Kirkens historie i Norge fra den første misjonstid frem til 1200-tallet

I. Innledning

Når vi hat satt oss fore å gjøre et streiftog gjennom den katolske kirkes historie i Norge, ligger det forslitte ordet «kjærlighet» til grunn for det. To mennesker som er oppriktig glad i hverandre, spør ikke bare om hva som skjedde i den andres liv i går og idag. De vil vite alt om hverandre – fra den gryende barndom til voksen alder. Kjærlighet er ikke bare hjertets akselererende takt. Den bygger også på verdierkjennelse. Vi vil vite alt om den andre i nåtid og fortid. Derfor sitter vi så gjerne ved vennens bord og lytter fascinert til hans eller hennes livshistorie i gode og onde dager.

Vi er glade i vår kristne tro. Vi holder av den kirke vi tilhører. Vi vil vite mer om den. Vi nøyer oss ikke med en lettvint beskrivelse av kirkens situasjon i dagens Norge. Kjærligheten nøder oss til å kaste blikket bakover i tiden – til de første kristne såkorn som falt i vårt grisgrendte land. Hvordan skjedde dette? Hvem sto bak den første kristne påvirkning? Hvor kom den fra? Hvilket jordsmonn falt den kristne sæd i? Hvilken motstand møtte den? Hvilke nedbrytende eller konkurrerende krefter måtte den kjempe mot? Hva samlet de første spredte korn til en blomstrende åker, som tidvis ble slått flat av ondskapens stormer. Eksakt viten er det lite av på dette området. Men kjærligheten aner til sine tider veier som er stengt for den nøkterne forskerfornuft.

I et kort foredrag som dette kan jeg bare trekke opp de store linjer i vår kirkes historie har til lands. Mitt håp måtte være at dette korte streiftog ga impulser til videre studier gjennom privat lesning.

II. Hvordan kristendommen kom til Norge

1) Påvirkninger gjennom handel

Hvordan kom kristendommen til Norge? Det har vært og er fortsatt vanlig oppfatning her til lands at det var misjonskongene Håkon den gode, Olav Trygvasson og Olav den hellige som nærmest enerådig innførte kristendommen i Norge. Deres betydning skal så visst ikke undervurderes. Men når sant skal sies, ville det være en religionshistorisk sensasjon om deres sverdmisjon alene skulle ha æren for nordmenns omvendelse til Hvitekrist. Nei, vi må nok favne langt videre. Kildene taler sitt tydelige språk om at kristendommen festet røtter i vårt vidstrakte land gjennom en lang og kontinuerlig prosess over flere århundre. Vel ligger Norge av alle europeiske land lengst mot nord. Men det skulle ikke føre med seg at Norge i historisk tid ble isolert fra land på sydligere breddegrader hvor kristendommen allerede hadde festet dype røtter.

Norske knarrer dro fullastet med ettertraktede varer til handelssteder som Birka i Sverige og Hedeby i Danmark lenge før Norge offisielt ble kristnet.
Nordsjøhandelen med de britiske øyer er like gammel.
Arkeologiske funn viser at vi allerede på 600-tallet har hatt kulturell forbindelse med Frankrike. Overalt hvor våre handelsfolk for, ble de konfrontert med kristen tro og kultur.
Mange av disse farmenn lot seg primsigne. De ble velsignet med kors på pannen som tegn på at de kunne begynne med dåpsundervisningen.

Motivene kunne være så ymse – helst av verdslig karakter. Primsigningen ga dem fritt leide til å omgås med kristne kjøpmenn i byer hvor de ville drive handel. Primsigningen ga også tillatelse til å besøke kirker og overvære praktfulle gudstjenester, som nok gjorde inntrykk på dem. Selv om en snarlig dåp ikke stod på programmet, har de etter hver handelsferd vendt tilbake til hjemlandet med tanker og inntrykk som de har formidlet videre til slekt og venner. Slik skulle kristent tankegods infiltrere det norrøne sinn flere århundre før våre misjonskonger trådte inn på arenaen.

2) Påvirkninger gjennom vikingtokter

I denne forbindelse må vi også nevne vikingtiden, som tok til på slutten av 700-tallet og ebbet ut på slutten av 900-tallet. Vikingskip fra de nordiske land terroriserte befolkningene langs alle europeiske kyster med sine grusomme herjinger.

Grupper av vikingskip vokste til
hele flåter.
Herjingene utviklet seg til landnåm.

Store deler av Irland, Skottland og Vesthavsøyene ble erobret av norske vikinger. Der de slo seg ned på erobret jord, møtte de en kristen befolkning med en religion svært så forskjellig fra deres egen. De prøvde først å omplante fedrenes tro til nybygdene. Det lyktes på Island, som var ubebodd da innvandringen tok til. Men der hedenske nordmenn erobret land i gamle kristne kultursamfunn, var det dårlig grobunn for den tro de hadde brakt med seg hjemmefra. Om den norske vikinghøvding Turgeis forteller irsk historie at han fordrev abbeden i Armagh og gjorde seg selv til abbed. Hans hustru Otta satte seg på høyalteret i kirken i Clonmacnois og lekte prestinne med orakelsvar. Ja, vi leser om deres helligdomsran, men ikke et ord nevnes om at de ivret for sin norrøne religion. Den slapp langsomt taket på en krigergenerasjon, som i det fremmede hadde mistet kontakten med hov og horg i hjemlandet.

Vel hører vi i sjeldne tilfeller om kristne irlendere som går over til hedendommen. Den motsatte vei var det langt flere som gikk. Norske konger giftet seg med irske prinsesser og lot seg påvirke i kristen retning. Irske konger inngikk fredsavtaler med norske høvdinger. Det skjedde gjerne ved landoverdragelse. Men betingelsen var at erobrerne lot seg døpe. Selv om de fleste vikinger, som slik lot seg massekristne, tenkte lite over hva deres nye tro stod for, så skjedde i det minste det at den gamle troen slapp taket på dem. Forbindelsen mellom de nye vikingriker i vest og hjemlandet var god. Historien beretter om hele skarer av nordmenn som vendte hjem til slektsgården og brakte kristent tankegods med på ferden. Igjen må jeg få gjøre oppmerksom på at dette skjedde land tid før misjonskongene startet med kristningsverket. Noen av disse nyomvendte holdt fast på sin kristentro, reiste kors på sine gårder, ba til sin kristne gud og lot være å blote. De ble vel sett på som noen raringer men fikk være i fred. For så lenge kristendommen ikke betød en direkte fare for hedendommen, ble den tolerert.

3) Påvirkning gjennom keltiske eneboere

Historikere har også vage teorier om at keltiske eneboere har slått seg ned langs norskekysten. Her fant de ypperlige omgivelser, vel egnet til stillhet, bønn og meditasjon. Kanskje legenden om den hellige Sunniva og Seljemennene har sine røtter i slike irske eneboere. Deres nærvær på øyer i skjærgården og forunderlige liv kan ha gitt næring til ettertanke hos fastboende småkårsfolk på fastlandet.

4) Påvirkning gjennom katolske keltiske slaver

Noe historikerne knapt nevner er den påvirkning keltiske slaver kan ha hatt på sine hedenske herrer. Vikingene drev jo utstrakt handel med hærtatte mennesker. På en middelstor gård i Norge var det vanlig med tre treller. Erling Skjaldsson skal ha hatt 30 treller på gården sin. Kvinnelige treller ble brukt mye til husarbeid. Det var også vanlig at de tok seg av barnepass. Er det ikke rimelig å tro at de i eventyrs form har smuglet kristne tanker inn i den unge generasjon? Dette er som tidligere nevnt et lukket kapittel i vår historieforskning og vel verd et fremtidig studium. Hvor stor innflytelse har keltisk kristendom hatt på våre første trosbrødre her til lands?

5) Tidlig kristen påvirkning

Sagalitteraturen og andre skriftlige kilder gir oss korte blikk inn i vårt lands skjulte misjonstid. Men runer og steiner forteller også sin tause historie. Fridtjov Birkeli har gjort et pionerarbeid her. Langs norskekysten er det funnet

en rekke bautasteiner, forsynt med runer og korstegn,
et anseelig antall steiner hugget i korsform,
visse gravfunn.

Både bautaene og korsstenene er for en stor del reist over kristne stormenn på 900-tallet, altså før kristendommen offisielt ble innført i Norge. Dette viser at allerede 900-tallet var en gryende misjonstid.

Visse gravfunn peker i samme retning. I kaupangen i Vestfold finner vi kristne graver fra 800- og 900-tallet. Det er verd å legge merke til at det langt overveiende er på Vestlandet og sør i Viken vi finner de første spor av kristen påvirkning. Noe annet er igrunnen ikke å vente.

Det var fra kystnorge handelsfolk og vikinger dro ut i det fremmede og møtte den nye religionen. Dessuten var Viken stadig i danskekongens hender, og Danmark ble kristnet tidligere enn Norge. Kaupangen pleide dessuten handelsforbindelser med kristne folk både i Vest- og Sør-Europa. Det var i disse deler av kystnorge våre misjonskonger startet kristningsverket. Her skulle det ikke så mange overtalelser til før hele bygdelag lot seg døpe. Jordsmonnet var allerede forberedt. Det var først Olav Haraldsson som tok mål av seg til å kristne innlandsnorge. Det gikk ikke fullt så knirkefritt. For i de dype daler og brede østlandsbygder og spesielt i Trøndelag satt hedendommen dypt rotfestet. Her hadde kristen tanke ikke nådd frem eller den var blitt sådd på stengrunn. Bygdefolket elsket sine gamle guder.

6) Påvirkning gjennom våre tre misjonskonger

A) Håkon Adalsteinfostre (Håkon den gode)

Den første norske konge som prøvde å innføre kristendommen var Håkon Adalsteinfostre, som fikk tilnavnet den gode. Hans far, Harald Hårfagre, sendte ham som pant på en fredsavtale til kong Adalstein av England. Denne angelsaksiske konge har ry for å være en av landets beste konger til alle tider. Han var en kultivert hersker, som søkte råd hos rikets kloke menn når det gjeldt landets styre og stell. Han satt lover som etter datidens ånd var humane. Han tok sin kristendom alvorlig. Biskopene var hans beste rådgivere. Han samlet verdifulle bøker og ga dem videre til kirker og klostre. Beseirede vikinghøvdinger innbød han som gjester ved sitt hoff. I denne fromme og kultiverte atmosfære ble den unge Håkon oppfostret. Han fikk grundig undervisning i den angelsaksiske kirkes tro. Her lærte han at misjon skal drives uten vold og tvang, men med kjærlighet. hedenske templer skal ikke brutalt rives ned. De skal respekteres og ikke røres så lenge det er noen som bruker dem. Med denne innstilling ble angelsaksisk misjon drevet rundt omkring på det europeiske fastland på den tid. Det er denne kultiverte og fromme bakgrunn som gir oss forståelse for hvorfor Håkon for så lempelig frem i sine kristningsforsøk i Norge, i stikk motsetning til Olav Trygvason og Olav Haraldsson med sin vikingfortid.

Håkon kom til Norge som ung mann for å bli konge i landet. Han skaffet seg en biskop og noen prester fra England og bygget kirker på Møre. Så gjorde han det kjent at han ville by kristendommen over hele landet. Han må ha trodd at dette kunne skje med mild overtalelse og sitt eget gode eksempel. I Trøndelag møtte han massiv motstand. Bøndene truet med å ta livet av ham og tvang han langt på vei til å blote. Håkons senere liv er noe omdiskutert blant historikerne. Fridtjov Birkeli tar kongen kraftig i forsvar. Etter hans oppfatning forble Håkon en from kristen hele sitt liv og ventet tålmodig på å få en ny sjanse til å kristne nordmenn. Med stor respekt for Birkelis teorier vil jeg allikevel hevde at de virker lite overbevisende. Etter mitt skjønn strabaserer han kildene for mye. Personlig heller jeg til den oppfatning at kongens tro ikke var sterk nok til å motstå det massive presset fra sine hedenske venner og – ikke minst – fra en hedensk kone. Vel holdt han søndagshelg og fredagsfaste hele sitt liv. Ellers har han nok tilpasset seg hedensk skikk og kult langt på vei.

Både Ågrip og Snorre legger i sine kongesagaer ord i den døende konges munn som avslører den angrende synder. Etter at Håkon under slaget ved Fitjar ble dødelig såret, blir han spurt av sine venner om de skal føre hans legeme til England så han kan bli begravet i kristen jord. I Ågrips saga svarer kongen: «Det er jeg ikke verd. Som hedensk menneske levde jeg i mangt. Derfor skal dere jorde meg som hedenske menn.» Hos Snorre sier kongen: «Om jeg skulle få leve, ville jeg dra bort fra dette landet til kristne mennesker og bøte det jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør i hedensk land, gi meg da slik gravferd her som dere selv synes.» Siden den lille flokk av prester som han hadde hentet fra England var drept og de få kirkene han hadde bygget var brent, kunne det her ikke bli spørsmål om noe annet enn en hedensk jordferd.

Øyvind Skaldespillers siste kvad til ære for Håkon peker i samme retning – at kongen langt på vei var en frafallen kristen. I sitt Håkonarmål sender han den døde konge til Valhall. Odin er ikke riktig blid på ham, og Håkon frykter den enøyde guden. I sin første tid som konge hadde han jo kjempet for rivalen Hvitekrist. Men Odin og alle rådende æser blir blidgjort og hilser ham velkommen straks de får vite at han senere «vernet hovene vel.»

B) Olav Trygvason

Norrøn historie viser at det skulle sterkere lut til for å kristne land og folk enn Håkon den godes milde overtalelse. Olav Trygvason hadde mer fremgang. Han tutet med de ulver han var sammen med. Han var en viking blant vikinger. Kongen hadde det til felles med Håkon at han hadde tilbrakt sin barne- og ungdomstid i utlandet. Men oppvekstmiljøet var så forskjellig som vel mulig. Mens Håkon ble fostret ved et kristent hoff med et rikt kulturliv, tilbrakte Olav Trygvason sin barndom som hærtatt trell i Estland og sin ungdom hos den hedenske fyrst Vladimir i Novgorod – til han ble gammel nok til å få seg skip og mannskap for å dra i viking. Han herjet i Østersjøen, Irland og England. Her møter vi ham som anfører for en veldig vikingflåte. Han seirer i flere store slag. Den kristne, engelske kong Ethelred må kjøpe seg fram for veldige summer. Allikevel er han edelmodig nok til å innby Olav som gjest ved sitt hoff. Dette møte med en from konge av Guds nåde betød en omveltning i hans liv. Det endte med at han tok ved dåpen. Kong Ethelred selv stod fadder da han kort tid senere ble fermet.

Så heiste Olav seil for Norge. Her var han det sagaen kaller en lykkemann. Alt la seg til rette for ham. Han ble hyldet til konge på Øreting og hadde dermed fast fot i Norge. Senere gikk turen til hele kystnorge. Fra første stund hadde han til hensikt å kristne landet. Sør i Viken gikk det lett. Her var, som tidligere nevnt, kristendommen kjent, og den ble lovtatt på tinget. Han vant også vestlendingene for den nye troen. Her mer motstrebende. Det skjedde gjennom en blanding av trusler og vennskapsløfter. Også her var folk påvirket av kristne inntrykk utenfra og mer forberedt på et trosskifte. På ting etter ting langs kysten fikk han folk til å ta ved dåpen. Det var i Trøndelag han møtte den alvorligste motstand. Inntrønderne truet med å drepe kongen om han tvang igjennom et trosskifte, slik de tidligere av samme årsak – og med hell – hadde truet Håkon den gode. Men Olav Trygvason vek ikke unna for trusselen. Han hadde vært kristen for kort tid til å fordøye den humane angelsaksiske misjonsmetode. Med konvertittens iver og vikingens villskap tvang han trønderne til å la seg døpe.

Det er vanskelig å bli klok på kongens personlighet. Det er en merkelig dobbelthet over ham. Han er en kriger og idrettsmann hvis make ingen hadde sett, dessuten tapper, vennesæl og gavmild. På den annen side den hårdhet og grusomhet han la for dagen overfor alle som nektet å la seg kristne. Det var særlig trollkyndige seidmenn han for hårdt fram mot. De traff ham mange av på sin ferd til Nord-Norge. Det hadde folk stort sett forståelse for. Seidmennene var Nordens sjamaner. De var fryktet – også i hedensk tid – for sin evne til svart magi. Med sin trolldom kunne de bringe folk i ulykke. Sigrid Undset legger vekt på at Olav Trygvason aldri hadde blotet – heller ikke som hedning. Hele sitt unge liv hadde han jo tilbrakt fjernt fra hjemlige hov. Men som viking – mener hun – kan han ha stiftet bekjentskap med seid og selv blitt en stor seidmann. Danske kilder peker i samme retning. Olav kan ha opplevd dette som djevleverk. Nettopp derfor – altså på grunnlag av personlige erfaringer – forfulgte han seidmenn med skånselsløs hardhet. Det er grunn til å tro at våre misjonskonger også ante demoniske krefter bak den hedenske gudedyrkelsen, noe som i egne øyne kan ha rettferdiggjort deres sverdmisjon.

De engelske hirdbispene var klar over denne innstilling. Derfor var det ikke så enkelt for dem å stanse kongene i deres fremferd, selv om de – hvis de selv hadde fått råde – ville ha valgt en langt mildere misjonsmetode. Dessuten skal vi være klar over at det fantes gamle angelsaksiske lovbud om at trollmenn, hekser og mordere skulle fordrives av landet eller tilintetgjøres hvis de ikke gjorde bot. Nå var det jo nettopp slike mennesker Olavs voldsbruk gikk mest utover. I Odd Munks Olavssaga hører vi at biskop Jon-Sigurd flere ganger refset kongen for hans brutale fremferd, men stanse ham kunne han ikke, og det lå vel en viss logikk i det.

C) Olav den hellige

Olav Haraldson er den nordmann som har betydd mest for vårt land. Hans liv og død fikk politisk betydning av uante dimensjoner. Etter slaget på Stiklestad ble Norge samlet til ett rike under norske konger. Rikskongedømmet var en realitet. Hans religiøse og kirkelige betydning har vært minst like stor. Etter hans død ble kristendommen rotfestet i norske sinn – nå ikke lenger kun som et skifte av lover og religiøse skikker. Etter helgenkongens død var kristendommen på vei inn i våre hjerter som en åndelig størrelse. Alle nasjonale foreteelser som lovgivning, kunst, diktning, legende, liturgi, fest og hverdag, ja endog vår norske fauna, flora og stedsnavn er infiltrert av kongens person. Han var elsket og avholdt opp gjennom hele middelalderen og langt inn i vår tid. Olavskulten bandt Norge og særlig Nidaros til det øvrige Europa med sterke bånd. Hundretusener av pilegrimer fant veien til St. Olavs skrin i Domkirken. Tallrike Olavskirker ble bygget i England på Vesterhavsøyene, i hele Norden og på kontinentet. Så langt er alt klart. Men så melder det seg et spørsmål: Hvem var han så egentlig denne mannen som skulle omkalfatre så mange verdier i vårt nasjonale og kirkelige liv?

Egentlig er det fint lite vi vet om ham som historisk person. Snorres Olavssaga er like mye diktning som historie. Den kirkelige legende glorifiserer for mye. Folketradisjonen er mer å stole på. For den tok til like etter kongens død. Skaldekvadene forteller oss noe. Men de er ikke alltid så lett å tolke med sine hedenske kjenninger. Fortsatt står vi overfor en avgrunn av uvitenhet. Alle som skriver om ham er enige om at han var en mann med stort politisk talent, en glimrende strateg, utstyrt med en sterk vilje og et mot som aldri kapitulerte overfor vanskeligheter. En god lovgiver skal han også ha vært. Men hva med hans kristenliv? Det er jo det som frem for alt interesserer oss, siden han ble helgenkåret. Kildene kan sette visse tanker i sving, men aldri gi et uttømmende enn si tilfredsstillende svar. Dette kan oppleves som litt av en tragedie idag.

For hvis dette tomrommet var blitt utfylt med viten og erkjennelse, ville vi bedre forstått hvorfor trønderne kort etter kongens fall ble overbevist om at han var hellig – tross hans menneskelige svakheter. Og – noe som er minst like viktig – ville vi hatt lettere for å tre i personlig forbindelse med ham, noe jeg tror de færreste norske katolikker gjør idag. Nå er det jo slik at kirken alltid har lagt vekt på at det er det kristne folk som sitter inne med intuisjonen for det hellige. Jeg stoler på at denne intuisjonen også var tilstede hos de trøndere som sammen med biskop Grimkjel lyste kongen hellig året etter hans død. Slik har jeg personlig funnet det riktig å hive meg på den middelalderske Olavsbølgen. I min aftenbønn glemmer jeg sjelden helgenkongen gå i forbønn for land og folk. Jeg finner også en identifiseringsmulighet gjennom et uttrykk – som vi tidligere formet her på Sund – nemlig at Olav er en syndig helgen. Jeg identifiserer meg ikke med hans hellighet, men med han syndighet. Det er håp for oss alle! Så langt og ikke lenger om hellig Olav denne gang.

III. Brytninger mellom hedensk og kristent trosinnhold

Etter dette streiftog gjennom våre misjonskongers historie vil vi gjøre oss noen tanker om hva selve trosskiftet innebar. De rent ytre historiske kjensgjerninger rundt overgangen fra hedendom til kristendom vet våre historikere mye om. Men straks det dreier seg om det åndelige og religiøse klimaskifte som fant sted, er kunnskapene ringe. Her kommer det mye an på de øyne som ser.

1) Ikke en følelsesmessig overgang til kristendommen

Mange kirkehistorikere har i tidligere tider trodd at hedninger, som fikk oppleve den kristne gudstjeneste her til lands, ble mektig imponert over den pompøse prakt som her fikk utfolde seg, og at dette lettet deres overgang til kristendommen. Det motsatte var heller tilfelle. De første kirker her til lands var små, enkle og fattigslig utstyrte stavkirker. Presten måtte nøye seg med den nakne liturgi. Kaldt kunne det nok også være så mang en søndag midt på vinteren når messen ble feiret i et uoppvarmet kirkerom. Langt mer stemningsmettet må det ha vært i hedensk tid under storblotene i hovet, hvor bygdesamfunnene møttes til årlige gilder, som skulle trygge fred og godt år. Ofrenes dødsredsel, synet og lukten av den rituelle slakting, den hemmelighetsfulle kultus ved gudebildene, langilden som brant i skålen, offerkjøttet som kokte i kjelene – alt dette må ha appellert langt mer til følelsene enn den svært så nøkterne kristne gudstjeneste, hvor folk måtte møte opp tidlig om morgenen på fastende hjerte – uten å ha smakt hverken vått eller tørt. Men en åndelig prosess tok til, som gradvis skulle omforme det norrøne sinn fra hedensk barbari til kristen tanke og gudsdyrkelse.

2) En overgang fra hedensk ufrihet til kristen frihet

Jeg vil tro at overgangen fra hedendom til kristendom i Norge ble opplevd som en vei fra åndelig ufrihet til åndelig frihet. De norrøne hedninger levde i en lukket, ufri verden hvor lagnaden rådde over mannelivet. Selv gudene var underkastet lagnadens jernharde lov. Om en mann eller kvinne satset aldri så mye på å bli en pryd for ætten – det hjalp bare så lite hvis lagnaden ville det motsatte. Da gikk livet gjennom trengsel og motgang lukt ned i Helheim. Ville lagnaden derimot at en skulle være det sagaen kaller en lykkemann, ble selv de verste misgrep snudd til hell og heder – her på jorden og senere i gudeheimen. Men egentlig var lagnaden en vond makt. For selv lykkemannen ville før eller senere bli ledet av lagnaden inn i konflikter mellom kjærligheten til en mannlig venn eller kvinne og plikten til å hevne en fallen slektning. Lykkemannen valgte å dø med heder fremfor personlig velferd. Den blinde lagnaden måtte alle bøye seg for. Kristendommen derimot forkynte en gud som stod over lagnaden, en gud, som i suveren frihet hadde skapt himmel og jord og hele manneheimen.

3) Frihet fra hedensk dødsfrykt til kristent håp

De første kristne misjonærer fortalte hedningene at hvert enkelt menneske var skapt med frihet til å velge mellom godt og ondt, mellom den gode Gud og de onde demonene. At frihetens vei var tung å gå, ja, at den onde fiende kunne såre og friste til fall, det var de første kristne her til lands klar over. Men Allfaderen stod på menneskenes side i kampen for det gode. Det fikk de også høre at den allmektige hadde sendt sin sønn til verden for å støtte og styrke det vaklende sinn. Ham gjaldt det å bli venn med. Sammen med sin hird av engler og hellige førte han sjelen frem til himmelborgen. Og her, ved St. Peters port, var det ingen som spurte om den som banket på var mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten skred alle de som ville dit – uansett hvilket rangtrinn de stod på mens de lavde på jorden.

Slik førte kristendommen til frigjørelse – ikke bare fra den blinde, ubønnhørlige lagnaden – men også fra dødsfryktens lammende opplevelse. Døden stod ikke lenger for dem som et skremsel. Døden var bare gjennomgangen til et nytt og bedre liv, og det gjaldt for alle mennesker – uansett status på jorden. For oss er dette en selvfølge, men ikke for datidens mennesker. For Valhalls guder var svært så kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen. Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk gikk etter døden til Helheims nitriste skyggeliv, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet. Å dø ble sett som en overgang fra vondt til verre. Man fryktet døden, og man var redd for dauingene. De kunne skade en. Det gjaldt å stå på god for med de døde. På de store festdager brakte man dem offer – spise og drikke. Mot dette pessimistiske syn på livet etter livet forkynte de kristne misjonærer en universal himmel, som alle mennesker hadde adgang til hvis de bare gjorde det riktige valg mens de ennå levde på jorden. Og livet hos Allfaderen i himmelborgen var noe mer enn Helheims mørke rom, noe mer enn einherjenes krigerliv i Odins borg. I himmelen var det skinnende landskap, fagre sletter og voller med blomster og herlig duft. I himmelen skulle de salige sammen med englehæren skue Gud som han i virkeligheten var og fylles med kjærlighet til ham og alt som var verd å elske.

Det er klart at et slikt syn på livet etter døden – tross helvetesfrykten – langt på vei frigjorde fra dødens redsler. Og ikke bare det! Forestillingen om det himmelske Paradis i all sin skjønnhet frigjorde de medfødte krefter i oss, som med uimotståelig kraft streber og lengter etter den absolutte sannhet, kjærlighet og skjønnhet.

4) Fra kvinnediskriminering til kristen kvinnefrigjøring

Overgangen fra hedendommen til kristendommen betød også et stykke på vei en frigjøring av kvinnen. I det norrøne ættesamfunn var ekteskapet en kontrakt mellom to ætter, som ved inngifting ville styrke samholdet seg imellom. Kvinnen ble bortgiftet med eller uten eget samtykke. Det var noe nedverdigende ved dette. Kvinnen, bruden ble på en måte tingliggjort. Hun ble en brikke i ættens forsøk på å styrke seg selv ved inngifte i andre ætter. Hun opplevde seg selv som den prisen som måtte betales for at to ætter skulle sveises sammen i vennskap.

Ved overgangen til kristendommen ble det krevd at bruden frivillig skulle gi sitt jaord, sitt samtykke til ekteskapet.
Kirken forbød også den uskikk at mannen tok friller på si,
eller at han forstøtte sin hustru når han ble lei av henne.

Med det ligger i sakens natur at det skulle ta århundrer med tålmodig kirkelig forkynnelse før disse kirkelige bestemmelser ble en del av det norske folks samvittighet.

5) Frigjøring fra ættehevnens tyranni til nestekjærlighet

Endelig betød innføringen av kristendommen en frigjøring fra ættehevnens tyranni. Under hedendommen var det jo en plikt å hevne et drap på en frende. Hvis en mann forsømte å oppfylle denne plikten, sviktet han ætten og tapte sin heder. Han behøvde ikke nødvendigvis å hevne seg på selve drapsmannen. Han kunne hevne seg ved å drepe en hvilken som helst slektning av drapsmannen. Også da ble hederen gjenopprettet. Ættehevnens tyranni, dens ubønnhørlige plikt, svekket de norrøne samfunn. Hele slekter ble utryddet. Det fløt strømmer av blod i ættehevnens fotspor. Mang en fredsommelig mann og kvinne – det vet vi fra sagalitteraturen – følte denne plikt til å hevne seg som en ulidelig og konfliktfylt byrde. Kirken ville frigjøre det norrøne menneske fra blodhevnens åk og umenneskelige barbari. Men også her skulle det ta århundre med from forkynnelse og tålmodig oppdragelse i kristen sivilisasjon før blodhevnen forsvant.

IV. Hvitekrist er mektigere enn asatroens guder

Et interessant emne er hvordan møtet mellom den gamle og den nye tro artet seg. Vår trosfelle Erik Gunnes skriver lett humoristisk i bind nr. to av Norges historie: «Tusentallets kristendom antok former som ville ha forbauset både apostlene og en storbyprest fra det 20. århundre. Det var andre sider ved religionen enn den man idag føler trang til å understreke, som føltes relevante for den tidligere føydaltidens Vest-Europa».

1) Ættesamfunnet bygget på makt

De angelsaksiske og tyske prester som kom til Norge, var gode religionspsykologer. De kjente den germanske samfunnsstruktur og forestillingsverden godt. Jeg har allerede streifet inn på visse momenter i deres misjonsforkynnelse: Veien til frihet. Et annet stikkord var makt. Her møtte de nordboerne på hjemmebane. For maktbegrepet stod sentralt i deres norrøne bevissthet. Uten makt og maktanvendelse kunne de ikke overleve. I vikingtiden og langt inn i middelalderen var Norge et ættesamfunn. Ætten var uten tvil det norrøne samfunns høyeste verdi. Ætten tilhørte man, mer enn man tilhørte seg selv. Her er det ikke tale om følelser og familiesentimentalitet. Det var en jernhard virkelighet som hadde skapt ætten og ættesamholdet. Kampen for å overleve i en ugjestmild natur med uår og barkebrødstider krevde samhold mennesker seg imellom. Dette samholdet fant våre forfedre i ætten.

Det var ikke bare naturen som tvang til samhold. Det truet fiender på alle hold – villstyringer fra andre tinglag og vikinger fra havet. Alene gikk mennesket til grunne. I ætten fikk enkeltindividet beskyttelse mot alle ytre og indre fiender. Det var i ætten og ættesamholdet makten lå. Jo større ætten var, jo mektigere kunne den opptre utad, jo sterkere rettsbeskyttelse ga den sine medlemmer. Innen ætten var det igjen ulike rangstrinn. Enhver måtte sikre sin rang ved å demonstrere makt i tide og utide. En liten ærekrenkelse, et uforsiktig sleivord kunne minske hederen og dermed makten og statusposisjonen til den enkelte. Kravet om oppreisning ved blodsutgytelse eller bøter virker på oss idag helt forskrudd. På den tid ble dette sett på som en nødvendighet for å sikre makt og dermed mulighet til å overleve.

2) Makten til de hedenske guder

Også i forholdet til gudene spilte makten den viktigste rolle. Ættens og enkeltmenneskets eksistens hvilte på fruktbarhet. Kornet måtte gro og modnes. Feet måtte yngle. Barn måtte fødes for å styrke og videreføre ætten. Så skal vi ikke undres over at asatroen i første rekke var en fruktbarhetsreligion. Guder som Ull, Nerthus, Njord, Frøy og Frøya var fruktbarhetsguder. Det var også Tor, men på en mer aktiv måte. Dessuten sikret han fred og hjalp folk i havsnød. Odin var mer skaldenes og krigernes gud. Gudene ble dyrket, ikke tilbedt. De skulle blidgjøres og sikres som hjelpende venner ved blot. De skulle sørge for fred og gode årringer. Troen på gudene var avhengig av deres makt til å hjelpe til fred og fruktbarhet. Vikingtiden var en religiøs brytningstid. Konfrontert med kristendommen våknet det essensielle spørsmålet i vikinggenerasjonen. Hvor mektige er nå egentlig våre egne guder. De er jo bundet av lagnadens lov, de som vi. De er skapte vesener, som skal gå under i Ragnarok. Dette måtte de innrømme.

3) Makten til Hvitekrist

Vi skal derfor ikke undre oss over at de første kristne misjonærer konsentrerte sin forkynnelse om maktbegrepet. Dette førte ikke nødvendigvis til heresi, men vel til ensidighet i deres forkynnelse. Misjonærene så dette som en nødvendighet. Bare på denne måte kunne de gi hedendommen ulivssår. Mot asatroens vrimmel av skapte guder, forkynte de en uskapt Gud, som selv hadde skapt alle ting. Mot gudenes hjelpeløse lodd under lagnaden forkynte de en gud som var allmektig og uavhengig av alt utenfor seg selv. Mot den fånyttes blotingen forkynte de troens, bønnens, sakramentenes og de gode gjerningers verdi.

Også Kristus blir i misjonærenes forkynnelse først og fremst en maktperson. Vel understrekes det at Kristus er han som har løskjøpt menneskene til himmelen. Men den frelser vi møter i deres forkynnelse, er ikke offerlammet, som blir slaktet for menneskenes synder. Det gotiske krusifiks med den lidende Kristus hører senere århundrer til. Vikingenes Kristus gjenkjenner vi i det romanske krusifikset. Her henger den torturerte Himmelfyrste på lidelsens tre – heroisk tapper uten å fortrekke en mine. Korsfestelsen er kun et middel til kamp, til en maktdemonstrasjon. for etter at han har utåndet stiger Kristkongen ned til de døde, som er i djevelens vold. Han sprenger helvetes porter av jern. Han tråkker under fot dødens høvding, binder Satan med lenker av ild. Så rekker han hånden frem mot Adam og fører ham og alle rettskafne sjeler ut av dødens fangenskap og leder dem seierrik til himmelborgens herlighet. Denne Kristusskikkelsen forstod det norrøne menneske. En ung kjempe, en tapper helt og konge, omgitt av en hird av engler og apostler. Men hadde de kristne prester og misjonskonger rett? Var Kristus mektigere enn deres egne guder?

En maktdemonstrasjon måtte til. Den hellige Bonifatius felte Tors hellige eik i Hessen. Intet skjedde! Olav Trygvason brente hovet på Lade og knuste Torsbildet på Mære. Ingen Torshammer for gjennom luften og hevnet helligbrøden. Intet skjedde! På Hundorp lot hellig Olav bygdas Torsbilde knuse. Ut krøp det mus og ormer. Intet annet skjedde! Mer skulle det ikke til for å demonstrere gudenes avmakt og Kristi allmakt. Folk tok ved dåpen, sluttet å blote. Gudene forsvinner eller fortrenges til demonenes verden.

V. Synkretisme (religionsblanding) og adapsjonsprinsippet

Det ligger i kortene at det skulle ta århundre før nordboerne fikk klare kristne forestillinger på linje med det øvrige Europa. I den første pionertid har det nok eksistert adskillig religionsblanding. Om Helge den magre på Island berettes det at han trodde på Kristus og kalte gården sin for Kristnes. Men i havsnød og annen fare påkalte han Tor.

Den kirkelige tradisjon tro håndhevet de første misjonærer det såkalte adapsjonsprinsippet, som bygger på den tanke at det alltid ligger en viss sannhet i det almenreligiøse, så brudd på gamle tradisjoner er unødvendig hvor kontinuitet er mulig. Slik skjedde hos oss at gamle hedenske forestillinger ble tatt opp og omformet i kristen retning.

Hovene ble revet, men de nye kristne kulthus ble bygget like ved eller på samme grunn som de gamle.
Guder, vetter og diser mistet sin status som hjelpere. Engler og senere hellige menn og kvinner inntok deres plass.
Kilder som var helsebringende, fordi en vette bodd i den, var fortsatt like hellig og helsebringende. Nå fordi en martyr hadde mistet livet der. Også i kulten var det kontinuitet.
Julen ble feiret som før, men datoen ble forandret fra vintersolhverv med bloting til den 25. desember med messegang til ære for Herrens fødsel.
De tre årlige blot med minneskåler for guder og avdøde forsvant i sin daværende form. Men festen ble bibeholdt som ølgilder. Nå drakk man minneskåler til ære for Krist, jomfru Maria og hellige Olav. Men drakk til árs og til fridar, for godt år og fred. Slike ølgilder var foreskrevet i Gulatingsloven.

VI. Et etisk skifte

Det etiske skifte måtte nødvendigvis bli ganske radikalt.

1) Et annet syndebegrep

For de gamle nordboere eksisterte ikke begrepet synd i vår forstand. Gudene krevde heller ikke en plettfri vandel for å hjelpe. Om man var en fredsmann eller ildgjerningsmann spilte ingen rolle for asatroens guder. Fikk de bare blot, var de fornøyd og hjalp. Solidariteten i ættesamfunnet ble heller ikke betraktet som en dyd, slik vi forstår ordet, men som et nødvendig atferdsmønster for å overleve. I ættesamfunnet hersket prinsippet: Målet helliger midlene. Etterhvert som bygdesamfunnene vokste sammen til større enheter, ble det opprettet ting – lokale for små sammenslutninger, større overordnede for et helt landskap. Lovene, som gjaldt for de forskjellige tinglag, ble ikke sett på som uforanderlige normer på godt og ondt. De ble forstått som nødvendige, praktiske forordninger for at folk skulle finne seg tilrette i hverdagslivet og overleve. Å bryte lovene ble ikke sett på som synd, slik vi forstår ordet idag. Hvis ættesamholdet krevde det, kunne det endog anses som plikt til å bryte lovene, men bøtene fikk man betale.

2) Kollektiv moral

Den største hindring for syndserkjennelse var nok ættesamfunnets struktur. For her gjaldt loven:

Alt som tjener ætten er riktig.
Alt som skader ætten er forkastelig.
Det som skjer utenfor ætten angår ikke oss. Her drukner den enkeltes ansvar i kollektivet. Det individuelle menneskeverd var et ukjent begrep.
Medlemmer av en liten og svak ætt, eller løysinger uten ættetilhørighet var gravgangsmenn. Kom det barkebrødstider, ble de satt i en åpen grav for å dø.
Den norrøne mann agerte utad. Hans djervhet skulle bli synlig for alle. Han var så mye verd i folks øyne som hans handlinger bar vitnemål om. At mennesker kunne ha indre egenskaper av mer åndelig art var mer ukjent.

3) Fra kollektivmoral til individualmoral

Vi forstår av alt dette at på det etiske området var en dyptpløyende oppdragelse nødvendig. Og den skulle strekke seg over flere hundre år. Først på 1100-tallet viser kristne kvad som Harmsol, Solarljot og noe senere Lilja at syndsbevisshet og dydens verdi er blitt forstått og opplevd. Med den kunnskap vi har om ættesamfunnets kollektivmoral, er det lett å forstå at den kristne induvidualmoral, bygget på det enkelte menneskes uendelige verdi, måtte virke oppløsende på ættesamfunnet. Utviklingen fra ættesamfunn til statssamfunn er i full gang, og når sitt mål på 1300-tallet.

4) En humanisering av samfunnet

I kjølvannet av den kristne moralforkynnelse finner en humanisering av samfunnet sted:

Ekteskapets evaluering har vi tidligere vært inne på
Videre ble det forbudt å sette ut uønskede barn.
Ættehevnen skulle i ly av den kristne forkynnelse ebbe ut og ble avskaffet ved lov i 1271. Fra nå av er det samfunnet som straffer forbryteren.
De fattige blir tatt hånd om av privat og offentlig omsorg.
Det blir en dyd å gi almisser til de fattige.
Legdsystemet blir innført – et veldig fremskritt fra tidligere tiders skikk med gravgangsmenn.
Tienden ble innført. En fjerdedel av den går til de fattige.
Det blir bygget hospitaler og fattighus i alle større byer.
Det blir lovfestet at treller gradvis skal frigis. På 1200-tallet er trellevesenet utdødd.
Gudsfreden blir innført. Det blir forbudt å bære våpen i byer, på hellige steder og til visse tider.

VII. Kirkens universalitet, uavhengighet og forhold til kongedømmet

Så til slutt noen tanker om kirkens struktur i Norge, dens vei mot uavhengighet og dens forhold til kongedømmet:

1) Kirkens katolske universalitet

Det har blant historikere hersket strid om hvilket eller hvilke land i Europa som har påvirket norsk kristendom i middelalderen mest. Jeg har en anelse om – uten å ville være for påståelig – at denne striden gjenspeiler debattantenes nasjonale sympatier i vårt århundre. Dessuten røper denne striden et nasjonalistisk syn med røtter i protestantisk tankegang (statskristendom). Vi skal gå til en mann som professor Fredrik Paasche for å vinne forståelse for at vi allerede i den første misjonstid ble et lem på universalkirkens legeme. Han skriver i sin bok: «Hedenskap og Kristendom»: «Mitt inntrykk er at nordmennenes overgang til kristendommen var en overgang til europeisk katolisisme, til en kristendom, som i det store og hele ble like velholdt, ble like klart oppfattet og fikk like sterk innflytelse, som i andre land hvor Romerkirken organiserte seg.» Et annet sted skriver han: «Den norrøne middelalders indre historie er for en vesentlig del fortellingen om europeiske linjers overførelse til vårt land, om en ærgjerrighet som søker samkvem med det ypperste i Europa og skaffer oss delaktighet i felleseuropeisk kultur.»

Allerede skaldekvadene i den første misjonstid bære vitnesbyrd om en klar forståelse for at den universalkirke nordmenn ble innlemmet i hadde sitt tyngdepunkt i Rom. Skalden Eiliv Gudrunsson skriver om sin samtidige konge Olav Trygvason: «Sånn har Roms sterke konge styrket sin makt over de bratte fjells guder.» Her blir altså Olav Trygvason med tydelig henspilling til paven benevnt som «Roms konge». Om den hellige Olavs hirdskald Sigvat leser i Snorre at han var på pilegrimsferd til Roma da kongen falt på Stiklestad. I sine dikt nevner han tre ganger den evige stad. Paven blir hos Sigvat nevnt under apostelens Peters bilde.

Mot en slik universalkirkelig tilhørighet som bakgrunn, synes jeg det er av mindre – ihvert fall religiøs – betydning hvilket land som har påvirket oss mest: Tyskland i sør eller England i vest. Historikerne blir visst mer og mer enig om at den angelsaksiske kirke har hatt størst innflytelse på vår kristendomsform. Arkeologiske funn og historiske dokumenter peker i den retning. I den forbindelse kan det være fristende å minne om at det var angelsaksiske prester og munker våre misjonskonger brakte med seg fra England. De var sterkt påvirket av reformene fra Cluny, som jo nettopp gikk i pavetro retning. Så også her kommer det universalkristne element inn i bildet.

2) Kirkens frihet i forhold til kongen

Mer interessant finner jeg spørsmålet om hvor fri den norsk kirke var i forhold til kongsmakten. I en viss utstrekning får en vel si at kongen var kirkens overhode, eller skal vi heller bruke uttrykket patron, den første tid. Slik måtte det også være – ubeskyttet som de første prestene var i et fremmed land. Det var kongen som med sine hærmenn bante veien for deres forkynnelse. Det var han som tok dem i vern på de lange misjonsreisene. Det var han som fikk tingene til å ta ved kristentroen. Det var han som ved vennskap og makt fikk bøndene til å bygge kirker og underholde prestene. Denne avhengigheten må i en første begynnerperiode ha vært en dyd av nødvendighet.

I åndelige/religiøse spørsmål var forholdet omvendt. Her har kirken hatt større frihet. På det kirkemøte vi kaller Mosterting, og som ble holdt i 1024, er det biskop Grimkjel som har hatt hovedansvaret for de kirkerettslige lovbestemmelser, – selv om kirkeretten senere ble kalt for hellig Olavs lov. Men ennå i lang tid fremover var det kongen som hadde det avgjørende ordet ved bispeinnsettelser. Hva det rent kirkeorganisatoriske angår vil det være å forvente at vi kom inn under den engelske kirkeprovinsen, siden vi fikk så mye hjelp derfra. Men så skjedde ikke. Kong Knut av England var på den tid Olavs fiende. Det måtte derfor være strategisk uklokt å legge Norge under erkebispen av York. Viktigst i denne forbindelse var at paven allerede på 800-tallet hadde bestemt at de vordende nordiske kirker skulle høre inn under erkebiskopen av Hamburg-Bremen.

Biskop Grimkjel ble sendt av kongen for å forhandle med erkebiskopen. Slik kom den norske kirke inn under erkebiskopen av Hamburg-Bremen.
I 1103 kon vi under erkebiskopen av Lund, som dengang var dansk område.
I 1153 ble Norge en selvstendig kirkeprovins med erkebispesete i Nidaros.

I århundret som gikk fra Olavs død til 1153, arbeidet kirken for sin uavhengighet av tronen. Her ligger vi på linje med de øvrige land i Europa. Reformen i Cluny fant sin ivrige talsmann i pave Gregor VII. Med glødende virketrang gikk han inn for å frigjøre kirken fra alle verdslige bånd. Kirken måtte som et selvstendig, overnasjonalt samfunn gjøre seg fri fra all avhengighet av konger og keisere. Den gregorianske reform – som den nå ble kalt – nådde også Norge. Da kardinal Nicholas Brekspear kom som legat til Norge for å opprette erkebispestolen i Nidaros, stilte han en rekke krav til kongemakten, som skulle sikre kirkens materielle og åndelige frihet. Kravene ble innfridd.

3) Den frie kirke fremmer kongsmakten

I enkelte norske historiebøker får vi høre «at slik ble kirken en stat i staten.» Om dette skriver professor Erik Gunnes svært så lakonisk: «Den (kirken) var ikke noen stat i staten, for det fantes ingen (norsk) stat (på den tid). Tvertimot kan vi si at den nye (kirkelige) maktkonsentrasjon virket statsdannende (på det norske samfunn).» Vi har hittil vært inne på hvordan kirken i århundrenes løp søkte å frigjøre seg fra kongens herredømme. Vi skal nå – helt til slutt – vise at kirken i sin tid virket fremmende på kongsmakten.

De første erkebisper i Nidaros stod overfor et veldig problem: Kirkens oppgave til alle tider har vært å kjempe for fred, ro og orden mot alle kaotiske makter. Men på den tid raste borgerkrigene i Norge. Et mylder av uekte fødte kongssønner kjempet om tronen. Historikeren Arne Odd Johnsen skriver om situasjonen: «Striden lammet næringslivet, var som en svøpe for alt folket, og tappet det for blod på en faretruende måte.» (Fra Ættesamfunn til statssamfunn s. 305). En rekke norske geistlige, deriblant erkebiskop Eystein hadde oppholt seg lengre tid i St. Viktorklosteret nær Paris. Her i Frankrike hadde de vært vitne til at den franske kirke fikk tvunget igjennom at den eldste ektefødte sønn av en konge skulle arve tronen. Denne nye franske tronfølgeloven hadde bidratt til å få en slutt på en lignende blodsutgytelse som i Norge. Ro, orden og et oppblomstrende religiøst og kulturelt liv var resultatet. Erkebiskop Eystein så det nå som sin plikt å arbeide for en lignende reform i Norge. Han salvet og kronet Magnus Erlingsson til konge I Bergen 1163. Til gjengjeld godtok de verdslige myndigheter den nye tronfølgeloven at den eldste ektefødte sønn skulle arve riket. Tross mange tilbakeslag, skulle denne loven bli til gagn for landet. En utidig kirkelig innblanding i politikk, vil mange si idag. Et nødvendig skritt for å skape fred, ro og orden i et krigsherjet utarmet land, ville erkebiskop Eystein svare hvis han fikk komme til orde.

Så uendelig mye mer kunne vært sagt om blomstringstider og ikke minst nedgangstider i norsk kirkeliv i denne og etterfølgende tid. Klostrene som åndelige kraftsentra i vårt land har jeg i det hele tatt ikke berørt. Det vidtfavnende temaet for foredraget får ta skylden for det.