Med Det annet Vatikankonsil (1962-65) startet Den katolske kirke en ny vei mot kristen enhet. Dette gikk hånd i hånd med en indre fordypning og en fornyet besinnelse på troens kilder. Mye er skjedd siden, og det er umulig å gi noe resymé her, derfor skal vi heller se litt på noen aspekter i katolsk tenkning om økumenikk.
Den indre enhet i Gud
I 1995 sendte paven ut et brev om økumenikk, Ut Unum Sint, som både bygger videre på arbeidet fra Det annet Vatikankonsil (Unitatis Redintegratio 1964), og forespeiler årtusenskiftet med dets sterke visjoner om en ny samlet kristenhet. Utgangspunktet i brevet er Jesu bønn om enhet: "Jeg ber om at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg." (Joh. 17, 21). Bønnen viser oss meningen med og målet for alt økumenisk arbeid: Den indre enheten i Gud, det indre kjærlighetsforholdet mellom Faderen og Sønnen. Gjennom Jesus er vi invitert inn i dette forholdet, og kristen enhet blir noe langt mer enn sosial forbrødring eller en samling av mennesker med felles visjoner, det er en mystisk enhet i den Hellige Ånd.
Åndelig økumenikk
Enhetens mål er Guds indre liv, som Gud ønsker at vi alle skal ta del i. Derfor er ikke økumenikk en slags appendiks til Kirkens tradisjonelle aktiviteter, men noe som gjennomtrenger alt Kirken gjør. Vi kan bare nærme oss enhetens mål ved å omvende oss selv og la Guds Ånd virke i oss. Både Vatikankonsilet og Ut Unum Sint vektlegger over alt annet denne indre omvendelsen, sammen med bønn, som forutsetning for sann økumenikk. Jo dypere fellesskap vi har med Gud, desto inderligere fellesskap har vi med andre kristne.
Enheten finnes i Gud, men den er ikke synlig i Hans Kirke slik Han ønsker det. Splittelsene holdes vedlike vel så mye av gamle fordommer og sår som av teologiske uenigheter. Dette faktum minner oss om at vi ikke greier å bygge noen enhet av oss selv, men at alt avhenger av Gud og at vi på ny må overgi oss til Ham. Vi må erkjenne kristnes synder både i fortid og nåtid. Også om vi ikke har et personlig ansvar er vi bundet sammen i Kristi mystiske legeme, og bærer fortiden med oss. Paven tok konsekvensen av dette når han ved innledningen til jubelårets (år 2000) faste i Peterskirken bekjente kristnes feil og synder gjennom en 2000 år lang historie. Også på sine reiser blant annet til Hellas og Ukraina (våren 2001) startet han allerede på flyplassen med å be om tilgivelse for all urett som er begått av katolikker gjennom historien.
Økumenisk dialog
Mennesket er skapt for å gi seg selv til hverandre og til Gud. Dialog er derfor et skritt på veien til denne menneskelige selvrealisering og innebærer mer enn utveksling av meninger og ideer. I dialogen står menneskets søken og kjærlighet til sannheten sentralt, vi skal hjelpe hverandre å finne sannheten, å finne Gud. Mennesket kan bare søke Gud i frihet, derfor har Kirken en grunnleggende respekt for enkeltmenneskets samvittighet. Den åndelige basis og forutsetning for en økumenisk dialog er nettopp samvittighetsgranskningen. Ut Unum Sint sier at et av de første steg i den økumeniske dialog er å bringe partene inn i denne indre åndelige sfære hvor Kristus, ved den Hellige Ånd, leder alle til å granske seg selv foran Faderen og spørre seg selv om de har vært trofaste mot hans plan for Kirken.
Kristus tok også synden mot enheten på seg da han døde på korset. Selv etter alle de synder som er begått gjennom historien, er det derfor mulig å oppnå kristen enhet, forutsatt at vi ydmykt innrømmer vår synd og vårt behov for omvendelse. I Vatikankonsilets dokument om økumenikk blir økumenisk dialog til en omvendelsens dialog, og dermed til en frelsens dialog. Dialogen er således ikke først og fremst en horisontal dialog, med møter og utveksling mellom mennesker, men en vertikal dialog. Det er en overgivelse til Ham som selv er vår forsoning og den eneste som, ved den Hellige Ånd, kan lede oss til Sannheten slik han har lovet, og virkeliggjøre enheten.
Kirken og kirkene
Kirken er et sakrament, gitt til verden som et tegn og et redskap for alle menneskers enhet med Gud. Derfor er ikke Kirken lukket inne i seg selv, men er i sitt vesen alltid åpen for misjon og økumenisk streben mot enhet. Etter annet Vatikankonsil har katolske kristne blitt mer bevisst at den Hellige Ånd også bruker andre kirkesamfunn for å frembringe nådens liv. Samtidig sier konsildokumentene at Kristus skjenket Kirkens enhet og den nye pakts rikdommer til apostelkollegiet med Peter som leder, og at denne enheten og fylden finnes i den Katolske Kirke med Peters etterfølger og biskopene i kommunion med ham. Denne Kirken er den universelle hjelp til frelse, og her finnes fylden av Guds gaver. Visst finnes det elementer av denne fylden, av hellighet og sannhet, også utenfor Kirkens struktur. Disse elementene er gaver som også tilhører Kristi Kirke, og som derfor har en indre dynamikk som drar mot full enhet. Vi tror altså at det i den Hellige Ånd allerede finnes en ufullstendig enhet mellom alle kristne, og økumenikken retter seg mot å la denne vokse mot full enhet i sannhet og kjærlighet. Økumenisk samarbeid må derfor aldri bli et mål i seg selv, det vil tilsløre det virkelige formål som er en fullt synlig enhet. Interkommunion, (gjensidig avtale om åpent nattverdbord) er heller ikke det riktige svar. Den fulle enhet i troen er betingelsen for å ta del i eukaristien som er enhetens sakrament.
I Ut Unum Sint forklarer paven hvorfor han som pave har et spesielt ansvar for enheten i Kristi Kirke. Petersembedet og biskopene i kommunion med det, er etablert av Kristus som et varig og synlig prinsipp og fundament for enheten. Dette er ikke en autoritet grunnlagt på makt og styrke, men grunnlagt på Peters svik og Kristi tilgivelse, på avmakt og svakhet overgitt til Gud. Paven skal være et tegn på Kristi nåde, og være Servus Servorum Dei, Guds tjeneres tjener. Kirkenes enhet med Kirken i Roma og med Peters etterfølger er nødvendig for full og synlig enhet. Samtidig er dette et av de vanskeligste feltene på veien mot enhet, også fordi paveembedet gjennom historien har brukt makt i stedet for avmakt. Pavens bønn om tilgivelse gjelder også her.
Økumenikk er ikke bare et indrekirkelig anliggende, men henger sammen med Guds frelsesplan for hele verden. Splittelsen mellom de kristne er en synd som forhindrer Gud å fullføre sin plan om å samle alle mennesker i Kristus. Hva betyr dette i hverdagen? At vi alltid har et kall til å omvende oss til Guds kjærlighet og hans plan for sitt folk. At vi skal elske Kristus som bor i den andre enten hun tilhører vår kirke eller ikke. At denne kjærligheten kan finne sitt kilde i Gud og vende tilbake til Ham i felles bønn. Selv om det teologiske arbeidet foregår "på høyt plan" mellom kirkene, er den felles bønn, slik Vatikankonsilet definerer det, sjelen i hele den økumeniske bevegelse.