Kristne og buddhister: Sammen i håpet

Kjære buddhistiske venner,

1. I anledning Vesakh, som feires til minne om viktige begivenheter i Buddhas liv, ønsker jeg, som president i Det pavelige råd for interreligiøs dialog, å overbringe dere gode ønsker på vegne av katolikker verden over.
2. Den pågående dialogen mellom buddhister og kristne preges av en felles innsats for å møtes i religiøs erfaring og opplevelse. Dette gleder meg. Både buddhismen og kristendommen understreker den "kontemplative dimensjon" i religionsutøvelsen. Siden 1979 " har buddhister og kristne kommet sammen gjennom "Intermonastisk åndelig utveksling" og "Det monastiske gjestfrihetsprogrammet. Dette er mennesker som har omfavnet det kontemplative liv gjennom sine respektive monastiske disipliner, og deres engasjement gjør en dyptpløyende dialog mulig. Denne innsatsen er virkelig rosverdig.
3. Kilden for vår dialog er håpet om nytt liv, selv om vår forståelse av dette nye livet er forskjellig. For oss kristne finnes det nye livet i Jesus Kristus. Jesus viste oss veien når han sa: "Jeg er veien, sannheten og livet" (Johannes 14, 6). Han lærte oss ikke bare at vi ikke skal ta hevn, men bekjempe det onde med det gode. Han sa: "Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot dem som gjør ondt mot dere. On noen slår deg på det høyre kinn, så vend også det andre til (Matteus 5, 38-39). Dette får meg til å tenke på den ærverdige Maha Ghosanandas gjengivelse av ett av Buddhas ord: "Når noen gjør oss ondt, må vi legge alt sinne bak oss og si: Min sjel skal ikke forstyrres. Ikke ett aggressivt ord skal unnslippe mine lepper; Jeg vil forbli mild og vennlig, med kjærlige tanker og ingen skjult ondskap."
4. Håpet redder oss fra motløsheten. Vi blir i stand til å starte på nytt ved å se mange "håpets tegn" rundt oss: den voksende solidariteten blant mennesker i vår tid ? særlig overfor de fattige og utstøtte, ønsket om fred og rettferdighet, frivillig hjelpearbeid, gjenoppdagelsen av lengselen etter det transendente, en bevissthet om den menneskelige verdighet og de rettighetene som følger av den, interessen for miljøet osv. Her ønsker jeg å nevne et særskilt håpets tegn som pave Johannes Paul har understreket, nemlig den interreligiøse dialogen.
5. Mennesker som har et håp er samtidig også realister som ikke lukker øynene for virkeligheten med alle dens positive og negative aspekter. Vi kan ikke lukke øynene for de dramatiske krisene i vår verden: kriger landene imellom, borgerkriger, alle former for terrorisme, urettferdighet som stadig gjør kløften mellom fattige og rike større, sult, boligmangel, arbeidsløshet ? særlig blant de unge, globalisering uten solidaritet, utenlandsgjeldens tunge byrde, narkotikaproblemer, umoral og abort. Listen kunne vært lenger. Uansett må håpets lys være tent og skinne på veien mot en bedre fremtid.
6. Vi kristne og buddhister, på våre respektive åndelige veier, kan arbeide sammen for å gi menneskeheten håp. Men først må vi akseptere hverandres ulikheter og vise gjensidig respekt og sann kjærlighet. Dette vil gjøre oss mer troverdige, og vi vil bli enda et håpets tegn for menneskeheten, i tillegg til de som allerede finnes.
7. Det er i denne ånd at jeg enda en gang gir dere mine beste ønsker for Vesakh-festen, kjære buddhistiske venner.

Kardinal Francis Arinze
President i det pavelige råd
for interreligiøs dialog