Gjennom forsoningen som Kristus virket ved sin offerdød på korset, lukkes kløften som synden hadde åpnet mellom mennesket og dets Skaper. En betingelsesløs tilgivelse venter alle som søker den i Kristi navn, og Kirken tilkjenner oss den med Guds egen fullmakt i absolusjonen. Slik spenner syndsforlatelsens ritus en åpen bro mellom Faderen og den villfarne skapning. Men denne tilgivelse, som i seg selv er uten grenser og uten forbehold, kjenner like fullt én innskrenkning: den krenker aldri menneskets frihet. Den påtvinges ingen - selv ikke den som av mysteriøse grunner velger å forskanse seg i den ensomhet til døden som kalles fortapelse. Og heller ikke opphever den magisk den onde handlings følger på tidens og skapningens plan.
Vår synd er i første rekke en krenkelse av Gud, men den har også en timelig - en vannrett - komponent, og etterlater seg spor i tid og rom. Materielt kan vi vel ikke ramme evighetens Herre, men det står i vår makt å skade og såre den verden han elsker, og forkludre den orden som skulle avspeile hans skjønnhet, det rike han hadde forutsett fra evighet av.
Saktens kunne han bøte på våre feiltrinn ved å følge oss i helene med en serie av utglattende mirakler - å sammenligne med en oversnill mor som løper etter sitt avkom og bortforklarer dets streker. Men Gud velger en annen vei. Den møter oss i virkeligheten under brutale og krevende former, men bunner dypere sett i den ærefrykt han skylder mennesket som et vesen "skapt i hans bilde". For det er gudsbildets egne kjennetegn, vår fornuft, vår vilje, som setter oss i stand til å synde og som samtidig utgjør vår personlige tilregnelighet.
Som person står mennesket ansikt til ansikt med fruktene av sine valg. Det ser ut over sin selvforskyldte slagmark, sin branntomt, sin ørken. Følgene av våre unnlatelser og overgrep tvinner seg usporlig inn mellom konsekvens-kjedene etter andres forseelser. Fordi den onde handling slår tilbake med gjengjeldelsens logikk, og fordi vårt ansvar og vår "ære" forplikter oss til en gjenopprettelse, venter det oss en bot for vår "timelige syndeskyld". Og dette gjelder selv om synden i dens loddrette, dens evige dimensjon - krenkelsen av Gud - er utslettet i forsoningen.
Men denne bot som det forløste - det angrende - menneske svarer for sine synder, skjer ikke i fortapelsens veiløse mørke, men i håpet, i overlyset fra Guds barmhjertighet, - i renselsens og lutringens perspektiv. For en sjel som ser sine egne forgåelser og sitt ansvar, som aksepterer de smertende og beskjemmende konsekvenser av egne og andres overgrep og søker å råde bot på dem i den grad det er mulig, hans blikk åpnes gradvis for Guds lys. Tanken renses for egosentriske fantomer, og viljen stemmes mer og mer i samklang med Guds rettferd. Han lutres. Dette blir nødvendigvis en idealisert beskrivelse av en langvarig prosess. For jevnt over bærer nok mennesket den timelige syndestraff med splittet anger, med treghet og motstand like frem til dødens terskel. Bare i helgenens isolerte tilfelle resulterer boten og gjenopprettelsen i at sjelen allerede innenfor jordlivets grenser "får betalt - til siste øre".
Slik gjenstår for de fleste av oss en bot å svare til Guds rettferd, og den skjer, selv for de "gjenløste", i den mysteriøse fase mellom jordelivet og saligheten som vi kaller skjærsilden eller renselsesstedet: "De sjeler som nok forlater dette liv med sann anger og i Guds kjærlighet, men som ikke har ydet en fullgyldig bot for sine forgåelser og unnlatelser, blir etter døden renset med lutrende straffer (konsildekret fra Lyon, 1274). Her står mennesket nakent - uten mulighet for fortregning, hverken av sin egen urenhet eller av sannhetens søkelys i samvittigheten.
De "innvidde" tolker da purgatoriet (renselsesstedet) som en paradoksal tilstand av pine og av salig håp. Det er gjenløste sjeler som lider, og smerten ved urenheten tiltar i samme grad som det saliggjørende lys med glede sprenger sjelens sperrer. Heller ikke er denne botgjøring å oppfatte som en lidelse i separate kamre. Det er en lutring i forløsningens rom, en lidelse i Kristus og innenfor hans legemes mystiske fellesskap. - Med hverandre og for hverandre bærer de gjenløste den pine som ennå "mangler i korsets lidelse". Det er denne timelige syndestraff som Kirken ved sin makt til å "binde og løse" tiltar seg å mildne og lindre gjennom en avlat. Dette omstridte og belastede ord, som aldri må oversettes med syndsforlatelse, har bare mening når man ser det i organisk sammenheng med den soningens og lidelsens solidaritet som vi har søkt å beskrive.
En indre livsforbindelse utgjør den lidende, den kjempende og den seirende kirkes identitet som Kristi mystiske legeme. Og i dette samfunn, der alle oppfyller Kristi lov ved å bære hverandres byrder, der er det etter urgammel overlevering mulig at ett menneske, eller en gruppe mennesker, gjennom sin tålmodige botferdighet, sine ofre og sine kjærlighetsgjerninger kan komme andre til hjelp, ofre dem av sine "fortjenester" i Kristi navn.
Med en fullmakt fra Herren kan da Kirken som hans husholder tilregne et lidende menneske andre botgjøreres "fortjenester" - ikke slik at boten "oppheves" eller at Guds rettferdighet underkjennes, men ved at en annen legger skulderen under en del av den byrde Guds rettferd krever.
Det er bare å innrømme at denne mulighet for å overføre et menneskets "fortjeneste" til et annet, er fremmed for vår subjektive tankegang. Det har bare mening i sammenheng med forsoningens mysterium, og må sees i umiddelbar forbindelse med dette sentrale element i vår tro.
I lyset fra den stedfortredende soning utgjør avlaten en speiling i miniatyr av frelsesgjerningens eget mysterium. Gjennom sin enhet med menneskeslekten "ikler" Kristus den syndige menneskehet sine fortjenester, og alle som er innlemmet i ham, får gjennom ham del i en medofrende og medfrelsende virksomhet: "Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre lidelser har han båret. Straffen lå på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom."
Ikke engang døden bygger derfor uoverstigelige murer innenfor medlidenhetens og medfrelsningens fellesskap. Den eldgamle bønn for de døde: "Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem", har liten mening ut over den trøstefulle kremasjonslyrikk om vi ikke har en reell mulighet for å be fred og lindring ned over de døde i deres strid og hjelpe dem fremover mot "hvilen i lyset".
Når det gjelder Kirkens avlatspraksis, må to realiteter ikke forveksles: Det ene er avlatsvesenets konkrete, historiske utvikling med de mange, ofte bisarre former det har tatt gjennom tidene. Det annet er det dogmatiske fundament som denne praksis er avledet av, og som består uavhengig av historiske utslag og mer eller mindre fantasifulle påfunn.
Både av historiske og mentalitetsmessige grunner kan - særlig for nordeuropeere - avlatens praksis fortone seg juridisk spissfindig og fremmed. Man forvirres av uttrykksmåter hentet fra gjeldsbrev og kapitaloverføringer anvendt på evige realiteter, og jordiske mål for varighet og tid lagt på hinsidige prosesser.
Men selv om en rekke av disse former kan forvirre eller frastøte og må stå for ærlig kritikk, peker de fortsatt mot et dypere og samlende fundament: Kristi stedfortredende soning, Kirkens makt til å binde og løse og bønnens bånd mellom de levende og de døde.