Når man diskuterer for eller imot kvinnelige prester i Den katolske kirke, er det en forutsetning at man har klart for seg hva vi forstår med begrepene "prest"- "prestetjeneste", og videre med "sakrament" og "sakramentsforvaltning."
Disse nøkkelbegrepene brukes også i protestantiske kirker, men har da delvis et annet innhold!
En prest i katolsk forstand er en mann som er viet til denne tjeneste av en katolsk biskop. Denne presten har som hovedoppgave å forvalte Kirkens syv sakramenter.
Når det her understrekes at mannen er viet til prest, er det for å understreke at Kirken tror Herrens nåde særlig virker i vedkommende, slik at han ved den Hellige Ånds hjelp settes i stand til å kunne fungere i Kristi sted i forvaltningen av våre sakramenter.
Man aner allerede her at den katolske Kirke har et alt annet enn funksjonelt syn på prestetjenesten, slik som man ser den fungerer i for eksempel den norske Kirke. Den katolske kirkes syn kan derimot beskrives med begrepet ontologisk, at vi tror at Guds nåde bevirker en indre forvandling, ikke av prestens psyke, men i hans menneskelige vesen.
Den tjeneste presten har som hovedoppgave, er å forrette liturgien. Liturgien omfatter i vid forstand forvaltningen av alle de syv sakramentene. "Forvaltning" er her ikke å forstå som "administrasjon", men derimot i lyset av nøkkelbegrepet liturgi. Muligens blir forståelsen av hva det er snakk om bedre når vi sier "feiringen av sakramentene" istedenfor "forvaltningen av sakramentene".
Med disse begrepene klare i minnet, kan vi så se på hvorfor Den katolske kirke ikke kan vie kvinner til prestetjenesten. Dette skyldes først av alt ikke en uvilje, men snarere en klar erkjennelse av at en vigsel av kvinner til presteembedet ville være utenfor det mandat Kirken har mottatt av sin Herre og Mester.
For Den katolske kirke dreier et spørsmål om kvinnelige prester seg om dette ene punkt: Kan, eller kan ikke, Kirken vie kvinner til prestetjenesten?
Kirkens svar har til enhver tid i dens totusenårige historie vært et klart nei, Kirken kan ikke.
Hvorfor? I korthet kan man anføre to hovedargumenter; Det ene bygger på Kirkens forståelse av Bibelen, og det andre på dens forståelse av sin egen tradisjon.
Når vi sier at det første argument bygger på forståelsen av Bibelens skrifter, mener vi i særdeleshet de tre evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas.
Disse tre beskriver hvordan Jesus Kristus innstifter nadverden, og hvem som var med ham. Mens Matteus og Markus beskriver at det var "de tolv", sier Lukas at det var "Apostlene." Vi ser av resten av de tre evangeliene at de samme personene er ment, de tolv som Herren Kristus valgte ut fra en større flokk av følgesvenner eller disipler, og som han kalte apostler.
Kirken legger vekt på dette, og lærer at det ikke var en pur tilfeldighet at det kun var de tolv, eller akkurat de tolv, som var med ham inn i denne salen da han innstiftet nadverden. Ei heller gav han etter for et press utenfra, f. eks. sed og skikk i det jødiske samfunn, da han kun valgte ut menn. Derfor kan det ikke innvendes at han nok ville ha valgt kvinner hvis han hadde hatt full frihet.
Kirken baserer sin lære om presteembedet lang på vei på dette faktum at Herren Jesus Kristus valgte ut kun menn til å være med og feire den første nadverd, og at han bød dem å gjenta denne feiringen. Han sendte dem ut i verden for å forkynne det glade budskap om frelsen, samtidig som han lovet dem å være nærværende idèt de bryter brødet og drikker vinen. "Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme? Drikk alle av den! For dette er mitt blod!" (Mt 26,26ff)
Denne feiringen av nadverden er en av de aller viktigste oppgavene en katolsk prest har. Hans funksjon i Guds folk er å frembære messen for de troende, å gjøre Kristus nærværende i alterets sakrament. Den katolske kirke tror ikke at nadverden er et blott minnemåltid, men et faktisk, reelt nærvær av den oppstandne Herre Kristus.
Presten forretter nadverden i Kristi sted, da Kirken ikke forstår nadverdsfeiringen som en gjentagelse av den første nadverd, men som en "nærværendegjøring" av denne første Messe. Presten handler her i Kristi sted, han synliggjør Kristus for de troende i dette drama, hvor vi trer ut av vår menneskelige tid, bestående av uker, måneder og år, og opplever Kristi selvhengivelse til oss og for oss.
Nettopp for å kunne fylle denne funksjon er det essensielt at presten er mann. Han skal synliggjøre Guds skapende ord Kristus, som valgte å åpenbare seg som mann, og som selv valgte menn til denne spesielle tjeneste for sin Kirke.
På denne måte har også Kirken, like fra de første kristne og frem til i dag, forstått presteembedet. Kirken ble til i en tid som kjente mange forskjellige former for religiøs kult og gudsdyrkelse, og som var fortrolig med både mannlige og kvinnelige kulttjenere. Selv i en slik situasjon kan det ikke spores noen divergens i forholdet rundt den kristne prestetjeneste.
Avslutningsvis burde det nevnes at selv om den katolske prestetjeneste kun er forbeholdt mannlige kandidater, betyr ikke dette noen forkleinelse av kvinnene i Kirken. Noen hevder det er et paradoks at kvinner som tjenestegjør i vår kirke og ved våre universiteter som professorer og sensorer i teologi, ikke kan vies til presteembedet. Dette er å blande sammen to forskjellige ting, det å være viet til prestetjeneste, og det å inneha et høyt og meget viktig verv i Kirken. At kvinner innehar slike stillinger viser at Kirken tar sine kvinner på alvor, og betror dem, like selvfølgelig som menn, viktig arbeid i tjenesten for Guds Rike.
Dokumenter
Responsum ad Dubium vedrørende den lære som er uttrykt i Ordinatio sacerdotalis (Troskongregasjonen, 28. oktober 1995)
Ordinatio sacerdotalis: Apostolisk brev fra pave Johannes Paul II om å forbeholde prestelig ordinasjon for menn alene (22. mai 1994)
Inter Insigniores: Om spørsmålet vedrørende kvinners adgang til det ministerielle prestedømme (Troskongregasjonen, 15. oktober 1976)