– Sølibatet er ikke en flukt, men en utfordring

Av sr. Anne Bente Hadland OP. Først trykt i St. Olav nr. 4/2013

Vi har intervjuet to erfarne novisemestere om utfordringer for unge som søker seg til det monastiske liv, i sær hva det affektive liv, sølibatet og kyskheten angår.

Dom Bernardo Bonowitz omgitt av deltagerne på
sommerens seminar ved Tautra Mariakloster.

I sommer avholdt monialene i Norden et seminar på Tautra Mariakloster om åndelig veiledning og formasjon, dvs. ”opplæring”, i klosterliv. Målgruppen var novisemestere i kontemplative klostre i Norden. I tillegg var også trappistnonner fra Irland, Tyskland og USA til stede. Foruten St. Olavs utsendte. 

Innleder var Dom Bernardo Bonowitz OCSO. Dom Bernardo har tilbragt til sammen 40 år i kloster, flere av dem som novisemester. Han er av jødisk herkomst, født og oppvokst i New York, og lot seg døpe som 18-åring. I en alder av 24 inntrådte han hos jesuittene og ble presteviet der, men søkte etter ni år om å bli opptatt som munk hos trappistene i Spencer, USA. Etter flere år som novisemester er han nå abbed i trappistklosteret Novo Mundo i Brasil. 

Dom Bernardo, i forbindelse med Verdensungdomsdagene i Rio leste vi i norske aviser at Den katolske kirkes tilbakegang i Sør-Amerika skyldes overgrepsskandaler, og ikke sjelden er det sølibatet som får skylden, hva sier du til det?

– Sølibatet skaper ikke overgripere, det er helt klart, også statistisk. Men når det er sagt, tror jeg nok at mennesker som sliter med tendenser som er eller har vært sosialt uaksepterte, kan finne på å søke seg til sølibatære livsformer, simpelthen for å unngå sosialt press. Det kan være ubevisst.  Både skamfølelse og håpet om ikke å leve ut det de sliter med kan være del av dette. Men som sagt, det er ikke klosterlivet eller sølibatet som frembringer det. 

Men hva gjør et menneske til overgriper?

– Rent generelt vil jeg si at vi mennesker i en presset situasjon kan få oss til å gjøre nær sagt hva som helst. Jeg husker reaksjonen til en novise da jeg sa at vi alle var i stand til å begå mord. Han nektet for det – han ville aldri kunne øve fysisk vold mot et annet menneske, sa han. Jeg insisterte, han nektet. Senere kom det frem at han kom fra en voldelig familie og var livredd for selv å komme i relasjoner som kunne provosere frem uønskede og farlige reaksjoner. Men når det gjelder prester og seksuelle overgrep, tror jeg at overgriperen ofte lever to parallelle liv, og da i psykologisk forstand, ikke først og fremst moralsk. Han kan være en overbevisende prest, som tror på sakramentene, samtidig som han altså lever et annet liv, et liv som er veldig sterkt og ikke integrert i det andre. 

– For et par år siden leste jeg en artikkel av tysk psykiater i The Tablet. Han hevder at menneskets seksuelle preferanser blir fastlagt i ung alder, og at de fleste i ungdomsårene blir klar over sine disposisjoner. Men som moralsk handlende mennesker er vi også i stand til å ta et valg om ikke å leve det ut.–

Du har erfaring med klosterliv og noviser i USA og Brasil, og du har også tatt imot noviser fra Angola. Hva vil du si er en hovedutfordring når det gjelder nettopp sølibatet? 

– Jeg må si jeg er gledelig overrasket over hvor seriøst de unge brasilianske brødrene jobber med å leve kyskheten og ikke leve i kompromisser. De kommer fra en kultur hvor porno og overfladisk sex dominerer. De afrikanske brødrene kommer fra en kultur hvor det å ha barn er det ypperste tegnet på deres maskulinitet. Så utfordringene er forskjellige. Jeg forlot USA før internett ble et fenomen. Problemet med internett er tilgangen på pornografi. Det er meget skadelig. Det banaliserer og av-personaliserer seksualiteten – fokuserer kun på nytelse og egen tilfredsstillelse. Det er sterkt fremme i ungdomskulturen med den følge at den viktigste referansen i ungdommens liv er dem selv, deres egne følelser og behov. Det å søke nytelse er en sterk drivkraft. Bildet er langt fra entydig, men jeg ser at det å gi seg selv helt og fullt kan være et problem for mange. 

– Utfordringen er å formidle at de kommer til klosteret for å gi en dobbel gave, så å si: gi seg selv til Kristus og til fellesskapet. De kommer til klostrene for å søke Gud etter å ha vært berørt av ham på en særlig måte, men så kan det virke som om de setter en grense for hvor meget Gud kan kreve av dem. De ser seg selv som større enn det kall de har mottatt. Det og denne manglende evnen til å gi seg selv helt og fullt, bekymrer meg.

Hva skal til for å leve et lykkelig liv i sølibat?

– Sølibatet er del av den totale hengivelsen til Gud, etterfølgelsen av Kristus. Det er ikke først og fremst av disiplinær art, det er å ta Jesu liv som modell for sitt eget og søke en personlig forening med ham. Den cisterciensiske tradisjon som jeg står i, lærer oss at denne etterfølgelsen er uten grenser, at vi vokser i en stadig større nærhet. Det å velge et liv i sølibat og kyskhet er et positivt valg om å leve i forening med, i enhet med Kristus. Enhver personlig relasjon til et annet menneske har dette unike og uerstattelige over seg. Det er min erfaring at denne foreningen er grunnleggende for å leve et fruktbart liv i sølibat og kyskhet. Dette livet har en mystisk dimensjon, om du vil.

– Det å leve kyskheten er en læringsprosess. Det kan ta år før man konfronteres med konsekvensene av det valget man har tatt. Det er et spørsmål om modenhet, og livet igjennom oppdras vi i vår egen affektivitet, våre egne følelser. 

– Skal man leve sølibatet og kyskheten på en sunn og avbalansert måte, krever det at man fullt ut er del av fellesskapet, tar del i livet der – deler gleder og sorger, viser omsorg for andre og selv mottar omsorg. For meg er mitt klosterfellesskap min familie, og det i vel så stor grad som min biologiske familie. Dernest må vi oppmuntre våre medlemmer til å være åpne for veiledning.  Det er ingen skam å søke hjelp. Tvert imot, det er viktig å kunne vise følelser, ikke være redd for dem, heller ikke være redd for å vise dem i fellesskapet. 

– Det personlige møtet med Kristus, erfaringen av å leve et liv som foregriper Guds rike, og gleden ved å leve det, er fundamentalt i et klosterliv og avgjørende for et lykkelig liv som munk eller nonne, ordensbror eller –søster. Dette livet gir stor glede – på grunn av Gud, felleskapet og Kirken. Hvis det ikke gjør det, bør man tenke over hvorvidt man har havnet riktig. Gud har ingen ære av et frustrert ordensliv.

Sr. Anne-Lise Strøm OP i Lunden kloster har vært priorinne og novisemester i bortimot 40 år. Hun gikk i kloster i 1961, 21 år gammel.

Hvis du skulle peke på noen utfordringer i forbindelse med å formidle det som har med sølibatet og kyskheten å gjøre, hva ville du da trekke frem?

– Vi lever i et veldig sexfokusert samfunn med vekt på seksuelle opplevelser – hvor blir det av kjærligheten, spør jeg. Er sølibatet et uttrykk for kjærlighet eller frigiditet? I Matteusevangeliet 19,10ff. hører vi Jesu ord når han sier at noen er evnukker fordi de er født slik, men noen er det for himlenes rikes skyld. Vi velger sølibatet av kjærlighet til Kristus. Kjernen i sølibatet er å gi sitt liv til Kristus, elske ham med alt man er og har.

– Det er vanskelig, det er snakk om en prosess, vi vokser i kjærlighet.

Hva er forutsetningen for å kunne leve livet i sølibat?

– Det krever at man har kall og et normalt, stabilt følelsesliv. Det er viktig at de som melder seg til klosterlivet, vet litt om hvem de er, hvordan de fungerer følelsesmessig, har et avklart forhold til sine foreldre, kjenner sine grenser. Det er viktig for å være åpne for å kunne vokse i Kristi kjærlighet.

– Sølibatet betyr at man ikke har noe forhold eller vennskap som er eksklusive og går på tvers av kjærligheten til Kristus og forholdene i fellesskapet. I den grad et vennskap blir eksklusivt og lukker oss for andre, er det negativt og bryter med det vi har lovet. 

– Kyskheten har ikke bare med seksuelt avhold å gjøre, men med hjertets frihet og renhet, og det betyr å løsrive seg fra veldig mye: fra familien, for eksempel – vi har jo ikke noe normalt familieliv. Vi trenger hjelp for å vokse i den friheten og åndeligheten som gjør at de løftene vi avlegger bærer gjennom livet. Det er en fundamental frihet det er snakk om, 

– Kyskheten er på hjertets nivå, vil jeg si. Som i Det gamle testamente, hvor vi leser at vi ikke skal begjære noe som tilhører vår neste. Vi skal ikke begjære, hige etter, mennesker, ting, stillinger – det er her det ligger. 

Så når man inntrer i et kloster legger man ambisjonene og karriereplanene på hyllen?

– Ja, så avgjort! Vi skal følge Kristus, ta opp vårt kors og bære det fordi Gud kaller oss til det – ble det veldig fromt?

Nei da, bare fortsett …

– Kyskheten hører også hjemme i ekteskapet, man vier seg til ett menneske og bare det. Det er uhyre viktig i et parforhold. Du har valgt én og ingen annen, og skal du heller ikke se etter andre – men ingenting av dette utelukker kjærlighet til andre.

– Alt resymeres i ordet kjærlighet. Det er vel Jung som sier at den dypeste lengselen i mennesket er etter Gud. De erotiske kreftene kanaliserer en dyp lengsel etter Gud og forsterker denne lengselen. Det er den dypeste drivkraften i mennesket. Menneskets dypeste behov kan bare tilfredsstilles av Gud – i Jesus Kristus.

Hvilke forutsetninger for å leve dette har de som melder seg til klostrene i dag?

– Først vil jeg si at sølibatet ikke er en flukt fra verden, som klosterlivet heller ikke kan være det – det egner seg dårlig … Man kommer til klosteret for å søke Gud – men det kan være vanskelig å legge av seg gamle vaner, og venner for den del.

– I min ungdom, da jeg inntrådte, var vi avskåret fra alt, men da kunne både fantasi, drømmer og lengsler ta uante proporsjoner. Nå lever vi mer normalt, vi har omgang med mennesker fra utsiden av klosteret også, kvinner som menn – det er bedre. Vi har 7 års prøvetid, og kommer det opp noe som er sterkere enn klosterkallet, kan man jo gå. 

– Det som er sikkert er at dersom man har fortrengt noe, vil det komme opp før eller senere, og da gjelder det å være åpen for det.

– Men kjærligheten til Kristus blir bare sterkere.  De fristelser og prøvelser man måtte bli utsatt for, vil som regel avta. Det står i våre konstitusjoner at vi skal unngå å sette oss selv i vanskelige situasjoner; situasjoner hvor vi vet at våre grenser kan settes på prøve – det er fornuftig. I vår tid er fristelsene og adspredelsene lett tilgjengelig – gjennom internett, for eksempel.

– Gode vennskap er viktige. Vi trenger noen å snakke med, noen vi deler interesser med. Verken sølibat eller kyskhet utelukker vennskap, men igjen: de må ikke være eksklusive. Jeg har et par venner innenfor klosterlivet – munker – som har hjulpet meg opp gjennom årene, hjulpet meg å se verdien i forholdet mellom mann og kvinne. Det å ha slike vennskap uten begjær og hvor de gjensidige grensene respekteres, er uvurderlig og veldig utviklende. 

– Seksualiteten blir jo kanalisert, ikke sant, i ting som er interessante – kjærligheten til Kirken, engasjementet i å skape noe, i fellesskapet, i veiledningen av mennesker. Vi har giftet oss med et fellesskap og en orden, vi har et ansvar overfor Kirken – det har store ringvirkninger hva vi gjør. Jeg skjønner ikke at man kan velge sine egne følelser fremfor det kristne vitnesbyrdet. At man forlater en fordrukken psykopat, det har jeg forståelse for, men jeg elsker Kirken, og for meg ville det være den største ulykke å svikte den.

– Sølibatet er ikke en flukt, men en utfordring – det har kostet enormt, men det gir lykke. Genuin kyskhet er umulig uten et hengivent bønneliv, og bønnelivet er en forutsetning for å integrere sølibatet i ens liv. Det er bare Kristus som kan gi struktur til et menneskes liv, og møtet med ham i bønn er en forutsetning for et lykkelig og vellykket klosterliv.

– Det er en spesiell nådegave å forbli i det kallet man har mottatt.