Vi regner vanligvis med at Den katolske kirkes tekster til moderne sosiallære starter med pave Leo XIII. Han var pave mellom 1878-1803. Han har etterlatt en meget omfattende samling brev i forskjellige former, deriblant Rerum Novarum ("om de nye ting"). Dette rundskrivet er blitt litt av et standardverk når det gjelder utviklingen av katolsk sosiallære. Rundskrivet kom i 1891, og tok særlig for seg følgende aspekter ved det "moderne" samfunn: Arbeidernes krav på rettferdig lønn, arbeidernes rett til faglige sammenslutninger og statens oppgaver. For sammenligningens skyld er det verdt å nevne at Rerum Novarum så dagens lys omkring 10 år før Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon og Norsk Arbeidsgiverforening så dagens lys i Norge.
Rerum Novarum dreier seg først og fremst om arbeiderspørsmålet. Forut for dette rundskriv hadde det gått en lang om omfattende prosess, som startet med den industrielle revolusjon. Den ledet til en eiendomsløs arbeiderklasse, proletariat, som vokste til en størrelse knapt noen hadde kunnet tenke seg. Det ideologiske grunnsyn og den politiske plattform for arbeiderklassens kamp for frihet fra undertrykkelse kom fra den franske revolusjon og fra den fremvoksende kommunistiske bevegelse. Selv om det først og fremst dreide seg om en kamp for rettferdige lønnsbetingelser, var retten til frie fagbevegelser en viktig del av denne kampen.
Dette var bakgrunnen for at også Den katolske kirke etterhvert måtte reagere på utfordringene. Helt frem til Den første verdenskrig var det forbudt i mange Vesteuropeiske land å danne interesseorganisasjoner, selv om noen fagforeninger for yrkesaktive arbeidere var tillatt. Dette var tilfellet for eksempel i Tyskland frem til 1918.
Faglige sammenslutninger en menneskerett
Pave Leo XIII erklærte at retten til å danne og være medlem av sammenslutninger var en ukrenkelig menneskerett som tilkommer alle mennesker. Arbeidernes sammenslutninger skulle ha som mål å styrke arbeiderne. Pave Leo XIII bruker ikke uttrykket "fagforeninger", men "sammenslutninger". Forskjellen mellom disse to betegnelser er fortsatt uklar, men betegnelsen "sammenslutninger" er siden blitt gjengs i katolsk sosiallære. Hvordan Leo XIII egentlig forestilte seg de arbeiderforeninger han selv anbefalte, er ganske uklart. Det som synes klart, er at både pave Leo XIII og senere paver har forestilt seg samfunnsforhold preget av fred, harmoni og samarbeid heller enn motsetninger, undertrykkelse, og strid. Til tross for erfaringer om det motsatte, har alle paver bestridt nødvendigheten av kamp og vold i utviklingen av samfunnet. Marxistisk og materialistisk samfunnssyn som preges av det naturnødvendige i samfunnsmotsetninger, klassekamp og diktatur, er alltid blitt avvist av Den katolske kirkes læreembede.
Elendige forhold i arbeidslivet
Innledningsvis ser paven at forholdene for arbeidere i det moderne industrisamfunn er preget av håpløshet og elendighet. Dette er forhold som ingen fortjener. I tidligere tider hadde man laugsvesen som nå er avskaffet og ikke er blitt erstattet av andre midler til å beskytte arbeiderne. Samtidig er våre fedres tro og religion fjernet fra styresmakter og lover. Dette mener paven leder til at arbeiderne blir overlatt til seg selv, isolert og hjelpeløse. De er forrådt av bedriftseieres umenneskelighet og rikfolks grådighet. Paven konstaterer også at rikdom er konsentrert på få hender, slik at en liten gruppe mennesker blir umåtelig rike. Prisen er store grupper av arbeidere som blir pålagt et åk ikke langt fra slavekår. Når sosialismen hevder at et botemiddel mot denne umenneskelige behandling av store grupper er avskaffelse av all privat eiendomsrett, så tror ikke paven dette er noen holdbar løsning. Leo XIII hevder at opphevelse av privat eiendomsrett ikke vil gavne arbeiderne, og at det kan øve vold mot dem som lovlig eier noe. Å overføre privat eiendomsrett til staten vil skape uklarhet om de statlige oppgaver, og lede til forvirring innenfor statsapparatet. I det hele tatt er Rerum Novarum preget av tidens fremherskende politiske tankegang om statens rolle i samfunnet.
Paven rettferdiggjør sin interesse i dette spørsmålet med en almen aksept om at de som står lavest på den sosiale rangstigen må høres og deres forhold må forbedres straks. Arbeiderne er overlatt rikfolks umenneskelighet og den frie konkurranses umettelige grådighet. Dertil kommer at det finner sted en utbytting av arbeidere ved at produksjon og handel blir konsentrert og monopolisert gjennom noen få umåtelig rike mennesker, mens de store masser eiendomsløse arbeidere pålegges et åk nær slaveriet. Sosialismen ønsker å sette de eiendomsløse opp mot de rike ved å hevde at den private eiendomsrett må avskaffes og erstattes av felles eiendomsrett som administreres av representanter for lokale eller sentrale myndigheter.
Privat eiendomsrett en naturrett
En slik overføring av eiendom fra enkeltmennesket til fellesskapet mener sosialistene kan rette opp misforholdene i samfunnet, hevder pave Leo XIII, som mener at et slikt politisk program ikke bidrar til å løse problemene. Tvert om mener han at den arbeidende klasses egne interesser blir skadelidende. Arbeiderne vil ikke fritt kunne disponere sin egen lønn. De vil bli fratatt alt håp, og de vil ikke kunne forbedre sine levekår. Paven hevder at retten til privat eiendom stammer fra menneskenaturen, altså at den er en naturgitt menneskerett. Fra naturens side er mennesket gitt evne og rett til å bruke ting, men også å råde over (det vil si eie) ting. Men det er ikke mennesket gitt å utøve denne form for eiendomsrett uten å ta hensyn. Gud gav ikke jorden til noe spesielt menneske, eller noen gruppe. Slike spørsmål er overlatt menneskenes egen innsats og etablerte nasjonale skikker og seder.
Det kan derfor trygt sies at de vanlige midler for å skaffe seg livets nødvendigheter får mennesket gjennom arbeide, enten det dreier seg om menneskets egen jord, eller en eller annen form for virksomhet. Slik får mennesket sin lønn fra ingen annen kilde enn jordens egne og mangfoldige frukter.
Ifølge pave Leo XIII viser dette at privat eiendomsrett er i full overensstemmelse med naturen. I virkeligheten er det bare når mennesket dyrker jorden på en evnerik måte at den bærer frukt i en slik mengde at mennesket opprettholder livet og utvikler det. Når menneskelig virksomhet bearbeider naturens goder gjør han dem til sine egne gjennom sin innsats og setter sitt eget merke på dem. Det kan derfor ikke være annet enn riktig for mennesket å eie en del av naturens goder, ei heller kan det rettferdiggjøres at noen krenker denne retten på noen måte.
Leo XIII går på denne måte sterkt imot kollektiv eiendomsrett eller statlig overtagelse av privat eiendom. Hans begrunnelse er at når mennesket gjennom sitt arbeide bearbeider jorden, dyrker åker eller bygger hus, så er forbedringene et resultat av menneskets egen innsats som ingen kan frata ham.
Familien over staten
Siden det er naturlig for mennesket å ville sørge for de barn han har satt til verden, følger arv som en naturlig konsekvens. Familien er samfunnets minste og mest grunnleggende enhet. Familien har derfor i likhet med staten rett til selv å velge og bestemme hvilke midler som kreves for rettmessig liv og frihet. Ettersom familien er eldre og mer grunnleggende enn staten, følger det at deres rettigheter og plikter har forrang foran statens.
Men fordi familien er en del av staten, følger det derav at familier som rammes av alvorlige problemer har rett til hjelp fra det offentlige. Når en familie kommer i innbyrdes strid, er det statens plikt å sørge for at hver av partene gir den andre det som rettmessig tilkommer den. Dette er å støtte familien, ikke å frata dem deres rettigheter. Men staten må være tilbakeholden med å blande seg opp i familiers indre anliggender. Rerum Novarum tar klart avstand fra enhver form for offentlig oppdragelse av barn og fra alle former for statlig inngripen i familiers indre anliggender, slik pave Leo XIII hevder sosialismen har til hensikt. Ut fra dette tar også paven avstand fra enhver form for avskaffelse av privat eiendomsrett. Felles eller offentlig eiendomsrett fratar individet dets rettigheter, medfører forstyrrelser i offentlig orden og forstyrrer freden i samfunnet. Den som ønsker å forbedre massenes kår må ta som utgangspunkt det grunnleggende prinsipp at retten til privat eiendom er ukrenkelig.
Sosial uro og religionen
Samfunnsutviklingen har vist tydelige tegn til sosial uro. Paven mener derfor at fortsatt taushet om disse spørsmål vil kunne tydes som om kirken svikter sin oppgave. Ingen kan utelate religionen og kirken i sosiale spørsmål. Men andre krefter utenfor kirken bør også vie seg oppgaven med å forbedre kårene for de laveste sosiale grupper. Her nevnes regjeringer, arbeidsgivere og eiere av produksjonsmidlene og ikke minst de hvis sak paven taler for -den eiendomsløse underklassen. Paven understreker allikevel at uten kirkens medvirkning vil tiltak for å hjelpe til i sosiale spørsmål bli forgjeves. Bare kirken forkynner et evangelium sterkt nok til å få en slutt på konflikten, eller i det minste gjøre den mindre bitter. Kirken har også de nødvendige midler, det vil si effektive organisasjoner som kan forbedre de eiendomsløses kår. Alle samfunnsklasser må derfor samarbeide i tanke og i gjerning for å finne frem til den best mulige løsning på arbeidernes vanskeligheter. Staten bør anvende sin administrative og lovgivende makt til dette formål.
Mennesker er forskjellige
Forskjeller mellom mennesker skaper forskjeller i samfunnet. Menneskene er ikke likt utstyrt fra naturens side. Vi er forskjellige med hensyn til evner og anlegg, helse og fysisk styrke. Disse forskjeller er viktige både for den enkelte og i samfunnet. Ethvert samfunn trenger mennesker med forskjellige evner for å møte de forskjellige behov samfunnet har. Å påstå at mennesker er eller skal bli like, er å kjempe mot naturen. Etter syndefallet ble det klart at mennesket må arbeide "i sitt ansikts sved". Å påstå at det er mulig å kvitte allmennheten med alle plager, smerte og sorger, er en fryktelig løgn. Mennesket er bedre stillet når det aksepterer virkeligheten og søker midler for å lette sine byrder andre steder.
Men ulikheter mellom mennesker innebærer ikke at en samfunnsklasse nødvendigvis er grunnleggende fiendtlig innstilt til en annen. Motsetningene mellom en rik overklasse og eiendomsløse arbeidere er ikke fra naturens side et uttrykk for uforenlige motsetninger. På samme måte som forskjellige deler av et legeme til sammen utgjør en harmonisk og ofte symetrisk enhet, slik har naturen også forordnet at disse to klasser skal utfylle hverandre i en stat og skape balanse. Klassene er gjensidig avhengige av hverandre. Det kan ikke finnes kapital uten arbeidere, ei heller noen arbeidere uten at det finnes kapital.
Kirken vil bidra til samvirke
Kirken mener seg å være et velegnet instrument til å bringe sammen de rike eiere av produksjonsmidlene og de eiendomsløse arbeidere. Ved å minne begge parter om de plikter de skylder hverandre, særlig når det gjelder rettferdighet, er kirken spesielt velkvalifisert i denne oppgave. Arbeidere bindes spesielt av følgende punkter i kravet om rettferdighet: trofast å oppfylle den arbeidskontrakt han har inngått fritt og rettferdig, ikke å skade arbeidsgiver personlig eller hans eiendom, å avstå fra bruk av vold til å fremme sine interesser, ikke å oppfordre til sivil ulydighet, og å avstå fra å menge seg med mennesker som gir falske og tomme løfter og som skaper forgjeves håp om store resultater.
Rikdom forplikter, mener paven. Ad filosofisk vei kan man bare delvis oppdage den sanne hensikt med rikdom. Kirken har en mer fullstendig lære, bygget blant annet på budet om nestekjærlighet. Privat eiendomsrett til jordisk gods er en naturlig rett for mennesket. Å utøve denne rett, særlig innenfor fellesskapet, er ikke bare et gode, men til og med en nødvendighet. I dette siterer paven den hellige Thomas Aquinas, som sier at utøvelse av den private eiendomsrett må gjøres i fellesskapets interesse. Med andre ord har de som har fått goder, både fysiske og åndelige, tillatelse til å bruke dem til eget beste. Men de er samtidig også forpliktet til, som gode forvaltere med guddommelig oppdrag, å bruke dem til alles beste.
Kirkens omsorg for alle mennesker
Pave Leo XIII understreker at kirkens store omsorg for sjelene ikke leder den til å overse de jordiske ting. Kirken ønsker uttrykkelig å forbedre kårene til eiendomsløse arbeidere. Dette er ikke bare noe kirken ønsker, men den arbeider også aktivt for dette mål. Slike synspunkter finner sin begrunnelse i forholdene i kirkens første tid. Da delte de velstående sin rikdom med dem som ikke hadde noe.
Rerum Novarum tar opp en rekke forhold på arbeidsmarkedet, med utgangspunkt i en "harmoni-modell" av samfunnet. Samarbeide, ikke strid er den katolske modellen. Pave Leo XIII er en klar motstander av streik som middel til å løse konflikter, men sier ikke direkte at streik er umoralsk som middel i kampen for rettferdige forhold for arbeidere. Streiker skader både arbeidsgivere og arbeidstagere, skaper ubehageligheter, bringer vold og uorden nærmere og kan sette samfunnsfreden i fare. Her ser paven en oppgave for myndighetene, nemlig å gripe inn før konflikter på arbeidsmarkedet utvikler seg.
Menneskets åndelige tarv
Blant øvrige arbeidsbetingelser er Rerum Novarum spesielt opptatt av menneskets åndelige velvære. Denne verdens liv er ikke et mål i seg selv. Alle menneskers likhet og likeverdighet må medføre at ingen får krenke enkeltmenneskets verdighet. Menneskets guddommelige opphav og bestemmelse medfører at visse krav ikke kan avvises. Hvile på helligdager for å kunne dyrke religionen er et slikt viktig krav. Beskyttelse av arbeidernes fysiske helse fra å bli utnyttet av brutalt ønske om ubegrenset materiell økning av rikdom er et annet. Tid for hvile og adspredelse, kortere arbeidstid og spesiell beskyttelse av kvinner og barn er også viktige forhold som må forbedres. Enhver arbeidsavtale som ikke sikrer arbeidere tid for hvile og rekreasjon er en urettferdig avtale.
"Rettferdig lønn"
Rettferdige lønnsforhold er ikke bare et spørsmål om fri fastsettelse av arbeidsbetaling mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Ved første øyekast kan en slik fri forhandlingsrett synes rettferdig. Men paven trekker frem at en arbeiders betaling aldri må fastsettes så lavt at arbeideren ikke kan skaffe seg det han trenger til livets opphold for seg og sin familie. Dette var et viktig poeng i forrige århundre, da lønnsforhold ofte ble presset under det som vanligvis regnes som eksistensminimum på grunn av den store efterspørsel efter arbeide. Naturrettens krav til rettferdighet på dette område står høyere og er langt eldre enn den frie forhandlingsretten, hevder pave Leo XIII.
Uttrykket "rettferdig lønn" er ikke bare et spørsmål om en arbeidsgiver betaler en ansatt den lønn man er blitt enige om gjennom en arbeidsavtale. Avhengig av situasjonen på arbeidsmarkedet, kan man tenke seg at arbeidere er nødt til å godta lønn som ikke er tilstrekkelig til å opprettholde livet, altså at lønnen må ligge over et visst minimum. Paven bruker naturretten til å understreke dette. Fra naturens side har mennesket en plikt til å holde seg i live. For dem som står lavest på samfunnsstigen er dette mulig bare gjennom lønn for utført arbeide. Uansett hvordan arbeidere og arbeidsgivere forhandler, finnes det en naturrett som er eldre og rager høyere enn noen frivillig overenskomst eller lønnsavtale. Det er at enhver lønn ikke må være utilstrekkelig for en arbeiders krav til livsopphold. Det er en voldelig urett dersom en arbeider blir nødt til å akseptere hardere betingelser enn dette, hevder paven.
Skepsis mot fagforeninger
I Rerum Novarum uttrykkes skepsis mot fagforeninger fordi de har en tendens til å forstyrre samfunnsfreden og å sette klasser opp mot hverandre. Pave Leo XIII har helt klart middelalderens gilder eller laug som forbilder på de sammenslutninger han foreslår skal være talerør og interesseorganisasjoner for arbeidere. Kløften mellom klassene ønsker paven redusert gjennom øket samarbeide og gjensidig nytte. Dersom alle innser dette, vil avstanden mellom klassene minske og faren for sosial uro og strid vil avta. Faglige sammenslutninger kunne da konsentrere sin oppmerksomhet i retning av velferdsgoder for arbeidere, sikring av enker og foreldreløse, og hjelp i tilfeller av nød, sykdom og død. Slike faglige sammenslutninger kunne også etablere velferdsorganisasjoner for å beskytte barn, unge og gamle. Håndverkslaugene fremholdes atter som gode eksempler på dette. Laugene var til fordel for den enkelte håndverker, og bidrog til å utvikle faget, noe det finnes mange eksempler på. Slike forbund kan bidra til å dyktiggjøre folk siden vi lever i en tid med større krav til utdannelse og med nye måter å leve på. Det er slike forbund pave Leo XIII gir sin fulle støtte i Rerum Novarum.
Fagforeningers problem
Når forbund av denne type driver politikk som står i motsetning til krav om ærlighet, rettferdighet og statens beste, har staten rett til å forby dannelsen av dem, og også til å oppløse de som allerede eksisterer. Men det må sikres at borgernes rettigheter ikke blir uthulet, ei heller må man sette iverk unødvendige reguleringer under dekke av å sørge for det offentliges tarv. Lover skal følges bare dersom de er i overensstemmelse med den rette fornuft og med Guds evige lov.
Det finnes arbeiderforeninger som er i hendene på hemmelige ledere og som brukes til formål uforenlig med både kristne prinsipper og fellesskapets beste. De gjør alt mulig for å unngå at de som ikke vil inntre skal ha mat å spise. Under slike forhold har kristne arbeidere bare to muligheter: enten å tilslutte seg dem, og da sette utøvelsen av deres egen tro i fare, eller å danne sine egne foreninger for modig å befri seg fra urett og uakseptabel undertrykkelse. Det er innlysende at det annet alternativ er det som må velges, skriver paven.
Slike kristne foreninger lovprises av paven, som mener de har tatt opp arbeidernes sak, søkt å forbedre inntekten hos båre familier og enkeltpersoner, innført likevekt mellom arbeidere og arbeidsgivere, og styrket respekten for plikt og for evangeliets lære.
Arbeiderforeninger må derfor i første rekke ta hensyn til medlemmenes åndelige behov. Det hjelper medlemmene lite dersom de får overflod av materielle goder, men samtidig ender opp med å sette sjelelivet i fare på grunn av manglende åndelig føde.
Det felles beste
I sin konklusjon minner pave Leo XIII. om at alle lag av samfunnet og alle mennesker må utføre sitt arbeide i lys av det felles gode. De styrende må bruke samfunnets lover og institusjoner, de velstående eierne av produksjonsmidlene og ansatte må være seg bevisst sine plikter, og de eiendomsløse arbeiderne må samvittighetsfullt ta seg av sine interesser ved hjelp av lovlige midler. Endelig må alle mennesker erkjenne at deres første plikt er å fornye de kristne etiske standarder. Uten dette vil alle anstrengelser være forgjeves.
Via Tertia
Rerum Novarum er et forsøk på å gi Kirkens svar på viktige stridsspørsmål innen politikk og samfunnsliv i den andre halvdel av 1800-tallet. Den er bygget på Bibelens og særlig på Det Nye Testamentets budskap om menneskers plikter og rettigheter, supplert av Den katolske kirkes lære gjennom århundrene. I de fleste synspunkter og gjennom mange sitater, ser man tydelig at pave Leo XIII er inspirert av middelalderens idealer og filosofi generelt, og helt spesielt av den hellige Thomas Aquinas. Det spesielle er at Den katolske kirke med denne encyklika er kommet inn i samfunnsdebatten. Alle senere kirkelige rundskriv henviser til denne første skrivelse om sosialetiske spørsmål.
Kirken slår med dette inn på det tredje alternativ ("Via Tertia") som er middelveien mellom sosialisme og kapitalisme. Respekten for den private eiendomsrett blir lite kvalifisert av pave Leo XIII. Det gjøres senere at pave Johannes Paul II, når han med henvisning til Rerum Novarum og til St. Thomas Aquinas deler eiendomsretten i to: retten til å besitte og retten til å bruke. Pave Johannes Paul II understreker og videreutvikler pave Leo XIII's personale synspunkt på mennesket i samfunnet. Leo XIII fremhever det personale synspunkt særlig i avsnittet om den rettferdige lønn. Friheten i forhandlinger om lønn har klare begrensninger fordi det finnes minstekrav som man ikke kan gå under dersom arbeiderne skal kunne tjene til livsopphold og kunne forsørge seg og sin familie gjennom sitt arbeide.
Skepsisen mot fagforeninger er påfallende. Det samme er tiltroen til sammenslutninger som kan være mindre partipolitisk preget og mer konsentrert om arbeidernes totale situasjon med omsorg for hele mennesket, både de materielle og åndelige verdier.
Ikke minst preges de kirkelige dokumenter av en fornektelse av grunnleggende marxistiske prinsipper om det naturgitte i klassemotsetninger: klassekamp og proletariatets diktatur. Ved hjelp at religionen og utøvelse av kristne etiske verdier mener pavene at samfunnsutviklingen kan bli langt mer fredelig og harmonisk til beste for alle mennesker i alle samfunnslag. Dette forhindrer ikke at de bærende prinsipper må være menneskets naturgitte rettigheter og respekten både for hvert enkelt menneske og for den frie utøvelsen av troen.
Gjennom slike bærende prinsipper for samfunnsutviklingen har Kirken alltid hevdet at Guds lov - eller naturretten - kan hjelpe mennesker til å innse sin oppgave i samfunnet og i skaperverket. Da oppfylles også det første bud gitt til menneskene om å forvalte jorden og skaperverket. Og da oppfylles også det største og viktigste bud, det som Kristus oppsummerer i budet om å "elske Herren din Gud, og din neste som deg selv."