Ordet «legat» refererer på norsk til to forskjellige latinske ord, nemlig legatum og legatus.
«Legat» i betydning legatum sikter til en pengemasse, gjerne etablert ved testament, som vokser ved renter eller annen form for avkastning. Herfra betales det så ut støtte til trengende eller til andre gode behov. Dette er den vanlige og mest kjente bruk av ordet «legat» på norsk. Det har ingen tinge med begrepet «pavelig legat» å gjøre.
«Legat» i betydningen legatus (sendemann) sikter derimot til en person som representerer en annen høyere person (embetsmann) eller institusjon i en eller annen sammenheng. I Romerriket kunne Senatet la seg representere hos en feltherre ved sin legat. Senere dukket det også opp keiserlige legater.
Pavene begynte tidlig å la se representere ved legater. Slik kunne paveembetet være til stede på meget høyt nivå, også om paven personlig ikke kunne reise et sted. Fra oldtiden kjenner vi pavens såkalte apokrisarer (svaroverbringere) ved det keiserlige hoff i Konstantinopel. Denne form for faste legater hos et statsoverhode danner bakgrunnen for det store diplomati som i dag finnes over hele verden, mellom statene.
Gjennom historien har det eksistert to typer pavelige legater, de faste og de med tidsbegrenset spesialoppdrag.
Faste pavelige legater har vi i dag primært i det pavelige diplomati. Der hvor det eksisterer diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og en stat, kalles legatene «nutiuser». I øvrige land kalles de pavelige «delegater». Til Norge hadde vi fra 1960 til 1982 en delegat, og siden har vi hatt en nuntius (bosatt i København, senere i Stockholm).
I en biskops embetsed lyder en av formuleringene: «Jeg skal også anerkjenne og iaktta prerogativene og oppdragene til Den romerske paves sendemenn [legati] som jo personifiserer den øverste hyrde.»
I middelalderen var det ikke uvanlig at bestemte biskoper skulle representere den pavelige autoritet på en spesiell måte og derfor fikk tittelen «pavelig legat». Fordi primas-tittelen (den fremste biskop i et land) var veldig uklar mht. til autoritet, foretrakk man gjerne legat-tittelen. Dette kunne bli en så fast ordning at innehaveren av visse bispeembeter ble betraktet som selvskrevne legater (legati nati). Av middelalderens erkebiskoper i Nidaros var syv pavelige legater. Besøker man San Agostino-kirken i Roma, finner man på en av søylene på høyre side en minnesten med denne tekst:
Cui dederat sacram merito Norwegia sedem
Hic tegit Olav frigidus ossa lapis.
Obit Romae anno Salutis MCCCCLXXIIII
die XXV Mensis Novembris.
Under denne gravskrift kvilte fordum
her i Sankt Augustins kyrkje
Nordmannen OLAV Throndsson
24de erkebiskop i Nidaros 1459-1474
Det apostoliske sætes legatus i Noreg
Ved hans lenge gløymde legstad sette
landsmenner honom ein ny stein til minne
I Herrens aar 1924
Det dreier seg altså om erkebiskopen i Nidaros fra 1459 til 1474, Olav Trondsson, som dro på pilegrimsreise til Roma for det hellige år 1475, men døde i den evige stad alt 25. november 1474. Han hadde vært fast pavelig legat i Norge.
800-årsjubileet for opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1153 ble feiret med bl.a. en pontifikalmessen i høyskolens aula i Trondheim 26. juli. Der deltok kardinal Bernard Griffin (1899-1956) og leste opp et brev som pave Pius XII hadde sendt ham 22. juli, det det bl.a. het: «Din tilstedeværelse er i sannhet et lykkelig sammentreff som minner Oss om den store engelske kardinal Nicholas Brekespears (senere pave Hadrian IVs) besøk der, han som ved den minneverdige begivenhet i 1153 i egenskap av pavelig legat førte forsete på riksmøtet i nærvær av de tre konger av Norge, biskopene og representanter for klerus og legfolk. Kardinalens grunnfesting i måneden som fulgte av det verk hans sendeferd innebar ble bestemmende for en hel tidsalder i Norges ærerike historie.»
Derved er vi tilbake til det viktigste legatbesøk i 1153 da erkesetet i Nidaros ble opprettet. Den pavelige legat ble som sagt senere til pave Hadrian IV, og han har en liten plass oppkalt etter seg ved Nidelven i Trondheim, ikke langt fra St. Olav kirke.
Gjennom middelalderen var det stor konflikt mellom de universalkirkelige og de episkopale tendenser, dvs. hvilke posisjon paven skulle ha i forhold til de lokale biskoper. For dem som vektla det siste, var pavelige legater noe negativt. Samtidig gav pavelige legater stor autoritet til lokale avgjørelser der de deltok.
Dersom en person som utnevnes til kardinal, ikke kan være til stede i Roma ved pavens overrekkelse av den røde biretta, blir dette gjort av en «apostolisk ablegat». For diplomater har statsoverhoder gjerne fått et slikt legatoppdrag. Da Angelo Giuseppe Roncalli (senere pave Johannes XXIII), nuntius i Frankrike, i 1953 ble kardinal, var det presidenten i Frankrike, Vincent Auriol (sosialist og notorisk ateist), som i Elysepalasset på vegne av pave Pius XII iførte ham birettaen.
Kirkeretten har i kan. 358 denne bestemmelse: «En kardinal som av Den romerske pave får overdratt oppdraget å erstatte ham personlig ved en høytidelig feiring eller i en forsamling av personer – som sendemann a latere, nemlig som hans alter ego –, og likså den som det blir betrodd å fylle et bestemt pastoralt oppdrag som hans spesialmisjon, ham tilkommer det bare det som han av Den romerske pave selv er gitt mandat til.»
Når kardinal Cormac Murphy-O’Connor, erkebiskop emertius av Westminster, som pavelig spesialdelegat 19. november 2016, innvier den nye St. Olavs domkirke i Trondheim, vil det nærmest uttrykke at det er paven selv som deltar. På samme måte som det er paven som utnevner biskoper hos oss, er det ikke unaturlig at det også er han som vigsler domkirker. Uansett markerer delegatens deltagelse på høytidelig vis – med historisk sus – denne viktige begivenhet.