegelsen og deres ideer om "new towns", var det meningen at de nye byene skulle fungere som selvstendige samfunn. Det galdt ikke minst deres økonomiske grunnlag i form av industriell virksomhet. Men vel så viktig i denne sammenheng var den vekt som ble tillagt planlegging for utbygging av samfunnstjenester og administrasjon. Begge deler måtte være til stede for at byene overhodet skulle fungere som i noen grad selvforsynte og separate samfunn (Hall, 1998:91-94,168-170). Forholdet til de etablerte byene, eller moderbyene, som de nye byene skulle avlaste, var i utgangspunktet et spørsmål om hvor i hierarkiet av steder byene befant seg. Som det er indikert for de spanske byene ble lokaliseringen og dimensjoneringen av tilbudet når det galdt samfunnstjenester foretatt ut fra behovsvurderinger, hvor bl.a. folkemengden og folkemengdens sammensetning var bestemmende faktorer. Et viktig moment er at byene også i denne delen av byplanhistorien ble planlagt og etablert innenfor et begrenset tidsrom. Tilbudet av samfunnstjenester ble her utviklet som enhetlige konsepter basert på en klar fordeling av oppgaver mellom ansvarlige sektorer.

I den grad denne parallellen holder, representerer den planlegging som foregikk i den katolske kirkes regi i det spanske Latin-Amerika en forløper for den moderne regionale planlegging. Likhetene er i så fall primært forankret til den måten enheter ansvarlige for utbygging av sivilt styre og samfunnstjenester mer eller mindre ble påtvunget utfordringene. De spanske organisasjonene som var involvert i planleggingen kunne ikke velge å se bort fra at utbyggingen skulle sikre byene militær-politisk kontroll over området innenfor et begrenset tidsrom. Derfor måtte den foregå etter mer eller mindre forutbestemte konsepter for byutvikling nærmere konkretisert og fastlagt gjennom planlegging. Tilsvarende måtte planleggingen av nye bysamfunn i begynnelsen av forrige århundre ta for gitt at de burde utvikles med det tilbud av administrasjon og samfunnstjenester som det var politisk vilje til å realisere. Den likheten som manifesterer seg mellom de spanske erobrernes byplanlegging og den moderne by- og regionplanlegging er derfor primært knyttet til metodebruk og trolig arbeidsform, og ikke til de samfunnsmessige forutsetninger som låg til grunn for de former for planlegging som fant sted med omkring 400 års mellomrom.

Avslutning

Byplanleggingen har til enhver tid vært under innflytelse av samfunnsmessige institusjoner som i begrenset grad lar seg holde fra hverandre, eller isolere på en slik måte at man med klarhet kan identifisere sammenhenger eller peke på opphavet til forhold som påvirker planleggingen. De store religionene har i denne sammenheng både en fortid og et nedslagsfelt som gjør et man vanskelig kan skille genuin påvirkning av religionen fra andre krefter som har vært med å påvirke byplanleggingen. Det er likevel slik at noen faktorer lar seg enklere identifisere enn andre, og da med utgangspunkt i religionens verdslige organisasjoner. Dermed er det ikke gitt at man vil kunne klarlegge påvirkningens omfang, om den virkelig var rettet mot å påvirke byplanleggingen, eller eventuelt, hva den måtte bestå i på andre måter.

De forholdene som ovenfor er trukket frem når det gjelder katolisismens innvirkning på byplanleggingen rommer noe av denne usikkerheten. Når det gjelder synet på eiendom er det utvilsomt slik at kirkens argumentasjon i sin tid virket inn på utviklingen av eiendomsbegrepet og eiendomsretten. Men i denne diskusjonen hadde knapt den representanter de langsiktige virkningene på byutviklingen og konsekvensene for byplanleggingen i tankene. Dette kan sies å være utilsiktede virkninger av etablerte institusjoner. Det samme kan man si om alle de hjelpemidler som ble tatt i bruk i den praktiske eiendomsforvaltning og dere anvendelse i byplanleggingen, selv om kirken som stor eiendomsbesitter var en viktig formidler i bruken av disse hjelpemidlene.

Kirken og da spesielt pavenes rolle i forsvaret av renessansen som idé og introduksjon av det optiske perspektiv som metode i byplanleggingen er et ubestridt forsøk på å påvirke byutviklingen. Det samme gjelder deres forsøk på å ta i bruk institusjonelle virkemidler for å sikre gjennomføringen av byplaner. Trolig representer dette de beste eksempler på kirkens direkte innvirkning på byplanleggingen, og ikke bare for en bestemt by, men som generelle og kjente bidrag til byplanleggingens metoderepertoar. Den katolske kirkes deltakelse i den tidlige planleggingen av kolonibyene i det latinske Amerika er nok ubestridt. Trolig la man her grunnlaget for en byplantradisjon som har vært levende mye lengre enn kolonitiden. Derimot er det vanskeligere å si om den som metode og arbeidsmåte har vært kjent og anvendt på generelt grunnlag, selv om man kan finne paralleller i planlegging som har foregått i Europa i nyere tid.

Referanser

Aristoteles

The Politics. Harmondsworth. Penguin 1977.

Bacon, E. (1967)

Design of Cities. London. Thames and Hudson 1995.

Benevolo, L. (1993)

The European City. Oxford. Blackwell 1995.

Farner, K. (1947)

Christentum und Eigentum. Bis Thomas von Aquin. Bern. A. Francke AG.

Grundmann, S. (1998)

The Architecture of Rome. Stuttgart. Axel Menges.

Hall, P. (1988)

Cities of Tomorrow. Oxford. Blackwell 1998.

Haswell, R. (1990)

The making and remaking of Pietermaritzburg: the past, present and future morphology of a South African city. Pp. 171-185 i: Slater, T.(ed.) The Built Form of Western Cities. Leicester. LUP.

Hardoy, J. (1978)

European Urban Forms in the Fifteenth to Seventeenth Centuries and their Utilization in Latin America. Pp. 214-248 i: Schaedel, R., Hardoy, J. and Kinzer, N. (eds.) Urbanization in the Americas from its Beginnings to the Present. The Hague. Mouton Pub.

Hardoy, J. and Aranovich, C. (1978)

The Scale and Functions of Spanish American Cities Around 1600: An Essay on Methodology. Pp. 63-97 i: Schaedel, R., et al. Op. Cit.

Kain, R. and Baigent, E. (1992)

The Cadastral Map in the Service of the State. Chicago. UCP.

Kubler, G. (1978)

Open-Grid Town Plans in Europe and America. Pp. 327-349 i: Schaedel, R., et al. Op. Cit.

Morris, A. (1972)

History of Urban Form - Before the Industrial Revolutions. Essex. Longman 1997.

Mumford, L.(1961)

The City in History. Harmondsworth. Penguin 1979.

Pevsner, N. (1943)

An Outline of European Architecture. Harmondsworth. Penguin 1972.

Schlatter, R.

Private Property. The History of an Idea. London. Allen & Unwin 1951.