«Sverg!»
– kommanderer nestkommanerende oblt. Alois Estermann (død mai 1998) med mer enn hørbar stemme til gardisten som står rett foran ham, bare med den utrullede fanen stukket frem mellom dem. I neste øyeblikk river soldaten tak rundt fanen med venstre hånd, mens høyre hånd farer så langt opp og ut som mulig, og med to sammenbøyde og tre sprikende fingrer, symbolet på Den hellig treenighet. Så skriker han på tysk, eller kanskje er det fransk, italiensk eller ladinsk (retro-romansk): «Jeg, hellebardist N. sverger trofast, loyalt og ærekjært å overholde alt det som nettopp er blitt meg forelest. Dertil hjelpe meg Gud og Hans Helgener.» Og kort forut hadde feltpresten monsignor Martin Beutler talt, og deretter fra reglementet lest opp selve edsformularet: «Jeg sverger trofast, loyalt og ærekjært å tjene Paven, Johannes Paul II, og hans legitime Etterfølgere, ja utelukkende å vie meg med alle krefter for dem, om nødvendig også å ofre livet mitt til deres forsvar. Jeg antar likeledes disse forpliktelser overfor Kardinalkollegiet så lenge Pavestolen er vakant. Dessuten lover jeg Kommandanten og mine øvrige Overordnede respekt, troskap og lydighet. Dette sverger jeg. Dertil hjelpe meg Gud og våre Skytshelgener.»
Kanskje var ikke selve edsavleggelsen noe stor musikalsk «skjønnhet», men rammene var høytidelige og festlige, i den vakre Cortile di San Damaso inne i Vatikanet, omkranset av det ærverdige apostoliske palass, under nærvær av noen tusen inviterte gjester, med høye geistlige og militære i spissen. Og da gardemusikken satte igang å spille, fikk paraden også et verdig musikalsk preg. Scenen er hentet fra 6. mai, dagen da 33 gallakledde rekrutter i Den pavelige sveitsergarde hver for seg ble ropt frem for å avlegge sin troskapsed. De var kommet til Vatikanbyen, midt i Roma, ved et av de fire rekruttinntakene i løpet av det siste år, og hadde underskrevet en vervingskontrakt på minst 2 år.
Til slutt trådte kommandanten selv frem, oberst Roland Buchs, som sammen med feltpresten hadde bivånet det hele fra første rekke. NK meldte at rekruttene var tatt i ed, kommandanten meldte det hele straks videre til pavens representant, visestatssekretær erkebiskop Giovanni Battista Re, og han bragte formodentlig meldingen raskt videre til paven. Tidligere på dagen hadde paven selv holdt messe med gardistene og deres pårørende.
De militære tradisjonene er utvilsomt til stede i dette «siste sveitsiske utenlandskompani» – som sveiserne selv sier – og som jeg har hatt gleden av å studere nærmere, både litterært og ved besøk, etter at jeg påbegynte et toårig studieopphold i Roma.
Militær enhet
Ja det dreier seg om en militær enhet, ikke bare om en turistattraksjon - slik mange kanskje tror. Ihvertfall blir man fort klar over at hellebardistene og de øvrige gardister er seg sin militære status meget bevisst. Både kort hår, antrekk og oppførsel bekrefter det. Og hva antrekket angår, så merker man gardistenes uniformsstolthet. Reglementet gir derfor også (men bare i strengt avgrensede tilfeller, ved f.eks. bryllup, begravelse) gardeveteraner mulighet til å bære uniform.
Men om det dreier seg om en militær enhet, må garden sies å være lett bevæpnet. Hellebardene har bare parademessig funksjon. Og det gjaldt også de kanoner som visstnok fantes i sin tid. Men det drives skyte- og gasstrening, og det finnes skjulte våpen tilgjengelig i umiddelbar nærhet av vakposisjonene, selv om synlige våpen kun bæres av befalet til tjenesteuniform. Etter attentatet mot pave Johannes Paul II i 1981, ble det igangsatt judo- og karatetrening.
Likevel ligger den egentlige styrke mer i bevisstheten om hvilket kall og oppdrag garden er tillagt, i den militære organisasjonsform og loyaltetsbevissthet, i disiplin, trening, kjennskap og årvåkenhet. Garden har sitt hovedkvarter, der gardistene også er forlagt, i en egen kaserne rett innenfor Porta Sant' Anna som fører inn i Vatikanbyen. Og der må den enkelte gardist melde seg hver kveld/natt, også når han har frivakt.
500 år lang historie
Sveitsergarden har bestått nesten kontinuerlig gjennom bortimot 500 år. Det var pave Julius II som fikk tak i sveitsiske leiesoldater, gjerne datert til 1506, en generasjon før reformasjonen ble gjennomført i Norge. Tiden var urolig, både politisk, militært og religiøst.
Den pavelige sveitsergarde var bare en av mange sveitsergarder. Flere forhold var med på å danne bakgrunnen for slike garder. Sveitserne levde i et karrig land, og var fattige, men kjent som gode soldater. I en tid uten verneplikt trengte forskjellige fyrster leiesoldater, og sveitsisk militærinnsats ble en viktig «eksportnæring». Det utviklet seg to engasjementsformer. Dels ble store mengder sveitsere vervet for en kort periode, f.eks. til å delta i et felttog. Dels ble mindre enheter vervet for permanente vaktoppdrag ved forskjellige hoff. Den pavelige sveitsergarde kommer helt klart i siste kategori.
Utenlandstjenesten førte ikke bare med seg inntekter, men også enorme lidelser, og derfor sørget reformatoren Zwingli for å forby det. I dag er det endog forbudt å verve seg i h.h.t. den sveitsiske militære straffelov. («Problemet» med Den pavelige sveistergarde har man løst ved å definere den som en politi- eller vaktavdeling, og ikke som en militær enhet, noe som naturligvis er rett fra en synsvinkel.)
Etter den italienske okkupasjon og anneksjon av Kirkestaten i 1870 (og etter opprettelsen av Vatikanstaten i 1929) beholdt Paven fire militære og halvmilitære enheter, nemlig foruten Sveitsergarden Nobelgarden (oppr. 1801), Palatiner-æresgarden (oppr. 1851) og Det pavelige gendarmeri (oppr. 1816). (Det fortelles at da Mussolini for å blidgjøre Hitler, satte igang jødeforfølgelser i Roma, tok mange jøder sin tilflukt i Vatikanet. Noen av dem ble også innrullert i disse enheter. På et visst tidspunkt ville tyskerne demonstrere et eller annet overfor Vatikanet, og avdelinger tok oppstilling rett foran Petersplassen, klar til innmarsj. Det ble besvart med tilsvarende oppstilling på den andre siden av grenselinjen. Selv om utfallet ville vært gitt på forhånd, er det vel ingen tvil om at soldatene på innsiden hadde skutt – når man vet hvem som der stod med våpen!)
Men i 1970 valge pave Paul VI å «nedruste», for å skape en mer evangelisk ånd. Alle enhetene unntatt Sveisergarden ble oppløst, og en ny Vakttjeneste, nå kalt Vaktkorps, ble opprettet for å ta seg av sivile politioppgaver. Korpset har ca. 120 tjenestemenn. I Vatikanbyen utfører det generell politi- og vakttjeneste.
Oppdrag
Sveisergardens mannskapsstyrke er også på godt og vel 100. Bare en liten del er synlig for offentligheten. Det gjelder først og fremst de som holder vakt ved de fire offisielle inngangene til Vatikanbyen. I tillegg utfører de fast stasjonær vakttjeneste i de pavelige palasser, d.v.s. visse bygninger inne i Vatikanbyen. Her inngår blant annet kontinuerlig vakt ved inngangen til pavens privatleilighet. Hvert døgn trenges 38-43 mann for å besette samtlige funksjoner. Den som får innvilget privataudiens hos paven, og som har øynene med seg på vei inn, vil merke at garden har organisert forskjellige usynlige sikkerhetssoner rundet pavens person.
I tillegg kommer vakt- og pardetjeneste når paven opptrer offentlig i Vatikanbyen, og med den nårværende pave skjer det svært ofte, både ved gudstjenester, audienser og andre anledninger. Da kan man se sveitsergardistene oppmarsjere flere timer i forveien. Første juledag og første påskedag paraderer en gardetropp sammen med enheter fra det italienske forsvar under høymessen på Petersplassen. Ser man nøye etter, vil man finne oppstillingslinjene permanent markert med hvite streker i asfalten. Når paven en på reise, medfølger dessuten et par offiserer fra garden og et par fra Vaktkorpset som sivile personlige livvakter.
Mer spesiell ekstratjeneste er paradeoppdrag i forbindelse med statsbesøk hos Paven. Dessuten har garden et spesielt ansvar for å holde vakt ved «konklavet», d.v.s. det viktige kardinalmøte der det velges ny pave.
De fleste gardistene tjenestegjør i h.h.t. kontrakt, og minimunstiden er 2 år. En del fortsetter etter utløp av kontrakten. Men generelt er garden «ung», og bidrar i høy grad til å senke gjennomsnittsalderen i Vatikanbyen. Et praktisk problem er at man ikke får lov til å gifte seg før det er ledig en familieleilighet i gardekasernen, og det finnes få slike. Noen gardister har derfor måtte vente i flere år på å inngå ekteskap. Stort sett bor gardistene på tomannsrom. Av naturlige grunner kan ingen bo utenfor Vatikanets territorium.
Lønnen er dårligere enn hva de fleste kunne tjent hjemme i Sveits, om de hadde fått arbeid der. Men så får de oppleve noe nytt. Og dessuten betales det ikke skatter og avgifter i Vatikanstaten. Den som har tjenestegjort 20 år i garden, kan slutte med rett til full pensjon. For Vatikanet går det faktisk mer penger til pensjonerte sveitsergardister enn til tjenestgjørende.
Garden har egen feltprest, og et titalls offiserer og underoffiserer. Den kommanderende kaptein (gardesjefen) innehar oberstgrad, noe som henger sammen med at garden i forrige århunder ble gitt status som regiment. Han har alltid bakgrunn som offiser i det sveitsiske forsvaret. Men formelt har Sveitsergarden ikke noe å gjøre med forsvaret i Sveits, tvert om må gardistene betale en ekstraskatt for ikke å utføre den årlige militærtjeneste mens de er i Roma.
Paven er internasjonalt anerkjent som et eget folkerettssubjekt, og Vatikanstaten er suveren og uavhengig i forhold både til Italia og andre stater. Forbindelsene med andre folkerettssubjekter er fullt og helt basert på frivillighet og vennskap. Men det kan gjøre det litt komplisert når Sveitsergarden skal drive skarpskyting. Inne i Vatikanbyen finnes det ikke annet enn en miniatyrskytebane. Skarpskytingen foregår derfor på en skytebane tilhørende det italienske forsvar, med våpen og ammunisjon fra det sveitsiske forsvar!
Uniformene som bygge på gamle sveitsiske tradisjoner, stammer fra begynnelsen av dette århundre. Da var det en meget geskjeftig kommandant som fikk tegnet dem. (I tillegg la han så stor vekt på å utvikle garden både kulturet og militært at en har spurt om han glemte det var en palassvakt og ikke frontsoldater han var ansvarlig for!) Paradeuniformen er rød eller rød og svart for befalet, og for de øvrige gul, blå og rød. Normalt brukes beret, men til full galla kommer både hjelm, pipekrage og brystpanser. Tjeneste- og arbeidsuniformen er mye enklere, og blå. Befalet bære bare uniform ved spesielle anledninger.
Motiver
Gardistene går til messe (nattverdgudstjeneste) hver søndag (allerede kl. 0630 for dem som har tjeneste), og for øvrig legges det vekt på religiøs fostring. Det er selvfølgelig svært forskjellige motiver for å søke seg til Sveitsergarden. Men en sa til meg, at det inngår så mye kjedelig og ubehagelig i tjenesten at det vil være vanskelig være med på det med utbytte dersom man ikke er innstilt på å skulle gjøre en tjeneste for og i Kirken – for Gud og for paven, som også tituleres som Kristi stedfortreder. Og han føyde til at det kreves en spesiell innstilling for å oppleve det meningsfylt i timesvis å overvære så mange gudstjenester. Til søknaden om opptak i garden må det være vedlagt attest fra hjemstedets sokneprest, og også opplyses om aktivitet i katolske ungdomsorganisasjoner.
Man kan naturligvis spørre etter meningen med en slik garde. Et svar er at enhver selvstendig stat må ha sitt eget politi. Det ville vært uverdig helt å skulle basere seg på innleide polititjenester fra Italia. Men det finnes ennå et svar, på hvorfor Paven både har egen stat og eget militærvesen.
Paven er den fremste leder for verdens eldste og største kirkesamfunn. Slik hans oppgave forstås både av ham selv og av katolikkene, er hans første gjøremål å forkynne Guds ord til alle, og formane til å følge det, utelukkende basert på Åpenbaringen og troen, helt uavhengig av hva som måtte behage politiske makthavere. Derfor trenger han full frihet.
Denne frihet markeres symbolsk ved at hans embetssete er på et knøttlite territorium der ingen verdslig stat gjør krav på å ha suverenitet. Hans frihet er således ikke en gave skjenket fra en stat, f.eks. gjennom en lov om religionsfrihet. Da pave Julius II hentet de første sveitsergardister til Roma, sa han at de var kommet for å forsvare Kirkens frihet.
Før Roma falt i 1870, var den militære stilling helt klar, og alle visste hva utfallet ville bli den dagen italienerne valgte å marsjere inn. Pave Pius IXs ordre til sin daværende øverstkommanderende, general Kanzler, var at det skulle kjempes så mye som nødvendig for å demonstrere for allverden at friheten ikke var kastet på båten, men gått tapt som følge av rå maktbruk. For øvrig skulle det kjempes så lite som mulig, fordi det ikke sømmet seg å bruke våpenmakt og blodsutgytelse for en åndelig sak. Så ble da også det hvite flagget heist over Engelsborg noen få morgentimer etter at det italienske artilleriet den 20. september hadde gått løs på den gamle bymuren rett til høyre for Porta Pia, og med svært få falne på hver side.
De viktige kreftene i Guds rike er naturligvis andre enn fysiske våpen. Det har vist seg symbolsk de siste årene. Da Stalin ble spurt hvordan han ville komme til rette med den makt Den katolske kirke representerte, skal han hånlig ha svart med å spørre hvor mange divisjoner Paven hadde!
(Bilde: Sveisergardist ved Bronseporten i Vatikanet/Lawrence OP)