Preken ved 850-årsjubileet for Nidaros erkebispedømme

Av kardinal Walter Kasper, i en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidaros domkirke 27. juli 2003.

Se også kardinal Kaspers preken 26. juli 2003 i St. Olav kirke.

Kjære brødre og søstre, kjære venner!

Det er en stor glede og ære for meg å tale til dere - lutheranere, katolikker og medlemmer av mange kristne kirkesamfunn - ved dette høytidelige 850-årsjubileum for Nidaros erkebispedømme. Det er en stor glede og ære også å hilse de lutherske og katolske biskoper som er til stede her i dag. Jeg hilser dere ikke bare på egne vegne, men også på vegne av pave Johannes Paulus II, som husker med stor glede og takknemlighet sitt historiske besøk i Norge i 1989 og som gir sin velsignelse til dere alle.

Den 2. juni 1989, da pave Johannes Paulus II besøkte Nidaros domkirke, vare lutheranere og katolikker samlet her i fellesskap for første gang på 452 år.* I sin velkomsttale i anledning dette historiske besøk sa biskop Kristen Kyrre Bremer: "Utfordringen er klar: vi må fortsette å gi hverandre hendene." Siden den gang har det vært en fornyelse i våre økumeniske kontakter. De økumeniske kontakter som eksisterer i dag, er uttrykk for et kirkefellesskap som er både ekte og dypt, selv om det fremdeles er ufullkomment. Dette fellesskap er et resultat av og en frukt av 40 års økumenisk arbeid mellom lutheranere og katolikker. Norges kristne møter hverandre i dag som brødre, søstre og venner. Vi vandrer på en felles vei. Vi går den samme pilegrimsvandring mot et fullt kirkefellesskap. Vi kan ikke og vil ikke stoppe den rike økumeniske arv som vi deler. Vi må bygge videre på den.

Kjære biskop Wagle, du og prostene i Nidaros bispedømme hørte hva pave Johannes Paulus II selv sa under deres audiens i Vatikanet 16. november i fjor: "Vi er fast bestemt på å arbeide videre fremover mot en forsoning"

Dette høytidelige jubileum er en passende anledning for igjen å minnes disse ord fra pavens munn. Grunnleggelsen av Den norske kirkeprovins/Nidaros erkebispedømme fant sted på en tid da kristne ennå ikke var splittet. I St. Olav, Norges nasjonalhelgen, hvis festival blir feiret i nært samarbeid med erkebispedømmets jubileum, feirer vi en helgen som tilhørte en kirke som ennå ikke er splittet. St. Olav er en skikkelse som i dag blir holdt i ære både av lutheranere og katolikker. Til tross for vår tragiske splittelse, deler vi fremdeles en felles arv, og dette jubileum binder oss på nytt sammen. St. Olav er en felles troens far for både lutheranere og katolikker. Vi er og forblir brødre og søstre i Jesus Kristus, vår felles herre. Vi seiler sammen på norrønt hav mot det samme Guds rike.

Det viktigste som har skjedd på vår økumeniske ferd, er det faktum at vi har gjenoppdaget at vi er brødre og søstre. Vi må rette en takk til Gud for at vi ikke lenger betrakter hverandre som fiender, fremmede eller rivaler. Vi har gjenoppdaget at vi er brødre og søstre på grunn av vår felles tro på Jesus Kristus og gjennom at vi anerkjenner hverandres dåp. Vi har lært hverandre bedre å kjenne, og vi har lært å sette mer pris på hverandre. Vi er blitt venner. Og Gud være takk, her i Norge - som mange andre steder i verden - kan kristne leve sammen, arbeide sammen og be sammen.

Vi har bygget bro over de mange misforståelser og fordommer som har preget vårt forhold i tidligere tider. Lutheranere og katolikker underskrev en høytidelig erklæring om læren om rettferdiggjørelsen i Augsburg i 1999. Gjennom dette ga vi sammen uttrykk for at selve hovedspørsmålet som skilte våre veier på reformasjonstiden - synet på hvordan mennesket blir rettferdig for Gud - ikke lenger er et spørsmål som splitter oss som kirker. Sammen med apostelen Paulus kan vi sammen nå bekjenne at vi ikke søker "vår egen rettferdighet, men den rettferdighet vi får ved troen på Jesus Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro" (Fil 3,9). I det Herrens år 2000 trakk alle europeiske kirker konsekvensen av dette og signerte erklæringen Charta Ecumenica. I denne forpliktet alle kirker seg til å fortsette sitt økumeniske engasjement.

Selv om vi er i stand til å si: vi har nådd viktige mål, er det fremdeles bare foreløpige mål vi har nådd. Vi er fremdeles ikke fremme ved det endelige mål for vår streben. Vi har fremdeles forskjellig syn på Kirkens vesen, på sakramentene og det kirkelige embete. I dette inngår også forståelsen av bispe-embetet og pavens embete. I noen av disse spørsmål har lutheranere og katolikker kommet nærmere hverandre. Men dessverre er det ikke oppnådd noen full enighet og enhet.

Den ene Kirke kan selvsagt ikke være en strømlinjeformet kirke. De forskjellige kirker skal tilføre Den ene Kirke sine åndelige og teologiske rikdommer. Kirken har som Kristi kropp forskjellige legemsdeler - bundet sammen I Åndens enhet. På samme måte skal alle som tilhører Kirken, utgjøre et forsonet mangfold.

For å nå disse mål, må vi fortsette vandringen på den vei vi har startet. Dette er Jesu Kristi vilje - han som er vår felles Herre. Men hvordan skal vi fortsette? Som døpte kristne er vi en del av Kristi kropp. Vi er forenet i et dypt, men fremdeles ufullkomment fellesskap. Hvor skal vi gå videre derfra?

Det er en forutsetning som må være på plass før dette spørsmål kan besvares: vi kan ikke nå våre økumeniske målsetninger ved hjelp av våre krefter alene. Kirkens enhet kan ikke konstrueres eller organiseres. Kirkens enhet er Den Hellige Ånds gave. Kirkens enhet vil være Åndens verk. Derfor forutsetter ekte økumenikk den felles bønn om at forsoningens og enhetens ånd må komme over oss. Denne bønn er økumenikkens hjerte og sjel.

Et annet viktig svar blir gitt oss i dagens evangelium. Jesus kaller sine disipler til å følge ham. "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg" (Matt 16,24). "Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Matt 16,26). "For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort." (Matt 16,27)

Dette er i sannhet utfordrende ord - men også løfterike ord. De er utfordrende fordi de forteller oss hva som er viktig i livet. De er løfterike fordi de peker mot det endelige mål for våre liv og det håp vi bærer på. Kristi etterfølgere må ikke være redd for trengsler eller vanskeligheter. De kan bli tvunget til å stå til rette for denne verdens dommere og makthavere. Der vil han eller hun stå personlig ansvarig - utfordret til å stå der med en ren samvittighet og foran Gud som ser hvert menneskehjerte og til slutt vil dømme oss alle.

St. Olav var en slik Kristi etterfølger. Han gav sitt liv og fikk det evige liv i gave. Vi er kalt til å være slike Kristi etterfølgere i dag. Vi er kalt til å være disipler som holder fast på sin overbevisning uansett omstendigheter - "i tide og utide" (2. Tim 4,2). Slik modige kristne kvinner og menn med et klart ståsted er nødvendige akkurat i tider som våre - da alt synes å være tillatt, likegyldigheten råder, hvor grensene mellom godt og ondt, sannhet og løgn falmer bort og hvor alt forsvinner i en strøm av ord. For som Dostojevski sa: "Når Gud ikke eksisterer, er alt tillatt."

Derfor må vi i dag - og det gjelder hele Norge - bygge på vår felles arv gjennom St. Olav og arven fra grunnleggerne av erkebispedømmet i Nidaros. Vi har en felles arv, og vi har felles utfordringer i forhold til vår samtid.

Utfordringene er imidlertid annerledes enn på den tid da erkebispedømmet i Nidaros ble grunnlagt. Norge - så vel som resten av Europa - er ikke lenger det kristne Vesten. Det er tragisk at vår splittelse som kirker og kristne har bidratt til sekularisering og pluralisme. Kristen overbevisning, verdier og etiske normer er ikke lenger alminnelig anerkjent i våre nasjoner og samfunn. Europas kristne røtter - som St. Olav og mange andre nasjonale helgener vitner om - står i fare for å bli glemt og oversett. Som kristne er vi spredt som brødre og søstre i flere kirkesamfunn, religioner og nye religiøse bevegelser, sekter og ideologier. Ikke minst er vi som kristne spredd i et religiøst sett likegyldig folk. Vi lever alle sammen som kristne på forskjellige måter i en slags ny form for landflyktighet. Denne situasjon må vi våge å sette navn på - og gjøre det uten frykt. Vi har ikke noe valg. Det hjelper ikke å klage over de dårlige tider. Dette er den tid vi lever i - og det er i denne tid at Gud - historiens Herre - har kalt oss til å leve. Dette er derfor Guds tid. Det er ikke Djevelens tid, men Frelsens tid.

Ja, vi vil bli konfrontert med hva vi står for. Vi vil ikke bli spurt om våre egne subjektive meninger og holdninger. Å være kristne - Kristi etterfølgere - handler ikke om å innta de behagelige posisjoner, følge folkemeningen, innrette seg etter de siste meningsmålinger eller innta det standpunkt som høster størst applaus. Kristi etterfølgere må innrette sitt liv etter det som er åpenbart for oss endegyldig som sannhet i Jesus Kristus - han som la det fundament vi må bygge på. Kristi etterfølgere må bygge på det som Den Hellige Skrift troverdig vitner om, og som Den Hellige Ånd - Talsmannen - har bevart og overlevert til oss i historiens løp gjennom våre forfedre og gjennom våre fedre og mødre. Denne arv må vi føre videre til våre barn og barnebarn slik at de kan arve ikke bare opparbeidede materielle goder, men også en trygg overbevisning og troens rikdom. Dette har generasjonene før oss bygget på i gode og onde dager. Dette er også den beste støtte for de neste generasjoner.

Disse overleverte og evige sannheter kan vi og våre barn bygge på i dag og i morgen. Det gir retning og orienteringspunkter både i en tid med mye tåke og i de mørke perioder i våre liv - slik at vi ikke mister synet av hva som er meningsfullt og viktig i våre liv, eller bare legger vekt på det som gir øyeblikkets tilfredsstillelse og ikke det som gir varig lykke i livet: Jesus Kristus som er "veien, sannheten og livet" (Joh 14,6).

Kjære brødre og søstre. Feiringen av jubileet for Nidaros erkebispedømme og St. Olavs eksempel pålegger oss en forpliktelse. St. Olav som vitnet om sannhet og rettferdighet, minner oss om vår oppgave i dag. Han vant sitt folks hjerter gjennom sin død i slaget på Stiklestad. Og la meg si: han som er Norges nasjonalhelgen, minner dere og oss om vår felles oppgave i dagens samfunn.

Den kristne stemme i dag er blitt så svak at vi ikke lenger har råd til å være splittet, oppføre oss som konkurrenter eller fremmede for hverandre. Vi må forene våre røster slik at vårt budskap kan bli bedre hørt. Vi må komme sammen som Kristi etterfølgere. Vi må avlegge et felles vitnesbyrd. Dette trenges mer enn vi aner - det er presserende nødvendig for den verden vi lever i og verden brenner av lengsel etter det. La oss derfor lytte til vår Herres avskjedsbønn før han døde: "at de alle må være ett" - "for at verden skal tro" (Joh 17,21).

Amen.

Teksten er en oversettelse av prekenen og hentet fra liturgiheftet til feiringen. Den tar derfor ikke hensyn til spontane tillegg i prekenen.

*

(

Dette er strengt tatt ikke riktig. Ved feiringen av 950-årsjubileet for Olav den Helliges død i 1980 var det en økumenisk festgudstjeneste i Nidarosdomen 27. juli med hele kongefamilien til stede og hvor den daværende katolske biskopen av Trondheim, H.E. Msgr. dr. Gerhard Schwenzer SS.CC., holdt prekenen.)