Da kvinnen fikk sjel

Av Bjørn Are Davidsen. Opprinnelig trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 1/2012. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.

Historiene er like kjente som de er opplagte. Kirken slo hardt ned på dem som sa at jorden var rund. Kristne satte fyr på det store biblioteket i Aleksandria, der antikkens kunnskap var samlet. Astronomen Kopernikus ble forfulgt fordi han fratok oss vår privilegerte plass i sentrum av universet.

Dette er bare noen av mange eksempler på Kirkens kriminelle stormløp mot opplysning.

Moderne myter. Men siden alt dette er så velkjent, er det tydeligvis mindre kjent at vi snakker om myter. Faglig kalles dette ofte for faktoider, forestillinger som høres sanne ut, men som altså er usanne. Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Eskimoene har ikke flere ord for snø enn oss. Kvinnen fikk ikke sjel på kirkemøtet i Nikea.

Grunnen til at slike historier om Kirken spres i media og lærebøker, er imidlertid ikke konspirasjoner fra skumle, sekulære kretser. Mye skyldes nok heller en ond sirkel. Tror jeg at Kirken bekjempet alle som sa at jorda var rund, skal det lite til å tro at den også ødela biblioteket i Aleksandria. Dermed kan ellers fornuftige mennesker hevde at kvinnen ikke fikk sjel før på konsilet i Nikea (325). For så å bemerke som Arnulf Øverland, at samme kirkemøte vedtok Den hellige ånd, med knapt flertall. Eller at det først var her kristne begynte å tro at Jesus var Guds Sønn og bestemte hva som skulle med i Bibelen. Drister noen seg til å si imot, er reaksjonen rask: Du vil bare godta fakta som passer med Kirkens fasit. Nå må du begynne å lytte til moderne forskning. 

Kvinnen og sjelen. Myten om at Kirken lenge tvilte på at kvinnen hadde sjel, er så inngrodd at man ikke tar det så nøye med når det skal ha skjedd. Daværende kultur- og kirkeminister Trond Giske var likevel av de mer originale da han i et intervju tidfestet det til et vedtak på 1600-tallet.

Bak slike uttalelser ligger ikke bare en kunnskapsløshet som man kan skvette av også hos dem som ikke har fartstid som utdanningsminister. Vi aner dels et retorisk verktøy, og dels en festlig anekdote for å understreke hvor dumme og diskriminerende man var i gamle dager.

Nå betyr ikke dette at vi trenger å la oss imponere av alle teologers kvinnesyn i historien. Noen ganger er det tvert imot grunn til å være rystet. Men overraskende ofte lar moderne forestiller om Kirkens historie seg ikke finne i kildene. Det forhindrer ikke mange og kategoriske uttalelser som etablerer en stemning som ikke er lett å snu når noen lukter kristenmanns blod.

I realiteten er det altså slik at vi ikke har noen kilder – og dermed heller ingen forskere eller fagmiljøer – som hevder at kvinnen fikk sjel på Nikea-konsilet. Kirken har faktisk aldri diskutert spørsmålet. Og begrepet ”sjel” ble opprinnelig ikke sett på som en separat del av oss, men betydde enkelt sagt ikke noe annet enn ”livsånde” (nephesh på hebraisk). Selv kristne kan nok ha mistenkt at kvinner var i live før år 325. Det overrasker ikke at vi verken i antikken eller middelalderen finner noen som har satt spørsmålstegn ved om kvinnen har sjel.

Når det ikke hersker tvil om hva som ble diskutert og vedtatt i Nikea, er det vanskelig å si hvordan myten har oppstått. En teori har vært at dette med “kvinnens sjel” kan være et ekko av Gregor av Tours’ (539-594) “Frankernes historie”. Der fortelles at noen spurte om ordet ”homo” i den latinske Bibelen (Vulgata) kunne brukes også om kvinner. Svaret var ja, og mer er det ikke mulig å få ut av den historien.

Valentius Acidalius’ pamflett. Mer direkte handler nok dette om en fattig tysk student. Valentius Acidalius (1567–1595) er tillagt ansvaret for en pamflett der det ble hevdet at homo betyr ”voksen mann”, og at det bare er menn som har en ”udødelig sjel” (sjelsbegrepet var blitt endret siden urkirken). Antagelig var skriftet ment som parodi på en type protestantisk teologi som kun gikk god for det som var direkte nevnt i Bibelen. Studenten ble imidlertid straks massivt imøtegått av den lutherske teologen Simon Geddicus med motskriftet Til forsvar for det kvinnelige kjønn.  Selv om Valentius døde rett etterpå, muligens av slag forårsaket av den skarpe kritikken, overlevde pamfletten.

Ikke alle ble like rystet over å høre at kvinner manglet sjel. Italienske adelsdamer skal ha virket fornøyd, siden de da ikke trengte å ha moralske anfektelser i omgangen med hoffets menn. Saken ble ikke bedre av at en del antifeminister brukte teksten til å fremme sin sak.

Det gikk så langt at pamfletten i 1651 havnet på Kirkens liste over forbudte bøker. Vi ser dermed at realiteten er det motsatte av ryktene. I stedet for at Kirken på ramme alvor diskuterte om kvinnen hadde sjel, forbød den pamfletten som bestridte det.