Fra artikler i Broen nr 2/99 og 3/99, av Gunnar Wicklund-Hansen
"Norsk missale" (den norske oversettelsen av Missale Romanum) kaller den eukaristiske bønn for "hele messens sentrum og høydepunkt." Den inngår som et hovedelement i annen del av messen: eukaristifeiringen. Her dreier det seg om hele den eukaristiske bønn! Det er altså ikke riktig å se ensidig på omstendighetene omkring forvandlingen av brødet og vinen som det eneste viktige i det som skjer. Forvandlingen er høydepunktet i en helhet, og det er denne helheten vi nå skal konsentrere oss om.
At den eukaristiske bønnen er noe stort og vesentlig, kommer jo tydelig frem ved den høytidelige innledningen. Den begynner når offergavene (brød og vin) under bønn er kommet på plass på alteret under offertoriet (frembæringen og velsignelsen av gavene). Nå reiser alle seg, og prest (P) og menighet (M) henvender seg til hverandre på en forventningsfull måte:
P.: Herren være med dere.
M.: Og med din ånd. (det er en annen uttrykksmåte for: Herren være med deg).
P.: Løft deres hjerter.
M.: Vi løfter våre hjerter til Herren.
P.: La oss takke Herren, vår Gud.
M.: Det er verdig og rett.
En slik dialog mellom prest og menighet kan vi også finne i den jødiske religion, og den fantes nok allerede i urkirken. Bevislig ble den brukt på begynnelsen av 200-tallet. Den er en kraftig oppfordring til oss alle: Rett ryggen, løft tanke og sinn og det innerste i deg, hjertet, til Gud. Vær full av takknemlighet, for nå skal det skje noe stort!
Dialogen går forut for prestens mektige innledningsdel av den eukaristiske bønn: prefasjonen. Derfor kan den også kalles prefasjonsdialogen.
Prefasjonen
Navnet kommer fra det latinske ordet "praefatio", som kan bety forkynnelse, utroping eller proklamasjon. Prefasjonen begynner med at presten gjentar de siste ordene i dialogen ved å si: 'I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre.' Den skal altså være en takkebønn, til Faderen ved Sønnen, og dette skjer underforstått 'i den Hellige Ånd'. Vi takker for alt Gud har gjort for oss, hele frelsesverket, fra skapelsen og til Kristi komme.
Opprinnelig var nok dette en mye friere bønn enn i dag. Presten kunne variere innholdet, alt etter hvor man befant seg i kirkeåret og etter hva han mente menigheten hadde behov for å høre. De fastlagte prefasjonene i vår tid er strengere formulert, men dekker likevel et betydelig utvalg av begivenheter, ofte ifølge tidsperioden i kirkeåret, men også etter spesielle fester som skal feires.
I avslutningen på prefasjonen trekkes englene inn i bildet. Sammen med oss skal de prise Gud, slik det skjer i
Sanctus og Benedictus
en kort hymne (eller "akklamasjon", tilrop) som ofte synges av kor og menighet i fellesskap. Den første delen (Hellig, hellig ... fulle av din herlighet) stammer fra Jes 6,3, hvor de seksvingede serafer synger for Herren. Annen del (Velsignet være ... Hosanna i det høye) sikter til Jesu inntog i Jerusalem (Matt 21,4-9). Her smelter altså Det gamle og Det nye testamente sammen på en menigsfylt måte!
Etter å ha stått under disse innledningene i den eukaristiske bønn, kneler vi i dag vanligvis under selve hoveddelen. Denne hoveddelen kan fremsies i fire valgfrie varianter, kalt eukaristisk bønn I,II,III og IV. Her er I den gamle romerske kanon, som en lang tid var nesten enerådende, helt frem til Det annet Vatikankonsil med liturgireformen fra 1963. II er den korteste, og brukes vanligvis i hverdagsmessene. Den stammer opprinnelig fra presbyteren Hippolyt i Roma på begynnelsen av 200-tallet. III er en mer moderne form for eukaristisk bønn, og IV har et visst slektskap med den bysantinske (øst-kirkelige) form, anafora. Det er ønskelig at presten varierer bruken av disse eukaristiske bønnene, slik at vi kan få et rikere inntrykk av hva de kan gi oss av tanker og grunnlag for vårt eget bønneliv. De gir oss også viktige glimt inn i ulike tradisjoner innenfor vår Kirke.
Hva skjer under de ulike eukaristiske bønner?
Det hele begynner med
Epiklesen
som betyr: påkallelse av den Hellige Ånd. Egentlig ber man mer generelt om å få Guds kraft, så de gaver menneskene har båret frem under offertoriet (brød og vin) må bli helliggjort. I helliggjørelsen - at brødet og vinen skal bli Kristi legeme og blod - har den Hellige Ånd en vesentlig oppgave å fylle, for Guds kraft blir vanligvis i høy grad knyttet til Ånden.
Dette kommer frem med ulik tyngde i de forskjellige eukaristiske bønnene. I III står det: "For du levendegjør og helliggjør alle ting ved din Sønn, vår Herre Jesus Kristus, gjennom den Hellige Ånds kraft." Deretter følger bønnen: "Helliggjør ved din Ånd disse gaver som vi bærer frem for deg ..."
Eukaristisk bønn II åpner også med "Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft" (noe som nok ikke var med i Hippolyts opprinnelige bønn). For Ånden fikk relativt sent noen tyngde i bønner fra den romerske tradisjonen. Vi merker det i den romerske kanon (I), hvor Ånden bare kommer inn i bisetningen "frembåret i ånd og sannhet" relativt langt ute i teksten. Men at presten strekker hendene ut over offergavene, er ganske sikkert en form for påkallelse og nedkallelse av Ånden.
Men i den østkirkelig pregede IV blir "den Hellige Ånd sendt som den første gave til de troende ... og fullender all helliggjørelse. Så ber vi deg, Herre: La denne din Hellige Ånd vigsle disse offergaver". Epiklesen er her tydelig nok.
Vi ser at i eukaristien er det egentlig ikke mennesker som handler. Vi møter Den treenige Gud i full utfoldelse, i ferd med å trekke menneskene inn i sitt liv. Vi skal motta livets brød, og den Hellige Ånd trekker oss inn i denne handlingen som han velsigner.
Så følger neste ledd i eukaristifeiringen:
Innstiftelses-beretningen
I alle fire eukaristiske bønner står Jesu innstiftelsesord med kraftig uthevet skrift, og ordlyden er den samme:
Ta og ét alle derav: For dette er mitt legeme som skal gis for dere.
Ta og drikk alle derav: For dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgydes for dere og for de mange til syndenes forlatelse.
Gjør dette til minne om meg.
Dette er ikke direkte sitat fra noen av innstiftelses-beretningene i Det nye testamente, men en liturgisk tilpasning hvor momentene er i samsvar med bibeltekstene. Rammen omkring innstiftelsesordene er noe forskjellige i de ulike bønnene.
I missalet forklares innstiftelsen slik: "Med Kristi egne ord og handlinger fullbyrdes det offer som Kristus selv innstiftet ved den siste nattverd, da han ofret sitt legeme og blod under brødets og vinens skikkelser, gav apostlene det å ete og drikke, og bød dem fortsette feiringen av dette mysterium ned gjennom tidene."
Først kommer altså påkallelsen av den Hellige Ånd, epiklesen, og så Jesu egne innstiftelsesord. Sammen garanterer de at etter innstiftelsesordene har det funnet sted en forvandling: brød og vin er blitt til Jesu legeme og blod. Presten hever så både brødet og vinen opp (elevasjonen), slik at alle skal kunne se de forvandlede offergaver. Brødet og vinens ytre, synlige former er de samme som før, men hva de egentlig er, er forandret. Som Trient-konsilet uttrykker det i sin transsubstansiasjonslære: "brødets hele vesen er forvandlet til vår Herres Kristi legemes vesen, og vinens hele vesen til hans blods vesen."
Ringing med en sakramentsklokke i forbindelse med dette, kan være en vakker skikk, men er noe omstridt som liturgisk virkemiddel, og derfor valgfritt. Noen spesiell funksjon, utenom å vekke eventuelle sovende nede i benkene, har ringingen ikke. Men for oss kan den være et tydelig punktum for første del av vår gjennomgåelse av den eukaristiske bønn.
Etter dette høydepunktet, forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod (også kalt konsekrasjonen), kommer det slett ikke noen mindre interessant nedtur. Tvert imot behandler den eukaristiske bønn det som er skjedd på en dyptgående og gripende måte, som skal få oss til å fatte hva det virkelig betyr å være en kristen.
Det hele åpnes med at presten (eller diakonen) sier: Troens mysterium, som en invitasjon til menigheten - nå skal dere gi et svar på det som er skjedd! Vis nå at dere har fulgt med og gir deres fulle tilslutning til handlingene ved alteret! Og menigheten svarer, høyt og tydelig: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."
Dette er en liturgisk omskrivning av det som Paulus sier i 1 Kor 11,26, og som er hans svar på hva Jesus bød disiplene å gjøre da han innstiftet nattverden. Troens mysterium ligger selvfølgelig i Jesu død og oppstandelse, og nå feirer menigheten dette mysteriet (gang på gang!) helt til Kristus skal komme tilbake. Vi minnes Jesu død som den avgjørende frelsesgjerning han utførte for oss, og samtidig får vi en forsmak på festmåltidet som skal feires i himmelen.
Å "minnes" er et viktig punkt, som med et fint ord kalles
Anamnese
og det er Jesus selv som sier at vi skal minnes ham. Å "minnes" innebærer her noe langt mer enn "å huske på". Det går mer i retning av å gjøre den man minnes til en virkelig nærværende person. Vi aktualiserer Jesus Kristus, eller bedre uttrykt: Jesus Kristus aktualiserer seg selv for oss. Han kommer til oss og er til stede. Han er til stede som "alterets sakrament", og da tar han med seg både sin død, sin oppstandelse og sin himmelferd inn i en handling som for oss skjer "nå". Vi er med på det hele. Frelsen skjer så å si foran øynene på oss.
Da er også Kristi offer en viktig del av anamnesens helhet, og den eukaristiske bønner fanger dette opp som
Ofringen
hvor Kristi ene offerhandling må stå for oss på en måte som virkelig ryster oss, og samtidig får oss til å forstå at også av oss kreves det ofre hvis vi skal være ekte kristne. Her frembæres Kristi ene offer som noe som skjer for oss, for våre øyne. Vi trekkes inn i dette offeret, blir en del av det. I eukaristisk bønn III formuleres dette så fint: "Se i nåde til din Kirkes offergave. Den er for deg det samme Offerlam som etter din vilje ble til vår soning. Gi at vi, styrket med din Sønns legeme og blod og fylt av hans Hellige Ånd, må bli ett legeme og én ånd i Kristus."
Presten er altså ikke noen "offerprest" som frembærer et "nytt offer". Det er Kristus som én gang for alle har gitt seg selv for oss, og nå mottar vi ham på ny, som mennesker av i dag. I innledningen til den eukaristiske bønn heter det klart og tydelig at "av din rikdom har vi mottatt" brødet og vinen, som "for oss blir livets brød og frelsens kalk." Offeret er en gave vi mottar, ikke noe presten eller vi "presterer". Her er det ingen "gjerningshellighet". Messeofferet blir egentlig en tydelig bekjennelse: Vi mottar frelsen "ved troen"!
Og vi mottar i eukaristien en forening med Kristus, et samfunn med Kristus. Dette er selve kjernepunktet i den katolske forståelse av nattverden. Den endelige enhet i Gud, forening i tro og kjærlighet, blir i den opplevd på forhånd og synliggjort i fellesskapet med Kristus og med hverandre. Vi inngår i et samfunns hellige handling, og er ikke individer som ut fra et "personlig gudsforhold" kan vandre mellom ulike kirkesamfunns nattverdsbord.
Som katolske kristne står vi i "et stort mysterium, forholdet mellom Kristus og Kirken"(Ef 5,32). I messeofferet ofrer Kirken seg i forening med sitt hode, Kristus, hver gang vi feirer eukaristien til minne om Kristi frelsesverk. Mysteriet og offeret hører nært sammen i det samfunn vi mottar nettopp i eukaristien.
Fra tanken om offeret går den eukaristiske bønn så over til
Forbønnene
som meget tidlig fikk sin plass i liturgien innenfor ordets gudstjeneste (før eukaristien), men så på en måte blir gjentatt her, etter forvandlingen. Nå er det et eukaristisk fellesskap som ber - altså et mer sammensveiset og inderliggjort fellesskap enn det som bad under ordets gudstjeneste. I eukaristisk bønn III ser vi tydelig at dette tjener til å gi oss bevisstheten om å stå i et utstrakt fellesskap med både de levende og de døde. Først kommer ønsket om "å få dele arvelodd med dine utvalgte": Maria, apostelene, de ærerike martyrer. Forbindelsen med Kirkens ledende historiske skikkelser skal sikres, for Kirken er i høy grad knyttet til dem. Så nevnes dagens helgen eller en vernehelgen (med andre ord: den aktuelle hellige person som bidrar til å sette sitt preg på denne dagen og denne eukaristifeiringen).
Alle disse er personer som kan gå i forbønn for oss. De er nøkkelpersoner, ressurspersoner i vårt utstrakte fellesskap, mennesker som kan formidle noe av Guds kraft til oss. Som det sies i III: "alle ... som uten opphør kommer oss til hjelp."
Deretter følger bønn om at Gud skal ha omsorg for oss ("det folk du har gjort til ditt") og for navngitte personer som betyr noe vesentlig for fellesskapet: vår pave, vår biskop, alle prester og biskoper i hele verden.
Nå kommer etter hvert fler og fler av "dem du har villet samle om ditt alter", på plass i den eukaristiske bønnen. Og vi ber til den barmhjertige Fader: "Forén med deg alle dine barn som er spredt over hele jorden." Det er ikke nok at vi innbyrdes danner et fellesskap. Gud selv må komme inn i dette samfunnet og forene seg med oss, bli i oss i et fellesskap som varer.
Vårt kristne eukaristiske samfunn med Gud sprenger nesten alle grenser. Det neste som skjer, er at "vi ber også for våre avdøde, og for alle dem som har forlatt denne verden i ditt vennskap, at du i kjærlighet må ta dem inn i ditt rike". Her trekkes de avdøde vi kjenner inn, våre avdøde (vi kan navngi dem), og dessuten alle generasjoner som har gått forut for oss. I oldtiden inneholdt den eukaristiske bønn gjerne lange lister over navn som skulle minnes i akkurat denne messen. De listene ble kalt diptyker, og vi ser rester av dette i eukaristisk bønn I (den romerske kanon).
Det hele har nå fått universelle dimensjoner. Vi er ikke bare en liten flokk samlet akkurat i dag i denne spesielle messen. Vi er det helt store fellesskapet i Gud, og det gir messefeiringen perspektiver langt utover det å være en lokal hendelse blant folk som "vet om hverandre". Alle, både levende og døde, er kalt til å få del i gjenløsningen og frelsen, den som ble vunnet ved Kristi legeme og blod.
Til slutt følger så en
Avsluttende doksologi
som er en lovprisning i høytidelig og knapp form:
"Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet."
Menigheten skal her trå til med et tydelig "amen". Ved det gir man tilslutning til alt som er blitt båret frem i ord og handling gjennom den eukaristiske bønn. Dette kalles en "akklamasjon", og slike akklamasjoner (som den etter Troens mysterium) krever at vi virkelig deltar aktivt i dem. Det er vår hørbare innsats under den eukaristiske bønn, som vi ellers skal lytte til i ærefrykt og stillhet.
Nå går messeliturgien over til "kommunionsritus". Den eukaristiske bønn er altså rammet inn av ordets liturgi på den ene siden, og av kommunionsritus på den andre. Den tar på en måte den første inn i seg, og avgir den og seg selv til oss under den påfølgende kommunionen.