Biskop Gerhard Schwenzer intervjuet av Maria Elizabeth Fongen og Susanne A. Kjekshus Koch ved 25-årsjubileet for hans bispevielse.
Kan du begynne med å si oss noe om din oppvekst og bakgrunn?
Jeg er født i 1938 i en liten by i Rhindalen i Tyskland, der min far var stasjonsmester. Jeg er nummer to av fire søsken. De første fire årene av skolegangen gikk jeg på skole nær hjemmet. Etter dette bodde jeg på en klosterskole fem mil hjemmefra i ni år, for å ta artium. Denne skolen var drevet av Picpus-patrene, og da skolegangen var fullført, besluttet jeg selv å be om å få tre inn der.
Etter ett års novisiat, ble det så tre års filosofistudium ved Picpus-patrenes studiehus i Simpelveld i Nederland. Deretter studerte jeg teologi, først i Roma og senere i Heidelberg, der jeg arbeidet med doktorgraden. I doktorgraden studerte jeg kirkebegrepet til den lutherske teologen Schlink, som blant annet hadde vært observatør under Annet vatikankonsil. Disputasen fant sted i Roma i 1968. Så kom en periode på seks år da jeg igjen bodde ved vårt studiehus i Simpelveld, denne gangen som novisemester og dosent i systematisk teologi.
Når kom du til Norge, og hvorfor?
Picpus-patrene hadde det pastorale ansvaret for Midt-Norge fra 1931. I 1974 ble jeg sendt til Trondheim som apostolisk administrator etter at biskop Johannes Rüth hadde trukket seg tilbake. Dette kom helt uventet på meg. Jeg ble innkalt til stedets biskop, som fortalte meg at paven hadde utnevnt meg. Som munk med lydighetsløfter var det ikke snakk om noen betenkningstid.
Den 7. desember 1975 ble jeg bispeviet av biskop Gran i St. Olav domkirke i Trondheim. Biskopene Wember og Martensen var medkonsekratorer. Jeg kom til Norge uten å føle meg forberedt. Jeg kunne ikke språket, og visste svært lite om landet, men det gikk på en måte, med mye hardt arbeid.
Hvordan ser du på din oppgave som biskop? Hvordan føles det å være ansvarlig overfor Gud for sjelene i bispedømmet ditt?
Jeg føler, og følte meg fra begynnelsen, ikke skikket til denne oppgaven. Men jeg stoler på kallet og den nåden Gud gir oss for å fylle de oppgavene han pålegger oss. Jeg vil gjerne i den forbindelse sitere noen ord av Augustin: "Det jeg er for dere, skremmer meg, men det jeg er sammen med dere, trøster meg. For for dere er jeg biskop, en stor og skremmende oppgave, men sammen med dere er jeg en kristen og det er trøsterikt." Som biskop er du aldri alene. For det første kan du stole på at Gud hjelper. For det andre er du medlem av et stort fellesskap der alle har fått del i Guds nåde og der den Hellige Ånd hjelper til så fellesskapet fungerer.
Hvordan er en vanlig dag i ditt liv, og hvilke saker har du liggende på skrivebordet akkurat nå?
Jeg begynner dagen med tidebønner og eukaristifeiring. Fra klokken 8.00 til 14.00 er jeg på kontoret. Ettermiddagen bruker jeg gjerne til å forberede prekener og møter, til meditasjon, bønn og åndelig lesning. På skrivebordet mitt akkurat nå ligger papirene til et møte i den luthersk-katolske samtalegruppen i Norge. Dessuten arbeider jeg med en artikkel om Kirkens situasjon i Skandinavia til våre velgjørere i Tyskland, og jeg har en søndagspreken på beddingen.
Hvordan kobler du av? Hvor henter du krefter og inspirasjon?
Jeg har aldri oppfattet mitt liv som prest som en plagsom jobb. Jeg gjør jo egentlig det jeg har lyst til å gjøre, hver dag, og det er ingen byrde. Derfor føler jeg ikke at jeg trenger noe særlig avkobling. Det å lese faglitteratur, for eksempel, er som regel en fryd, ikke en belastning. Ellers er jeg veldig glad i musikk, og jeg lytter gjerne til klassisk musikk mens jeg leser. Jeg har også en måneds ferie hvert år, som jeg helst bruker med familie og venner i Tyskland.
Kristus i ditt liv - hvordan erfarer du ham? Kan du nevne noen møter med Gud som har vært av betydning for din tro og dine veivalg?
Jeg kan ikke peke på et sted og et tidspunkt da jeg "ble frelst". Det viktigste for meg har alltid vært å ha et nært og udramatisk forhold til Gud og leve i hans nærvær.
Hvordan opprettholder du entusiasmen, iveren i ditt kall som prest og biskop?
Det gjør jeg ved å prøve å vedlikeholde den daglige kontakten med Gud.
Hva har gledet deg mest i din tid som biskop?
Det er alltid en glede når jeg for eksempel kan ordinere prester, opprette en menighet eller vigsle en kirke. Slike ting er høydepunkter.
Hva har vært vanskeligst?
Det vanskeligste er personkonflikter, synes jeg - når man må megle og ikke alltid lykkes.
Hvilken utvikling har du sett i Kirken i Norge i dette tidsrommet?
Vi er inne i en prosess - å danne én kirke, ett fellesskap av mange folk og språk. Denne prosessen er fremdeles underveis, og jeg håper at vi lykkes i dette. Min oppgave er å skape enhet, og dette er den konkrete situasjonen vi befinner oss i. Det er utfordringen.
Hvilke områder innenfor Kirkens pastoralomsorg brenner du mest for? Hvilke anser du som viktigst?
Troen må bli en levende realitet for Kirkens medlemmer og den må føres videre til neste generasjon. Og igjen: Vi må være ett fellesskap. Ellers har jeg ingen store vyer, ikke et slags partiprogram. Det viktigste er at vi er det vi skal være: Kristi levende legeme. For virkelig å oppnå dette, må vi se de konkrete utfordringene som melder seg i hver enkelt situasjon. Da må vi også være villige til å gjøre om på tidligere prioriteringer. I åpningsbønnen i breviaret ber vi hver dag: "Lytt til hans røst i dag" (Sal. 95, 8). I dag er nøkkelen. Her taler Gud til oss og viser oss sin vilje.
Oslo katolske bispedømmes medlemmer er etnisk og kulturelt en svært uensartet gruppe; hvordan synes du det er å være biskop for en så mangfoldig flokk?
Dette er en spennende og krevende oppgave, og den gir både gleder og skuffelser. En av hovedoppgavene for en biskop er, som sagt, å skape enhet med Gud og mellom mennesker. Mennesker er ulike uansett om de kommer fra samme etniske eller kulturelle gruppe, så denne enheten må skapes i alle sammenhenger. Ofte tror man at man forstår hverandre hvis man har felles språk og kultur, men det er ikke alltid tilfelle. Det som skaper enheten er at vi har det samme sentrum: Kristus. Slik sett står vi i vår brogede forsamling hverandre nær.
Det er ikke alltid så lett for katolikker i Norge å leve i et land der de så avgjort er i mindretall. Hvilke tiltak mener du kan iverksettes for å bevisstgjøre oss som medlemmer av en verdensomspennende kirke?
Jeg tror at når vi i vår konkrete situasjon greier å samles til et aktivt menighetsliv, da forstår vi automatisk at vi tilhører en verdenskirke. I vårt bispedømme er det langt over 100 forskjellige nasjonaliteter blant katolikkene. Vi må ikke gå over bekken etter vann - Verdenskirken er her midt iblant oss.
På det åndelige plan: Hva skulle du ønske at katolikkene i Oslo katolske bispedømme kunne bli flinkere til i fremtiden? Har du noen tips til oss om hvordan vi i større grad kan innlemme Kristus i våre dagligliv?
Hadde jeg bare hatt en oppskrift på det? Jeg vil si det slik: Vær trofast mot ditt kall, se til at du har et regelmessig bønneliv og ta aktivt del i Kirkens fellesskap.
Er forsoningens og nattverdens sakramenter tilgjengelige nok for legfolket? Kunne det være behov for en ny bevisstgjøring blant oss om disse sakramentenes nåde og virkning?
Sakramentene er godt tilgjengelige her i bispedømmet, synes jeg. Vi må bli flinkere til å fortelle om denne nådens kilde som alltid står åpen for oss.
Vi går inn i et nytt millennium. Hvilke forhåpninger har du på Kirkens vegne? Og hvilke vyer har du for Den katolske kirke i Norge?
Mine forhåpninger er ikke knyttet til noe spesielt 1000- eller 100-år, men til at vi må bli som Gud ønsker vi skal være. Enheten innad i Kirken er det viktig at vi arbeider videre med, men også enheten mellom alle døpte - at alle må være ett etter Herrens vilje.
Hvilke tendenser i tiden bekymrer deg som overhyrde? På hvilke områder er du optimist?
For å si det generelt, kan jeg sitere Johannes' Åpenbaring: "Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm" (3,15-16). Tendensen til lunkenhet er det verste - at vi ikke lenger elsker Herren vår Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår forstand og vår neste som oss selv. (Jfr. Matt. 22,37-39.) Denne lunkenheten er den store trusselen, og kan vi bekjempe den, er jeg ikke redd for noe som helst.
Jeg håper selvfølgelig at vi lykkes med å "holde varmen", og det finnes tegn som peker i riktig retning.
Denne julen feirer Kirken 2000-årsjubileet for Kristi fødsel. Har du noe spesielt på hjertet angående hvilket sinnelag vi bør feire nettopp denne julen med?
Vi skal alltid ha det samme sinnelag som Kristus Jesus. Det er meningen med julefeiringen og det å være kristen. Dette står vakkert beskrevet i Filipperbrevet, i en hymne fra Kirkens første tid (2,5-11):
"Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse,
men så det ikke som røvet gods
å være Gud lik.Han gav avkall på sitt eget,
tok på seg en tjeners skikkelse
og ble mennesker lik.I sin ferd var han som et menneske;
han fornedret seg selv
og ble lydig til døden, ja, korsets død.
Derfor har Gud høyt opphøyet ham
og gitt ham navnet over alle navn,
for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn,i himmelen, på jorden og under jorden,
og hver tunge bekjenne:
Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!"