To ulike skjebner
Jo, det finnes faktisk katolske prestekoner, i levende livet. De fleste av dem er gift med prester som tilhører en annen ritus enn den i Europa fremherskende latinske. Men også innen den latinske ritus finnes det prester som er gifte.
Hvordan er det å være katolsk prestefrue? Vi har snakket med Virginia Garis, gift med en prest av syriansk-katolsk ritus, og med Saskia Tirén-Jerrhage, hvis mann er katolsk prest i Borås.
– Jeg var imot at Abraham skulle bli prest, forteller Virginia. Jeg visste at det ville bety at han var borte fra familien svært meget. Man han ville så gjerne at jeg ga meg.
Abraham ble prest i 1989, ni år etter at familien var kommet til Sverige. Virginia hadde god grunn til å være engstelig, for i Syria kan man klare seg økonomisk som prest, men for en gift syriansk-katolsk i Sverige er situasjonen en annen. Som nasjonalsjelesorger er han sin hjemstedsbiskops ansvar, og han får ingen lønn. Det betyr at Abraham og Virginia har to jobber - hver...
Nesten aldri hjemme
Om hverdagene har de vanlige jobb, om kveldene og i helgene er de prest og prestefrue på heltid.
– Som det er nå, er vi alene med hverandre bare når han henter meg i bil fra jobben! forteller Virginia og ler. Vår korte fritid er vi sammen hele familien, slik er livet, det får man akseptere.
Abraham er borte flere helger i uken, han har messer, dåps- og ekteskapssamtale, barne- og ungdomsundervisning. Dessuten har familien ofte gjester, når det kommer assyrere til Göteborg vil de naturligvis besøke presten.
– Når vi kommer gjem, ringer telefonen konstant frem til ti på kvelden, forteller Virginia. Tyve-tredve samtaler på en kveld er ikke uvanlig.
Kravene til Virginia er store. Er ikke Abraham der, er det hun som må svare på spørsmål om det ene og det andre og hjelpe til. All mat, alt brød står hun for.
– I Syria hjelper mennesker prestefamilien på en annen måte enn her; i Sverige har de ikke tid til det. Heldigvis får jeg stor hjelp av svigermor, som gjerne lager mat og passer barna.
Trass i krav og forventninger trives Virginia utmerket som prestefrue. Hun vokste opp i en familie der det alltid var liv og røre, mange gjester delte deres middagsbord.
– Har man sett sine foreldre være generøse, vil man også være det selv. Men jeg tror ikke at jeg ville ha klart det dersom jeg ikke hadde vært vant til mye folk hjemmefra.
Virginia er utadrettet og har også et annet liv enn det som prestekone - hun har en boutique i det sentrale Göteborg og det er hennes egen verden.
– Jovisst er det menighetslemmer som synes at det er merkelig at deres prestekone arbeider, men det er den eneste måten å klare seg på i Sverige. Dessuten synes jeg at det er morsomt.
Var prestefrue i Svenska Kyrkan
I mang synes den syrianske prestefruerollen å minne om den tradisjonelle prestefruerollen i Svenska Kyrkan (den lutherske statskirke i Sverige). Og det bekrefter Saskia Tirén-Jerrhage. Da hun traff sin mann Håkan, hadde han forlatt Svenska Kyrkan for å konvertere til Den katolske kirke. Men ettersom han ville bli prest, bestemte han seg for å gå tilbake til Svenska Kyrkan, og da han ble presteviet, havnet de på landet på Gotland.
– Det var som en reise tilbake i tiden, forteller Saskia. Det var selvsagt at jeg måtte være med på alle dåp og begravelser, bake boller og kaker, og så var det syforeningen.
Saskia stilte gjerne opp på det, men forteller at hun ikke var beredt til å stille opp på den måten igjen da Håkan, etter at de var blitt katolikker, ville bli katolsk prest.
Da familien konverterte, kunne naturligvis ikke Håkan fortsette som prest i Svenska Kyrkan. I stedet flyttet familien til Linköping og mens Saskia, som er kunstner, underviste i kunst, blant annet for tenåringer med problemer, utdannet Håkan seg til lærer.
– Vi var urolige for hvordan vi skulle klare oss økonomisk, men det ordnet seg fint. Da Håkan var ferdig med lærerutdannelsen, fikk han jobb på Dronning Astrids Skole i Göteborg.
Saskia har hele tiden hatt forskjellige jobber innen helsevernet, og sin hovedsysselsetting som kunstner.
Lang venten på dispens
Til tross for heltidsarbeidet følte Håkan kallet til prestetjeneste. Saskia og Håkan var gode venner med daværende domprost Lars Cavallin som fortalte at Paven kan dispensere fra prestesølibatet. De hadde mange diskusjoner og til slutt kontaktet Håkan biskop Hubertus Brandenburg, som også stilte seg positiv. Saskia forteller:
– Han måtte prestevies igjen. Til forskjell fra dåpen, godkjenner ikke Den katolske kirke en prestevielse i Svenska Kyrkan. Og han måtte komplettere sine prestestudier.
Etter en stund ble det sendt en dispenssøknad til Roma, sammen med et brev fra familiemedlemmene der de forklarte at de forstod hva det innebar og at de var positive til at Håkan ble katolsk prest.
– Da trodde vi at det skulle gå raskt, sier Saskia. Men Romas kvern maler langsomt.
Det tok to år fra alle papirene var i orden til beskjeden kom om at Håkan Jerrhage og Sven-Erik Pernler, også han en gift tidligere prest i Svenska Kyrkan, kunne prestevies i 1991. Det var tolv år etter den første kontakten med biskop Hubertus Brandenburg.
Vilkåret for dispens er at man har vært prest i en annen kirke, som står Den katolske kirke nært, og at hele familien er katolikker.
– I dag er jeg glad for at det tok så lang tid, for da fikk vi tid til å vokse inn i dette å være katolikk, og Håkan fikk være legmann såpass lenge som tolv år.
Urolig for menighetens reaksjon
Mens Virginia visste at en prest og en prestefrue har høy status blant de orientalske katolikkene, prestefruen har til og med en egen tittel – «qhurey» – som betyr omtrent «monsignorina», var Saskia svært urolig for hvordan de skulle bli møtt i menigheten.
– Det var jo så nytt og originalt med en gift prest. Samtidig er det jo så mange katolske prester rundt om i verden som hadde måttet forlate sine embeter fordi de ville gifte seg. Men det gikk over enhver forventning, menigheten var så god mot oss.
Før Håkan ble presteviet, fikk Saskia snakke med Stockholms hjelpebiskop William Kenney om de spørsmål hun hadde.
– Det var godt å få den muligheten, blant annet snakket vi om hvordan menigheten ville reagere.
Saskia og Håkan syntes at det ville være fin om han ble ordinert i Göteborg, hvor han skulle tjenestegjøre, slik at menigheten kunne få være med fra begynnelsen av og føle at det var deres prest. Slik ble det, og oppslutningen om vigselsmessen var stor.
Trappet ned
For Saskia har Håkans prestevielse betydd at hun har trappet ned sitt tidligere store engasjement i den katolske menigheten for å bli en helt «vanlig» katolikk.
– Jeg tror at det ville ha blitt for meget for oss om både jeg og Håkan spanderte nesten alle våre våkne stunder i Den katolske kirke, så det passer meg bra nå å være en vanlig gudstjenestebesøkende.
Klar grense
Til forskjell fra Virginia og Abraham drar Saskia og Håkan en klar grense mellom arbeid og privatliv.
– Det er viktig for oss begge at han har fri når han er hjemme i Göteborg, sier Saskia. Menigheten respekterer det, selv om det iblant hender at noen er i en krise og trenger ham.
– Jeg synes at det er OK, bare det ikke skjer for ofte, og det har det som sagt ikke gjort.
Trass i at Håkan er prest i Borås så følger Saskia ikke med dit så ofte. Hun går i stedet til Kristus Konungens kirke i Göteborg, der familien Jerrhage bor.
– Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å være i den menigheten der Håkan er prest, han var jo i Göteborg helt til han fikk tjenesten i Borås i 1994, snarere er det fordi det er lettere.
Saskia har gode grunner til å ta det med ro på søndagene. Hun har nattevakt som hjelpepleier, og akkurat nå er hun involvert i et stort prosjekt med fem andre kunstnere, som skal stille ut på Kunstakademiet i Stockholm i 1997.
– Det er svært meget å gjøre, og det er morsomt, men jeg er sent ute og må snart ha klart flere malerier.
Dette mener barna
Da Abraham Garis ble prest, var hans fire barn svært stolte. Den eldste sønnen snakket til og med selv om å bli prest.
– Det gjør han ikke lenger, forteller Virginia. Han synes at det er trist at pappa er borte så meget, vi har sjelden til tid til å gjøre ting sammen som en familie.
Saskia forteller at begge deres barn var nølende, blant annet fordi de synes at det normale for en katolsk prest er å være sølibatær. En oppfatning som Saskia deler.
– Samtidig må man respektere et menneskes kall, sier hun. Og her er det jo et unntak som er mulig.
For familien gjelder forøvrig at man ikke går og skrifter for ektemannen /pappaen presten.
«Ingen kvinne blir så godt tatt vare på som prestens kone», sier man litt spøkefullt blant ortodokse og orientalske kristne. For presten får nemlig ikke gifte seg på nytt dersom han blir enkemann. Det samme gjelder for Håkan.
Trenger ikke å forklare
Virginia har aldri støtt på noen forundrede reaksjoner når hun forteller at hennes mann er prest.
– Nei, svensker kjenner ikke til vår kirke, enn mindre at den er katolsk, derfor synes de ikke at det er rart at jeg er gift med en prest.
For Saskia er situasjonen en helt annen.
– Alle svensker «vet» at katolikker ikke får skille seg, bruke preventivmiddel, eller ta abort. Og at katolske prester ikke kan gifte seg!
Så folk blir, mildt sagt, overrasket når hun forteller at Håkan, han er katolsk prest.
– Utpå kvelden når man er trett, er det gøy å kunne gjøre folk litt paff, det frisker alltid opp å få diskutert litt.
– Nei, jeg begynner å bli ganske lei av å forklare og forklare. Men det er jo bra å kunne la folk forstå at Den katolske kirke ikke alltid er så forutsigelig som de tror.
Til forskjell fra Abraham får Håkan lønn for sin prestetjeneste, ikke meget, men nok til å leve på.
Saskia synes likesom Virginia at det blir vel lite tid på tomannshånd, Håkan arbeider seks dager i uken og overnatter oftest i Borås.
– En sak er klar, jeg ville aldri ha akseptert dette dersom vi hadde hatt småbarn, sier hun. Da ville jeg ha hatt et alt for tungt lass å dra selv.
Skape en tradisjon
For Virginia er det intet merkelig med en prest som er gift, ikke heller at en prest er sølibatær. Begge tradisjoner har levd side om side i Orienten i århundrer, årtusener.
For Saskia er det annerledes, hun synes at det er bra om en prest lever i sølibat, ettersom han da er tilgjengelig for menigheten når som helst når det trengs.
– Det er også fordeler med å være gift, han vet at det ikke alltid er så lett og har de tøffe årene med småbarn i frisk erindring.
En klar personlig fordel ser hun også.
– Blir jeg syk så har jeg presten her ved siden av meg!
Saskia grunnet meget over hva det skulle innebære for henne å bli prestefrue, en gang til, da Håkan ble viet til katolsk prest.
– Jeg og Ingund Pernler snakket en hel del om det, men det løste seg da noen sa: «Det er ingen fare, det finnes jo ingen prestefrutradisjon i Den katolske kirke, dere får skape den.»