Når bøker brenner

Av Bjørn Are Davidsen. Først trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 4/2012. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.

Heller ikke Facebook er en mytefri sone. Ett av sitatene som likes og deles, er ”Du vet du er historiefan når du fortsatt blir opprørt av å tenke på Biblioteket i Aleksandria”. Bak ligger en forestilling om at det nærmest var en kristenplikt å brenne bøker. For det er vel få ting kirken har vært mer redd for enn kunnskap?

Tenkt interiør i oldtidens bibliotek i Aleksandria/O. Von Corven
 Foto: Wikimedia Commons.

Og vi snakker ikke om en hvilken som helst filial. Biblioteket var oldtidens største boksamling, og mye av antikkens kunnskap skal ha forsvunnet med det.

Matematikkprofessor Audun Holme hevder at den kristne keiseren Teodosius i år 389 ga ”ordre til den forholdsvis moderate patriarken i Aleksandria, Theofilius, om at all hedensk litteratur skulle brennes. Etter at Cæsar hadde satt fyr på biblioteket, var det blitt restaurert i Serapis-templet i Aleksandria. Dette førte til at en stor del av biblioteket ble ødelagt i 389. Forsvarerne av templet ble drept, og ett skritt til var tatt på veien mot den klassiske sivilisasjons undergang.”

Skal vi holde oss til kildene, er det imidlertid ingen grunn til å hevde dette, selv om de ikke er entydige. Dermed trengs et aldri så lite detektivarbeid. Følger vi sporene, finner vi at det kongelige biblioteket var en del av palassområdet i bydelen Bruchion og at det var flere boksamlinger i byen. Disse ble over tid ødelagt av forskjellige grupper og av ulike årsaker.

Mens det er vanlig å tro at det blomstret langt inn i senantikken, finner vi ingen omtaler av et stort eksisterende bibliotek etter Kristus. Muligens ble mye ødelagt da Ptolemaios VII (182-116) foretok massive utrenskninger og utvisninger av lærde i 145 f.Kr. Selv om mange senere kom tilbake, var det nok ikke bare å blåse vekk støvet fra uberørte papyrusruller.

Og Egypt mistet stadig mer av sin makt og rikdom. Da Cæsar erobret Aleksandria i 47 f.Kr., ble en rekke bokruller brent, selv om det muligens kun var i et havnelager. Noe må imidlertid ha skjedd med biblioteket, siden Plutarkos i år 100 kan hevde at det faktisk ble ødelagt. Hadde det bestått i all sitt velde, ville nok heller hans eget renommé vært ødelagt.

Byen hadde likevel fortsatt biblioteker. Det fortelles at Markus Antonus (83-30) forærte sin elskerinne Kleopatra boksamlingen fra Pergamon. Etter hennes død ble imidlertid Egypt ikke lenger styrt av en kongefamilie, men romerske prefekter. Dermed fantes det ikke lenger noe kongelig bibliotek med alt hva det innebar av prestisje og pengestøtte.

Krig og uro gjorde det ikke triveligere for bokruller. Jødenes opprør i år 116 endte i et av disse etniske og religiøse oppgjørene byen var kjent for. Da keiser Hadrian besøkte byen i 130, lot han de raserte deler gjenoppbygge og grunnla et nytt bibliotek. Men ikke alle keisere var like rundhåndete. Tidlig på 200-tallet plyndret Caracalla byen som hevn for pøbelens hån. Han stanset bidragene til læresenteret Museion og forviste mange av lærekreftene. Men gemyttene lot seg ikke dempe lenge. Det brøt ut nye opptøyer etter en krangel om et par sko. I kaoset utropte byens prefekt seg til keiser. Romerne svarte ikke med blomster.

Få år senere erobret den syriske byen Palmyra Aleksandria. Gjenerobringen krevde harde kamper. Tilstanden ble ikke bedre av plyndringene i 298 under keiser Diokletian. Ifølge Epifanus (315-403) var området der biblioteket hadde vært, “nå en ørken”. Utsiktene for at bokruller skulle ha overlevd, ble ikke bedre av en tsunami sommeren 365.

Tross alle ødeleggelsene ble biblioteker i byen gjenoppbygget. Et av de mest kjente var knyttet til Serapistemplet, som imidlertid ikke bare var opptatt av vitenskapelige verker. Templet beskrives som byens okkulte helligdom med tusener av esoteriske manuskripter. At dette ikke alltid ble hyllet, ser vi av at selv en kristenforfølgende keiser som Diokletian i 297 forordnet alle alkymistiske skrifter brent.

Og Aleksandria ble ikke roligere. Det brøt ut nye opptøyer i 391 da biskop Theofilus latterliggjorde Mithra-dyrkelsen ved å stille ut til spott noen kultbilder funnet i en ruin mens han avslørte knepene som ble brukt for å få det til å virke som de snakket. Nyplatonske professorer fikk sine tilhengere til å drepe og torturere mange kristne. Siden Serapis-templet lå på et høyt punkt og hadde sterke murer, ble det brukt som base av professorer og studenter. Selv om området var beleiret, kom man seg ut og kidnappet kristne som ikke akkurat ble behandlet akademisk. Frykten for gjentagelser var blant årsakene til at templet ble ødelagt etter at professorer og studenter hadde fått fritt leide og forlot stedet.

Det er imidlertid uklart om skriftruller fortsatt var lagret i området og kan ha gått med i striden. Antagelig kan vi lese mye av at heller ikke datidens hedenske kilder omtaler at noen ble ødelagt. Selv om han ikke hadde flere kilder enn oss, tolket likevel historikeren Edward Gibbon på 1700-tallet hendelsene til at de kristne ødela biblioteket. Muligens er det fordi hans versjon passet så godt inn i opplysningstidens polemikk at den i så stor grad har formet vårt inntrykk av kirkens forhold til kunnskap og bøker.

Dermed tilhører det barnelærdommen at kristne ødela oldtidens kunnskap. Men sannheten er altså langt på vei motsatt. Kristne fryktet ikke antikken, man satte nesten for stor pris på den. Middelalderen handler ikke om kirkens panikk for antikkens lærde, men om for lite kritikk av dem.

I Vest-Europa tok klostrene over templenes rolle som lærdomssentra. Mens branner og barbarer herjet byene, kopierte munkene oldtidens latinske verker for hånd. Ikke minst har vi mye å takke vågale og boklærde irske munker på 500-/600-tallet for med sine mange hundre klostre, fra Skottland til Sør-Italia. I tidlig middelalder bygget araberne opp samlinger av naturfilosofer, men det må ikke underslås at det var kristne, i noen grad på eget initiativ, som fikk oversatt verkene etter arabernes erobring av så mange læresentra.

Først på 1400-tallet med Gutenberg ble det mulig med såpass masseproduksjon av bøker at de fleste verker har kunnet overleve – selv om tiden etter heller ikke har vært uten krig, katastrofer og fanatikere, for ikke å si Facebook.