Det hersker muligens en viss forvirring om Kirkens holdning til frimurere. Det er kanskje ikke så rart, for dette er et relativt komplisert spørsmål som det har vært mye spekulasjon rundt. Her er noen fakta:
Den katolske kirkeretten av 1917 stadfestet Kirkens etablerte lovgivning som sa at katolikker som sluttet seg til frimurerlosjer eller andre organisasjoner som motarbeider Kirken, pådrar seg kirkestraffen ekskommunikasjon (kanon 2335). Dette er imidlertid en svært alvorlig reaksjon, og gradvis kom man til den konklusjon at frimureri er et så vidt begrep at ikke alle losjer treffes direkte av formuleringen «motarbeider Kirken». Kardinal Franjo Seper, prefekt for Troslærekongregasjonen (1968-81), forklarte i 1974 at bare de som slutter seg til organisasjoner som direkte motarbeider Kirken, rammes av denne straffen.
Dette førte imidlertid til at enkelte frimurere og velvillig innstilte katolikker trakk den feilslutning at Kirken dermed tillot at katolikker ble frimurere. Før han gikk av, sørget derfor kardinal Seper for at Troslærekongregasjonen kom med sin «klargjøring» av 17. februar 1981, som slo fast at kirkerettens bestemmelser fortsatt sto ved lag, at ekskommunikasjonsstraffen ikke var avskaffet, samt at det ikke var opp til de lokale biskopene å bedømme de enkelte frimurerlosjenes natur.
Clarification concerning status of Catholics becoming Freemasons
Issued by the Office of the Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith, February 17, 1981.
On 19 July 1974 this Congregation wrote to some Episcopal Conferences a private letter concerning the interpretation of can 2335 of the Code of Canon Law which forbids Catholics, under the penalty of excommunication, to enroll in Masonic or other similar associations.
Since the said letter has become public and has given rise to erroneous and tendentious interpretations, this Congregation, without prejudice to the eventual norms of the new Code, issues the following confirmation and clarification:
- the present canonical discipline remains in full force and has not been modified in any way;
- consequently, neither the excommunication nor the other penalties envisaged have been abrogated;
- what was said in the aforesaid letter as regards the interpretation to be given to the canon in question should be understood - as the Congregation intended - merely as a reminder of the general principles of interpretation of penal laws for the solution of the cases of individual persons which may be submitted to the judgment of ordinaries. It was not, however, the intention of the Congregation to permit Episcopal Conferences to issue public pronouncements by way of a judgment of a general character on the nature of Masonic associations, which would imply a derogation from the aforesaid norms.
Rome, from the Office of the S. Congregation for the Doctrine of the Faith, 17 February 1981.
Den 25. november 1981 overtok kardinal Joseph Ratzinger etter kardinal Seper som prefekt for Troslærekongregasjonen. Den 25. januar 1983 ble den nye kirkeretten (Codex Iuris Canonici) (CIC) promulgert av paven, og den trådte i kraft 1. søndag i advent 1983. I CIC (Canon 1374) sto det fortsatt at de som slutter seg til foreninger som motarbeider Kirken, skal straffes med «en rettferdig straff» (a just penalty).
A person who joins an association which plots against the Church is to be punished with a just penalty; one who promotes or takes office in such an association is to be punished with an interdict.
Men ingen bevegelser ble lenger nevnt ved navn, heller ikke frimurerne. Igjen, som i 1973, tolket enkelte frimurere og velvillig innstilte katolikker det dit hen at Kirken nå tillot at katolikker kunne bli frimurere.
Dagen før loven trådte i kraft, den 26. november, kom derfor kardinal Ratzinger, Kirkens øverste ansvarlige for Troens renhet, med sin berømte «Declaration on Masonic Associations» (Quaesitum est).
QUAESITUM EST
Declaration on Masonic Associations
Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith
It has been asked whether there has been any change in the Church's decision in regard to Masonic associations since the new Code of Canon Law does not mention them expressly, unlike the previous code.
This sacred congregation is in a position to reply that this circumstance is due to an editorial criterion which was followed also in the case of other associations likewise unmentioned inasmuch as they are contained in wider categories.
Therefore, the Church's negative judgment in regard to Masonic associations remains unchanged since their principles have always been considered irreconcilable with the doctrine of the Church and, therefore, membership in them remains forbidden. The faithful, who enroll in Masonic associations are in a state of grave sin and may not receive Holy Communion.
It is not within the competence of local ecclesiastical authorities to give a judgment on the nature of Masonic associations which would imply a derogation from what has been decided above, and this in line with the declaration of this sacred congregation issued Feb. 17,1981. [1]
In an audience granted to the undersigned cardinal prefect, the Supreme Pontiff John Paul II approved and ordered the publication of this declaration which had been decided in an ordinary meeting of this sacred congregation.
Rome, from the Office of the Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith, Nov. 26, 1983
Cardinal Joseph Ratzinger, Prefect
Father Jerome Hamer, O. P. Titular Archbishop of Lorium, Secretary
Notes
1. Cf. AAS 73 (1981) pp. 240-241
Her erklærer Ratzinger kategorisk at Kirkens holdning til frimureri står fast, og han gjentar også at lokale kirkelige myndigheter ikke har kompetanse til å avgjøre de enkelte frimurerlosjenes natur (det er det Troslærekongregasjonen som har Kirkens myndighet til å gjøre).
Det er ikke senere kommet noen bestemmelser eller uttalelser som endrer disse punktene. I en artikkel i Vatikanets avis L'Osservatore Romano den 11. mars 1985 («Irreconcilability between Christian faith and Freemasonry») ble Kirkens syn gjentatt og utdypet.
Noen pavelige dokumenter om frimureri:
Klemens XII (1730-40):
In Eminenti, konstitusjon av 24. april 1738
Benedikt XIV (1740-58):
Providas, konstitusjon av 18. mai 1751
Pius VII (1800-23):
Ecclesiam a Iesu Christo, konstitusjon av 13. september 1821
Leo XII (1823-29):
Quo Graviora, konstitusjon av 13. mars 1825
Pius VIII (1829-30):
Traditi Humilitati, encyklika av 24. mai 1829
Gregor XVI (1831-46):
Mirari Vos, encyklika av 15. august. 1832
Pius IX (1846-78):
Qui Pluribus, encyklika av 9. november 1846
Leo XIII (1878-1903):
Humanum Genus, encyklika av 20. april 1884
Dall'Alto Dell'Apostolicoo Seggio, encyklika av 15. oktober 1890
Inimica Vis, encyklika av 8. desember 1892 til de italienske biskopene
Custodi di Quella Fede, encyklika av 8. desember 1892 til det italienske folk