Hilsen ved 50-års jubileet for dominikanerinnene i Bodø

Av sogneprest Torbjørn Olsen, søndag 7. september 2003

Ærede biskop,
ærede generalsuperior,
kjære søstre,
kjære dere alle!

I St. Eysteins menighets annaler heter det at menigheten holdt et lite festmøte søndag 26. april 1953 der Harald Sivertsen i en "speech" uttrykte alles hjertelige ønske om at søstrene måtte sette bo og begynne virksomheten hos Sankt Eystein. Dette ønske har sannelig gått i oppfyllelse - nå i 50 år!

Den nevnte dag var nemlig sr. M. Ansgar sammen med sr. M. Aelred ankommet Bodø med nordgående hurtigrute for å vurdere nærmere prosjektet som vi nå feirer. Det var alt gått to år siden menigheten var blitt opprettet og et år siden kirken var blitt innvidd i Bodø. Siden hadde prefekten i Tromsø, mgr. Wember, arbeidet for å skaffe søstre til byen. Lørdag 25. april ankom prefekten personlig med fly fra Holland. Mandag og tirsdag ble brukt til drøftelser og inntrykk av byen og omgivelsene før de to søstre returnerte via Oslo til England.

De må ha fått inntrykk av relativt fattigslige forhold. For alt 2. mai sendte sr. Ansgar et takkebrev - som alltid håndskrevet - fra St. Katarinahjemmet i Oslo til sognepresten i Bodø, pater Theodor Rusche. I slutten tilføyde hun: "I enclose an offering to cover the expenses of our stay in the house and a little over to do what you will." Pater Rusche må ha følt seg litt brydd. I hvert fall skrev han 10. mai tilbake - som alltid på maskin -: "I'm sure, monseigneur Wember will do his best in order to lighten the work of your Sisters. But he will not like to hear about your offering to cover the expenses of your stay here."

Allerede i overgangen juni-juli skulle de første søstre ha kommet til Bodø. Men slik gikk det ikke. Blant annet trakk det ut med en nødvendig tillatelse fra Propagandakongregasjonen i Roma. Men tirsdag 25. august kom første pulje med søstre (sr. M. Magdalen og sr. M. Adrian) sammen med sr. Ansgar. En uke senere - tirsdag 1. september - kom annen pulje (sr. M. Alberta og sr. M. Carmel), ledsaget av den forhenværende generalpriorinne sr. M. Emmanuel. Nordlands Framtid kom med et noe skeptisk oppslag som endte med å si: "Den katolske Lord Ventry, som har tatt del i utformingen av planen, uttrykte forhåpningen om at «våre trofaste norske allierte skal vende tilbake til Sankt Olavs kirke»."

Men så skjedde ting fort. Avisen kunne 3. september fortelle at formannskapet hadde innvilget søstrene tillatelse til å opprette St. Sunniva-hjemmet. Søstrene annonserte: "Hyggelig hjem for unge piker. Full pensjon. Sentraloppvarming. Bad. - Henvendelse til Søster Magdalen." 8. september begynte søstrene offisielt Det guddommelige officium og det monastiske liv i Bodø. 20. september ble hjemmet åpnet med prefektens velsignelse og ordførerens velkomsthilsen.

Hvem var så disse nonner? Jeg siterer fra den 34 år gamle sr. M. Carmels søknad 9. september 1953 til herr politimesteren i Bodø om oppholdstillatelse - sikkert ført i pennen av pater Rusche -: "Jeg, söster M. Carmel Daly, er født den 9. april 1919 i Dublin, Eire, av foreldrene Hubert Daly og hans hustru Anne, födt Dodey. Etter avslutning av folkeskolens gang hadde jeg å ta post som kontorhjelp og senere å hjelpe en onkel i forretningen. Da jeg var 20 år fikk jeg opptakelse hos dominikanersöstrene av den engelske kongregasjon av den hellige Katharina av Siena. Der fikk jeg utdannelse med sikte på kongregasjonens formål. Så har jeg vært virksom som lærerinne, også i håndarbeide og broderi. Deretter fulgte jeg gjerne kallelsen til Bodö. - Så ber jeg om godhetsfullt å gi meg lov til å oppholde meg her i landet. - Ærbödigst." Det dreide seg kort og godt om ganske alminnelige, litt utdannede, men først og fremst unge erfarne kvinner fra den engelsktalende verden som tilhørte en katolsk dominikanerinnekongregasjon.

Søstrene skulle raskt leve seg inn i både menigheten og byen. Man fikk åpenbart følelsen av å ha et nært og kjært forhold til noe som folk flest nok hadde et svært så fremmed forhold til. Det opplevde jeg selv da jeg 18 år senere - sommeren 1971 - som 17-åring med ryggsekk skulle tilbringe godt et døgn i Bodø. Etter å ha kommet med tog til Narvik og overnattet på en benk i Rallarparken hadde jeg fortsatt med buss til Ulvsvåg og Skutvik og derfra med lokalbåt om natten til Bodø. I Bodø gikk jeg til turistkontoret og spurte om det fantes et ungdomsherberg i byen. - Ja, det fantes det, hos noen nonner, men det var ikke farlig! Slik tilbragte jeg min første natt i Bodø i de ufarlige søstres "Barnevennen" som var blitt reist ti år tidligere.

Dermed har jeg pekt på "Barnevennen", søstrenes kanskje viktigste utadrettede arbeidsredskap med ballettopplæring, barnehage og ungdomsklubb. Der gjorde de god sosial og kulturell innsats i byen samtidig som de gav folk et forhold til katolisismen som var preget av praktisk erfart omsorg, toleranse, godhet og selvoppofrelse for Gud og mennesker. Ingen artikkel - og pater Rushe skrev en del slike i lokalavisene -, intet teoretiske argument, ingen lærebok kunne egentlig formidle et så sympatisk, autentisk og troverdig bilde av Den katolske kirke som det søstrene formidlet gjennom "Barnevennen". Søstrene fremstod dessuten som foregangskvinner i byens utvikling!

Mindre synlig for byens befolkning generelt, men desto viktigere for dets katolske pulsslag var (og er) søstrenes innsats i det mer interne menighetsliv. Da de kom til Bodø, hadde byen tre katolske familier. Søstrenes fulltidsengasjement i menigheten gjorde at denne straks fremstod med en helt annen størrelse og bredde enn tilfellet hadde vært tidligere. Vi ble flere som alltid kunne regnes med. Kontakten med den internasjonale katolske livsform og -tenkning ble større. Og troens kall til total hengivelse i tjenesten for Kristus ble tydeligere. Uten søstrenes tilstedeværelse ville menigheten også generelt vært fattigere.

I søstrene fikk prestene her i Bodø et godt supplement. Selvfølgelig kunne de ikke (og ville heller ikke) erstatte sogneprestens og hans kollegaers ufrakommelige innsats på bl.a. det sakramentale område. Men som permanent bestående kommunitet gav de Kirken i Bodø et inntrykk av kontinuitet og helhet som en eneprest av naturlige grunner ikke er i stand til, enten han er lang eller kort tid i sitt embete. I tillegg gav de i mange år noe så konkret som det daglige brød til prestene. For alt dette sier vi takk.

Menighetens store vekst kom først på 1990-tallet. Fra da av har den fordoblet seg flere ganger. P.d.e.s. var den omtalte virksomhet i "Barnevennen" da blitt historie. P.d.a.s. ble økt behov for kateketisk innsats mye sterkere, og likeså for pastoral innsats på gamle og nye utposter: Storfjord, Rana, Vefsn, Fauske, Meløy, Brønnøy og Alstahaug. Samtidig fikk klosteret lenge tiltrengt forsterkning ved søstre og andre lege medarbeidere fra Filippinene. Det gjorde det mulig å satse bredt og med kvalitet hva angår de eksistensielle gjøremål i enhver kristen menighet. Hjelp annetstedsfra har utfylt dette.

Men parallelt med alt dette praktiske gjorde søstrene også noe annet: De bad, sang tidebønner, møtte opp ved hverdagsmessene og levde ordensliv. Derved gav de på usynlig vis menigheten en spirituell ryggrad og kraft som kanskje ikke alle har vært like oppmerksom på. Og de gjorde livet etter de evangeliske råd - som klosterliv offisielt kalles - til en synlig livsform for oss i denne menighet. Vi trenger ikke å slå opp i leksikon for å vite hva som menes med ordensliv. Dette har vært og er et enormt privilegium for vår menighet.

Hva har vi så betalt søstrene for denne innsats, i kroner og ører? - Spørsmålet er helt naturlig i et samfunn der alt måles i penger. - Svaret er like klart: Ingen ting. I en årrekke var realiteten den motsatte. Det var søstrene som støttet menigheten, også økonomisk, kanskje endog lenger enn det som de generelle økonomiske vilkårene kunne begrunne.

Tidligere sa jeg ofte at St. Eysteins menigheten er en av de beste katolske menigheter i Nord-Norge. Etter hvert har jeg fått frimodighet til å si at den er den beste, og at det er et privilegium å få være sogneprest nettopp her. Det gjør jeg fordi hovedbidraget ikke har kommet fra meg og mine kollegaer, men fra dominikanerinnene i Mariaklosteret!

På vegne av St. Eysteins menighet takker jeg for innsats i et halvt århundre, ønsker dere alt godt og håper at vi fortsatt skal få beholde dere!