Et amerikansk fjernsynsteam kom i juli 1997 over et nylig nedgradert hemmelig dokument fra O.S.S. (forløperen til CIA) fra 1946, der det rapportert at det tysk-allierte Kroatia mot slutten av den 2. verdenskrig deponerte en stor mengde gull og kontanter til en ca.-verdi av 200 millioner sveitserfranc - stjålet fra jøder og andre av krigens ofre - i Vatikanets bank. I dokumentet ble det vist til en ikke nevngitt italiensk kilde.
Vatikanets pressetalsmann, Joaquin Navarro-Valls, sendte den påfølgende dag ut denne kommentar1:
«Denne meldingen har ingen berøringspunkter med virkeligheten. Den angivelige informasjon - som er fullstendig uten dokumentasjon - er utelukkende basert på 'en pålitelig italiensk kilde' som, dersom den overhodet eksisterte, er uidentifisert og hvis pålitelighet er mer enn tvilsom.»
Også USAs daværende Vatikan-ambassadør, Raymond Flynn, sa seg enig med Vatikanets folk og ga uttrykk for stor skepsis. Han uttalte at «av de 15 millioner sider av dokumenter fra Riksarkivet som har med nazi-gull å gjøre, er det så langt bare et dokument som nevner Vatikanet. Dette dokumentet er så vagt, uten detaljer som når, hvor, hvordan og hvem, og baserer seg på en uidentifisert kilde». Man burde ikke ha vært så snar med å sende ut en slik tvilsom melding; USA burde ikke «ta del i et urettmessig angrep på Kirken renomme», skrev Flynn i uttalelsen.
I desember 1997 kom det en ny redegjørelse fra Vatikanet, der det igjen ble avvist at vatikanarkivene kunne inneholde noen hemmeligheter om dette gullet.
Men hvor kommer denne historien egentlig fra? Vi må regne med at oppklaringen av det, hvis den noensinne kommer, vil komme så lavmælt at norske aviser ikke snapper den opp. En historiker som visste det meste om Vatikanet og Den annen Verdenskrig, og om de rykter og historier som oppstod i og etter krigen, er den pater Robert Graham S.J. (som døde tidlig 1997). Han har forsket i Vatikanet og i andre arkiver i flere tiår, med nettopp dette som spesialområde. P. Graham gikk i en fersk bok inn på de mange røverhistorier om Vatikanet som dukket opp her og der i årene etter krigen, og forteller om en iherdig bløffmaker som fikk mange, inkl. O.S.S. (CIAs forløper) på limpinnen (The Vatican and Communism during World War II, 1996, s. 111-112)2:
«I denne gruppen av ubegrunnede og falske rapporter, utgjør brainstormingen til den fantasifulle og skruppelløse romerske journalist ved navn Virgilio Scattolini en klasse for seg. Denne 'kilde' gjorde til narr en hærskare av utenlandske korrspondenter, diplomater og hemmelige agenter i den italienske hovedstad i tiden 1939 til 1948. Over en tiårsperiode solgte han til godtroende klienter beskrivelser av vatikansk korrespondanse og gjøren og laden - i virkeligheten alt sammen fabrikert av ham selv. Hans beskjemmede ofre slikket den ene etter den andre sine sår i stillhet, mens han selv lette opp og alltid fant nye avtagere. Det var først etter krigen at han ble avslørt en gang for alle, da de italienske kommunister på eget initiativ publiserte omfattende anti-vatikanske utdrag av hans konfidensielle bulletiner, som han kalte «Notiziari». Dette skjedde under den meget viktige valgkampen våren 1948, i to bind kalt «Vatikanets hemmelige diplomati». En stormflod av forbløffede og indignerte dementier fulgte fra personer som var navngitte i bindene. Etter at han til slutt ble identifisert som forfatteren, ble Scattolini dømt til seks måneders fengsel, og hans bemerkelsesverdige karriere var over. Men hans talløse «Notiziari» finnes enn i dag i diplomatiets og etterretningstjenestenes arkiver, for ikke å snakke om avisenes klipparkiver, og slik utgjør de et veritabelt minefelt for intetanende forskere.
Scattolinis største kupp var da han i 1944 ble rekruttert av det amerikanske «Office of Strategic Services» (OSS), for å forsyne det med meldinger som nådde Vatikanet fra Tokyo, som han forsikret om at han kunne få tak på gjennom sine mysteriøse kontakter. Det var lett for ham å stå til tjeneste for sine oppdragsgivere, ettersom bulletinene kom fra hans egen fruktbare fantasi - en kolossal svindel som pågikk i månedsvis på amerikanernes bekostning. Romaavdelingen av OSS var den gang ledet av James Jesus Angleton, som senere ble leder for CIAs kontraspionasje. Han avsatte 500 dollars månedlig for denne illusoriske tjenesten. Toppsjefen for OSS, William Donovan, var så henrykt at han passet på å sende kopier til Det hvite Hus, noe som fremgår av OSS-papirer frigitt for offentligheten mange år senere.
Andre eksemplarer av «Notiziari» er å finne i det tyske utenriksdepartements arkiver. Noen av dem har påskriften «er forelagt Føreren» [hat den Führer vorgelegen]. Den tyske ambassadør til Den hellige Stol mottok egne tekster, som han en tid hadde full tillit til.»
Om historien om det kroatiske gullet i Vatikanbanken stammer fra samme kilde, er vanskelig å si. Men hele historien, og det forhold at det ikke synes å finnes noen som helst spor av historien i annet kjent arkivmateriale, lyder i alle fall som en typisk Scattolini-skrøne.
Noter
DECLARATION BY HOLY SEE PRESS OFFICE DIRECTOR
VATICAN CITY, JUL 22, 1997 (VIS) - In response to questions by journalists regarding a news report that, during World War II, the Vatican accepted about 200 million Swiss francs from Croatia, Holy See Press Office Director Joaquin Navarro-Valls today made the following declaration: "This news has no basis in reality. The supposed information - lacking any documentation - says it is based solely on 'an authoritative Italian source' which, if it did exist, remains unidentified and its authoritativeness is more than dubious."
OP/.../NAVARRO-VALLS VIS 970722 (80)
«In this exhibit of unfounded and false ... reports, a special classification belongs to the brainstorming of an imaginative and unscrupulous Roman journalist by the name of Virgilio Scattolini. This tipster made fools of a host of foreign correspondents, diplomats, and secret agents in the Italian capital from 1939 to 1948. In the span of ten years he sold to gullible clients descriptions of Vatican doings and correspondence - in reality all fabricated by himself. His red-faced victims one after the other nursed their wounds and kept silent, while he sought and always found new outlets. His definitive exposure came only after the war, when the Italian Communists published on their own initiative large anti-Vatican selections of his confidential bulletins, which he called Notiziari. These appeared during the crucial electoral campaign of the Spring of 1948 in two volumes entitled The Secret Diplomacy of the Vatican. A torrent of astonished and indignant denials poured out from persons named. Identified at last as the author, Scattolini was sentenced to six months in jail, and his remarkable career was over. But his innumerable Notiziari remain in diplomatic and intelligence archives today, not to speak of newspaper files, constituting a veritable minefield for unwary researchers.
Scattolini's greatest conquest was to be enlisted by the U.S. Office of Strategic Services (OSS) in 1944 to supply them with dispatches reaching the Vatican from Tokyo, which he assured them he could provide through mysterious contacts. It was easy for him to oblige his employers, since the bulletins came out of his own fertile imagination - a collossal swindle that went on for months at the expense of the Americans. The Rome base of the OSS was headed by James Jesus Angleton, later CIA counterintelligence chief. He budgeted five hundred dollars monthly for this illusory service. OSS Chief General William Donovan was so delighted that he took care to send copies to the White House, as can be seen in OSS papers released to the public years later.
Other specimens of the Notiziari are found in the archives of the German Foreign Ministry. Some of them are marked «submitted to the Führer» [hat den Führer vorgelegen]. The German ambassador to the Holy See received his own texts, to which, for a time, he accorded full confidence.»