Sjelden føler vi oss så hjelpeløse, tafatte og flaue og små og dumme, og, og ... (listen vil ingen ende ta og av hensyn til sarte sjeler er det kanskje best å stoppe her) - som nettopp når vi skal skrifte.
Nei, nei ikke bla videre!! Her vil du kunne lese om (nesten) alt det du ikke tørr å spørre om rundt skriftemålet, og som alle har et forhold til, men kanskje ikke snakker så ofte om.
Hjelp, vi skrifter!
Selv om det sies så mye fint om skriftemålet, er det vanskelig å glede seg til det. Vi er jo ikke lettlurte heller. Minnet om mørk skriftestol, purpur forheng og rødt «opptatt lys» som skaper rene David Lynch stemningen, sitter spikret i minnet. Sånn sett stiller prester, med en behagelig sofa, mye sterkere. Det er noe flaut ved skriftemålet. Å si at en har en venn som en snakker med om alt uten å skjule noe, er lettere enn å si at en skrifter forholdsvis regelmessig. At en har gode fortrolige venner, innbyr til respekt. (Vis meg dine venner, så skal jeg si deg hvem du er... ) Skriftemålet, derimot, er som en kapitulasjon, siste utvei. Ydmykelsene står i kø. Ofte kan en ikke velge hvem en vil skrifte for, og den «perfekte skriftefar» er nesten uoppnåelig. Skulle allikevel et slikt eksemplar finnes, så bor han garantert på en annen kant av landet. Noen prester forstår ikke hva du sier, andre later som de forstår, og etterpå sier de noe du ikke skanner. Så finnes det også dem som skjønner litt for mye.
I køen til skriftemålet utviskes alle forskjeller. Vi er i samme båt, og det blir et eget fellesskap og taus forståelse mellom mennesker som ellers kan være så veldig forskjellige. Kateketene er ofte like skjelvne som førstekommunionsbarna, om ikke verre. Men allerede der begynner forsoningen. Å si eller vise at en skrifter, er en bekjennelse i seg selv. Ikke bare av at en er en høyst gjennomsnittlig tilstøvet engel, men også av ens tro. Ikke «bare» på En Gud, den allmektige Fader som har skapt himmel... o.s.v., men også på Kirken og at Gud gjennom den, gjennom sakramentene, griper inn i mitt liv på en nesten uforskammet konkret måte.
Lille skriftespeil på veggen der, hvem er den ydmykeste i landet her?
Og så det store spørsmål: Hva skal jeg si? Selv de som ellers kan være plagsomt taleføre, deriblant undertegnede, får problemer. Vi forbereder oss til det som til en annen eksamen, hvor det gjelder å utvise stor selvinnsikt og rørende ydmykhet og anger. Det skader ikke å være litt oppfinnsom også. Som alle skjønner, er det her fritt frem for både selvmedlidenhet og janteloven av alle slag. Men hva er egentlig synd og hva er, la oss si, uhell? Er alt vi angrer eller ønsker var ugjort noe galt? Hvor skal en egentlig begynne? Jo mer en grubler, jo mer flokete blir det. I tillegg gjelder det å ordlegge seg grasiøst og ikke alt for avslørende. Og den som bare kunne huske alt. (Nå tror jeg Vårherre har en bedre hukommelse en vi, men det bør ikke bli noe sovepute.)
Enten så er mine synder helt forferdelige, eller så er de bare kjedelige og barnslige, knapt nok noe å plage presten med. Det er liksom noe annet når presten nikker forståelsesfullt og – Bingo! Den satt! Fokusen blir hele tiden rettet mot den korte gallaopptreden vi forbereder for presten. Til slutt kan det føles som om alt står og faller på vår egen intellektuelle og følelsesmessige prestasjon.
Med den innstillingen er det vel få ting som er mer skuffende enn å oppdage at en står overfor de samme tanker og ord, gjerninger og forsømmelser som sist. Enkelte ting skulle vi nesten hatt klippekort på. Iblant skulle en ønske at en kunne bli kvitt det som plager en en gang for alle. Ofte kan det være vanskeligere å leve og jobbe med sine svakheter enn å bekjempe dem. Det meste vi gjør er godt, men ingen av oss er fri for selvopptatthet, falskhet og alt det andre vi måtte finne på. Vi sårer ikke bare andre men også oss selv, og alt det kunne vi vært foruten.
Vel, frem med skalpellen og amputér! Muligens blir vi kvitt plagen, men til slutt er det kanskje ikke så mye igjen av oss. Men er det nødvendig å gå så drastisk til verks? Våre synder og svakheter er som sår, som heller trenger jevnlig stell for at det ikke skal gå betennelse i dem som gjør en helt ubrukelig. Det svir litt å rense dem, og en må smøre seg med tålmodighet. (Redd for at den salven ikke er å få kjøpt på apoteket.) Men der viser Vårherre seg å være en dyktigere lege enn kirurg. Smertefritt er det nok ikke, men ganske skånsomt.
Et skriftemål behøver ikke å bli en ekstatisk opplevelse, men kanskje nettopp gjennom sin enkelhet og ydmykhet kan det være med på å løse flokene i forholdet til våre medmennesker og til Gud. Vi trenger ikke å gjennomføre noen sofistikert psykoanalyse på oss selv, men en samvittighetsransakelse gjør oss følsomme for vår neste. Vi kommer langt med litt sunt, kristent bondevett og et par bein som er trygt plantet på jorden. Men finnes det muligheter for å skeie ut?
Vi kan ta og «se litt stort på tingene» eller henfalle til skrupler. Et sted imellom tror jeg det finnes en kjærlighetsfull oppmerksomhet, som dessverre ikke alltid er like oppegående. Vi vil begynne på ny, og til det trenger vi både å legge bak oss det som gikk galt, og hjelp til å stramme oss opp. Midt i dette står skriftemålet, ikke som et skummelt barndomsminne eller som talk show med oss i hovedrollen, men som et sakrament. Våre anstrengelser blir en brikke i en større helhet. Tilgivelse er noe vi får når vi ærlig ber om den, og vår jobb består ikke så mye av å gjøre hjemmeleksen for å fortjene den, men å ta den imot og tro på den.
Denne enkelheten, ydmykheten og åpenheten som er i skriftemålet, trekker oss ned fra pidestallene, gjør oss mindre farlige. Vi vedkjenner oss at vi er veldig sårbare. Men uten denne rustningen blir vi også mer omgjengelige, åpne og tilgjengelige, både for hverandre og for Gud. Kanskje det ikke engang er selve skriftemålet vi tar for høytidelig, men oss selv?