Den første og høyeste fødselen finner sted når den himmelske Far føder sin enbårne Sønn som er ett med ham selv i vesen, men også en distinkt person. Den andre fødselen, som vi minnes i dag, er et resultat av den moderlige fruktbarhet som den kyske jomfru utøver i perfekt renhet. Den tredje fødselen er dette: at Gud blir virkelig, men åndelig født hver dag og hver time i en god sjel, som et resultat av nåde og kjærlighet. Vi feirer disse tre fødslene gjennom de tre hellige messene.
Johannes Tauler (ca. 1300–61), Predigten
Dette er en sinnrik og from tolkning, men den historiske opprinnelsen til de tre messene er mye mer prosaisk. På 300-tallet var den første og eneste messen den festmessen som paven feiret i Peterskirken til vanlig tid, det vil si rundt klokken ni om morgenen. På 400-tallet kom midnattsmessen i basilikaen Santa Maria Maggiore til. Etter konsilet i Efesos i 431, som forkynte dogmet om Maria som Guds Mor (Theotókos), ble denne basilikaen bygd som en Mariakirke under pave Sixtus III (432–40) for å erstatte den gamle liberianske basilikaen på Esquilin-høyden. Litt senere ble det bygd et underjordisk kapell under den nye basilikaen som en modell av hulen i Betlehem hvor Jesus ble født. Etter nattofficiet feiret paven messe i dette kapellet, deretter deltok han i laudes før han dro hjem for å hvile.
Feiringen av midnattsmessen er basert på den gamle oppfatningen at Jesus ble født nøyaktig ved midnatt. På 600-tallet kom de angivelige relikviene av Jesu trekrybbe til grottekappelet under basilikaen Santa Maria Maggiore, og det fikk navnet Oratorium Praesepsis) («krybbe-kapellet»).
Rundt midten av 500-tallet ble det i Roma lagt til en tredje messe, som ble feiret i kirken St. Anastasia nedenfor Palatin-høyden. Denne kirken var viet til den hellige Anastasia av Sirmium, en martyr som ble æret høyt i øst. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843–1922) påpeker at etter at de bysantinske grekerne hadde erobret Roma, gjorde de denne kirken til de bysantinske hofftjenestemennenes kongelige kapell og det sentrale stedet for gudstjenester i det greske kvartalet. Fordi Anastasias minnedag var 25. desember i øst, feiret paven denne messen personlig, kanskje av respekt for den bysantinske guvernøren, men helgenen selv ble ikke eksplitt nevnt i messens proprium.
De tre julemessene ble tatt inn i pavelige sakramentarier, og da disse ble spredt til utlandet, ble de tre messene overtatt andre steder. Fra 700-tallet bredte skikken seg fra Roma ril det gallisk-frankiske området, og derfra til hele Vestkirken. Bortsett fra at en lesning fra Det gamle testamente ble satt inn i de tre julemessene ved liturgireformen i 1969, er messenes proprium i de vesentligste som før.
Den første messen heter offisielt 1. julemesse – Midnattsmessen (Missa in nocte), selv om den ikke må feires nøyaktig ved midnatt, bare «om natten». Den kalles også Englemessen etter evangeliet (Luk 2,1-14), som avsluttes med englenes sang Gloria in excelsis Deo – opphavet til gloriahymnen i messen. Den andre messen heter 2. julemesse – Messen ved daggry (Missa in aurora), som kalles Hyrdemessen etter evangeliet om gjeterne på marken (Luk 2,15–20). Høymessen juledag heter 3. julemesse og evangeliet er prologen til Johannesevangeliet, som forteller om Ordet som var Gud og ble menneske av kjøtt og blod (Joh 1,1–18).
Fra 500-tallet ble det også feiret en vigiliemesse for julen. Før liturgireformen ble denne messen feiret i fiolette messeklær om morgenen den 24. desember, men skal nå feires om ettermiddagen den 24. desember; før eller etter vesper. Messen som feires tidligere på dagen, er nå en adventsmesse. Tekstene i vigiliemessen ble endret ved liturgireformen, og evangeliet er nå Jesu slektstavle (Matt 1,1–25). Denne vigiliemessen ser imidlertid ut til å ha en tendens til å falle bort i våre kirker på grunn av stedlige forhold. Mange feirer «familiegudstjenester» på ettermiddagen julaften, og andre steder må man på grunn av små kirker og stor tilstrømming feire flere tidlige «midnattsmesser».
Artikkelens hovedkilde: Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979).