Konsilhistorie

De 21 økumeniske konsiler

Det første "konsil" vi kjenner til, var konsilet i Jerusalem ca. år 50 etter Kristus. Vi leser om denne "generalforsamlingen" av apostler i Apostlenes Gjerninger, 15. kapittel. Men dette konsilet regnes ikke med som et av de 21 "økumeniske" konsiler. (Økumenisk betyr at de omfatter hele verden, eller kirken).

Et konsil regnes som økumenisk dersom Paven har approbert dets beslutninger. Det kunne han gjøre selv om han ikke alltid selv var tilstede. De første konsilene var i Øst, og pavene nøyde seg som regel med å sende legater for å representere seg. Noen konsiler, som Efesus, beskjeftiget seg hovedsaklig om lærespørsmål. Andre, som Vatikan II, var i hovedsak pastorale. Læredefinisjoner kan være ufeilbarlige; pastorale vedtak er ikke ufeilbarlige, selv om de er bindende.

1. Nikea I (325 e.Kr.): Pave Sylvester I, 314-335; Keiser Konstantin, 306-337; Det første nikenske konsil fordømte arianismen, som fornektet Kristi guddom (denne tanken fra arianismen har dukket opp igjen i noen kretser i vår egen tid); definerte at Faderen og Sønnen er av samme vesen; fastla dato for Påskefesten; begynte utformingen av den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse.
2. Konstantinopel I (381): Pave Damasus I, 366-384; Keiser Teodosius, 379-395; Det 1. konsil i Konstantinopel fordømte arianismen på nytt; førdømte makedonianismen som benektet Den Hellige Ånds guddom; og fullførte utformingen av den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse.
3. Efesus (431): Pave Cølestin I, 422-432; Keiser Teodosius II, 408-450; Konsilet i Efesus fordømte nestorianismen, som fornektet enheten mellom det guddommelige og det menneskelige i Kristus; definerte at Maria er Guds Mor (Theotokos, egentlig Gudfødersken), en lære som den gang ble benektet av nestorianerne og idag misforstått av endel protestanter; fordømte pelagianismen, som lærte at mennesket kunne gjøre seg fortjent til frelsen av egen naturlig kraft.
4. Kalkedon (451): Pave Leo den Store, 440-461; Keiser Marcian, 450-457; Konsilet i Kalkedon fordømte monofysittismen, som fornektet Kristi menneskelige natur.
5. Konstantinopel II (553): Pave Vigilius, 537-555; Keiser Justinian I, 527-565; Den II. konsil i Konstantinopel fordømte skrifter av nestoriansk preg forfattet av Teodor av Mopsuestia, Teodoret av Cyr og Ibas av Edessa.
6. Konstantinopel III (680): Pave Agaton, 678-681; Keiser Konstantin IV, 668-685; Det II. konsil i Konstantinopel fordømte monoteletismen, som lærte at Kristus kun hadde én vilje, den guddommelige (en heresi som oppstod som reaksjon mot monofysittismen); og refset pave Honorius I for et tvetydig (men ikke ufeilbarlig!) brev om enheten i Kristi gjerninger.
7. Nikea II (787): Pave Hadrian I, 772-795; Keiser Konstantin VI, 780-797; Det annet konsil i Nikea fordømte ikonoklasmen (billedstormen, som i hovedsak var et fenomen i Øst), en heresi som lærte at det å bruke bilder i andaktslivet var avgudsdyrkelse; fordømte adopsjonalismen, som lærte at Kristus ikke var Guds Sønn i kraft av sin natur men bare ved en slags adopsjon, en fornektelse av den hypostatiske forening i Kristus.
8. Konstantinopel IV (869): Pave Hadrian II, 867-872; Keiser Basilius, 867-886; Det IV. Konstantinopel-konsil fordømte adopsjonalismen på nytt; avsatte Fotius som Patriark av Konstantinopel og bragte slik det fotianske skisma til avslutning, men dette bilagde ikke fullstendig rivningene mellom Øst og Vest (i 1054 kom det endelige brudd, da de østlige ortodokse Kirker brøt med Roma).
9. Lateran I (1123): Pave Callistus II, 1119-1124; Keiser Henrik V, 1105-1125; Det I. Laterankonsil bekreftet konkordatet av Worms (1122) der Pave og keiser hadde prøvd å bilegge investiturstriden (et forsøk fra de verdslige makter tilå tilta seg myndighet til å utnevne biskoper, noe som var en stadig kilde til strid mellom kirke og stat i Middelalderen).
10. Lateran II (1139): Pave Innocens II, 1130-1143; Keiser Konrad III, 1138-1152; Det II. Laterankonsil avsluttet et pavelig skisma med anti-paven Anaklet II; bekreftet barnedåpen; bekreftet prestedømmets, ekteskapets og eukaristiens sakramentale natur overfor heretikerne; erklærte at ordinasjonssakramentet er ekteskapshindrende slik at presters orsøk på å inngå ekteskap var ugyldige.
11. Lateran III (1179): Pave Alexander III, 1158-1181; Keiser Fredrik Barbarossa, 1152-1190; Det III. Laterankonsil regulerte pavevalg slik at 2/3-deler av kardinalenes stemmer var nødvendig for et resultat: fordømte valdensernes og albigensernes lære, begge former for manikéisme (en gammel heresi som lærte at all materie er av det onde; albigenserne motsatte seg statens og Kirkens myndighet, og ekteskapet, og praktiserte rituelt selvmord).
12. Lateran IV (1215): Pave Innocens III, 1198-1216; Keiser Otto IV, 1209-1215; Det IV. Laterankonsil forordnet årlig mottagelse av botens og Eukaristiens sakramenter; benyttet uttrykket "transsubstatiasjon" for å forklare Kristi virkelige nærvær (realpresens) i Eukaristien; nye fordømmelser av albigensisk vranglære.
13. Lyon I (1245): Pave Innocens IV, 1243-1254; Keiser Fredrik II, 1220-1250; Det I. Lyon-konsil ekskommuniserte og avsatte keiser Fredrik II for heresi og forbrytelser mot Kirken.
14. Lyon II (1274): Pave Gregor X, 1271-1276; Keiser Rudolf I, 1273-1291; Det II. konsil i Lyon frembragte en (kun midlertidig) forening av Østkirkene med Roma; ga nye regler for pavevalg.
15. Vienne (1311): Pave Klemens V, 1305-1314; Keiser Henrik VII, 1308-1313; Konsilet i Vienne oppløste Tempelridderne; ga dekreter om moral-reformer.
16. Konstanz (1414): Pave Gregor XII, 1406-1415; Keiser Sigismund, 1410-1437; Konsilet i Konstanz bragte Det Store Skisma til avslutning (en situasjon der tre paver stred om hvem som var den rette); fordømte John Wycliffes teologi, som lærte Sola Scriptura (Skriften alene), fornektet pavens og biskopenes myndighet, benektet Kristi virkelige nærvær i Eukaristien, og gikk imot bot og avlat; fordømte heretikeren Jan Hus (kort tid etter, i 1415, ble han brent), som fornektet pavens myndighet og lærte galt om Kirken vesen. (Hans etterfølgere, "de mähriske brødre", organiserte i 1457 den første protestantiske kirke.)
17. Firenze (1438-1443): Pave Eugenius IV, 1431-1447; Keiserne Albert II, 1438-1439, og Fredrik III, 1440-1493; Konsilet i Firenze fastholdt Pavens primat overfor konsiliarismen, som lærte at et økumenisk konsil er Paven overordnet; godkjente uneringen av en rekke østkirker (kun av midlertidig varighet).
18. Lateran V (1512-1517): Pavene Julius II, 1503-1513, og Leo X, 1513-1521; Keiser Maximilian I, 1493-1519; Det V. Laterankonsil avviste feilaktige lærer om sjelen; bekreftet læren om avlat; fastholdt Pavens primat overfor konsilene. Konsilet forsømte dessverre å sette i gang sårt tiltrengte kirkelige reformer, og det innenkirkelige forfall gjorde protestantismens raske spredning lettere.
19. Trient (1545-1549, 1551-1552, 1562-1563): Pavene Paul III, 1534-1549, Julius III, 1550-1555, og Pius IV, 1559-1565; Keiserne Karl V, 1519-1558, og Ferdinand I, 1558-1564; Tridentinerkonsilet bekreftet katolsk lære mot de protestantiske reformatorer; bekreftet læren om Bibel og Tradisjon, nåde, synd, rettferdiggjørelse ved tro (men brukte ikke formelen "troen alene"), Den hellige Messe som et virkelig offer, skjærsilden, Pavens myndighet; igangsatte motreformasjonen; reformerte presteskapet og sedene; fremmet religionsundervisning; forordnet opprettelsen av seminarer for utdanning av prester.
20. Vatikan I (1869-1870): Pave Pius IX, 1846-1878; Det første Vatikankonsil definerte Pavens ufeilbarlighet og primat; fordømte feil angående forholdet mellom tro og vitenskap.
21. Vatikan II (1962-1965): Pavene Johannes XXIII, 1958-1963, og Paul VI, 1963-1978; Det II. Vatikankonsil ga pastorale dokumenter om Kirkens reform og fornyelse på mange områder, for å gjøre Kirken mer effektiv i møtet med samtiden.