Religionsfrihetens kår i Norge 1537-1843

Artikkelen er skrevet for Broen i anledning 150-årsminnet for gjenetableringen av Den katolske kirke i Norge i 1993

I 1993 var det 150 år siden Kristianias katolikker fikk lov å opprette egen menighet idet de ved kongelig resolusjon av 6. mars 1843 fikk innvilget søknad om dette. Denne menigheten kunne samles til gudstjeneste palmesøndag samme år; den første åpne katolske gudstjeneste etter reformasjonen i Norge.

Bak disse knappe opplysningene ligger det alltids enkelte andre. F.eks. at der allerede eksisterte en katolsk "menighet" i Oslo, riktignok uten prest og formell godkjennelse, men katolikker var der og de visste om hverandre. Videre feirer vi at den første åpne gudstjeneste ble avholdt etter reformasjonen; der er med andre ord ingenting i veien for at det har vært vært avholdt andre katolske gudstjenester før den tid, bare ikke åpne. Det som også går frem er at dette igjen kun var mulig gjennom visse lettelser i religionslovgivningen.

Vi skal her se litt nærmere på religionsfrihetens og annerledes troendes kår i Norge i tiden mellom reformasjonen i 1537 og dispensasjonene i 1843.

Med religionsfrihet menes her retten til å bekjenne og utøve sin religiøse overbevisning selvom den avviker fra statens offentlige, uten at det fører til forulempninger eller begrensninger av noe slag fra myndighetenes side.

At reformasjonen i 1537 satte en stopper for katolsk kirkeliv i Norge, og at gjennomføringen av reformasjonen hadde klare politiske forutsetninger skulle være kjent. Det etterreformatoriske Europa var et splittet kontinent, og det var tro og ikke rase som splittet det. Etter reformasjonen og religionskrigene ble politikk og religion brutt ned til nasjonale enheter. Ved Augsburgfreden i 1555 fikk alle tyske fyrster rett til å velge konfesjon for sin stat og sine undersåtter, ved fredsslutningen i Westfalen i 1648 etter 30-årskrigen befestes og utvides disse prinsippene. Det er den politiske absolutismes tidsalder som bryter frem. Eneveldet og nasjonalstaten er de nye politiske "størrelsene". Og under eneveldet er religionen et statsanliggende. Den religiøse enhet er en forutsetning for den politiske, og å bekjenne seg til statens religion en borgerplikt. Frafall til en annen religion (i betydningen konfesjon) blir hardt straffet.

Om det altså var troen som splittet Europa etter reformasjonen, så var det også troen som bandt de nye nasjonalstatene sammen.

Det dansk-norske enevelde

Lovgivningen for det dansk-norske eneveldet, Kongeloven av 1661 og Christian V's norske lov" (forkortet NL) fra 1687, er helt i tråd med dette.

Eneveldet ble innført ved et statskupp i 1660. Bak det stod en allianse av kong Fredrik III, borgerskapet og prestestanden, og motstanderen var adelen.

Alliansen mellom konge og kirke er grunnleggende for eneveldet, konge og kirke er gjensidig avhengig av hverandre, og ettersom "...Guds Frygt og Retfærdighed ere de tvende fornemste Støtter og Hovedpillere, med hvilke Lande og Riger udi deres bestandige Flor og Velstand befæstis og opholdis.." (NL Preamblet), så er også kongen forpliktet til å bekjenne seg til den samme (augsburgske konfesjon), og bidra til at denne troen opprettholdes og bevares i landet. Undersåttene skal på sin side rette seg etter kongens lov. Det er de kongelige embetsmenns, og da i særlig grad prestenes oppgave å påse at loven blir overholdt. "De skulle holde Kongens Undersaatter til at være fredsommelige og lydagtige med den Undervisning, som de skulle giøre i deris Prædiken om Herskab, og den Lydighed mand dem pligtig er." (NL 2-17-6)

I disse statene var det altså ingen religionsfrihet, verken for monarken eller hans undersåtter. Tvert imot var det slik at alle måtte døpes, konfirmeres, vies og begraves fra kirken. Også nattverden var lovfestet. Forsømmelser eller ulydighet medførte straff i form av kirketukt; bannlysing, gapestokk, skrifte.

Kirketukten har selvsagt et religiøst formål; mane til bot og omvendelse, men dens kontrollerende funksjon er også åpenbar. Og prestene var da også de av de kongelige embetsmenn som best kunne ivareta denne kontrollfunksjonen, ettersom de stod i direkte kontakt med undersåttene. Vi bør her notere oss den enestående stilling kirken hadde som formidler av den informasjon myndighetene ønsket å gjøre kjent blant rikets innbyggere. Det lokale presteskap ble nøkkelpersoner i forsøket på å opprettholde ro og orden og formidle informasjon til befolkningen. Et tydelig eksempel er bønnene for kongehuset og alle de offentlige forordningene, kunngjøringene og etterlysningene som fulgte like etter prekenen. Det forsterker inntrykket av myndighetsutøvelse.

Den eneste religionsfrihet eneveldet gir rom for er retten til å utvandre - "jus emigrationis". En nordmann som ønsket å gå over til katolisismen ble gjort arveløs og måtte forlate landet.

Likevel var det hele tiden fra reformasjonen i 1537 til dispensasjonene i 1843 katolikker såvel som andre dissentere, det vil si kristne fra andre kirkesamfunn enn det offisielle, i Norge. På 16-1700tallet finner vi f.eks. episkopale kobberverksarbeidere i Finnmark, samt katolske leiesoldater i Trondheim og katolske glassblåsere i og omkring Kristiania. Utlendinger som var katolikker kunne med andre ord oppholde seg i Norge, mens nordmenn som ønsket å konvertere altså var henvist til å forlate landet.

Dette kan synes svært så inkonsekvent, men det er det ikke, det er et utslag av planfast politikk. Utenrikspolitiske hensyn tilsa f.eks. at "fremmede Herrers Gesandter" måtte få utøve sin religion i riket, og næringslivet hadde bruk for tilførsel av kyndig arbeidskraft utenfra.

Men der var klare grenser for deres religionsfrihet. Den gav dissentere adgang til riket og rett til religionsutøvelse. Men de dissentere som man antok kunne true religionsenheten, som jesuitter og ordenssamfunn, ble nektet adgang. Verving- og propagandavirksomhet var forbudt. Gudstjenestene skulle holdes "for lukkede dører", og fortrinnsvis på et fremmed språk.

Politikken gikk på å isolere annerledes troende og på den måten holde virksomheten i sjakk; bl.a. fikk flere byer her i landet "religionsfrihet" - Fredrikstad, Kristiansand, Finnmarksbyene - Disse ble en slags "fristeder" for dissentere på linje med frihavner for tollpliktige varer. Dette var tiltak som ble satt i verk for å sikre innflytterne en rimelig frihet, og å forhindre at de utgjorde noen "fare" for de fastboende.

Mens der altså var en begrenset religionsfrihet for innvandrere, kan man godt si at evangelisk-lutherske nordmenn var underlagt religionstvang.

Om religionsfrihet og religionstvang

Dispensasjoner til tross så kom det under enevoldstiden ved flere anledninger forordninger rettet mot anderledes troende, og da i særlig grad "papister". I 1690 ble det f.eks. bestemt at alle barn født i blandede ekteskap skulle døpes i den lutherske statskirke og oppdras etter luthersk tro.

Men de fleste av de innstramningene som kom var rettet mot bevegelser innenfor statskirken. Konventikkelplakaten av 1741 ble f.eks. innført for å sikre kontroll over lekmannsforkynnelse og religiøs forsamlingsvirksomhet utenfor prestenes kontroll. Den rettet seg særlig mot pietistene og ble senere også brukt mot haugianerne. Dette var bevegelser som la stor vekt på religiøs individualisme og samvittighetsfrihet, og de representerte en mye større fare for den religiøse enhetsstat enn noen spredte dissentere. For når religiøsiteten løsrives fra de kirkelige strukturene, når troen blir et privat og rent indre anliggende, da blir presteskap og ene ble regelen. Og det var ikke katolikkene som var de store utfordrerne. Våre katolske forgjengere var for det meste utlendinger som var kommet hit som nødvendig og tiltrengt arbeidskraft - det være seg glassblåsere, på et noe tidligere tidspunkt også leiesoldater, eller når utenrikspolitiske hensyn tilsa det: diplomater. De virkelige utfordrerne var på den ene side lekmannsbevegelsene innenfor statskirken, på den andre side nordmenn som var gått eller ønsket å gå over til et annet trossamfunn. De var adskillig vanskeligere å hanskes med for norske myndigheter enn katolikkene; en håndfull utlendinger som nå en gang var oppvokset med en annen religion.

Her skal vi se litt nærmere på den gruppe av norske dissentere som var selve anstøtsstenen når det gjaldt spørsmålet om religionsfrihet, nemlig kvekerne. Det var stort sett nordmenn som var vendt hjem fra utlandet med sin nye overbevisning. De hadde allerede i 1818 fått rett til å etablere seg utenfor statskirken. Vanskelighetene meldte seg imidlertid fordi kvekerne ikke bare vegret seg mot militærtjeneste og edsavleggelse, men de godtok hverken barnedåp, konfirmasjon, kirkelig vigsel eller kirkelig gravferd. Og norske borgere var forpliktet til å la seg døpe, konfirmere, osv. i statskirken. I siste instans kom alle brudd med kirkens lover inn under den sivile strafferett. Stridssakene avslørte store svakheter i kirkelovgivningen. Dissenterspøsmålet kunne en gang fremmes gjennom amtmannen, en annen gang gjennom prest og biskop. Søknader og klager gikk noen ganger til justisdepartementet, andre ganger til kirkedepartementet. Der finnes eksempler på at ektepar viet på kvekervis ble dømt for konkubinat. Etter å ha sonet straffen flyttet de sammen igjen, sak ble reist på ny, og man kunne risikere ny straff, ny soning i det uendelige hvis det ikke ble gitt dispensasjoner. Og det ble stort sett regelen. Spørsmålet om religionsfrihet ble akutt på 1830-tallet, og det ble reist i alle de ordinære Storting - 1833, 1836, 1839 ..., samtidig som hele kirkelovgivningen var oppe til revisjon.

I 1842 faller Konventikkelplakaten idet proposisjonen om forsamlingsfrihet blir vedtatt, samme år får anglikanere ved kobberverket i Alta rett til å opprette menighet, og i 1843 får katolikkene i Kristiania innvilget sin søknad om det samme. "Etter et så radikalt skritt er det ikke mulig å avvise noe krav om religionsfrihet", lyder en samtidig kommentar, og det fordi det var katolisismen som fikk hardest medfart under de gamle lovene. 16. juli 1845 blir da også "Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken" (Dissenterloven) vedtatt. Denne loven garanterer "alle christelige Religionssamfund (...) fri offentlig Religionsøvelse inden Lovs og Ærbarheds Grænser" og gjør dermed unntakene og dispensasjonene fra 1843 til lovfestede rettigheter. Den gir adgang til å tre ut av statskirken, å stå utenfor ethvert trossamfunn, og sikret ikke bare religionsfriheten, men også borgerlige rettigheter for kristne dissentere.

Når det allikevel går i retning av åpenhet og pluralisme, så skyldes det altså i større grad praktiske realiteter enn idealisme. Så også da jesuitterparagrafen omsider ble opphevet i 1956: den direkte foranledningen var Norges internasjonale forpliktelser, nemlig som en betingelse for at Norge skulle kunne underskrive Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.