Det har aldri vært lett å være katolikk i det etter-reformatoriske Norge. Det er et ikke-katolsk samfunn, og på god vei til å bli et ikke-kristent samfunn. Da hjelper det lite for katolske kristne å suge inn inntrykk fra omverdenen. I et katolsk strøk kan en fremdeles puste inn katolisisme som noe naturlig: fra familien, menigheten og lokalsamfunnet. I vårt land blir det bare familie og menighet som kan være til hjelp, og slik de sosiale forhold har utviklet seg, er både familiens og menighetens plass i livsmønsteret blitt svakere. Muligheten for katolsk påvirkning avtar, og ikke-kristen påvirkning blir mer påtrengende.
Samtidig ligger det nok en lengsel etter dypere verdier i manges sinn, et klart behov for en religiøs forankring i et stabilt kirkesamfunn. Når Den norske kirke (statskirken) synes å tape profil og preges av sprikende retninger, vil nok det kunne føre til noen konversjoner til vår kirke, men kristendommen som helhet blir nok alvorlig svekket. Det rammer også oss; gjør det vanskelig å praktisere vår religion på en måte som blir forstått av andre. Og det kan gjøre det problematisk for oss å forstå hva det egentlig er vi selv gjør og står for.
Vil vi være en sekt eller et evangeliserende kirkesamfunn?
Jeg mener slett ikke at vi er en sekt. Sekttenkning er svært fremmed for Den katolske kirke. Men sektpraksis kan lett snike seg inn. F.eks. har vi regelen at Den katolske kirke ikke skal drive aktiv kristen misjon i Norge, men nærmest bare være moderkirkens tilstedeværelse her. Aktiv misjonsvirksomhet antas å være økumenisk støtende; derfor bør det unngås. Men når vi nå har en høy andel kirkefremmede i Norge, fremmede både for protestantisme og katolisisme, kan det vel være på tide å glemme denne forsiktige adferdsregelen. Den kan nemlig gjøre oss til en sekt. En sekt er en samling av mennesker som har nok med seg selv, og ser seg selv i en slags motsetning til andre. Andre får bare betydning når de blir innlemmet i sekten. Så langt er vår katolske kirke aldri kommet, men stort sett er vel våre menigheter ganske innadvendte, har nok med egne problemer og strever med å dekke egne utgifter, uten å ha noe overskudd for andre.
Paven har prøvd å vekke oss ved tanken om en nyevangelisering i Europa. Det betyr misjon i egne rekker og vår nære omverden. Jesu misjonsbefaling gjelder i høyeste grad fremdeles, og har vi mottatt noe som er av stor betydning for oss selv, er det egentlig en selvfølge at vi går ut med dette, for at andre skal få den samme glede. Da fungerer vi som vi skal, som aktivt evangeliserende. Den som har fått noe, bør uforferdet prøve å dele den med andre, uten å være hemmet av en misforstått høflighet overfor en protestantisk omverden som i løpet av få tiår er blitt helt annerledes enn før. Og den er ikke lenger en motpart. Jeg tror at vi i mange kretser blir sett på som ressurspersoner religiøst sett, og det må vi prøve å leve opp til.
Evangelisering i egne rekker
Vi ville vært et betydelig kirkesamfunn i Norge i dag hvis alle katolikker hadde holdt fast ved Kirken i løpet av de siste 150 år. Men frafallet har vært, og er, stort. Det betyr at videreføringen av evangeliet, den indre evangelisering, ikke går som den skal.
Hva er årsakene til det? Det kan gis kompliserte svar, og det kan gis helt enkle svar. Jeg våger meg på noen enkle: En katolikks liv her foregår for det meste i et ikke-katolsk miljø, og de fleste av oss tilpasser seg gradvis til det dominerende miljø. Det katolske liv viker plassen for den vanlige, ikke-religiøse livsform. Det katolske ungdomsmiljø blir lett for tynt til at det makter å holde på særlig mange, og fermingen blir lett den religiøse endestasjon. Da har familien og miljøet rundt kirken fått sitt, og ungdommen starter sitt eget løp, hvor katolsk praksis sjelden inngår. Eller man snubler senere, kanskje over samlivspraksis eller ekteskapsproblemer. Tilbake står så en kjernetropp av "pålitelige" katolikker (dem man kan regne med i det daglige), og en stor men usikker gruppe som er katolikker, men ikke viser at de er det særlig regelmessig.
Innvandrergrupper fra de siste tiår kan virke flinkere til å bringe troen videre til sine, men vi har ingen garanti for at dette vil vare.
Det som svikter, er ofte kommunikasjonen mellom mennesker, mellom foreldre og barn, mellom de eldre, mer erfarne og de unge som stiller spørsmål og sjelden får de helt gode svar. Det kan også være dårlig kommunikasjon mellom prester og deler av deres menighet.
Måter å videreføre troen på
Unge mennesker identifiserer seg sjelden med en institusjon, og derfor må de finne andre tilknytningspunkter enn institusjonen hvis de skal forbli i Kirken. De er også ute etter "å finne seg selv", og da er det helst personlige forbindelser som betyr mest. De trenger personer i Kirken som de kan føle seg hjemme hos, og som kan gi gode eksempler på holdninger og livsførsel de kan identifisere seg med. Det kan være at dette er et av de store problemer ved vår katolske kirke i Norge.
Personlige forbindelser fører til en dypere og mer ekte selverkjennelse. Når vi kan fastslå at andre elsker oss, aksepterer og akter oss, slår vi samtidig fast at vi er mennesker som det er verd å elske og beundre. Når vi går ut av oss selv og nærmer oss andre, tar vare på dem, elsker og akter dem, fastslår vi at vi er i stand til å elske, forstå, vokse og hjelpe. Det er forholdet til slike nøkkelpersoner i livet vårt som gir oss vår egentlige personlige identitet.
Dette må være avgjørende også for vår mulighet til å videreføre troen, - for å gi den til andre slik at de blir styrket og finner seg til rette i Kirken.
Mindre grupper kan søke sammen for å utdype slike personlige forbindelser på troens grunn, og hjelpe hverandre til å finne sin katolske identitet. Enten det nå er bibelgrupper, bønnegrupper, grupper samlet om praktiske tiltak eller grupper med en bestemt åndelig identitet: mennesker trenger å komme sammen slik at personlige forbindelser kan oppstå. Gruppen kan bli til støtte for seg selv og andre. Noen grupper vil i praksis ha nok med å hjelpe seg selv, mens andre har overskudd til å gå ut til medmennesker og bety noe for dem. Det kunne være vel verd å prøve å danne grupper med ulik alderssammensetning og sosial bakgrunn, så man kan lære av hverandres erfaringer. Det bryter med trender i samfunnet, men kristendommens særpreg ligger nettopp i at den bryter med trendene og søker det som ligger dypere.
Troen som en samtale- og læreprosess
Katolsk liv har tradisjonelt i høy grad dreiet seg om deltagelse i feiringen av sakramentene. Det må fortsatt være et hovedgrunnlag, og særlig i våre menigheter, der språkproblemer gjør det vanskelig å nå frem til alle ved hjelp av ord i prekener, katekese og religiøse samtaler. Se hvem det er som møter frem i gudstjenesten, og hvem som ikke møter frem når det holdes foredrag på norsk om et katolsk emne. Der får vi en ubehagelig todeling av menigheten, og den todelingen sier noe om ordets usikre plass i norsk katolsk kristenliv.
Men skal vi få troen til å bety noe for en oppvoksende slekt, er vi nødt til å formidle den ved hjelp av ord og begreper som mennesker kan arbeide videre med. Det indre arbeidet i hvert menneskes sinn må munne ut i en personlig avgjørelse. Jeg må bevisst gå inn for å være en moden katolikk og vite hva det innebærer. Det er i lengden ikke tilstrekkelig bare å slenge med i en sakramentpraksis fordi det nå engang er blitt en vane. Avgjørelsen om å være en bevisst katolikk er dypest sett en avgjørelse om å ha et forhold til Jesus Kristus som Guds Sønn og vår Frelser. Dit når vi ikke uten at vi snakker om troen med noen, får kunnskap og innsikt som ordene hjelper oss til å motta.
Jeg antar at det er ikke mange katolske familier der troen bringes videre ved hjelp av grundige samtaler. Mange har hemninger når det gjelder å snakke med sine egne om slike emner, og hvor ofte blir ikke samtalen brått avsluttet etter en stund og overlatt til presten eller kateketen ("dette får du snakke om med folk som har greie på det"). Som regel blir det ingen samtale med presten eller kateketen: trossamtalen faller ganske enkelt bort.
Dette kan altså torpedere videreføringen av troen til neste generasjon. Foreldrenes blyghet og følelsesmessige usikkerhet på troens område gjør trosformidlingen til et underutviklet område. De foresattes egen manglende konsekvens når det gjelder kirkebesøk og katolsk engasjement forøvrig blir så et talende tegn: "det hele er ikke så viktig". Det som ikke er så viktig, kan sjelden gi mennesker et grunnlag å leve på.
Samtaler om troen skal gi sakkunnskap. Troen er en holdning bygget på kunnskap om det vi tror på. Kunnskapen kan vi gi hverandre, og vi har rett og slett en plikt til å gi andre den kunnskap og innsikt vi sitter inne med. Troens holdning er egentlig en gave fra Gud som ikke kan fremtvinges, men kunnskapsgrunnlaget bør vi formidle til våre nærmeste så godt vi kan. Mye av denne kunnskapsformidling vil være ren evangelisering, og det er dette Paven har oppfordret oss til. Det kan skje på en offisiell måte i Kirken som institusjon, meddelt av profesjonister, som prester og andre ansatte. Ved siden av dette er det nødvendig å gi trosgrunnlaget videre ved munn-til-munn-metoden mellom mennesker som står hverandre nær. Da overføres ikke bare kunnskap, men også holdninger og erfaringer som beriker kunnskapen og gir den en profil som kan tjene troen.
Det er disse små grupper av mennesker, individer som opplever tro i et tett nettverk, som kan gjøre det mulig å fortsatt være katolikk i et Norge som raskt mister sitt kristne preg. Familien er her ikke den eneste kjernegruppen. Mange andre gruppedannelser er mulige, og Kirkens fremtid avhenger av slike grupper som kan vokse i tro og samhold.