Ekteskapet som naturgitt
«Ekteskapet er en naturgitt institusjon. Det finnes blant alle folk og sivilisasjoner så langt tilbake som vi vet. Det er en del av Guds skaperordning, slik som også Jesus sier det når han taler om hvordan det var i begynnelsen.»1 At «det er ikke godt for mennesket å være alene»2 er en innsikt som de aller fleste mennesker deler. En positiv opplevelse av samkvem med andre mennesker kan finnes på flere måter, i forskjellig «omfang» kan man si. Det kan være samhørighet i et større fellesskap (samfunn), sosial omgang med flere personer (vennskap) og til sist et særskilt forhold til en enkelt person (par). Det er i den forbindelse interessant å bemerke at iallfall én sosiolog betrakter forelskelsen som fødselstilstanden til en kollektiv bevegelse for to, og anfører at man psykologisk faktisk ikke er i stand til å være forelsket i mer enn én person på en gang3 (ingen ny innsikt, egentlig: dette hevdes allerede av Ovid4). Viljen til å skape et nytt liv sammen oppstår som et kall, med et ønske om at dette bokstavlig talt må vare evig, og være fruktbart på allverdens forskjellige måter og da spesielt i betydning barn. Når Skriften sier at man ved ekteskapet «ikke lenger er to, men ett legeme»5 og videre lærer at mannens og kvinnens «to liv nå utgjør en uoppløselig enhet»6 er det fullstendig i samsvar med den personlige erfaring man først opplever i forelskelsen.
Ekteskapet som kall
Det er imidlertid også en erfaring, ofte en smertelig sådan, at forelskelsen (iallfall som regel) ikke er en varig tilstand, akkurat som man skulle forvente om man betrakter den som en fødselstilstand og sogar som en åpenbaring at den peker frem mot noe utover seg selv. I og med at det er noe som definerer rammen for ens videre liv, noe som krever et valg, må det være riktig å kalle det et kall. Det er naturligvis ikke slik at enhver forbigående forelskelse uttrykker et virkelig kall. "Det klarsyn som mennesket hadde før Adams fall"7 har vi ikke lenger. Denne mangel på klarsyn kan for det første forføre og forvirre mennesket slik at man tror at man har funnet et kall selv når man ikke har det, og at man tviler på eller til og med frykter det kallet man virkelig har funnet. Både gode råd, refleksjon og bønn er nødvendig for å finne sitt kall, og som alltid en god porsjon håp og tro for å faktisk våge å kaste seg ut på "de sytti tusen favners dyp"8!
Ekteskapet som sakrament
Kirken lærer at ekteskapet mellom to døpte er et sakrament, det vil si, det betegner og meddeler nåde. At man dertil bruker den ekteskapelige kjærlighet som metafor for forholdet mellom Kristus og Kirken, gir en ytterligere innsikt i dette.9 Det ideelle fellesskap skulle være fullstendig kommunion, både på det åndelige, mentale og fysiske plan: «De var nakne, både Adam og hans hustru, men skammet seg ikke.»10 Kjærlighet er ikke bare overskudd, men også offer slik som Kristus viste på korset. Ekteskapet innebærer å bære sine kors sammen. Kirken lærer oss i den forbindelse at vi aldri kan makte å virkeliggjøre dette uten Guds nåde.11 En aktiv søken etter Guds nåde innebærer bønn og regelmessig mottagelse av botens og nattverdens sakrament.
Forutsetninger for ekteskapet
Om vi skal se på ekteskapet som et kall, er det visse kriterier som må oppfylles. For det første er det Guds vilje; Han som har skapt naturen og innstiftet Kirken gjennom Jesus Kristus. Det er derfor innlysende at Gud ikke kaller noen til noe som er i strid med naturens eller Kirkens lover, gitt at Den Hellige Ånd virker i Kirken. For det andre har Gud gitt mennesket fri vilje, og det er like klart at kall er vesensforskjellig fra tvang. Ekteskapet er en frivillig viljesakt12 der brud og brudgom ubetinget forplikter seg til å leve sammen resten av livet. "I gode og onde dager" signaliserer at man ikke kan forvente å unngå psykologiske, helsemessige, sosiale og økonomiske problemer som iblant kan kreve betydelig innsats. "Ekteskapet er hardt arbeid" er en vanlig kommentar fra selv "solide" ektefolk!
Feiringen av ekteskapet: "The day I gave my life away"13
Kirken bevitner og bekrefter ekteskapet gjennom den offentlige feiring av ekteskapets sakrament (fortrinnsvis) ved en brudemesse. Ektefellene formidler sakramentet til hverandre: det gjensidige, frie og offentlig bevitnede samtykke besegler ekteskapet.14 Det må imidlertid også "fullbyrdes" for å bli helt uoppløselig.
Ekteskapet som ramme
Ekteskapet er fra Guds og Kirkens side ment som en trygg og kjærlig ramme for familien, både for ektefolkene selv (indre trofasthet støttet av ytre uoppløselighet) og for de barn som Gud måtte gi dem (fruktbarhet). Ekteskapet som prosjekt omfatter å ivareta begge ektefeller som personer, deres personlige utvikling både som individer og som fellesskap. Det er imidlertid hverken egoisme eller eksklusiv eller klaustrofobisk «tosomhet» som tilstrebes, men et åpent og gjestfritt fellesskap, både med hensyn til å ta imot egne barn med glede og takknemlighet, og til å være tilstede for andre mennesker, aktiv i samfunnslivet og om mulig et tegn på Kristi nærvær.15
Ekteskapet som kirke
«Der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» sier Jesus til oss. Når vi er avhengige av Hans nåde for å kunne virkeliggjøre ekteskapet som et hellig fellesskap, betyr at man nettopp må «invitere» Jesus til å ta del i våre liv. Kirken anbefaler derfor at man tilstreber daglig bønn, både alene og sammen. Dette er ikke minst viktig for barna, som her blir den første og viktigste «skole for utvikling av en rikere menneskelighet.»16 Kirken lærer altså at ansvaret for barnas menneskelige og religiøse oppdragelse først og fremst ligger hos foreldrene. Særlig den religiøse oppdragelse, med innføring i Kirkens tro og det kristne liv, er et ansvar som ingen andre enn foreldrene kan overta. De frø som foreldrene sår gjennom oppdragelsen, kan av og til gi frukt først etter 20-30 år når barna er voksne - etter først kanskje å ha snudd ryggen til Kirken (og foreldrene) i opprør. Til syvende og sist er det Gud som gir troens gave.
Seksualiteten og ekteskapet
Kirken innprenter kyskhet for alle sine lemmer. Innenfor ekteskapet innebærer en «kysk innstilling» at man ikke «bruker» eller utnytter hverandre, men tvert imot søker hverandre i ekte kjærlighet og gjensidig oppofrelse.17 18 19 Utenfor ekteskapet innebærer kyskhet dessuten seksuell avholdenhet, siden den «ubetingede hengivelse» ikke er tilstede. Den ubetingede hengivelse og kjærlighet søker ikke å «stenge Gud ute» og stiller derfor ikke opp noen unaturlige hindringer for at unnfangelse av barn skal skje i henhold til naturens orden. Man søker å la dette skje i en fullstendig åpenhet, både åndelig, mental og fysisk, i forhold til ektefellen. Dette krever ubetinget ærlighet og dessuten ansvarlighet: klar vilje til å ta ansvar og konsekvenser av sine handlinger. Bruk av kunstig prevensjon signaliserer en engstelse i forhold til livet i form av en frykt for eller mangel på vilje til å ta de naturlige konsekvenser av samleie, en "preventiv mentalitet".20
Ekteskapet og samfunnet
Kirkens lære (og sunn fornuft) sier at familien, snarere enn det enkelte individ, er samfunnets minste "celle" (enslige individer utgjør også en "husstand"). Det finnes imidlertid ideologier og samfunnskrefter som ikke ønsker å se det slik21; på den ene ytterfløy den rendyrkede egoisme, på den annen den rendyrkede kollektivisme. På den ene finnes ingen trofasthet; i den annen ingen frihet. Den liberale markedsideologi står nærmest egoismen, siden omløpshastigheten blir raskere med mindre kontinuitet. Det er klart mulig å ha et samfunn bygget på både egoisme og kollektivisme; i "rettighetssamfunnet" der menneskene redusert til massemennesker fremfor virkelige personer.22 23 Dette er en alvorlig utfordring for den kristne familie. I den grad samfunnet ikke har familien som premiss eller mål, vil familiens autonomi bli redusert. Dels ved at man kun ser på individene som arbeidskraft innen økonomi, dels ved at man ønsker å styre familiens indre liv og særlig barnas oppdragelse og utdannelse. Virkemidlene her er først og fremst økonomiske.24 Mens familievennlige politikere for eksempel ønsker å vedta kontantstøtte til småbarnsfamilier som ikke benytter seg av barnehageplass, og dermed gjøre det lettere for unge mennesker å velge å få barn, advarer enkelte økonomer mot uheldige økonomiske konsekvenser for samfunnet dersom (for mange) unge mennesker prioriterer familie fremfor arbeidsliv i et stramt arbeidsmarked.25 I tillegg til å (passivt) forsøke å møte utfordringer fra samfunnet på det personlige plan, hører det med til legfolkets apostolat å arbeide aktivt for et mer menneske- og familievennlig samfunn, i det sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske liv.26
Fotnoter
Fr. Per Bjørn Halvorsen o.p., Ekteskapet. I: Katolske prekener, St. Olav Forlag 1989
Gen. 2,15
Francesco Alberoni, Forelsking og kjærleik. Det Norske Samlaget, 1987
Publius Ovidius Naso, Ars amatoria. 1 f.Kr.
Matt. 19,16
Fr. Per Bjørn Halvorsen o.p. 30. søndag. År B. 1997. Upublisert preken.
Søren Kierkegaard
Gen. 2,25
Dolores O'Riordan, I'm still remembering. I: The Cranberries: To the Faithful Departed, Island Records 1996
Fr. Michael Marsch o.p, The three evangelical counsels. Retrett, 1995
Sr. Anne Bente Hadland o.p. Hva er det som er så galt med sex? 1996
Anders Piltz o.p. Den hjemløse seksualiteten 1996?
Johannes Paul II, Evangelium Vitae. 1995
Janne Haaland Matláry, Relativiseringen av familien i vestlig politikk. 1994
Nina Karin Monsen, Det elskende menneske: person og etikk. Cappelen, 1992
Nina Karin Monsen, Det kjempende menneske: maktens etikk. Cappelen, 1992
Janne Haaland Matláry, The Rights of Motherhood. Foredrag, 1997
Per Ivar Sandvik, Kontantstøtten gir lønnspress. I: Aftenposten, 18 oktober 1997
Johannes Paul II, Christifideles Laici. 1988