I løpet av høsten 2006 har det blitt skrevet mange avisartikler med forsøk på å analysere pave Bendikt XVIs forelesning ved universitetet i Regensburg. Han har tidligere vært universitetslærer i teologi ved dette universitetet i en årrekke. For ordens skyld bør det nevnes at temaet for forelesninen var "Faith. Reason and the University: Memories and Reflections" og ble holdt tirsdag 12. september 2006. Det bør også nevnes at paven er å regne som en av vestens store intellektuelle, og han har skrevet flere bøker over teologiske og filosofiske temaer.
I sin forelesning berørte han også vold i religionenes navn, noe som Den katolske kirke tar sterkt avstand fra. For å illustrere sin avstandstagende, brukte han det nå så berømte sitatet fra den bysantiske keiser Manuel II Palaiologos (1350-1425) og henviste til en meget lærd bok av professor Theodore Khoury som ble utgitt på fransk i 1966: "Show me just what Muhammad brought that was new and you will only find evil and inhuman things such as his command to spread the faith with the sword." Så går paven videre og sier hvorfor misjonering med makt er ufornuftig: "Spreading the faith by force is unreasonable. It is contrary to the nature of God and to nature of the soul."
For å forstå keiser Manuel II Palaiologus, må man ha konteksten til disse utsagnene.
Han levde i en tid hvor Konstantinopel, hovedstaden i det tidligere så mektige bysantiske rike, var beleiret av osman-tyrkere. I praksis var han ikke noe annet enn en vasall til den tyrkiske sultanen. Han reiste også rundt i Vest-Europa i årene 1399-1403 for å be om hjelp mot beleiringen - men det fikk han ikke. Han hadde en stor interesse for litteratur og etterlot seg en litterær produksjon med blandet innhold. Den viktigste kategorien i hans produksjon er hans brev som er skrevet i en tung retorisk stil som var typisk for bystaniske brevskrivere. Det er her vi finner hans dialog med en lærd persisk muslim - trolig skrevet i 1391.
Pavens bruk av dette sitatet har avstedkommet mange tolkninger, som nevnt innledningsvis. Klassekampen har trykket mange artikkler av den amerikanske sosiologen Immanuel Wallenstein, som har gjort pavens sitering av keiseren til et tema i sine kommentarer. Hans teori går blant annet ut på at dette er et ledd i pavens eurosentrisme. Han skriver: "Tanken er at Europa er blitt sterkt sekularisert - hvilket er helt riktig - og at det derfor er nødvendig å rekristne Europa. Dette er essensen i pave Benedikts strategi." For paven er muslimenes inntreden i Europa noe som truer hans strategi" (Klassekampen 30. desember 2006).
Å påstå at muslimenes tilstedeværelse i Europa (det har de for øvrig vært i mange hundre år) er en trussel mot pavens nyevangelisering av Europa, er fullstendig meningsløs og viser at Wallenstein har liten kunnskap om paven og hva Den katolske kirke står for. Uttaler man seg ut fra en slik forståelseshorisont, må nødvendigvis ens tolkninger bli deretter. Paven har ganske riktig problematisert både sekulariseringen i Europa og relativismen i forhold til sannhetsbegrepet. Men for å forstå pavens bruk av keiserens uttalelser, må man ha kunnskaper om Den katolske kirkes arbeide og bestrebelse for å få slutt på all krig, vold og terror, da det strider mot Guds vilje og Kirkens menneskesyn.
Paven har i utgangspunktet ikke noe å beklage. Han holdt en glitrende forelesning om forholdet mellom tro og fornuft, der han satte søkelyset på Vestens forsøk på å sortere ut disse to størrelsene i forhold til hverandre. Han poengterer at fornuftsstridige handlinger er imot Guds vesen. Irrasjonelle handlinger som vold, terror og krig kan ikke legetimeres ved bruk av Guds navn. Å forsøke og redusere disse uttaleser til et angrep på islam, er en grov forenkling av pavens utsagn. Pavens hovedanliggende var et oppgjør med Vestens fornuftsbegrep - ikke med islam. De påfølgende voldelige reaksjoner etter dette understreker bare viktigheten og aktualiteten i pavens anliggende.
Flere kommentatorer sammenligner pave Bendiktus XVI med pave Johannes Paulus II og synes å mene at denne pavens agerende er et tilbakeskritt i forhold til religionsdialogen.
Til dette er å si at de følger den samme religionsdialogiske linje som startet med Det Andre Vatikankonsils dokument (1960-65) Nostra Aetate, om forholdet til andre religioner. Det vil si at dette dokumentet la det teoretiske verdigrunnlaget for å drive religionsdialog. Det var med dette som grunnlag at pave Johannes Paul II innkalte til flere internasjonale religionsdialogmøter i Assisi - som er den hellige Frans sin by. Første religionsdialogmøte var i 1986, ble organisert av kardinal Roger Etchegaray og må betegnes for banebrytende i sin tid. Dermed lå veien åpen for det neste dialogmøtet i 2002, der det blant annet ble holdt en bønnedag for fred den 24. januar 2002. Til dette møtet, som varte over flere dager, var det invitert representanter for allverdens religioner som jødedom, islam, ulike grener av buddhismen, sikhismen, hinduismen, janismen, shintohismen, zoroastrianismen og tradisjonelle afrikanske religioner. Fra De ortodokse kirker var det tilstede 12 patriarker, foruten fra lutherske kirker og andre frikirker. Det ble også tatt hensyn til de ulike religionene på en særlig måte ved at krusifikser og andre kristne symboler ble skjult eller fjernet fra veggene i de ulike rommene i fransiskanernes moderkloster, hvor de som tilhørte andre religioner skulle oppholde seg. Tilsted var også katolske biskoper i land som var i krig eller herjet av vold og terrorisme - Algeri, Angola, Burundi, Colombia, Filippinene, Indonesia, Nigeria, Pakistan, Sudan osv.
Fra dette møtet utgikk det et kommunike på 10 punkter, hvor det sterkt poengteres at man tar avstand fra bruk av Guds navn til å legitimere vold, terror og krig. Pave Johannes Paul II sendte et brev kalt "Assisi Decalogue for Peace" til statsledere i alle verdens land. "Decalogue" ble proklamert på sluttmøtet til det største religionsmøtet noensinne i historien. Begynnelsen av skrivet lyder som så: "That violence and terrorism are incompatible with the authentic Spirit of religion..."
Pave Johannes Paul II var på et gitt tidspunkt faktisk nesten den eneste kritiske røsten i Vesten som var mot Bush og krigen i Irak. Pave Benedikt XVI har ved flere anledninger poengtert viktigheten av dialog mellom religioner og kulturer og har med sine utnevnelser og disponeringer vist det i handlinger - som da han overflyttet erkebiskop Michael Fritzgerald, som har vært mangeårig leder av Det pavelige råd for interreligiøs dialog, til posten som pavelig ambassadør til de Arabiske land med bosted i Kairo. I denne forbindelse kan nevnes at pave Benedikt XVI arrangerte en bønnedag for fred i Midt-Østen søndag den 23. juli 2006, der han selv ledet bønnen for en rettferdig og varig fred i Midt-Østen. Han la til grunn noen premisser for dette arbeidet: "Libanesernes rett til å få sitt lands integritet og suverenitet respektert, israelernes rett til å leve fredlig i sitt land og palestinernes rett til å ha frihet og suverinitet i sitt hjemland." Den 4. september 2006 sendte han et brev til biskop Domenico Sorentino i Assisi bispedømme, i anledningen av at det er 20 år siden det første Assisi-møtet ble holdt, der han priste "the Spirit of Assisi" og omtalte pave Johannes Paul II som en profetisk Guds tjener på grunn av dette initativet, som forlengst inngår i verdenshistorien som det viktigste religionsdialogmøtet noensinne.
På verdensungdomsdagen i Køln 2005 ga paven klart uttrykk for at interreligøs og interkulturell dialog er kommet for å bli og ikke kan reduseres til noe som man kan velge bort - det vil si at dette vil være et meget høyt prioritert arbeidsområde for Vatikanet og katolikker verden over. Han har også skiftet ut Opus Dei-representanten Navarro-Valls med jesuittpater Lombardi som sin pressetalsmann. Jesuittene har som sine prioriterte arbeidsområder interreligiøs dialog, arbeid for rettferdighet og fred samt arbeid med flykninger og innvandrere.
Alle disse utnevninger og uttalelser gir signaler om at denne paven ytterligere vil "oppgradere" arbeidet med dialogen mellom religioner og kulturer, og vi kommer til å merke det ganske meget i tiden fremover. Som et ledd i dette arbeidet vil han fokusere sterkere på etterlevelsen av menneskerettighetene og brudd på religionsfriheten. Dette ser vi allerede nå, da pave Benedikt XVI synes og ha en noe "tøffere" linje ovenfor islam angående brudd på menneskerettighetene enn pave Johannes Paulus II.
Det er heller ingen grunn til og tro at paven i diplomatisk stillhet vil la det passere at kristne og andre religiøse grupper i islamske stater og i andre stater som India blir forfulgt på grunn av sin tro. Han har allerede stilt kravet om at islamske stater skal kunne garantere kristne og andre religiøse minoriteter de friheter og rettigheter muslimer mottar i Vesten. Nylig ble tre kristne henrettet i Indonesia på tross av omfattende protester fra Vatikanet. Under sitt besøk i Tyrkia tok også paven opp landets forhold til paragrafen om religionsfrihet i FNs menneskerettighetserklæring. Pave Johannes Paul II la så stor vekt på religionsfriheten at han omtalte den som "menneskerettighetenes hjerte".
Paven har ved senere anledninger beklaget de voldelige reaksjoner som kom på bakgrunn av hans forelesning, og han bekrefter samtidig et genuint ønske om en ærlig og seriøs dialog med islam og andre religioner, noe som igjen betyr at man i full gjensidighet kan ta opp det den ene part opplever som problematisk og vanskelig i den andre religionen. Dialog betyr å skape en møteplass for utvekslig av synspunkter, ideer og tanker i gjensidig respekt og tillit.
Til slutt: La oss håpe at vi som søstre og brødre på denne jord kan leve sammen i gjensidig respekt og forståelse for hverandres tro og livssyn. Og at vi ansikt til ansikt i kjærlighet kan bygge en bedre verden for oss og våre barn.