Fransiskanerne 80 år i Norge

I april 2004 er det 80 år siden fransiskanerne kom tilbake til Norge etter Reformasjonen.

Rundt 1250 slo den nyopprettede fransiskanerordenen rot i Norge og fikk etter hvert hus i de viktigste norske byene. Etter Reformasjonen forsvant denne ordenen, i likhet med alt annet klosterliv, fra norsk jord. Etter at Den katolske kirke igjen var blitt tillatt her på 1840-tallet, skulle det gå nesten 80 år før fransiskanerne fikk etablert seg - mye lengre tid enn ordenen brukte på å spre seg hit nord etter at den var stiftet.

Grunnene til dette kan være mange. Én er at Norge i middelalderen var et katolsk land og at Kirken i Europa hadde gode samferdselslinjer. Dessuten var Norge på 1200-tallet i ferd med å oppleve en politisk blomstringstid. Det var naturlig at en ung og ekspanderende orden etablerte seg her. Situasjonen for Kirken i Norge etter tilbakekomsten var en ganske annen. Forholdene var små og katolikkene få. Prester og ordensfolk som slo seg ned her, gjorde det ofte med et håp om ganske raskt å vinne mange norske konvertitter, men disse ganske urealistiske forventningene slo ikke til. Antikatolske strømninger var også et problem. Forbudet mot "munkeordener" sto ved lag til 1897 (og det mot jesuitter helt til 1950-tallet.)

Begynnelsen

At fransiskanerordenen kom såpass sent tilbake til Norge skyldtes imidlertid også innenkirkelige forhold. Fra 1887 til 1922 ble Kirken her til lands dominert av prefekt, senere biskop, Johannes Olav Fallizes sterke personlighet. Biskop Fallize var en mann med adskillig pågangsmot og til dels fremsynthet. Han grunnla en rekke nye sogn og har satt spor i den norske kirkestrukturen som varer frem til i dag. Han hadde imidlertid en tendens til å komme i konflikt med sine medarbeidere og særlig med ordensfolk, både mannlige og kvinnelige, som jo ofte hadde egne prioriteringer. Dette bidro sannsynligvis til at de internasjonale ordenene valgte å ikke grunnlegge i Norge på tross av at Fallize egentlig ønsket deres nærvær - dog et nærvær på biskopens premisser!

Helt mot slutten av Fallizes embetstid, i henholdsvis 1920 og 1921, etablerte tyske picpuspatre og franske dominikanere seg i Norge. I 1924 var det endelig fransiskanernes tur, etter at en av deres provinsialer allerede i 1913 hadde vært her for å se på forholdene. Han hadde imidlertid fått høre at det ikke var nok arbeid for de prestene som allerede befant seg i landet, og ordenen lot prosjektet falle. Men i 1924 ankom to prester fra den nederlandske provins: Ladislaus Hol og Marinus Jorna. Etter norskopplæring overtok de sogneansvaret i Arendal http, en menighet som var opprettet i 1911. Ved opprettelsen talte denne menigheten sier og skriver to medlemmer, og noen stor vekst hadde den ikke opplevd i sin trettenårige historie. Men den var et typisk eksempel på biskop Fallizes pastorale strategi: å skape et nettverk av katolske menigheter i alle viktige byer og sørge for at avstanden mellom menighetene ikke ble uoverkommelig stor.

Fransiskanernes videre virke

For fransiskanerne skulle Arendal også bli typisk på annen måte. I sin moderne historie i Norge har ordenen hatt mange slags oppgaver: Brødrene har vært kapellaner for søstre, generalvikarer samt barne- og ungdomssjelesørgere. Tyngdepunktet har likevel alltid forblitt arbeidet i menighetene. I årenes løp har de i kortere eller lengre perioder hatt helt eller delvis ansvar for Arendal, Tønsberg, Kristiansand, Haugesund, Bergen, Fredrikstad, Stavanger, Halden, Porsgrunn, Lillestrøm og St. Hallvard i Oslo. De har hele tiden arbeidet innenfor Oslo katolske bispedømme og har ikke ekspandert til Midt- eller Nord-Norge. Menighetene størrelse har variert fra 20-tallets håndfull arendalitter til over 8000 i dagens St. Hallvard.

Nye krefter

Frem til 1992 var alle fransiskanerne i Norge tilknyttet den nederlandske provins. Synkende rekruttering i Nederland gjorde at provinsen ikke kunne sende så mange brødre til Norge som før. I 1992 innledet p. Nikolas Goryczka et nytt kapittel i ordenens historie i Norge da han begynte å arbeide her som første fransiskaner fra en polsk ordensprovins. Tre år senere ble det fransiskanske nærværet ytterligere styrket ved en grunnleggelse av klarisser i Larvik. De tre søstrene som grunnla dette klosteret kom fra engelskspråklige land.

Legfransiskanerne

Helt fra Frans av Assisis tid har det eksistert en fransiskansk legorden, det vil si en sammenslutning av legfolk som lever fransiskanerordenens ånd. I historiens løp har denne spilt en stor rolle i mange land, og etter at ordenen kom tilbake til Norge, ble det opprettet en norsk avdeling i 1930. Denne gruppen, som var tilknyttet St. Hallvard, forsvant på 1960-tallet, men de siste 25 år har det igjen grodd frem legfransiskanergrupper. Dette gjenspeiler også den store interessen for fransiskansk spiritualitet som generelt finnes i Norge. I dag har legfransiskanerne livskraftige grupper med sentrum i Oslo, på Lillestrøm, i Bergen og i Vestfold.

Status i dag og veien videre

I skrivende stund (mars 2004) finnes det (legfransikanerne ikke iberegnet) syv fransiskanere i Norge. I likhet med alle fransiskanere som har arbeidet i Norge, tilhører de OFM-grenen av ordenen. Fire av dem tilhører den nederlandske provins, to den polske S. Hedvigis-provinsen og én den polske S. Mariae Angelorum-provinsen. P. Nikolas Goryczka er sogneprest i St. Hallvard i Oslo, en menighet som har vært betjent av fransiskanere i 70 år. Tre av de andre fransiskanerne arbeider også i denne menigheten. I november i fjor kom så meldingen om at den nederlandske provins nedlegger sitt virke her i landet. To av medlemmene, p. Lars Frendel og p. Tan Peter Duc Do vil forlate landet, mens p. Ronald Hölscher og br. Bjarne Falkanger blir boende. P. Hölscher, som opprinnelig er nederlender, men har virket i Norge siden 1958, vil fortsette å bo på St. Josepfsøstrenes hjem på Grefsen i Oslo, dit han flyttet i år 2000.

Fransiskanernes 80 år i Norge feires altså delvis i oppbruddets tegn. Likevel er det en anledning til å glede seg over det gode ordenen har utrettet i disse årene, og vi har all grunn til å håpe på at den fortsatt vil få et langvarig og fruktbart virke her. Ad multos annos!