Tautra kloster
Klosterruinene ligger på en liten, lav øy i Trondheimsfjorden – Tautra. Latiniseringen av navnet Tautra spilte nok litt på et kjent dansk cistercienserkloster «Tuta Vallis» i Ribe i Danmark. Klosternavnet gjorde i dansketiden sitt til at øynavnet i skrift til å bli «Tuterø».
Munkene som grunnla klosteret på Tautra, tilhørte cistercienserordenen, som var utgått fra klosteret Citeaux nær Dijon i Frankrike tidlig på 1100- tallet. I Norge slo cisterciensermunkene seg blant annet ned innerst i Lysefjorden ved Bergen, der Lyse kloster ble innviet i 1146. Her vokste kretsen rundt abbeden i takt med økt velstand basert på jordeiendom og privilegert Englandsfart, og da det ble aktuelt å skjære ned på munketallet, måtte de som ble til overs se seg om etter noe annet. Rundt 1205 dro de ut for å grunnlegge et nytt kloster og søkte da til Trøndelag. Valget var neppe tilfeldig og trolig heller styrt av praktiske motiver enn rent idealistiske.
I Trøndelag var det muligheter for «flying start». Munkene hadde her bygd og drevet et kloster i Frol kalt Munkeby. Det var blitt forlatt etter brann og hadde siden kommet i forfall. Til Munkeby kloster lå et ikke ubetydelig jordegods som nå fristet Lysemunkene nordover, sikkert oppmuntret av en pavelig anmodning om gjenoppretting av Munkeby.
Valget av Tautra kan ha vært tilfeldig, men også nøye planlagt. Her var avstanden til Nidaros kort, betingelsene for jordbruk og hagebruk gode, og beliggenheten usjenert og trygg. En munk trivdes med vann på alle kanter. Tautra var bosatt fra før, hadde det vært gårdsdrift i flere hundre år før munkene kom. Kanskje var dette kjøpet av denne øy-garden den første transaksjonen Lysemunkene gjorde. Såpass var de nok utstyrt med midler fra heimklosteret at de skulle kunne handle grunn og kjøpe seg inn i en del gårder. Men en kan også tenke seg en mer ydmyk start for cistercienserne på Tautra. Klosteret ble bygd ytterst på en snipp av øya, litt forsiktig til side og kanskje på jord til låns?
Våren 1207, nærmere bestemt den 25. mars, ble klosteret på tradisjonelt cistercienservis innvidd til ære for Jesu mor og gitt det latinske navnet «Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula». Det tok ikke lang tid før klosteret på Tautra representerte reell makt i distriktet. Overtakelsen av Munkeby-godset er utvilsomt et faktum, trolig dannet dette godset selve grunnlaget for videre vekst og økt prestisje. Alt i 1220-årene var abbeden på Tautra blant rikets fremste menn og erkebiskop-kandidat, og ved utgangen av høymiddelalderen rådde klosteret over et betydelig jordegods i Trøndelag og på Nordmøre.
Abbedene for munkene på Tautra kom til å spille stor rikspolitisk rolle utover på 1200-tallet. Det er heller ikke fritt for at munkene selv er omtalt i samtlige beretninger. Et eksempel finner vi i Håkon Håkonssons saga der det fortelles om en Tautra-munk som Skule Jarl sendte som bud til kongen. I samme verk heter det at ad Skule hadde tapt ved Oslo, dro en av hans tilhengere, Erling Ljodhorn, til Tautra for å bli munk.
Tilnavnet «gråmunk» fikk cistercienserne på grunn av den gråhvite ordensdrakten de gikk med. Utenfor klosteret brukte de en svart kappe som «yttertøy».
Forholdet mellom Tautra-klosteret og domkapitlet i Nidaros var fortsatt nært utover 1200-tallet, og da det skulle velges ny erkebiskop etter Einar, med tilnavnet Smørbak, som døde høsten 1263, sto kannikene bak abbed Birger av Tautra. Valget valgte igjen motbør hos kongen, som nå var Magnus Lagabøter. Kongen innvendte blant annet at Birger var prestesønn og klostermann, og underkjente valget på det grunnlaget. Birger hadde alt reist til Roma, men måtte vende hjem til Nidaros igjen uten å ha fått valget konfirmert av paven. Etter et par gode gjerninger i stillingen som Archipostulatus, som skapte mer ro i geistlige kretser i byen, døde Birger i 1265.
Utover på 1300-tallet finner vi abbeden av Tautra nevnt som vitne ved inngåelse av avtaler, stadfesting av privilegier og statutter etc som dommere, voldgiftsmenn og pavelig eksekutør. Fra 1330-årene foreligger et klagebrev fra predikerbrødrene i Nidaros til erkebiskopen i Uppsala, der det avsløres en viss uenighet mellom klosteret og sekulærgeistligheten. Predikerbrødrene føler seg blant annet diskriminert og tilsidesatt av erkebiskopen i forhold til cistercienserne, som han for eksempel tillot å tigge og holde nattverd for «allmuen». Retten til å tigge hadde munkene på Tautra god anledning til å praktisere utenfor «klostermurene», i Nidaros eller andre steder. Om de i særlig grad benyttet seg av retten, er en annen sak.
Klosteranlegget
Det vites lite om klosterbygningene, men i følge islandske skrifter skal de ha brent ned i 1251. I dag er kirkeruinen, med den dominerende vestgavlen, fremdeles godt bevart. Kirken er et stort langstrakt rom med innvendig mål ca. 33 x 10 m.
I klosteret levde munkene et flittig, arbeidsomt liv. Tilbake til 1774 etter et besøk på Tautra som Gerhard Schøning gjorde, kunne man danne seg et bilde hvordan munkene levde, tross forfall. Her fantes tydelig spor etter en hage og oppdyrket mark. Jorda på den lille flate øya var jo veldig dyrkbar. Anlegget ellers besto av selve klosterbygningen og en klynge av mindre hus. Alle disse husene var av tre. Klosterbygningen inneholdt sikkert verksteder ettersom cistercienserne var bekjent for sin dyktighet i ulike håndverk; videre fantes kjøkken med spiskammer, spisesal (refectorium), rom for abbed, prior, felles dagligstue (konvent), munkenes skoleværelse, gjesterom, sykestue og rom for portneren.
I andre etasje lå dormatoriet, sovesalen, et vanlig innslag i norske klostre, der oppvarming var et problem og de tradisjonelle enmannsceller derfor var lite aktuelle. Munkene holdt varmen ved å oppholde seg i lag.
Gerhard Schøning la også merke til en del uvanlige viltvoksende urter og en frukttrehage.
Mange av bygdefolket fikk også hvile på klosterkirkegården på Tautra. Det vitner om et oppriktig tillitsforhold mellom munkene og bøndene, og lar oss forstå at klosterbrødrene langt fra var isolert, tvert imot "integrert" i bygdesamfunnet. De hadde sin funksjon og dekte et behov, ga i tillegg verdifulle impulser som fremmet utviklingen og velstanden. Det var på bakgrunn av dette av stor betydning at forholdet til lokalkirken var godt.
Forutsetningene skulle være bra, ettersom cistercienserne sto på god fot med domkapitlet, som for en stor del rådde med kirkestellet lokalt. I 1303 for eksempel sto abbed Kristian av Tautra og abbed Arne av Nidarholm med bemyndigelse bak en trussel om bannlysning av enhver som holdt tilbake skatter, avgifter og andre inntekter som tilkom domkapitlet fra St. Olavs og St. Michaels kirker.
Cistercienserklosteret ble som tidligere nevnt grunnlagt i 1207. Det opphørte som selvstendig klostersamfunn i 1523 og ble lagt under kronen i 1537.
Munkeby kloster
Klosterruinene ligger ved veien mot Okkenhaug like øst for Levanger i Nord-Trøndelag.
Cistercienserkloster som ble opprettet før 1180. Det ble trolig nedlagt allerede på 1200-tallet.
På en fredelig slette omkranset av en elvesving ligger Munkeby kloster under en liten bakkekam. En gårdsvei fører ned til denne avsides plassen som domineres av klosterruiner.
Klosteret har trolig sin bakgrunn i et utenlandsk kloster, i likhet med Hovedøya kloster i Oslo og Lyse kloster ved Bergen. Da klostereiendommene senere inngikk i Tautra klostergods, må vi anta at Munkeby ble nedlagt allerede i forbindelse med opprettelsen av Tautra kloster i 1207. Et forsøk på å reetablere klosteret i 1470-årene har neppe lyktes. Klosterkirken fungerte som sognekirke fram til 1589.
Kirkeruinen er bevart og viser en langkirke med skip og kor i ett. Det har vært sidekapeller på begge sider av koret. Foruten vestportal har kirken innganger både på nord- og sydsiden, men om den i nord er opprinnelig eller fra da kirken ble brukt som sognekirke, er ikke sikkert. Murhøyden er fra 1 til 2 meter – vesentlig høyere i øst enn i vest. Klosterbygningene – som på Tautra – må ha vært bygd i tre. Verken klosterbygningene eller kirken har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser.
Rein kloster
Klosterruinen ligger på Fosenhalvøya, på gårdstunet til Rein gård i Rissa. Det dreier seg om et nonnekloster av ukjent orden, muligens augustinerordenen. Klosteret ble opprettet kort etter 1226 og viet til St. Andreas. Det opphørte som selvstendig stiftelse i 1532.
Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissa-landskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden. Klosteret ble opprettet av hertug Skule. Hans søster var dets første abbedisse. Klosteret er lite omtalt i skriftlige kilder og ordenstilhørigheten er ikke kjent. Trolig har det vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Vi hører for eksempel at hertug Skules datter, dronning Margareta, som var gift med Håkon Håkonsson, tilbrakte sine eldre dager i klosteret. I 1317 skal klosteret ha blitt herjet av brann, men satt i stand ganske raskt. I 1531 lot fru Inger til Austråt seg velge til forstanderinne for klosteret, mot å sørge for abbedissen og søstrene. Inger ble sittende med klosterlenet til hun døde i 1555. Etter den tid ble Rein kloster et verdslig godslen.
Deler av klosterkirken er bevart som ruin på tunet til den nåværende Rein gård og er delvis bygget sammen med hovedbygningen. Klosterkirken var en langkirke med tverrskip og med to små kapeller på hver sin side av kort i øst. Vestveggen med nedre del av selve vestgavlen er bevart. I øst er deler av tverrskipene og korpartiet bevart, mens langveggene i skipet er fjernet. Kirken er tydeligvis blitt bygget i flere etapper. Den første kirken, som trolig var korsformet, ble senere utvidet med et skip mot vest, slik at kirken fikk en total lengde på nesten 40 meter. Øst for tverrskipet, på begge sider av koret, lå kapellet. Klosterbygningene, som lå syd for kirken, kan trolig fremdeles finnes i grunnen under den nåværende hovedbygningen fra 1866. Kirkeruinen, som bare er blitt undersøkt i 1861, må studeres mer inngående før en kan få fram den kompliserte bygningshistorien. Steinhuggermerker og arkitekturdetaljer forteller at det har vært tilknytning til byggearbeidene ved Domkirken.