Den katolske kirkes lære om Maria

Fra et foredrag holdt for "forbundets venner", Trondheim, oktober 1999, av p. Olav Müller SS.CC.

I Felles indignasjon

Når katolikker og protestanter samtaler om Maria, kommer begge parter lett i harnisk. Godt eksempel på det er den debatt som har rast i Vårt Land i år og i 1996. Katolikker føler seg såret når protestanter påstår vi tilber Maria, som skulle hun være Gud selv. Eller at vi tillegger Maria egenskaper som kun tilkommer Kristus.

Katolikker på sin side har vanskelig for å forstå alvoret i den kritikk protestanter retter mot vår mariologi (dvs. læren om Maria). Det er jo kjærligheten til Kristus, og den nidkjære omsorg for at han ikke må frarøves noe av sin enestående stilling i frelsesverket, som ligger til grunn for protestantenes harme over flere av våre mariadogmer. Dette kunne det sies mer om. Men dere har bedt meg holde et foredrag om katolsk syn på Maria, Guds mor, så det får jeg i alt vesentlig holde meg til.

II Maria - Guds mor

Det beste utgangspunkt for å forstå vår lære om Maria er å lytte til det som ble sagt på kirkekonsilet i Efesos i 431. Her ble det slått fast at Maria er Guds mor. Et tidligere konsil i Nikea hadde slått fast at Kristus er sann Gud. På konsilet i Efesos trakk man den logiske konsekvens av denne sannhet. Hvis Jesus er Gud, må hans mor være en gudføderske - Guds mor.

Mange vil ha vanskeligheter med en slik påstand. Gud er fra evighet, vil de si, mens Maria er født i tiden. Da kan hun ikke føde Gud selv?

Her må det ryddes opp i begrepene. La oss ta et eksempel fra vår hverdag. Kari føder gutten Ola. Hun kaller seg Olas mor. Men det er en ting ved Ola som Kari ikke har gitt ham under sin graviditet. Det er Olas sjel. Allikevel sier vi at Kari er mor til personen Ola. Over til vårt tema: Maria føder Jesus. Men det er to ting som ikke går frem av hennes moderskjød. Hun frembringer ikke hans menneskelige sjel. Den ble skapt av Gud i unnfangelsens øyeblikk. Hun frembringer heller ikke hans guddommelige natur. Den har vært til fra evighet. Hun bare «forsyner» Guds Sønn med kjøtt fra sitt kjøtt, blod fra sitt blod. Det er i denne forstand konsilet i Efesos definerer Maria som Guds mor og det høres riktig ut. En kvinne er ikke mor til en del av et menneske. Hun er alltid mor til en person.

Lenge før dette dogmet ble proklamert, var selve trosinnholdet i dogmet levende i oldkirken. (En dogmeerklæring oppleves aldri som noe nytt i Guds folk. Den finner ikke sted som en plutselig innskytelse på et kirkemøte. Konsilfedrene definerer bare på en klar måte, og med noen få ord, det som alltid har levd i Kirken som levende tro.)

Hvor i Bibelen og den muntlige tradisjon fant så kristenfolket belegg for sin tro at Maria var Guds mor? De leste i Johannesevangeliet om Ordet som var i opphavet, som var hos Gud og selv var Gud, og som ble menneske av kjøtt og blod og tok bolig iblant oss. (jfr. Joh 1,14). Så ble disse skriftstedene samholdt med bebudelsescenen hos Lukas 1,26–33. «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus...» Den som føder, blir mor til den som blir født. Når disse skriftstedene fra Johannes og Lukas samholdes, må den logiske konsekvens være at Maria er mor til det evige Ordet, som er Gud. Hun er Guds mor.

Når dette ble definert på konsilet i Efesos, jublet både leg og lærd. Dette at Maria var Guds mor, ble gjenstand for kristenfolkets dype ettertanke, kanskje tør vi her benytte et uttrykk som kristen meditasjon. Hvilket ufattelig mysterium stod de ikke overfor. Den uendelige, uskapte Gud, som verken himmel eller jord kan romme, blir født av et skapt menneske, en enkel kvinne av folket. Og den fromme tanke har beveget seg videre fra sønnen til moren. Og spørsmålet ble påtrengende: Hvem kunne hun vel være denne kvinnen, Mirjam, som fikk det ufattelige privilegium å bli mor til Gud!

III Den nye Eva

De mintes en annen kvinne somdet stod skrevet om i de første kapitlene av 1. Mosebok. Hennes navn var Eva. De har grunnende spurt seg selv om det vel kunne eksistere en viss likhet mellom Eva og Maria. Den måtte i så fall bære motsetningenes tegn. Teologene kom det kristne folk til hjelp.

Den første Adam brakte synd og død inn i menneskeheten;
den annen Adam, Kristus, brakte frelse til den nye menneskehet.
Den første Eva bidrog til fortapelsen;
den annen Eva, Maria, medvirket ved sitt «jaord» til frelsen.
Som den første Eva ved sin ulydighet ble medvirkende årsak til menneskeslektens fordervelse,
slik ble den annen Eva medvirkende årsak til menneskehetens frelse.
Den ene kvinnen, Eva, fordrev oss fra Paradiset;
den andre kvinnen, Maria, førte oss ved sitt ja-ord tilbake til Paradiset.

Slike tanker førte den apostoliske fader Ireneus i pennen så tidlig som på midten av tohundretallet.

IV Maria mottar sine nådegaver i full frihet

Kristenfolket slipper aldri taket på en de er glad i, den man elsker, vil man vite mest mulig om. Så det meditative sinn i de første kristne århundre beveget seg videre. Hvilke nådegaver kunne vel Gud ha gitt Maria så hun ble skikket til å bli Guds mor? Kristenfolket sammen med sine teologer grep atter til bebudelsescenen hos Lukas. Her må det straks innskytes at katolikker aldri har forstått Jesu unnfangelse i Marias liv som en tvang fra Guds side. Det dreier seg ikke om en «guddommelig voldtekt», for å bruke et krasst uttrykk. Gud tvinger aldri sine nådegaver inn på oss mennesker, og da heller ikke på Maria. Gud gjennom engelen viser respekt for hennes frihet.

Engelen bebuder at hun skal unnfange en sønn, og ham skal hun kalle Jesus. «Han skal være stor og den Allerhøyestes sønn skal han kalles... » Maria tar en liten pause. Hun tviler ikke, men hun har en praktisk vanskelighet. Hun er trolovet med Josef, men han har ennå ikke hjemført henne. Så de hadde etter datidens skikk ennå ikke lov til å ligge sammen. Det er derfor hun sier til engelen: «Hvorledes kan dette skje, - jeg har jo ingen mann?» Engelen rydder vanskeligheten til side: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg ...»

Når disse ord er sagt, venter - for å uttrykke det litt poetisk - hele den falne adamsslekt på Marias svar. Så mye må hun ha forstått av engelens ord at hun skulle bli mor til Messias. Og så mye må hun ha hørt om Guds tjener, smertens mann, hos Jesaja, at hun visste at det å bli mor til Messias var ensbetydende med å bli en smertens mor, en mater dolorosa. Hva svarer nå Maria på Guds «frieri» til henne? - Hadde hun sagt nei, ville Gud ha respektert hennes svar. Da hadde ikke Gud kunnet frelse menneskeslekten - i hvert fall ikke på den måten eller i den orden han opprinnelig hadde tenkt. Marias svar er et helhjertet ja: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.»

I samme øyeblikk ble Ordet - Guds Sønn - kjød under hennes hjerte. Vi lar dette med jomfrufødselen ligge en stund, og beskjeftiger oss istedet med et annet mysterium - den ubeflekkede unnfangelse.

V Den ubeflekkede unnfangelse

Jeg har registrert at selv en professor ved universitetet i Oslo har misforstått dette dogmet. Den ubeflekkede unnfangelse har intet å gjøre med jomfrufødselen - at Maria unnfanget Jesus uten manns mellomkomst. Nei, dogmet dreier seg om det øyeblikket Maria selv ble til i sin mors liv. Vi lærer at Maria ble frelst fra arvesyndens forbannelse fra første øyeblikk av sitt liv. (Vi blir frelst fra arvesynden i dåpen; Maria ble ved den frelsende nåde fritatt fra arvesynden allerede i det øyeblikk hun ble unnfanget i mors liv.)

Det var kristenfolket som først gikk i bresjen for denne sannhet, og teologene fulgte hakk i hæl. Det som i oldkirken opptok fromme kristne - og dem var det mange av i martyrkirkens trehundreårige historie - var Marias JA-ORD. Det stod klart for det meditative sinn at et ja-ord til et så frelsesviktig mysterium som inkarnasjonen, måtte skje helhjertet - være hundreprosent ekte. Et slikt samtykke måtte ikke være belemret med en skygge av tilbakeholden egoisme. Men - tok de til å undre seg - er vi vanlige i synden falne døtre og sønner av Eva og Adam i stand til et slikt helhjertet, tvers igjennom uselvisk JA? Ville det ikke - på grunn av vår syndige selvsentring - tross all god vilje innesluttet et mikroskopisk NEI ?

Paulus er inne på lignende skeptiske tanker når han sier: «Det gode jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde, som jeg ikke vil, det gjør jeg» (Rom 7,15). I meg, det vil si i mitt naturbestemte jeg, er det ikke det gode som bor. Ville det gode, kan jeg nok, men å utføre det, makter jeg ikke (Rom 7,18–19). Det later altså til at den langt senere middelalderske teolog Thomas Aquinas hadde solid belegg i Skriften når han hevdet at mennesket ikke makter å gjøre en eneste god gjerning uten at en viss porsjon selviskhet følger med som åndelig slagg.

Men som, tidligere sagt, den engasjerte kristne i oldkirken må ha ant at et ja-ord til Jesu menneskevordelse og dets tilknyttede frelsesverk, måtte være renset for alt egoistisk slagg. Det er jo i hele den falne menneskehets navn hun skal gi sitt samtykke til engelens ord. Hvordan kunne Maria gjøre det hvis hun var besmittet av arvesyndens følger som alle oss andre? Var hun fritatt fra arvesynden? Var hun fra hun ble til i mors liv i samme uskyldstilstand som Adam og Eva før syndefallet?

Så en lignende tanke som opptok de første kristne: Jesus har som menneske det edleste sinn som tenkes kan. Han er menneske med stor bokstav. Han er mennesket slik det opprinnelig eksisterte i Guds tanke. Dette sinnelaget hadde Jesus tatt i arv fra moren Maria, og fra henne alene. Hvordan kunne det stemme overens med at Marias eget sinn skulle være skadet av arvesyndens følger: et splittet sinn, egoisme, selvisk selvsentrering?

Slike trosmeditasjoner fant næring i Skriften. De husket at engelen hilste Maria med ordene: «Vær hilset, du nådefylte», eller «Vær hilset, du som er full av nåde». Kunne Maria være full av nåde hvis hun som alle oss andre var født med arvesyndens mangel på nåde?

Kristenfolket fant også et argument for Marias uplettede unnfangelse i 1 Mos 3,15. Her leser vi at etter at våre stamforeldre falt for slangens - djevelens - fristelser, og ble jaget ut av Paradiset, tente Gud en håpets stjerne på den ellers så beksvarte himmel. Gud sier anklagende til slangen (djevelen): «Jeg vil sette fiendskap mellom deg (slange) og kvinnen, mellom ditt avkom (slange) og hennes avkom. Den (kvinnens avkom) skal knuse ditt hode (slange), men du (slange) skal hogge den (kvinnens avkom) i hælen.»

Kristne i de første århundre av Kirkens historie har forstått at «avkommet» som skulle knuse slangens hode, var Jesus. Men hvem var så denne kvinnen som sammen med sitt avkom skulle leve i aktivt fiendskap med djevelen? Kunne det være Eva? Intet tydet på det! Kunne det være kvinnen i sin alminnelighet? De første kristne må vel, som kvinner og menn opplever i dag, ha erfart at kvinner i sin alminnelighet har samme tilbøyelighet til å gjøre det onde som vi menn. Hvem var så denne kvinnen? Det kunne bare være Maria, tenkte de.

Men hvis Maria, sammen med Kristus, levde i konstant fiendskap med djevelen, da kunne hun ikke selv et eneste øyeblikk av sitt liv ha stått under djevelens herredømme. Hun måtte være helt syndfri fra hun ble til i mors liv. Slik har Guds folk i de første kristne århundre langsomt famlet seg frem til sin religiøse overbevisning.

Men måtte ikke Maria frelses som alle andre mennesker? Det var her teologene fant sine vanskeligheter. Problemet ble løst ved forståelsen av at også Maria ble frelst, og at denne frelsen bestod i at hun ble bevart fra arvesynden ved Jesu forløsnings tilbakevirkende kraft. Det var effekten av Jesu Kristi død og oppstandelse, som allerede ved Marias unnfangelse frelste og bevarte henne fra arvesynden og alle dens negative følger som: selviskhet, disharmoni mellom sjel og legeme, viljens kamp mot kroppens lidenskaper som løper løpsk.

I alle de århundre teologene balet med de teologiske vanskeligheter, var selve troen på at Maria var ubeflekket unnfanget levende i Guds folk. Det var først i 1854 at denne troen ble satt på en klar formel, dvs. definert som dogme av kirkens læremyndighet.

Som et kuriosum kan berettes at fire år ette dogmeerklæringen fikk en fjortenårig jente, Bernadette Soubirous, i den lille landsbyen Lourdes i Frankrike (i dag et kjent valfartssted hvor mange under har skjedd) 14 mariaåpenbaringer. Bernadette var ikke klar over hvem den vakre damren var som viste seg for henne, så hun spurte om hennes navn. Damen svarte: «jeg er den ubeflekkede unnfangelse» (Hun sa det på en sydfransk dialekt som Bernadette selv snakket). Bernadette, som var en enfoldig tenåring, forstod ikke hva disse ordene betydde. Men ordene overbeviste stedets biskop, som hittil hadde tvilt på ektheten i disse åpenbaringene. - Katolikker er ikke forpliktet til å tro på private åpenbaringer. Den felles, objektive åpenbaring Kristus ga oss er nok. Og allikevel ligger det snublende nær å anta at visjonene i Lourdes var autentiske.

VI Maria - alltid jomfru

Et emne som opptar mange, er læren om Marias jomfruelighet. Det er Kirkens urgamle ord, nedfelt allerede i den apostoliske trosbekjennelse at Jesus «ble unnfanget av den hellige Ånd, født av jomfru Maria.» Bibelen taler da også sitt klare språk om at så er tilfelle. Det ser ut til at dette dogmet volder uoverstigelige trosvansker i våre dager. Men da kan en jo spørre: Hva er det største under, at Gud ble menneske, eller at han ble unnfanget i en jomfrus skjød?

Personlig synes jeg det fantastisk sinnrike som skjer i allnaturen er et større under enn at Gud befruktet Maria direkte - uten «manns vilje.» Men hvorfor valgte Gud denne veien? Her må vi nok famle oss frem til sannheten. Det er klart at det evige Ordet kunne ha inkarnert seg i et av Josef befruktet egg etter at de var blitt legalt gift. Men da måtte Jesus ha forholdt seg til to fedre. Begge måtte han ha vist lydighet i ett og alt. Da han ble igjen i tempelet som tolvåring, var han formelt ulydig mot Josef, men totalt lydig mot sin himmelske far. Maria utbryter:«Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelig for deg.» Han svarte «Men hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» - Under sitt offentlige liv taler Jesus om en total enhet med sin himmelske far. «Jeg og Faderen er ett» (Joh.10, 29) «Faderen er i meg og jeg i Faderen.» (v. 38). Her kan ingen forvirring oppstå, for Jesus har bare én far. Det går en eksklusiv direktelinje fra Faderen til Sønnen.

At Maria var jomfru før fødselen er et dogme vi har felles med protestantene. At hun også forble jomfru etter fødselen tror både Luther og Calvin, men ikke lutheranere flest i dag. At Maria ikke fikk barn etter fødselen, at hennes eneste sønn var Jesus, har det rast en til dels heftig debatt om i Vårt Land i 1996. Det er umulig ved bibelstudier å bevise at Jesus var enebarn. Men alle skriftsteder tatt til følge, synes jeg mye tyder på at den mening har mest for seg at Maria forble jomfru også etter Jesu fødsel. Den kirkelige tradisjon er på dette området temmelig entydig. Jeg henviser alle interesserte til internet. Der kan dere følge debatten http://www.katolsk.no/artikler/jomfru.htm i detaljer.

Hvor mye energi man skal legge i slike meningsbrytninger, får bli opp til den enkelte. Personlig synes jeg dette dogmet befinner seg langt nede i sannhetenes hierarki.

Tanken bak er vel at hvis Gud har gitt Maria jomfruelighetens nådegave, forstått ikke bare som seksuelt avhold, men som total hengivelse til Faderen, da trekker ikke Faderen denne nådegave tilbake. Den gjelder for livet. - Maria skal etter Jesu død gå over fra eksklusivt å være mor til den historiske Jesus til å bli hele Kirkens mor, Maria er urbilledet på Kristi jomfruelige Kirke, den som er Kristi brud - som skal stå frem uten noen flekk eller rynke (jfr. Ef 5,25-33). Slik kan Maria stå frem som forbillede ikke bare for mødre, men også de som for himlenes rikes skyld lever ugift (jfr. Matt 19,12).

VII Marias opptagelse i himmelen med sjel og legeme

Det fromme kristensinn slo seg ikke til ro med forståelsen av at Maria var ren for synd fra begynnelsen til slutten av sitt liv. De resonerte videre at hvis Maria allerede ved unnfangelsen var i samme tilstand som Eva og Adam var i før syndefallet, da kunne ikke Guds straffetale til våre urforeldre gjelde for Maria. Gud sier jo i denne myten til Adam og Eva - etter at de ble jaget ut av Paradiset: «Av jord er du kommet og til jord skal du bli.» Guds hensikt med menneskeheten var vel at hvert individ skulle leve en viss tid på jorden, bestå en lydighetsprøve, og så med sjel og legeme bli tatt inn i den tilstand vi kaller himmelen - altså uten den ydmykende omvei om kroppens forråtnelse. Fordi våre urforeldre nå gjorde opprør mot Gud, dømte de seg selv til å vende tilbake til den jorden de kom fra. Men hvis Maria var uten synd, da kunne denne straffen umulig gjelde for henne.

Sammen med disse meditasjoner over Skriftens ord, gikk pietetsfulle meditasjoner som f. eks. følgende: Når Jesus hadde helliget Marias legeme ved å ta bolig i det, kunne han da tillate at Marias legeme gikk forråtnelsens vei?. Hun som hele sitt liv hadde levd i inderlig enhet med sin sønn, var det ikke nærliggende å anta at hennes himmelfarne sønn etter morens død straks tok henne opp i himmelen med sjel og legeme og satte henne ved sin side. Var det ikke naturlig å anta at hun som stor under korset og ble inderlig ett med Jesus i hans død, også fikk del i hans fulle oppstandelse. Denne troen på Marias oppstandelse har levd i kristenfolkets overbevisning i århundre. Messen til ære for dette mysterium ble feiret så tidlig som i 630. Men festleggelsen av en liturgisk feiring forutsetter at festens trosinnhold har vært levende lenge før. I norsk middelalder er festen avmerket på primstaven den femtende august. Selve dogmeerklæringen fant sted i 1950.

Den engelske konvertittforfatter Graham Green søkte å gi en forklaring på hvorfor dogmet ble møtt med så stor indignasjon i brede lag av den protestantiske verden. Folk flest, sier han, lever - ubevisst - i barnetroens forestillinger. Og der lokaliseres den kristne «himmel» et sted der oppe. Når de så etter dogmeerklæringen for første gang hører at Maria skulle være opptatt i himmelen, også med sitt legeme, da tegnes et billede i fantasien av en kvinne i blå kappe som flagrer oppover mot det høye. Forestillingen forekommer dem både barnslig og grotesk, og møtes med høylytte protester. - Himmelen kan ikke lokaliseres. Den befinner seg ikke på et fysisk, geografisk sted. Himmelen er en tilstand, hvor vi ikke lenger tror, men vet og ser Gud slik han i virkeligheten er. Så om Maria kan vi si at hun straks etter sin død ble transformert fra den jordiske tilstand til den himmelske med hele sin person - sjel og legeme. Det var vel det samme som skjedde med de to himmelfarne personer, Enok (1 Mos 5,24) og Elisja (2 Kong 2,11).

Men er ikke dette ensbetydende med å tillegge Maria egenskaper som kun tilkommer Jesus? Blir ikke her Marias oppstandelse likestillet med Jesu oppstandelse? Det er en avgrunn av forskjell! Jesus stod opp av graven og fór opp i himmelen ved egen guddommelige kraft. Maria ble - fordi hun er skapt og derfor i den henseende like svak som alle oss andre - tatt opp i himmelen ved Guds kraft.

Det som skjedde med Maria like etter hennes død, det skal jo også skje med oss alle på den ytterste dag. Vi bekjenner jo i vårt felles Credo troen på kjødets oppstandelse. Marias antisiperte oppstandelse representerer derfor et håpets tegn for oss alle. Hun gikk i forveien. Vi følger etter.

Når pave Pius XII proklamerte dette dogme like etter krigen, og nettopp da, har dette en pastoral forklaring: Totalitære ideologier som fascismen, nazismen og den fremstormende kommunismens dialektiske materialisme hadde redusert mennesket til et rasedyr eller blott og bar materie, og blitt årsak til at millioner av mennesker ble revet i filler under krigens barbari. Paven ville ved å dogmatisere Kirkens eldgamle tro lede oppmerksomheten på menneskets - sjelens og kroppens - uendelige verdi. Vi er skapt i Guds billede. Vi er transcendente vesener som er kalt til - sammen med Kristus - å tilbe Den Treenige Gud i all evighet.

VIII Mer om Bibelen og Maria

Mange ikke-katolikker mener i Bibelen å finne en viss skepsis hos Jesus overfor sin mor. Vi hører ham tale sin mor og fosterfar direkte imot når de etter mye leting finner ham igjen i tempelet - i dyp samtale med de lærde. Maria sier:«Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss?» Maria levde ennå ikke i åpenbaringens fylde som vi gjør i dag. Derfor har hun ennå ikke fattet de uendelige dybder i sønnens person - at han ikke bare var menneske, men også Gud, og derfor inderlig ett med sin himmelske far. Jesus måtte - allerede på dette tidspunkt i Marias liv - åpenbare noe av dette for henne. Han sier: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg måtte være der hvor min far er?»

Et lignende svar: Når Jesus sier til Maria under bryllupet i Kana: «De har ikke mer vin» så gir Jesus et svar som oversettes forskjellig. I Bibelselskapets reviderte utgave av 1978 gir Jesus sin mor et temmelig bryskt svar:«Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» I Jerusalem-bibelen - som jo også har et godt ord på seg - oversettes:«Hva vil du av meg, kvinne?» Uansett hvor mye vi søker å «uskyldiggjøre» svaret, så ligger det en viss distansesetting i det. Ingen jødisk gutt ville i samtale med sin mor titulere henne med «kvinne». Han ville si «mor» til henne. På samme måte som vi i dag ikke tiltaler vår mor med «De» (Les Joh 2,1-12.).

Den samme distansesetting overfor sin mor opprettholder Jesus tre ganger til. En begeistret kvinne i folkemassene utbryter:«Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet». Jesus svarer: «Lykkelig de som hører Guds ord og retter seg etter det». Igjen finner vi denne respektfulle distanse til hans kjødelige mor (Luk 11,27-28).

Det samme skjer når Jesu mor og hans brødre (-mye tyder på at det her dreier seg om fettere eller andre slektninger) stod utenfor det huset hvor han oppholdt seg. En sier til ham: «Din mor og dine brødre står utenfor og ber om å få tale med deg». Men Jesus svarte ham: «Hvem er min mor og hvem er mine brødre?» Og han viste med hånden hen på sine disipler og sa:«Dette er min mor og mine brødre. For den som gjør min himmelske fars vilje, den er min bror og min søster og min mor» (Matt 12,47-50).

I begge disse svarene kan vi selvfølgelig først og fremst inneslutte Maria. For ingen lyttet til Jesu ord og rettet seg etter dem mer lydhørt og gjorde den himmelske fars vilje mer intenst enn Maria. Og allikevel - vi føler en viss avstandtagen i disse ordene, som sikkert må ha såret Maria.

Den siste og mest drastiske distansesetting skjer under korset. Der står Maria og Johannes - den disippel Jesus elsket. En kunne forvente at Jesus sa ømme og trøstende ord til sin mor i denne forferdelige time, da hennes hjerte ble gjennomboret av smertens sverd (jfr. Luk 2,35). Isteden distanserer han seg for siste og avgjørende gang. Det er som han i egenskap av sønn trekker seg helt bort fra sin mor. Han sier til henne: «Kvinne, se der står din sønn». Det er Johannes han sikter til. Og til ham sier Jesus: «Der står din mor».

IX Maria - Kirkens mor

All denne distansering vi finner hos Jesus - fra han som tolvåring talte sine foreldre imot i tempelet, videre gjennom hans offentlige liv og frem til Golgata - all denne distansering var av pedagogisk, pastoral art. Han ville bevisstgjøre og forberede Maria på en ny og utvidet oppgave. Han ville at hun fra nå av skulle være mor for den Kirken som ved Jesu død fløt ut av hans åpne side under symbolene blod og vann. - Paulus kaller Kirken Jesu legeme, hvor Kristus er hodet og vi lemmene. Kirkefaderen Augustin sier at den hele Jesus ikke bare er hodet, men hodet og lemmene. Etter sin død og oppstandelse er ikke Maria lenger mor bare for hodet, men også for lemmene, altså for alle oss som tilhører Jesu Kristi Kirke på jord. Det var til denne uselviske oppgave - altså ikke bare å rette sin morskjærlighet til Jesus som historisk person, men også til alle hans brødre og søstre på jord - han ville oppdra sin mor ved å holde denne respektfulle avstand fra henne.

X Mariakulten i Guds folk

Vi ærer Maria

Den tyske, lutherske teolog Peter Asmussen innrømmer i en debatt om Maria at hennes ord i Magnificat - den lovsang hun fremførte da hun møtte sin slektning Elisabeth - må taes alvorlig. Her sier Maria:«Fra nå av skal alle slekter prise meg salig». Asmussen påpeker at det Maria her profeterer, ikke bare dreier seg om at hennes etterslekt vil si noen vakre ord til henne, men om en kult fra vår side. Det er vel bare i den katolske og ortodokse kirke vi lever opp til denne profetien og priser Maria salig i våre private bønner og i den liturgiske kult.

Men la det være helt klart - vi priser Maria salig, vi ærer henne, men vi tilber henne ikke. Eller for å være teologisk helt korrekt: Når vi ærer Maria, ærer vi Guds verk i henne - all den skjønnhet, alle de nådegaver han har øst ut over henne. Av seg selv er Maria intet, alt hun er, er hun av Gud. Det er mot en slik bakgrunn vi hopper i stolen når det hevdes fra visse protestanter at vi tilber Maria - som skulle hun være Gud. Å tilbe i teologisk forstand er å anerkjenne at vi er totalt avhengig av et annet vesen. Vi tilber Gud og ham alene, fordi han har skapt oss og holder oss i eksistens - oppholder oss - hvert sekund i vårt liv. Omtrent en milliard, tohundre millioner kristne ville befinne seg i den svarteste hedendom hvis de hevdet at Maria har skapt dem og oppholder dem. Kirkeledelsen advarer mot overdrivelser. Hvis en from bondekone i Spania står lengere foran en mariastatue enn et krusifiks er det en overdrivelse, men ikke heresi. Kjetterske vrangforestillinger om hvem Maria er, forekommer ytterst sjelden og blir straks slått ned på av Kirkens læreembete. Når temperamentsfulle sydlendinger - med større evne og trang til ytre manifestasjoner enn vi nøkterne nordboere - bærer den silkekledde, perlesmykkede madonna gjennom landsbyens gater, betyr ikke dette at de tilber henne, altså at de tror de er skapt og blir holdt i eksistens av henne. Men dette hevdes altså med den største frimodighet av enkelte lutherske misjonærer i katolske strøk av verden. Kanskje har de ikke fulgt med prosesjonen inn i kirken og overvært den alltid etterfølgende messen, hvor kun Jesus Kristus - den korsfestede og oppstandene - feires.

Det er et farlig vågestykke å bevege seg fra teologi til psykologi. Enkelte tror seg så psykologisk skarpskodde at de med sikkerhet kan slå fast at her dreier det seg om tilbedelse. Enn om de isteden gikk bort til en prosesjonsdeltager og spurte forsiktig: «Tror du at Maria har skapt og oppholder deg?»

Vi påkaller Maria

Kirken ærer Maria, fordi hun fikk så store nådegaver av Gud, men vi ber henne som vår himmelske mor også å gå i forbønn for oss syndere, nå og i vår dødstime. Det er ikke korrekt å si at vi ber til henne. Vi påkaller henne, vi ber henne gå i forbønn for oss hos sønnen sin. Det var det hun gjorde under bryllupet i Kana, vi tror at det gjør hun fortsatt. Katolikker tror at dette ikke bare gjelder Maria, men også Guds beste venner, helgenene. Ja, i virkeligheten kan alle som har nådd frem til sitt siste mål gå i forbønn for oss. Det dreier seg ikke om spiritisme. Vi har ikke direkte kontakt med de avdøde. All forbindelse skjer gjennom Gud. I ham blir de salige i himmelen klar over hva vi ber om. Ved Gud alene kan deres forbønn gå i oppfyllelse.

Vi har et skriftsted fra Det gamle testamentet som viser at jødene henvendte seg til sine avdøde og bad om deres forbønn. Vi finner det i Andre Makkabeerbok 15,12-14. Juda oppmuntrer sine menn med et syn han har hatt. Han så at den avdøde ypperstepresten Onias stå med utstrakte hender og be for hele det jødiske samfunn. En annen mann viste seg for Juda. Han var gråhåret og hadde en prektig skikkelse. Ypperstepresten Onias kunne fortelle at denne mannen var profeten Jeremia som «bærer frem mange bønner for folket og den hellige by». Makkabeerbøkene ble kastet ut av protestantenes bibel etter reformasjonen. Men selv om de ikke holder dem for inspirerte, må de bøye seg for den historiske kjensgjerning at jødene trodde på de helliges forbønn.

Kristus har aldri fordømt denne skikken. Katakombene i de første kristne århundre bærer vitnesbyrd om at denne skikken, å påkalle de avdøde, levde videre hos de første kristne like etter Mesterens død og oppstandelse. Inskripsjoner over matryrgraver og de såkalte grafitti (veggmalerier) bevitner at de første kristne i martyrkirken bad de avdøde slektninger og venner gå i forbønn for seg hos Gud.

De utledet vel denne sannhet også fra troen på de helliges samfunn, som spenner over himmel og jord. Et samfunn hvor det er lagt inn hermetiske skott mellom to halvdeler av samfunnet, ville stri mot selve definisjonen av et samfunn, som jo innebærer at samfunnsmedlemmene står i innbyrdes forbindelse med hverandre og dermed kan tjene hverandre. Tro mot samfunnets sanne vesen tror katolikker og ortodokse kristne at det går strømmer av forbindelse mellom den jordiske og himmelske del av de helliges samfunn. Vi ber for sjelene i purgatoriet (et bedre ord for skjærsilden). Vi ærer alle mennesker - og da fremfor alt Maria - som har nådd frem til sitt siste mål. Eller for å være teologisk helt korrekt. Vi ærer Guds verk i de hellige. De som tilhører den seirende kirke i himmelen og den lidende kirke i purgatoriet tjener oss med sin forbønn. Dette gjelder da også først og fremst himmeldronningen, Maria.

Men dette er da ikke nødvendig, sier protestantene. Vi kan da gå direkte til Gud. Er katolikkene så redd «den store sinte gud» at de ikke våger å gå direkte til ham? - I de aller fleste av våre bønner går vi direkte til en av de tre personer i Den Hellige Treenighet. Vi snakker mindre om Guds vrede i våre kirker enn det som, hvert fall tidligere, var vanlig i lutherske kirker. Så Guds vrede - som vel er et bibelsk, antropomorft uttrykk for Guds «fortærende kjærlighet» holder ikke katolikker borte fra direkte kontakt med ham, og er ikke årsak til at vi til sine tider går veien om de hellige. Nei, vi synes det er naturlig av og til å gå veien om venner og slektninger - enten de nå lever på jorden eller i himmelen. Protestanter ber jo også stadig vekk sine nærmeste om å gå i forbønn for seg. Ikke fordi de er livende redd Gud, men fordi de finner det trykt å vite at mennesker de holder av, går i forbønn for dem. Katolikker har den samme innstilling, kun med den forskjell at de tror de avdøde også kan be for dem. Våre personlige, direkte bønner til Gud «om» noe kan lett bli selviske. Når andre går i forbønn for oss - enten de nå befinner seg i himmelen eller på jorden - vil deres bønner lettere bli hørt av Gud, fordi de er renset for selviskhet. Det som hittil er sagt om de helliges forbønn for oss her på jorden gjelder også - ja først og fremst - for Maria. Jesus har alltid lyttet til sin mors bønn.

XI Maria i økumenikken

Jeg aner at alt det jeg hittil har sagt om katolsk Mariavyrdnad må ha virket noe overveldende på dere. Noe annet hadde jeg ikke ventet. Deres reaksjoner viser hvor langt det ennå er før vi oppnår kristen enhet.

Luther

Men også her skjer noe på den økumeniske front. Den siste debatt i Vårt Land om dette emne, blottla en viss forbauselse over at Luther langt på vei bekjente seg til Kirkens lære om Maria - også lenge etter reformasjonen.

Østtyske prester

Men også den lutherske Kirke i dag er i bevegelse på dette området. En gruppe lutherske prester fra tidligere Øst-Tyskland offentliggjorde for noen år siden en erklæring angående andakten til Guds Mor. De innrømmer åpent at Mariadyrkelsen stammer fra de første kristne tider, og sier i forbindelse med Mariaåpenbaringene i Lourdes og Fatima følgende: «Burde ikke disse fakta heller få oss til å føre Guds Mor tilbake til den evangeliske (les protestantiske) kirke? Er ikke alle disse fakta (åpenbaringene og de profetiske budskap Maria ga barna) et ugjendrivelig bevis for at Maria i dag er kalt til å spille en rolle med hensyn til vår frelse? Der er derfor en tvingende plikt for den lutherske Kirke, og for de andre kristne samfunn, å undersøke disse fakta og i all objektivitet å ta stilling til dem. Denne plikt veier desto tyngre ettersom Guds Mor aldri er blitt fjernet fra den kirke Luther reformerte, og hvorfra hun først ble bannlyst etter trettiårskrigen og i fritenkernes tid midt på 1700-tallet. Ved å kvele Mariadyrkelsen i de evangeliske hjerter har de drept den kristne fromhets blideste følelser». - De østtyske prestene avslutter sin erklæring slik:«I sitt Magnificat (Det er lovsangen Maria istemte da hun hilste på sin slektning Elisabeth) erklærer jomfru Maria at alle slekter skal prise henne salig inntil tidenes ende. Vi ser hvordan denne profeti nettopp i våre ulykkelige dager virkeliggjøres med mer kraft enn noensinne i den katolske Kirke. I den evangeliske Kirke er denne profeti glidd hen i en så komplett forglemmelse at vi neppe finner noen spor av den.»

Hans Asmussen

Den kjente tyske lutherske teolog Hans Asmussen skrev en bok i 1951 som vakte oppsikt i vide kretser. Den heter «Maria Guds Mor». Her beveger han seg i de samme tankebaner som de østtyske lutherske prester. Hans kommentar til Luk 1,48, hvor Maria sier:«Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig», er følgende: Å saligprise er et kultisk begrep. Regner altså Maria med at alle slekter vil vise henne en kultus? Alle slekter vil komme til å si mer om henne enn at hun var en god og troende kvinne. Det ville nemlig ikke innebære en saligprisning. - Og han trekker den slutning at det ikke er nok å synge med Maria. Bibelens ord pålegger oss at vi også må besynge Maria selv. Og han føyer til: «Den kjensgjerning at det er lenge siden hun døde, forandrer ingen ting ved dette, for Gud lever alle de døde».

Da Maria møtte Elisabeth ropte denne kvinnen med høy røst: «Velsignet er du blant kvinnene. Og velsignet er ditt livs frukt.» Som kommentar til dette sier Asmussen: «Hvis det ikke var menneskeforgudelse når Elisabeth besang den levende Maria, kan det heller ikke kalles menneskeforgudelse når vi besynger den Maria som nå ikke lenger er blant de levende» (s. 30-31). Lenger ut i boken skriver Asmussen.«Når Maria sier i sitt Manificat at alle mennesker skal prise henne salig, da betyr dette for oss protestanter et stadig og alvorlig spørsmål. Priser vi henne også salig? Eller tenkte Maria i det hele tatt ikke på protestanter da hun sang sitt Magnificat?» (s.52).

Som forklaring på hvorfor Mariavyrdnaden er forsvunnet fra den protestantiske Kirke, beveger Asmussen seg i de samme tankebaner som de østtyske prestene. En av årsakene til den mariafientlige holdning hos protestantiske teologer finner han i det spørsmål som alt dreide seg om på 1800-tallet: Er Jesus bare et alminnelig menneske, og ikke Guds sønn ? Den oppfatning at Jesus bare var et menneske, lever fortsatt under overflaten av den lutherske teologi, hevder Asmussen, selv om han innrømmer at de fleste lutherske teologer i dag innrømmer at Jesus Kristus er Guds sønn.

På den annen side mener Asmussen å kunne påvise at mens lutherske teologer på 1800-tallet tvilte på Jesu guddom, bekjenner de seg i dag til læren om at Jesus var Guds sønn. men nå tviler de på om han også var sant menneske.

I denne usikkerheten blant tyske, lutherske teologer om hvem Jesus egentlig var, finner Asmussen en av hovedårsakene til usikkerheten også overfor Marias person. Hvis Jesus bare er et menneske, da skiller Maria seg ikke ut fra andre mødre. Hvis Jesus derimot bare er Guds sønn, altså en guddommelig person, uten på samme tid å være sant menneske av kjøtt og blod som en av oss, da er Maria heller ikke en virkelig mor.

Hvis vi derimot holder fast på oldkirkens lære at Jesus er sann Gud og sant menneske, da må det teologiske søkelys også rettes mot Marias person. Da må lutheranere også ha interesse av å holde det mellomleddet fast i hånden som forbinder Jesus med menneskeheten, nemlig Maria. Og han konkluderer med at man ikke har Jesus Kristus uten Maria. Man kan ikke spørre etter Jesus Kristus uten å rette blikket mot hans mor.

Senere Maria-økumenikk

Fart i samtalene mellom konfesjonene fikk den pavelige encyklika Redemptoris Mater av Pave Johannes Paul II. Den kom ut 25. Mars 1987 Her inviterer Paven de protestantiske brødre til å ta del i en teologisk samtale om Maria. Kort før utgivelsen inviterte lutherske teologer paven til en lignende samtale.

Den tyske lutherske teolog Horst Gorski skriver i tidsskriftet Lebendiges Zeugnis mye positivt om rundskrivet. Han mener paven i økumenikkens ånd kommer sine protestantiske brødre i møte på en rekke felter.

Han roser det pavelige skriv for - på samme måte som konsildokumentet Kirken - å klargjøre at all mariaandakt er Kristussentret. (Etter konsilet i sekstiårene er det umulig å skrive en bok om Maria uten samtidig i alle henseender å skildre hennes forhold til Kristus). Slik vil mariavyrdnaden - fjernt fra å konkurrere med Jesu stilling som den ene mellommann - heller styrke troen på Jesus som den eneste forløser.

Gorski finner det positivt at rundskrivet ikke stiller Maria overfor Kirken, men skildrer henne som et lem på kirkelegemet. Han finner rundskrivet i samsvar med Luthers fordring at andakten til Maria ikke må forminske Kristi ære.

Det ser ut til at den største hindringen på vei til enighet om Marias stilling i Kirken gjelder hennes forbønn for oss i himmelen. Hvis man tror at sjelen etter døden ikke lever et bevisst liv, men hviler ubevisst i Gud inntil kjødets oppstandelsen på den ytterste dag, da ligger det i sakens natur at all påkallelse av Maria blir en selvmotsigelse.

Men også hva påkallelsen av Maria angår, er det kommet bevegelse i det økumeniske landskap. Den reformerte teologen Heinrich Ott godkjenner at Kirken har en hinsidig dimensjon, og medmenneskelighet - som har sine røtter i Guds- og nestekjærligheten - blir ikke avbrutt, men fortsetter ut over døden. Troen på denne blivende enhet med de i Kristus døde, gjør at han finner det meningsfullt «i Gud, for Gud, ved Gud å føre samtale med dem».

Med nådelæren som utgangspunkt kommer E. Wölfel frem til lignende resultater. Det gjør også Den internasjonale mariologiske kongress som ble holdt i Zaragoza i 1979. Den samme bevegelse fant sted på den IX. Internasjonale Mariologiske Kongress på Malta i 1983. Den ser i enheten mellom alle døpte lemmer på Kristi mystiske legeme et reelt grunnlag for teologisk å rettferdiggjøre Marias og de helliges forbønn.

XII Maria-forbilder

Et spørsmål som kun delvist tangerer teologien, er det forbillede Maria representerer for oss. Det er skrevet vakre bøker om kunstneriske fremstillinger av Maria og utviklingen av den marianske kunst. Vi har billeder hvor hun fremstilles alene, langt flere der hun sitter som mor med Jesusbarnet i fanget eller på armen. Dette billedet svarer vel også best til de troendes forbillede opp gjennom tidene. Hun er idealet på en god mor, som alle mødre kan strekke seg etter. Hun er samtidig den rene jomfru som alle, som velger å leve sølibatært, kan ta som sitt forbillede.

I feministiske kretser har man gått sterkt ut mot dette Mariabilledet. Hun skal være blitt formet av mannens ønsker om hvordan kvinnen skal være. Maria trer frem som den lydige, ydmyke, tjenestevillige, mannen underdanige kvinne. Kritikerne står for et langt tøffere ideal: Hun var kvinnen som egenhendig vandret over Judeas fjeller for å hjelpe sin slektning Elisabeth. Det er storslagen styrke i hennes Magnificat: «Storverk øvde han med sine armers kraft, han spredte dem som huset hovmots tanker. Stormenn støtte han fra tronen, og han opphøyet de ringe». Det er ingen nikkedukke av en kvinne som tar så kraftfulle ord i sin munn. - De samme kritikere peker på at det er Maria som er forgrunnsfiguren i juletablået. Det er hun som presenterer barnet for gjeterne og de vise menn fra Østerland. - Og de få ganger Den Hellige Skrift streifer inn på familielivet til Jesus, Maria og Josef, er det Maria som trer frem for offentligheten. Om Josef hører vi svært lite. Var han en «myk» mann?

Andre feministiske retninger ser i Maria «den store moder», noe beslektet med tidligere religioners forestilling om jorden som det feminine prinsipp, og himmelen som det maskuline. Mannsverdenen skal ha tilegnet Gud kun maskuline egenskaper. Men Bibelen fremstiller Gud også med kvinnelige trekk. Vi hører ord som disse:«Hennes (Israels) barn skal bæres på armen og vugges på fanget. Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere» (Jes 66,12-13), eller: «Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger» (5 Mos 32,11), og flere andre skriftsteder. Det er her Maria som den personifiserte mor rykker inn i billedet. Hun representerer Guds feminine trekk og kanaliserer Guds moderlige omsorg til sine barn.

Det vil nå føre forlangt å skildre hvordan Maria i folkefromheten alltid står på de fattiges og undertryktes side, hvordan hun stiller seg i spissen for frigjørings-bevegelser mot undertrykkerne, osv. - Enhver får skape seg et Maria-billede som blir meningsfullt i hans/hennes livssituasjon. Men felles for alle Maria-imager bør være synet av en kvinne som av seg selv er intet, men som Gud har overøst med nådegaver, en kvinne hvis sinn er totalt oppslukt av Gud, en kvinne som kun har ett mål med sitt liv: å stake ut veien til Jesus og føre alle mennesker til ham.