Foto: Lawrence OP
To festdager konkurrerer
De tre vise menn som kom for å tilbe Barnet, ble senere i kirkehistorien oppfattet som konger, og så oppstod det populære navnet «Helligtrekongersfest». I katolske land er Epifania gjerne en fridag som tillater at alle kan komme sammen for å feire den, men i et land som Norge blir feiringen i stedet forskjøvet til første søndag etter 1. januar.
To festdager har historisk sett konkurrert om å være tyngdepunktet i feiringen av Jesu fødsel, dåp og tidlige virksomhet på jorden: Jul og Epifania. Epifania er den eldste høytiden. Den oppstod i Alexandria på 100-tallet og var koblet til en tidligere hedensk vannfest ved at denne nå ble knyttet til tanken på Herrens dåp. Fremdeles er det i De ortodokse kirker en høytidelig velsignelse av vannet på denne dagen. Man hadde regnet seg frem til at Jesus var født og døpt på samme dato, og da ble dette naturlig nok en kombinert dåps- og fødselsfeiring. Den bredte seg fra Alexandria ut over hele Østkirken, og etter hvert tok man også med feiringen av Jesu første under: Vann som ble til vin under bryllupet i Kana. Dermed ble Epifania den viktigste kirkelige høytid ved siden av påsken.
I Vestkirken tok man imot denne festdagen og innlemmet den i kirkeåret, men her fikk den mindre tyngde. For under keiser Konstantin skjedde det på 300-tallet at feiringen av Jesu fødsel ble koblet til den romerske festen for feiringen av vintersolverv (jul). Hos profeten Malaki varsles det om at «rettferds sol skal renne». Beregninger av datoen for fødselen falt her sammen med en etablert fest, og i Vestkirken ble derfor julefeiringen det sentrale og populære. Dette ble etter hvert oppfattet også i Østkirken, og man hadde stor tro på at Roma satt inne med de korrekte opplysningene fra keiser Augustus' folketelling. 25. desember ble derfor etter hvert den offisielle dagen for Jesu fødsel også i Østen, men feiringen av Epifania var forsatt meget viktig.
I Den katolske kirke ble feiringen av innholdet i Epifania etter hvert fordelt på flere festdager. Jesu dåp ble lagt til søndag etter Herrens Åpenbaring, og bryllupet i Kana ble en tekst for søndagen etter (2. søndag i det alminnelige kirkeår). Det som gjenstod å feire for 6. januar var at Herren viste seg for dem som søkte ham, særlig ved de hellige tre kongers tilbedelse av Jesusbarnet, og så konsentrerte man seg om nettopp dette temaet. Dette fremgår klart av festdagens nåværende messetekster. Men helt frem til 1956 hadde Herrens Åpenbaring sin egen oktav i kirkeåret (de åtte dager etter Epifania), slik vi i dag har juleoktaven og påskeoktaven. Nå inngår imidlertid denne tidligere oktaven i det bredere begrepet juletiden. Dette gir julefeiringen en nødvendig bredde: Herrens Åpenbaring er 13. dag jul, og julen avsluttes med Herrens dåp. Det er altså helt misforstått og tåpelig å si «vel overstått!» til hverandre etter Annen juledag!
Festdagens nåværende innhold
Herrens åpenbaring blir et slags foreløpig sluttpunkt for julefeiringen. Ser vi dagen i sammenheng med de folkelige julekrybbene, har vi nå selve situasjonen ved krybben foran oss: Alle aktørene er kommet på plass. De tre stjernetydere eller konger har omsider nådd frem med sine kameler og sine gaver til Jesusbarnet, gull, røkelse og myrra. I Det nye testamente er det bare evangelisten Matteus som forteller om dette.
Matteus er en typisk teolog, og ønsker i annet kapittel av sitt evangelium å gjøre en abstrakt teologisk sannhet fysisk anskuelig. De hellige tre konger (stjernetyderne, vismennene) kommer utenfra, og er ikke en del av Israel. Stjernetyderne er nok det opprinnelige navnet på dem som følger stjernen for å oppleve det store som er hendt: Messias er kommet til jorden. Fordi de bringer med seg kongelige gaver, og fordi de kan knyttes til en profeti i Salme 72,10 («Konger fra Tarsis og fjerne kyster skal sende skatt til ham. Kongene av Saba og Seba skal komme med sine gaver») blir de altså senere ofte omdøpt til «De hellige tre konger». Dette er et vanlig navn på dem i Latin-Amerika og deler av Europa. Også i Norge er dette navnet ofte brukt (Helligtrekongersfest). I tradisjonen har de fått navn: Kaspar, Melchior og Balthasar. Relikvier fra disse tre kongene ble tidlig plassert i Kölnerdomen! Det skal ifølge en legende være keiser Konstantins mor, den hellige Helena, som i sin travle virksomhet fremskaffet disse... Særlig i middelalderen bidro dette til å gjøre Köln til et sentrum for europeiske valfarter. I flere land er det en gammel tradisjon at stjernegutter kler seg ut som de hellige tre konger, synger «stjernesanger» og samler inn penger. Stjernen har de på toppen av en lang stang, og ofte er det også koblet et lys til stangen.
For Matteus har stjernetyderne en klar teologisk betyning. De representerer hedningene, de som ikke er jøder. Matteus oppfatter jødene som det folk som har sviktet i avgjørende øyeblikk, og her dreier det seg om kong Herodes og hans jødiske kretser. Ikke-jødene blir nå de som påviser hvor Messias er født, som tilber ham og som unngår Herodes' intriger. Dette blir praktfullt uttrykt i festdagens første lesning fra Jesaja 60,3–6:
Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. Løft dine øyne og se deg om! De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt bortefra, dine døtre blir båret på armen. Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg. Et mylder av kameler dekker landet, kamelfoler fra Midjan og Efa. Der kommer alle fra Saba, gull og røkelse fører de med seg. Med glede forkynner de Herrens pris.
De vise menn (kongene) brakte gaver og anerkjente Jesusbarnet som konge. Gull er en kongelig gave og betegner Kristus som konge. Røkelse er en prestelig gave som betegner Jesus som yppersteprest. Myrra er en gave som har med salving av et legeme å gjøre, og henspeiler på Jesus som gir seg selv i døden for sine brødre og søstre. De tre konger var dermed de første som åpenbarte Jesus som verdens lys: Guds lys som kommer til oss i menneskeskikkelse og knytter oss som kristne til seg.
Dette er den store festdagen da hele verden strømmer til og hyller Messias. Derfor er det en dag da vi skal rette oppmerksomheten mot misjonen, og samtidig forsøke å ha et økumenisk og tolerant sinnelag overfor menneskene vi møter i nåtidens globale samfunn. Viktig er det også å forstå hvor viktig tilbedelse er! I en kristen liturgi som inneholder mange ord, er det alltid en fare for at vi snakker om Gud og snakker til Gud, men ikke gir oss tid til virkelig å tilbe – en ordløs og stille tilbedelse som kan bringe oss nær Gud. Vi trenger sårt denne nærheten der Gud selv fyller vår tomhet med det Han ønsker å gi oss, slik at vi kan bli omdannet i Herrens Åpenbaring, Epifanias lys.