Tiden etter 1814

Artikkelen er hentet fra menighetsbladet i St. Olav menighet i Tønsberg, nummer 3 og 4/2003.

Den etterreformatoriske tid var for Norges vedkommende preget av intoleranse. Den danske enevoldskongen Christian V bestemte 1687 at bare den evangelisk-lutherske religion skulle være tillatt i Norge. Under opplysningstiden på 1700-tallet var religionsfrihet en fanesak for de liberale i Europa. Denne holdning nådde den norske embetsstand.

Etter Kielerfreden i 1814 ble Norge løsrevet fra Danmark og inngikk etter mye politisk rabalder en personalunion med Sverige. I samme år ble Norsk Grunnlov forfattet på Eidsvoll.

Flertallet av Eidsvollsmennene var preget av opplysningstidens idealer og var for religionsfrihet. Samtidig har de forstått hvor viktig det var for landets enhet og selvstendighet at hele folket tilhørte den samme kristne bekjennelse. Denne siste overbevisning seiret på bekostning av religionsfriheten. I grunnlovens paragraf 2 leser vi:

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget."

Utviklingen frem til full religionsfrihet skulle ta 150 år. Det var særlig Den katolske kirkes frie religionsutøvelse striden skulle dreie seg om.

I 1842 ønsket den franske generalkonsul i Oslo å døpe sin datter katolsk. Den svensk-norske konge Karl Johan ga sin tillatelse til dette. En prest som virket i Sverige, Gottfried Ignatius Montz, kom til Christiania (Oslo) for å forrette dåpen. Samtidig leste han en husmesse i generalkonsulens hjem. Omtrent 60 katolikker var til stede. Denne oppmuntrende begivenhet ga den lille flokk katolikker blod på tann. De søkte kongens tillatelse til å opprette en egen menighet i Christiania. Kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og Det teologiske fakultet. Begge instanser ga et positivt svar, men foreslo flere restriksjoner. Ved kongelig resolusjon av 6. Mars 1843 ble det fastslått at katolikkene i Christiania kunne danne menighet med egen prest. Første påskedag, 16. april ble den hellige messe feiret i et provisorisk innrettet kapell.

Foreløpig gjaldt den kongelige resolusjon av 1843 som et tidsbegrenset privilegium kun for Christiania. Men i 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet til dem der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer av Statskirken. Med denne loven var ikke lenger det katolske fremstøtet i Norge begrenset til kun å gjelde hovedstaden. Nå kunne det opprettes misjonsstasjoner overalt i Norge. Men først måtte Kirken etablere seg i Christiania. Her fulgte Kirken sitt vanlige mønster: Tro og Caritas hånd i hånd. St. Olavs Kirke ble bygget. Hospitaler drevet av ordenssøstre ble grunnlagt. Skoler for katolske skolebarn ble opprettet.

Den neste byen som stod for tur var Bergen. Den hadde 1800 innbyggere, dobbelt så mange som i Christiania, men fordommene mot katolisismen var sterkere her enn noe annet sted i Norge. Med utrettelig iver ble kollekter holdt i inn- og utland. I 1876 ble St. Pauls Kirke innviet. De få katolikker som bodde der fylte bare en tiendedel av den store kirken. Det viser hvilken optimisme som preget geistlige og legfolk på den tid.

Etter hvert ble det opprettet misjonsstasjoner i alle norske byer hvor det bodde noen katolikker, og alltid etter samme mønster: Kirke med prestegård, hospital drevet av ordenssøstre og katolske skoler. (1)

Misjonen i Norge var underlagt propaganda-kongregasjonen i Rom. (2) Kongregasjonen har ikke alltid vært fullt på høyde med forholdene i nord. Det viser den såkalte Nordpolmisjonen. Propagandakongregasjonen opprettet et prefektur (3) med sete i Alta i 1855. (På den tid eksisterte bare én katolsk menighet i Norge - St. Olav menighet i Oslo.) Det apostoliske prefekturet omfattet alle områder nord for Polarsirkelen: Finnmark, svensk Lappland, Kolahalvøya, Island, Grønnland, Færøyene og den nordlige del av Amerika. Senere ble nye landområder føyd til. Problemene viste seg å bli enorme. Her var jo ingen sammenheng verken geografisk politisk eller kulturelt. I 1816 ble Norpol-prefekturet oppløst.

Kirkelig administrasjon

De første årene med katolsk virksomhet i Norge skjedde med geistlig betjening fra Sverige.
I 1869 ble Norge et apostolisk prefektur, ledet av en apostolisk prefekt.
I 1892 ble misjonsområdet Norge opphøyet til et apostolisk vikariat (4) med en apostolisk vikar, kalt titularbiskop (5), som overhyrde.
De lange avstandene mellom menighetene i vårt vidstrakte land gjorde det nødvendig med en administrativ oppdeling. I 1931 ble Nord-Norge med de tre nordligste fylker og Midt-Norge med Sør- og Nord-Trøndelag samt Møre og Romsdal utskilt som selvstendige kirkedistrikter. Den sydlige delen av Norge ble Oslo Apostoliske Vikariat.
De to nordlige kirkedistiker fikk i 1935 status som apostoliske prefekturer.
1953 ble Midt-Norge et apostolisk vikariat.
1955 ble Nord-Norge et apostolisk vikariat.
1979 ble Nord-Norge og Midt-Norges apostoliske vikariater opphøyet til prelaturer (stift) med biskop-prelater som overhyrder. Dermed stod ikke lenger Den katolske kirke i Norge under Propagandakongregasjonen og kunne ikke lenger betraktes som misjonsområde.
I skrivende stund er det registrerte antall katolikker i Norge 44 141 - 0,97 prosent av befolkningen. Vi regner med at over 20 000 - trolig helst av uvitenhet - ikke har latt seg registrere.

Det religiøse klima

Folk i Norge var i begynnelsen velvillig innstilt til den katolske kirkes etablering i Christiania. De forstod vel den kongelige resolusjon mest som et frihetsbrev til utenlandske katolikker, som hadde slått seg ned i Norge, og de har vel trodd at katolsk virksomhet i landet også i fremtiden ville forbli et utenlandsk fenomen. Velviljen skiftet til frykt da nordmenn tok til å konvertere til Moderkirken. Verken leg eller geistlig hadde drømt om at Den katolske kirke nå tok mål av seg å vinne nordmenn tilbake til den katolske tro. Konvertittene måtte tåle mye motgang. Lutherske geistlige søkte å vinne dem tilbake til lutherdommen, og advarslene mot katolsk tro og praksis var kraftige. Katolske prester på sin side sparte heller ikke på kruttet. Utenlandske geistlige som arbeidet i Norge, var ikke klar over at kristendommen satt dypt rotfestet i den norske folkesjel. De var misjonærer som så det som sin oppgave å «rive nordmenn ut av det lutherske heresi.» Nordmenn flest på den annen side av konfesjonsgrensen var spekkfulle av fordommer mot alt som smakte av katolsk tro og praksis. Skrekkhistorier og løgner hadde i tre hundre år med protestantisme på eventyrs vis vandret fra Tyskland over Danmark til Norge. Den norske kirkes voldsomme angrep på katolsk fremvekst må vel best forståes som angstbitersk forsvar for egen bekjennelse. Tonen var ufordragelig på begge hold. Økumenikk (6) var et ukjent begrep.

Først etter 2. Verdenskrig tok de første økumeniske spirer til å gro frem mellom katolikker og protestanter. Overalt i Europa hvor krigen hadde herjet, møttes medlemmer av ulike kristensamfunn ved fronten og i fangeleirene - altså ikke lenger på kjølig akademisk avstand, men i eksistensiell nød og angst. De troende åpnet seg for hverandre. Fortrolige samtaler ble ført. De fortsatte i små grupper også etter krigen. Det skjedde også i Norge.

Det økumeniske gjennombruddet kom først med Det annet Vatikankonsil (7) Det forandret mye på Den katolske kirkes forhold til «de i troen adskilte brødre.» Den etterreformatoriske triumfalistiske - apologetiske og polemiske - tonen vek nå for større toleranse og gjensidig forståelse. For medlemmer av Den norske kirke har utenlandsreiser, lesning av katolsk litteratur og omgang med katolikker i nabolaget betydd mye for endret forståelse. Også det vellykkede pavebesøket i 1989 har bidratt til å sette Den katolske kirke på kartet i folks bevissthet. Særlig i denne forbindelse bør nevnes våre katolske ordenssøstre.

Katolske søstre - aktive og kontemplative ordessamfunn

Prestene - særlig før siste verdenskrig - kunne lett bli isolert fra det folkelige liv utenfor sine menigheter. Søstrene derimot nådde ut til alle ved å pleie pasienter fra vidt forskjellige samfunnslag. De hadde ikke lov til å drive katolsk propaganda i sine sykehus, men deres liv i bønn og arbeid har gjort nordmenn fortrolig med de beste sider av katolsk fromhetsliv. Vi skiller mellom aktive og kontemplative ordenssamfunn. De aktive har et utadrettet kall og driver alle former for karitativt arbeid og skolevirksomhet. Begge virksomheter blir befruktet av et rikt bønneliv. De kontemplative ordenssamfunn har bønnen som sitt kall. Deres stille liv i bønn og meditasjon krever isolasjon fra den ytre verden, men som religiøse kraftsentre påvirker de omgivelsene også utenfor «klosterets murer». Innad i klosteret produserer de visse artikler, som blir solgt. Så de er selvbergende. (8)

Den sosiale nød som hersket i Norge på 1800- og første halvdel av 1900-tallet førte til at de aktive søstrene har vært i flertall. Som i Europa forøvrig var det i Norge stor mangel på sykehus. Søstrene bygget hospitaler og drev hjemmesykepleie - ofte under kummerlige forhold og i konstant pengemangel. Søstrene har vært for beskjedne til å lage blest om egen virksomhet. Det er forskning i ettertid som har trukket frem i lyset deres ukuelige pågangsmot og selvutslettende offervilje i tjeneste for syke og nødlidende. I kvinneemansipasjon lå de forut for sin tid. Her var sterke kvinnelige ledere som kunne tale, ja, endog sine egne kirkelige overhyrder midt imot når situasjonen krevde det.(9)

Verdensprester og ordensprester

Katolske prester i Norge etter1843 har hovedsakelig vært verdensprester (sekularprester). (10)

Etter at forbudet mot munkeordener ble opphevet i 1897, har en rekke ordensprester (11) virket i Norge (12) (Jesuittene fikk tilgang til Norge først etter 1956). Våre prester av begge kategorier ble hovedsakelig rekruttert fra land i Europa og andre verdensdeler. Mangfoldet av geistlige har betydd en berikelse for Den katolske kirken i Norge. Hver prest tar med seg religiøs rikdom fra eget land og omplanter den på norsk jord. Selv om de fleste av våre prester er av utenlandsk opprinnelse, har vi hatt en rekke norske kall. En god del av våre verdens- og ordensprester et norskættet. Sett i forhold til det samlede antall katolikker har norske kall vært relativt stort. (Det samme kan sies om ordenssøstrene).

Legfolket

Våre første katolikker på midten av 1800-tallet var utlendinger som hadde slått seg ned i Norge. Etter hvert som disse fikk norskfødte barn og antall konvertitter økte, ble våre menigheter sterkt norskpregede og var det helt opp til 1970-årene. Så fulgte innvandringsbølgene som endret det nasjonale billedet sterkt. I 1974 begynner de chilenske flyktningene å komme.1975 følger vietnamesiske flyktninger.1976 opplever vi en sterk økning av filippinske innvandrere. 1982 kommer polske flyktninger til landet.(13) - Det nasjonale mangfold har beriket våre menigheter. Men også stilt utfordringer til begge parter. Norske katolske menigheter har sett det som sin oppgave å ta imot trosfeller fra andre land og kontinenter med vennlig gjestfrihet, gitt dem sjanse til å presentere sin kultur - matlaging, dans, sang - under kirkekaffen eller ved menighetsfester. Innvandrerne på sin side har forstått faren ved å flykte inn i isolasjonen eller ved å foretrekke assimilering: altså kutte ut fortiden i hjemlandet og bli norsk for enhver pris. Integrering har vært det forløsende stikkordet: Bevare roten og stammen fra hjemlandet for så å innpode nye grener fra norsk kultur og samfunnsliv. Det har langt på vei lykkes. Våre menigheter er blitt inkluderende og multinasjonale. For å nevne et eksempel: I 1993 var det 140 forskjellige nasjoner i St. Olav menighet, Oslo.

Foreningslivet

Våre menigheter har fra første stund forstått hvor viktig samhold er - det å oppleve det katolske fellesskap i og utenfor gudstjenestene. Å holde ut som katolikk alene er vanskelig. Noen har måttet leve i ensomhet og har vist heroisk utholdenhet, eller falt fra. I de første årtier var trykket fra protestantisk hold stort. I de siste femti år har smitteeffekten fra et sekularisert, langt på vei avkristnet samfunn, vært den viktigste årsak til frafall. De fleste har forstått hvor viktig fellesskapet er for å overleve som katolikk. Kirkekaffen har vært møtestedet for mange. Andre har funnet samhold og styrke i lag og foreninger - ikke som passive mottagere, men aktive deltagere. Navn og struktur til våre foreninger for barn, unge og voksne har variert opp gjennom årene, men målsetningen har vært den samme: Å dele Kirkens tro og liv i fellesskap. Det har for mange tatt brodden av den ensomhet en katolikk lett opplever ved å leve i en diasporasituasjon. (14) Katolske foreldre har forstått hvor viktig det er å sende sine barn og ungdommer til leirer. Tilbudene har vært og er mange. Blir bare en ungdom «bitt av leirbasillen», er faren for frafall langt mindre. Katekesen for barn, unge og voksne engasjerer en stab av frivillige, særlig etter at intensivundervisningen ble innført. Relativt få har meldt seg ut av Kirken i årene vi har skildret, men tallrike er de som har glidd inn i religiøs likegyldighet, blitt passive og oppgitt all katolsk praksis.

Utadrettet virksomhet

Våre foreninger har ikke vært bare innadrettet. De har - særlig etter Det annet Vatikankonsil - også virket utad. Katolsk Forum og lignende initiativer presenterer Kirkens ansikt utad i samfunnet og tar del i debatter om etiske, religiøse og ideologiske emner, som er oppe i tiden. Særlig bør nevnes Caritas Norge, som i en årrekke - med innsamlede beløp fra menighetene - har arbeidet for å avhjelpe nøden i U-landene. I samme åndedrag skal caritasgruppene i de enkelte menighetene hedres. Deres medlemmer virker også lokalt blant trosfeller. Og la oss for enhver pris ikke glemme Franciskushjelpen, som tar seg av syke, gamle og døende i hovedstaden. Den har høstet ros i vide kretser. Våre tre katolske skoler: St. Sunniva, Oslo; St. Franciskus, Arendal; St. Paul, Bergen har ikke bare rekruttert katolske elever og gjort Kristus til sentrum i deres liv, ikke-katolske foreldre har stått i kø for å få sine barn og ungdommer inn på våre skoler. Ved offentlige arrangementer, og særlig i økumeniske sammenhenger, har representanter for Den katolske kirke tatt del: Vi er med i Norges Kristne Råd og tar del i en økumenisk samtalegruppe på høyt teologisk nivå. St. Olav - tidsskrift for religion og kultur - blir lest også av mange som ikke sogner til Den katolske kirke. Kirkebladet Broen med sine nyheter og kommentarer fra inn- og utland sendes til alle katolske husstander i Norge. Faktisk blir katolske røster lyttet til oftere enn vårt ringe antall kunne tilsi.

Konversjoner

Antall konvertitter på landsbasis har etter annen verdenskrig gjennomsnittlig ligget på ca.100 årlig. Konvertitter kommer ofte fra et religiøst vakuum og representerer derfor intet reelt tap for andre trossamfunn. Alle konversjoner er like verdifulle. Allikevel setter vi ekstra pris på konversjoner av kjente personligheter, fordi disse overgangene til Den katolske kirke får større ringvirkninger i offentligheten. Forfatterinnen Sigrid Undsets konversjon i 1924 og Styrer av Voss Folkehøgskole Lars Eskelands konversjon i 1925 bidrog til å sette katolisismen inn i norsk sammenheng. Tråder ble knyttet til norsk middelalder og trukket inn i vår tid. En rekke konversjoner av andre kjente kvinner og menn har bidratt til å gjøre Kirken kjent og respektert i vide kretser, selv om uvitenhet og fordommer fortsatt blomstrer i vårt lands avkroker.

Sluttord

Det er et fascinerende studium å sette seg inn i norsk katolsk kirkehistorie - fra det første misjonsårhundre frem til vår tid. Som overalt hvor mennesker ferdes, stifter vi bekjentskap med individer og institusjoner som steber etter de høyeste kristne idealer og andre som svikter på halvveien. På den åndelige valplass vil noen seire og andre falle. Dommen hører Herren til.

For meg står det fast at uten Den katolske kirkes liv og virke i landet, ville Norges historie fortonet seg annerledes, kanskje mindre europeisk, men sikkert fattigere på religiøse og kulturelle verdier.

Kilder

Den katolske kirke i Norge, Aschehoug 1993 s.145-|491.

Albert Raulin OP: Arv og fornyelse, St. Olav Forlag 1976

K. Kjelstrup: Norvegia Catholica, Det Apostoliske Vikariat 1942

Else-Britt Nilsen OP: Nonner i storm og stille, Solum Forlag 2001

Annelise Knutsen og Guro Waksvik: Klosterliv, Genesis Forlag 2000

Jorunn Kristvik Risholm: St. Carl Borromeussøstrenes liv og virke i Kristiansund, 1934-71,

Semesteroppgave, Historisk Institutt, Trondheim 1995.

Sr. Maria Nada av Inkarnasjonen OCD: Den katolske kirke i Nord-Norge fra 1932, Vår Frue menighet, Tromsø 1994.

Søstrene i Lunden kloster: 7. juni 1951, 1959-1084 Lunden Kloster

Fotnoter

(1) I Tønsberg ble det først bygget et hospital - drevet av St. Elisabethsøstre - med et kapell beregnet både for søstre og byens katolikker. Misjonsstasjonen var den første tiden en filial under St. Laurentius i Drammen. Tønsberg ble skilt ut som egen menighet i 1934. Kirken ble vigslet i 1958.

(2) Den sentrale ledelse for Den katolske kirkes samlede misjonsvirksomhet.

(3) I misjonsområder som er under oppbygging, blir området kalt et apostolisk prefektur. Det blir ledet av en apostolisk prefekt som står direkte under propagandakongregasjonen og paven.

(4) Når et apostolisk prefektur er blitt behørig etablert, blir misjonsområdet opphøyet til et apostolisk vikariat, som fortsatt er avhengig av propagandakongregasjonen, og den apostoliske vikar er pavens stedfortreder i sitt virkeområde.

(5) En apostolisk vikar får tittel etter et tidligere bispedømme som er gått under.

(6) Samtaler og samarbeid mellom representanter for ulike kristne konfesjoner.

(7) Et kirkemøte holdt i Rom i begynnelsen av 1960-årene.

(8) Vi har i dag tre kontemplative klostre i Norge: Dominkanerinnene på Lunden, Oslo; Cistercienserinnene på Tautra (nord for Trondheim); Carmelittnonnene i Tromsø.

(9) Aktive søstersamfunn som i ulike tider har arbeidet i Norge (alfabetisk rekkefølge): Antoniussøstre, Carl Borromeussøstre, Dominikanerinner av Notre-Dame de grace, Eukaristsøstre, Franciskus Xaveriussøstre, Fransiskanerinner, Hellige korssøstre, Jesu Små søstre, Mariadøtre, Missionaries of Charity, Sta Klarasøstrene, St. Elisabethsøstrene, St. Josephsøstrene, Vår Fruesøstre, (Vi har ett sekularinstitutt i Norge: St. Bonifatius" Institutt, Levanger).

(10) En gyldig vigslet prest som ved ordinasjonen avlegger løfte om å leve i sølibat og arbeider under en prefekt eller biskop(prelat).

(11) En prest som har lovet å leve i fattigdom, kyskhet (sølibat) og lydighet mot sine ordensforesatte.

(12) Fra 1897 og til i dag har følgende ordensprester virket i Norge (alfabetisk rekkefølge): Benediktinere; Cisterciencere; Dominikanere; Franciskanere; Jesuitter; Jesu Små Brødre; Marister; Misjonærer av den Hellige Familie; Oblatfedre; Picpuspatrene; Redemtorister; Salettinere.

(13) Se forøvrig: www.katolsk.no under «statistikker».

(14) Diaspora i kirkelig sammenheng: Land og områder hvor katolikker lever spredt og - for skandinaviske land - i betydelig mindretall.