De gammeltestamentlige lesetekstene for hverdager i adventstiden gir et viktig bidrag til å forstå hva som utspiller seg i julefeiringen når Gud stiger ned iblant oss og blir menneske i Jesus Kristus. Svært mange av disse lesetekstene er hentet fra Jesajaboken.
Jesajatekster forekommer også ved alle lesningene under messene på første juledag, samt ved julevigilien. Avhengig av hvilket liturgisk år vi er inne i, dukker Jesajatekster også opp på søndagslesningene. I år er det ingen Jesajatekster blant søndagslesningene (År C), men i de to andre alternativene dukker Jesajatekster opp nesten hver søndag. Første gang Jesaja-tekstene lød, hadde de trolig en umiddelbar mening for tilhørerne – i deres samtid. Men Kirken som lever på denne siden av Jesu kors, grav, oppstandelse og himmelfart, ser dybder i Jesajas profeti som Jesaja selv ikke hadde grunnlag for å skue.
Profeten Jesaja
Profeten Jesaja levde og virket i Jerusalem i Juda (Sørriket) fra ca 740 f. Kr. til ca. 700 f. Kr.
Jesaja refser et folk som nylig har erfart oppgangstider, men som allikevel tillater økende ulikheter mellom mennesker og lar de mektige undertrykke småkårsfolk. Han tar også til motmæle mot en overflatisk religiøsitet hvor det ikke er samsvar mellom religiøse handlinger og levd liv. Jesaja legger vekt på følgene av folkets ferd, som i ytterste konsekvens er undergang for riket, men han gir dem også håp om en velsignet fremtid – dersom de holder seg nær til Gud og lar hans veiledning prege deres ferd. I tillegg er Jesaja opptatt av de utenrikspolitiske konfliktene i sin samtid, som er preget av store politiske omskiftninger. Naboriket Israel (Nordriket) går under som eget rike i 722, og også Juda er truet. I særlig grad er det stormakten Assyria som gjør tilværelsen uttrygg. I denne situasjonen formanes kongene i Juda å stole på Gud, og sette sin lit til at han skal fri dem ut. Men kongene er vaklevorne i så henseende.
Jesaja har et nært forhold til tempelet og det vi kaller Sion-teologi. Tempelet i Jerusalem er i gammeltestamentlig tid ikke et hus hvor menigheten er nærværende for å feire gudstjeneste. Tempelet var forbeholdt Herren selv, og hans tjenere prestene kunne bare nærme seg dette tempelet hvis de hadde et særskilt ærende, og da med stor respekt. Tempelet var Guds konkrete jordiske bosted, og i dette tempel finner vi en fantastisk åpning inn mot den himmelske virkelighet. I tempelet møtes himmel og jord. Det er dette Jesaja i sin kallelsesberetning (Jes 6) opplever når han befinner seg i Jerusalems tempel. Han er i det jordiske tempel, og samtidig skuer han rett inn i Guds himmelske tronsal, der serafer lovpriser Herren som konge, og Jesaja overveldes av Guds storhet og majestet. Jesaja er der jord og himmel møtes. Hver gang vi i messen synger sanctus – sammen med de himmelske hærskarer og med de hellige gjennom alle tider – så er vi i Guds tempel, møtestedet mellom himmel og jord. Kristi frelsesverk gjorde at hele hans folk kan stige inn i Guds tempel – ja sammen være Guds tempel – og gjøre nærværende, og bære frem, det ene gyldige offer; Kristus selv. Samtidig foregriper vi ”den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring mot, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd som tjener ved helligdommen” (KKK 1090). Det nye testamente fremholder at når Kristus dør og oppstår, blir Kirken, hans legeme, til det sanne tempel.
Adventstidens lesninger
I den første adventsuken er det Sions (Jerusalems) fremtid og byens velferd som står i sentrum. Årets søndagslesning (Jer 33,14-16) kombinerer både dette motivet og Guds gamle løfte om å la en Davids-ætling stå frem på Jerusalems trone. I denne uken finner vi hele fem Jesajatekster. Sion er mer enn den konkrete byen. Sion er det sted i tilværelsen hvor Gud konkret bodde blant mennesker, og hvor himmel møter jord.
For å forstå hva disse tekstene taler om når de beskriver det kommende Jerusalem, må vi tilbake til Bibelens første sider. Når Herren Gud plasserer Adam og Eva i Eden, er alt såre godt. Mennesket lever i Guds nærhet, med alle de goder og velsignelser som dette fører med seg. Når de så føres ut av Eden, forsvinner nærheten til Gud. Frelseshistorien er fortellingen om hvordan Gud vil gjenskape denne nærheten. Vi ser dette i folkets erfaringer med Gud, men særlig blir det tydelig når Gud konkret blir nærværende i tempelet i Jerusalem.
Jerusalem blir som et slags lokalt Eden der Gud igjen bor blant menneskene. Det er en rekke tekster i Det gamle testamente som omtaler Jerusalem, og særlig det kommende Jerusalem, på en måte som sterkt minner om det opprinnelige Eden. Jerusalem blir i Bibelen på sett og vis det nye Eden. Bibelforskere som har særlig greie på tempelet i Jerusalem antar faktisk at tempelet innvendig var malt for å ligne Eden. Når bibeltekster taler om det kommende Jerusalem, taler de derfor på den ene side om det nye lokale Eden, tempelet, som etter Det nye testamente er Kirken. Samtidig peker de frem mot det himmelske Jerusalem, det endelige Eden. Brikkene faller på plass når Den hellige skrift i Bibelens siste bok taler om Det nye Jerusalem på en måte som klart gjenkaller minnet om det første Eden.
Jesajatekstene i første adventsuke forteller om Jerusalems, og dermed Guds folks, lyse fremtid, på tross av at de nå erfarer trengsler. I denne første uken finner vi også den kjente Messiasprofetien i Jes 11,1-9, der skuddet fra Isais stubb (messias) skaper en ny tid, og ikke uventet blir det hele lokalisert til Jerusalem (v. 9: ”mitt hellige fjell”).
Andre søndag i advent innledes med en lesning fra Baruks bok (kp 5). Denne teksten har mye til felles med Jesajatekster i kapittel 40 og utover. I denne uken er hele fem av seks GT-tekster hentet fra Jesajaboken. Motivet i denne adventsuken er etableringen av en vei for folket, og ørkenforvandling. Her må vi imidlertid gå tilbake til oppbygningen av Jesajaboken.
Mellom kapittel 39 og 40 skjer det en markant endring i tematikk og tone. Før dette skillet handler boken hovedsakelig om Jesajas egen tid, mens fra kapittel 40 handler boken om tiden etter Jerusalems fall (589 f. Kr.) – mer enn hundre år etter Jesajas død. Når kapit¬tel 40 tar til, befinner leseren seg i et mareritt. Byen, Jerusalem, er falt. Folkets situa¬sjon er elendig, og deres trosgrunnlag og gudsfor¬hold er grunnleggende rokket. De følgende seksten kapitlene handler om denne tiden. For å beskrive folkets nød og trengsel bruker Jesajaboken bildet av den veiløse ørken.
Folket blir imidlertid forespeilet at Herren selv vil stige ned til deres ørken¬situasjon, forvandle denne og legge veier i folkets liv – Guds veier – veier som folket blir oppfordret til å vandre. Ordene fra Jes 40:3 om røsten som roper ut at Herrens vei skal etableres i ørkenen, er den eneste gammeltestamentlige tekst som gjengis i alle de fire evangeliene. I alle evangeliene er det Johannes døperen som med disse ordene forbereder Jesu offentlige fremtreden. I Jesajaboken er det Gud selv som kommer på den omtalte veien. Når Johannes roper ut de samme ordene, forventer tilhørerne at det også her er tale om Gud selv. Når det så er Jesus som kommer på Herrens vei, understreker det at Jesus fremstår som Gud selv. Jesus – som selv er veien, sannheten og livet – viser seg å være Gud selv.
3. søndag i advent gir en ny aksentforskyvning. I denne siste uken før Jul (4. søndag i advent faller i år på julaften) er det den ventede frelserskikkelsen, beskrevet som Davids etterkommer, som står i fokus. Av tekstene her er det kun én Jesajatekst, nemlig den kjente teksten om jomfruen som skal føde og sønnen som skal kalles Immanuel (Jes 7,10-14). Denne Jesajateksten er en viktig tekst for kirken, og en tekst som lest kristologisk understreker Marias jomfruelige unnfangelse av Jesus. Også selve Immanuel-navnet får en egen klang når det leses på kristen bakgrunn. For det er riktig at en rimelig oversettelse av den hebraiske ordlyden er «Gud er med oss». Men navnet kan også oversettes «Gud er hos oss», og det var jo nettopp det som var realiteten i Jesus Kristus fra Nasaret.