På det nylig avholdte symposiet om Antisemittismen i Vatikanet ba pave Johannes Paul II om unnskyldning for mange kirkemedlemmers mangel på motstand mot Holocaust. Selv fordømte han antisemittismen på det sterkeste. Men et åpent sår i forholdet mellom Kirken og mange jøder er "rullebladet" til Pius XII, som var pave under krigen (1939-58). Hans kritikere mener at han var tyskvennlig og ikke kom med sterke nok uttalelser mot jødeforfølgelsene.
I 1964 satte pave Paul VI ned en kommisjon av fire jesuittiske vitenskapsmenn for å lete i de hemmelige Vatikanarkivene etter informasjon om Kirkens rolle under andre verdenskrig. Kommisjonen skrev deretter en balansert redegjørelse om Den hellige Stols rolle. Fra 1965 til 1982 ble resultatet av dette arbeidet ble publisert i en serie på 12 bind.
Pater Pierre Blet SJ er i dag den eneste fra kommisjonen som fortsatt er i live. Han har nettopp utgitt en bok om Pius XIIs handlinger under krigen, og i den forbindelse ga han et intervju med den italienske avisen "Avvenire". Der sier han at etter hans mening er Pius XII offer for en bakvaskelse.
"Moderne historikere forbigår i stillhet den rolle paven spilte i internasjonale forhold, spesielt i perioden like før krigen og under selve krigen. Gjennom offentlige taler, appeller til statsledere og regjeringer og hemmelige diplomati var han mer enn noen annen enkeltperson engasjert i forsøkene på å få slutt på krigen og gjenoppbygge freden. Den 3. mai 1939 oppfordret han til en fredskonferanse mellom Italia, Frankrike, England, Tyskland og Polen i et siste forsøk på å unngå blodsutgytelse. Men forgjeves."
Pater Blet avviste også kategorisk beskyldningene om at Pius XII hadde personlige sympatier for det tyske regimet. Han påpekte at et dokument fra statssekretariatet viser at Pius var i kontakt med de tyske generalene som planla å styrte Hitler, men at en internasjonal kampanje for å støtte disse generalene mislyktes da Storbritannia ikke vedsto seg sine løfter. Pater Blet viste også til et annet dokument, som viste at paven i 1940 i hemmelighet informerte de franske og britiske ambassadørene om datoen for en planlagt tysk offensiv i Ardennene. Dette var informasjon av største betydning, som Pius XII ikke nølte med å bringe videre.
Pius XII er ofte blitt beskyldt for å være taus overfor bevisene på nazistenes Holocaust. Pater Blet sier at paven bedømte det slik at han med en offentlig fordømmelse ikke ville oppnå annet enn å øke lidelsen til de folk som var under nazistisk okkupasjon. Det er verdt å merke seg at lederne for Røde Kors trakk nøyaktig samme konklusjon. Pater Blet siterte Robert Kempner, den amerikanske nestlederen for Krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, som skrev: "Alle argumenter og skrifter som etter hvert ble brukt av Den katolske Kirke mot Hitler, fremprovoserte bare selvmord; drap på jøder ble etterfulgt av drap på katolske prester." Dette viste seg tydelig i Nederland, for etter at de hollandske biskopene hadde kommet med en skarp protest mot behandlingen av jøder, reagerte de nazistiske makthaverne med forsterkede jødeforfølgelser.
Pater Blet brukte ordet "bakvaskelse" i forbindelse med anklager om at Pius XII nektet å hjelpe jødiske flyktninger. Han påpekte at arkivene er fulle av bevis på at det jødiske samfunnet mottok enorm hjelp fra Den hellige Stol, og at det også fantes atskillige uttrykk for takknemlighet fra jøder som hadde blitt hjulpet. Faktisk brukte paven av egne midler for å kjøpe fri jøder fra nazistene, mens pavelige legater i Kroatia, Ungarn og Romania fikk stoppet deportasjoner etter direkte ordre fra paven. Da jødeforfølgelsene begynte i Roma etter den tyske okkupasjonen den 10. september 1943, åpnet paven Vatikanet og en rekke romerske kirker og klostre for utallige flyktninger, inkludert 5.000 jøder. Pateren ble også bedt om å kommentere en planlagt encyklika med fordømmelse av antisemittismen, som Pius XII skal ha stoppet.
Han påpekte at nyhetsmeldingene om dette spørsmålet hadde vært grovt misvisende. Riktignok hadde pave Pius XI (1922-39) planlagt en encyklika om rasisme generelt, ikke bare antisemittismen. I 1938 ga han flere jesuittiske teologer i oppdrag å lage en foreløpig skisse, under ledelse av pater John LaFarge, som var spesialist på området og som arbeidet i Roma på den tiden. Utkastet hadde tittelen "Humani generis unitatis" (om menneskehetens enhet). Men paven var alvorlig syk, og ingen vet om han fikk lest utkastet før han døde den 10. februar 1939.
Pater Blet sier at han har fått anledning til å lese manuskriptet. Han mener at det er klart at utkastet til encyklika var uklart. LaFarges forslag sier i virkeligheten at "det er riktig å imøtegå antisemittiske synspunkter, men det betyr ikke at Kirken ikke kan ta forholdsregler når det gjelder jøder". Pius XII fulgte aldri opp denne encyklikaen, og pater Blet sier at han ikke en gang tør tenke seg hva noen i dag ville ha sagt hvis paven hadde gitt sin godkjennelse til en slik tekst.
Mange har glemt Pius XII tydelige fordømmelse av utryddelse på grunn av rase, selv om den var holdt i generelle vendinger, spesielt i sitt julebudskap den 24. desember 1942 og den 2. juni 1943. På symposiet om antisemittismen viste Johannes Paul II han til at Pius XII allerede i sin første encyklika "Summi pontificatus" den 20. oktober 1939 hadde skrevet om "menneskelig solidaritet og kjærlighet overfor alle mennesker, uansett hvilket folk de tilhører". Nazi-Tyskland mottok denne encyklikaen avvisende, da de mente at den rettet seg ensidig mot dem.
Noen mener at kampanjen mot Pius XIIs krigsrulleblad for en stor del skyldtes språklige misforståelser. Vi kan bare sitere The Oxford Dictionary of Popes: "Det som uansett ble klart, var at kuriens tradisjonelle tilslørte eller generelle språk ikke var et egnet instrument for å møte kynisk planlagt verdensdominans og folkemord."
Kilder: CWN, Vatikanradioen, diverse