Hva er den riktige alderen for mottagelsen for fermingens (konfirmasjonens) sakrament i den katolske kirke? I Norge og i enkelte andre land fermes ungdom i 8. klasse (de fleste menigheter) eller i 9. klasse (noen menigheter). Men slik er det ikke overalt i verden, og slik var det ikke alltid her heller. I andre land er 10-12-årsalderen mer vanlig, eller helt ned i 7-8-årsalderen noen steder. I de katolske østkirkene fermes man ved barnedåpen. Noen av våre innvandrere ble fermet i fire-fem år gamle.
For å forstå denne variasjonen, må vi dels se på hva fermingens sakrament egentlig er, og dels på hvem som kunne meddele sakramentet til de troende.
Hva?
I fermingen mottar vi den Hellige Ånd, som styrker oss og gjør oss til myndige kristne og Kristi stridsmenn. Selve ordet "ferming/konfirmasjon" finner vi ikke i Bibelen (det dukker opp på galliske bispesynoder i 439 og 441), men vi finner beskrivelser f.eks. i Apostlenes Gjerninger 8,15-17 og 19,5-6, og i Hebreerbrevet 6,2. Sakramentet meddeles de døpte med håndspåleggelse og salving med hellig krisma. Det er noe langt mere enn den lutherske forbønnshandling som kalles konfirmasjon, eller en høytidelig gjentagelse av trosbekjennelsen. Det er et sakrament, som gir oss den Hellige Ånds syv gaver: "visdoms og forstands ånd, råds og styrkes ånd, kunnskaps og fromhets ånd, gudsfrykts ånd" (Jes. 11,1-2).
Når?
Spørsmålet om når fermingen skulle finne sted, henger sammen med hvem som kunne ferme: bare biskopen, eller prester også? Til å begynne med skjedde fermingen ved selve dåpen, og det var biskopen som døpte, både barn og voksne. Men kirken vokste, og det ble upraktisk at biskopen selv skulle foreta alle barnedåp. Kanskje ble bispedømmet stort av utstrekning, og det var jo viktig å døpe barna så tidlig som mulig. Altså ble det vanlig at det var prestene som døpte.
I det østlige middelhavsområde ble saken etterhvert løst ved at prestene også fikk fullmakt til å ferme. Derfor, for å gjøre en lang historie kort, er det slik at småbarn som døpes i ortodokse kirker eller i katolske orientalske kirker, blir fermet ("krismatisert med hellig myron") ved samme anledning, av presten. Når unge immigranter tilhørende katolske østkirker kommer opp i "norsk" fermingsalder, vil det derfor være helt galt å ferme dem på nytt i våre norske menigheter - fermingens sakrament er et pregende sakrament, og det er et misbruk å gjenta det. (Derimot kan de gjerne få følge undervisningen, og motta en særlig velsignelse fra biskopen den dagen da deres venner av "latinsk" ritus fermes av ham.)
I Vesten holdt man imidlertid fast på ordningen at bare biskopen skulle ferme. I og nær bispebyene betød det ikke så stor en forandring: Barna ble enten døpt og fermet i domkirken av biskopen, eller foreldrene brakte spedbarna til biskopen ved første og beste anledning. Utover landet ventet man til biskopen kom på besøk, og da ble de døpte småbarna fermet. Det utviklet seg over tid en litt varierende praksis: Mens man i England på 1200-tallet holdt fast på at foreldrene forsømmet seg grovt hvis de ikke sørget for ferming så raskt som mulig etter dåpen (f.eks. synoden i Worcester 1240), ventet man litt i Frankrike, men mente at det holdt hvis man fermet før barna kom i 7-årsalderen (synoden i Arles 1260).
Men en synode i Köln 1280 innevarsler en ny ordning: Vent til barna er rundt syv år, eller enda litt til! Denne nye ordningen slo ikke helt igjennom overalt: I Frankrike fikk biskopene bestemme selv om de ville ferme før eller etter 7-årsalderen (Avignon 1497). Og i Spania (og i landets kolonier i Amerika og på Filippinene) fortsatte man som før å ferme småbarn - og det holdt seg lenge.
Ferming før første kommunion
Som man kan gjette seg til, ble fermingen meddelt før første kommunion i Vesten. (I Østkirkene fikk, og får, spedbarna nattverd for første gang når de døpes og krismatiseres.) Men rundt 1840 begynte man i Frankrike å gi første kommunion før fermingen, og dette spredte seg til noen andre land. Denne praksis, som var i strid med tradisjonen og sakramentenes naturlige rekkefølge, gikk Vatikanet imot i et meget skarpt dekret i 1854, og igjen i 1897 (Pave Leo XIIIs brev "Abrogata" til erkebiskopen av Marseille). Men i vårt århundre, særlig etter at Pave Pius X anbefalte at barn burde få kommunion, slo likevel det nymotens påfunn gjennom.
Det var nok ikke helt i pakt med Pave Pius X's intensjon: Kirkeloven ble utarbeidet i hans tid og trådte i kraft i 1917, nevner fermingen før nattverden, som ble fastholdt ved syvårsalderen. De to sakramentene ble i praksis i de fleste land meddelt omtrent samtidig, noen steder samme dag.
Den spanske skikk med ferming av enda yngre barn, ble uttrykkelig tillatt i en instruksjon fra 1934. I Norge er det filippinske foreldre som husker hvordan biskopen ga dem en ørefik i kirken da de var 5-6 år gamle ("ørefiken" - en utsendelsesgest - hørte med til fermingen frem til 1960-tallet). Det er bare i den senere tid at fermingsalderen på Filippinene er blitt hevet.
Någjeldende kirkelov
Den kirkelov som trådte i kraft i 1983, fastsetter fremdeles 7-årsalderen (kan. 891), men tilføyer at de bispekonferanser kan fastsette en annen alder. Man kan si at kirkeloven her gjenspeiler en drakamp mellom to motstridende tendenser: Én som av pastorale grunner (jo modnere jo bedre) foretrekker ferming av i 12-15 års alder, og én som av historiske og teologiske grunner foretrekker 7-årsalderen, og gjerne vil tilbake til den ordning at ferming ble meddelt før første kommunion.
I Norge hadde den katolske kirke lenge før 1983 tilpasset seg luthersk konfirmasjonsalder, selv om man selvfølgelig var klar over hvor teologisk forskjellig katolsk og luthersk konfirmasjon var og er. Én grunn var vel at man ikke ville at katolske unge skulle skille seg ut mere enn strengt tatt nødvendig, en annen at en sen fermingsalder gjør at man klarer å holde på flere i religionsundervisningen. Det siste hensynet har i mange menigheter siden 1980-tallet overskygget det første, idet man der fermer i 9. klasse - et år etter den lutherske konfirmasjon. Der skiller de katolske fermlinger seg klart ut fra kameratflokken.
Salford i England
Utviklingen av fermingsalderen er neppe over. I bispedømmet Salford i England har biskop Patrick Kelly gått tilbake til den historiske tradisjon med ferming før første kommunion. Samtidig - og det er noe helt nytt i den vestlige kirke - gir han sogneprestene fullmakt til å ferme, slik at alle ferminger kan skje til Pinse. Dessuten mener han at både han og menigheten får mere ut av det dersom han kommer på besøk en vanlig søndag, og ikke en dag når de "vanlige" kirkebesøkende går i morgen- og kveldsmesser for å gi plass til konfirmantenes slektninger utenbys fra i kirken til fermingsmessen. Bispedømmene rundt omkring holder fast på det omvendte system, og avdøde erkebiskop Derek Worlock i Liverpool var sterkt imot Salfords forsøksordning. Biskop Kellys eksperiment, som synes å fungere godt, følges velvillig og interessert av teologene i Sakramentskongregasjonen i Roma. Nå er den viktige erkebispestolen i Liverpool ledig.