I: Emnets viktighet
Svaret på dette spørsmål er et utvetydig - nei! Vi makter ikke å gi noe tilfredsstillende svar på lidelsens gåte. Ikke så å forstå at vi straks kapitulerer overfor problemets tyngde. Noe kan vi da i hvert fall si om det ondes mysterium. Vi kan løfte litt på det sløret som dekker lidelsens hemmelighet for oss. Men å gi en adekvat forklaring som tilfredsstiller den som selv lider eller som er vitne til at andre lider, det er umulig. Det mestrer ingen. Vi kan ikke stille opp en logisk tankerekke angående lidelsens problem, for så til slutt å nå frem til et resultat som viser oss klinkende klart at selvfølgelig må det være lidelse på jorden.
I teologien taler vi om mysterium iniquitatis (Det ondes mysterium). Men et mysterium betyr i teologiens terminologi nettopp noe vi ikke kan gjennomskue helt i dette livet og heller ikke i det neste - hinsides dødens skillevegg. Men å snu Gud ryggen, fordi det finnes problemer i livet vi ikke er i stand til å løse, er naivt. Vi får bare, som Job, bøye oss ydmykt for den erkjennelse at det gis spørsmål i tilværelsen vi ikke makter å gi fyllestgjørende svar på. Derfor sier Gud til oss gjennom profeten Jesaja: «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier» (55, 8).
For det 20-århundres mennesker er lidelsens problem om mulig enda mer aktuelt enn for tidligere generasjoner. Det skyldes vel i første rekke den tekniske og naturvitenskapelige revolusjon. Den synlige verden er blitt fravristet mange av sine hemmeligheter. Vi har gjort oppdagelser tidligere slekter ikke ville ha holdt for mulige, og så skulle vi plutselig være nødt til å kapitulere overfor spørsmålet om lidelsen... «Nei, aldri om jeg kapitulerer!» Mange tar opp kampen, de hamrer løs på mysteriets betongvegg, men greier aldri å trenge seg gjennom. Kampens utfall er gitt på forhånd. Lidelsen kan man kjempe imot, men aldri begripe.
Selv om vi innser at vi ikke får den fulle forklaring på lidelsens gåte, så er ikke det ensbetydende med at vi ikke har lov å beskjeftige oss med problemet. Det ligger nå en gang i den menneskelige natur å søke selv om målet ikke kan nåes. Det hender også at søkende mennesker får plutselige anelser om åndelige realiteter de ikke kan sette ord på. Viktigere enn å forstå er det sinnelaget vi møter lidelsen med, og hvordan vi i beste fall utnytter den til menneskehetens beste.
II: Ikke-kristnes løsningsforsøk
Nå skal vi bare ikke tro at de første som ga seg i kast med lidelsens mysterium var de kristne. Så lenge det har levd mennesker på jorden, har de grublet over det onde - lidelsen.
1) Den pessimistiske løsning
Noen gir en tvers igjennom pessimistisk forklaring på lidelsen som f. eks. den tyske filosofen Schopenhauer. I hans tankeverden er det ikke plass for en allgod gud som styrer alt til menneskehetens beste. Nei, det er en blind, lunefull vilje som valter i universet. Og Schopenhauer er så trollbundet av det tilsynelatende uhensiktsmessige i naturkatastrofene, og så slått av fortvilelse over den menneskelige lidelse at han konkluderer med å slå fast at denne verden er den dårligste som tenkes kan.
2) Den optimistiske løsning
Filosofen Leibniz, derimot, var så grepet av den harmoni han fant i naturen at han syntes lidelsen ikke var noe problem i det hele tatt. Han lærte at Gud hadde skapt verden så god og fullkommen som det vel var mulig.
Kritikk: Begge disse løsningsforsøk er ekstreme. Sannheten ligger vel i midten. Verden er ikke bare ond, som Schopenhauer hevder. Mange ganger har vi jo nytt livet med alle dets gleder i fulle drag. Vi har opplevd naturens skjønnhet og storhet. Vi har gledet oss over mat og drikke, over teknikkens og sivilisasjonens mange fremskritt, over den skapte kjærligheten som er kjernen i alt vennskap. Våre gleder er tallrike, så vi kan ikke dele Schopenhauers nitriste pessimisme.
På den annen side er det vel heller ikke korrekt å si med Leibniz at verden er så god at den kan ikke bli bedre. For vi er jo i sannhet vitne til forferdelig mye elendighet i og rundt oss.
Dessuten kunne ikke Gud skape verden uendelig fullkommen, for da måtte han overføre alle sine guddommelige egenskaper på verden. Vi ville få en panteisme hvor alt var Gud, og Gud var alt.Vi ville i vårt gudsbegrep bryte radikalt med kristendom, jødedommen og islam. Den uendelige avgrunn som skiller Skaperen fra skapelsen ville forsvinne. Vel er Gud tilstede (immanent) i hele skapelsen - alt han har frembrakt av intet. Samtidig er han transcendent, hans uskapte vesen overskrider hele universet i fullkommenhet.
3) Manikeernes løsning
Når det gjelder å finne frem til en forklaring på hvorfor det onde eksisterer i verden, har man også utenfor kristenheten forsøkt å tenke seg frem til løsninger. Kjent for mange er det dualistiske systemet til manikeerne. De så det som en av sine viktigste oppgaver å frikjenne Gud for all skyld i det onde. For å oppnå det lærte de at alt ondt kom fra materien, stoffet, og for det kunne ikke Gud tadles. For han hadde intet å gjøre med de materielle ting. De var ham uvedkommende, for det var ikke han som hadde skapt materien. Det var et djevlelignende vesen som hadde frembragt alle stoflige ting. Materien var like evig som Gud selv og like ond som Gud var god.
Kritikk av manikeismen: Av den kristne åpenbaring vet vi at materien ikke er noe selvstendig rike uavhengig av og «på siden av» Gud. I Bibelens første kapitel leser vi at Gud skapte hele universet (all verdens molekyler og atomer). Gud frembragte alt av intet. Da han så hadde fullført skaperverket, så han på det han hadde gjort og fant at alt var såre godt.
4) Hinduismens løsning
Hinduismen søker å forklare lidelsen som en sone for onde gjerninger man har begått i tidligere liv. Slik blir man istand til å brenne ut sitt karma. Jo mer positvt man takler lidelsen i dette liv som sone for negative handlinger i tidligere liv jo høyere stiger man i fullkommenhet i neste liv. Uten tvil kan et slikt syn gi lidelsen mening. Men det strir mot det jødisk-kristne syn på mennesket, livet og døden.
III: Kristne løsningsforsøk
1) Filosofiske betraktninger
Vi prøver nå å finne ut hva de kristne har tenkt rundt lidelsens gåte. Først - hva kan vår tanke finne frem til ved hjelp av en kristen-inspirert filosofi? Vi skal behandle emnet i to avsnitt. I det første skal vi ta for oss det fysisk/psykiske onde. I det annet vil vi behandle det moralske onde.
Med det fysiske/psykiske onde mener vi alt det tilsynelatende fornuftsstridige og uhensiktsmessige vi opplever i naturen og menneskenes egne liv. Med det moralske onde tenker vi på alle de handlinger vi kaller synd.
A) Det fysisk/psykiske onde
a) Det fysiske onde i naturen
Vi undrer oss mange ganger over hvor ødsel naturen er. Det faller millioner av små frø til jorden, men bare et fåtall overlever vinterens kulde og gror frem til nytt liv. Vi grøsser når vi leser i avisene om fryktelige naturkatastrofer som flom, vulkanutbrudd og jordskjelv, som over kort tid kan forvandle et smilende landskap til en steinørken eller en ruinhaug.Vi forstår heller ikke Guds tanke med dyreverdenen når han lar rovdyr leve av de svakere byttedyrene.
Nå tror jeg ikke det er riktig å stirre seg blind på de enkelte tilfellene. Vi må betrakte naturen som et hele. Da oppdager vi et vidunderlig system av under- og overordning, hvor de lavere former innen plante- og dyreverdenen tjener de høyere. Her er intet uhensiktsmessig, for «den enes død er den andres brød». Hvor liv går under, blomstrer nytt liv opp. Det som tilsynelatende er et onde for den ene, er til velsignelse for helheten. «Dø og bli!» er loven som hele naturen innretter seg etter. Mange vitenskapsmenn er dessuten av den oppfatning at dyr ikke opplever smerten og dødsangsten som vi mennesker. Det som gjør smerten så smertefull for oss, er bevisstheten om det gode vi taper i øyeblikket, frykten for at smerten skal fortsette i fremtiden, men først og fremst vår refleksive selvbevissthet, som forårsaker at vi ikke bare opplever smerten, men også at det er vi som lider.
Slik er det ikke med dyrene. De har ikke evne til abstrakt tenkning, er heller ikke i besittelse av selvbevissthet. De lever helt og holdent i øyeblikket, og opplever smerten - etter manges oppfatning - utelukkende som en litt uklar, ubehagelig fornemmelse, slik vi mennesker opplever smerten i halvsøvne. Men dette er høyst kontroversielle meninger hvor skråsikkerhet neppe er på sin plass. Hva vi nå enn måtte mene om dette, tror jeg vi gjør galt i å sette likhetstegn mellom menneskenes og dyrenes smerte. Dertil er forskjellen mellom den fornuftige og instinktbundne skapning for stor.
b) Det fysisk/psykiske onde hos menneskene
Vanskeligere blir det å søke en forklaring på det fysisk/psykiske onde i menneskenes liv. Det er den kroppslige og sjelelige smerte jeg nå tenker på - lidelser som følger oss fra vuggen til graven. Under smerte blir barnet født, med tung ralling tar oldingen avskjed med livet. Sykehusene, slagmarkene, kirkegårdene taler sitt tydelige språk. Til tider kan sjelelige lidelser oppleves verre enn kroppslige. - Så mange psykiatriske klinikker, så mange hjem for nervelidende, så mange sjelekvaler, frustasjoner, skuffelser, skipbrudne liv! Hvordan kan en god Gud tillate alt dette?
På grunn av menneskets enhet med naturen
Én forklaring på dette er at vi - på grunn av vår kropp - er en del av den synlige natur. De lover som styrer plante- og dyreriket, gjelder også for oss. Våre legemer er bygget opp av stoffer som lystrer de kjemiske og fysikalske lover som gjelder overalt i naturen. Når kroppen vår kommer i berøring med ilden, starter en oksyderingsprosess, som virker oppløsende på organismen. Alle våre sykdommer skyldes sammenstøt mellom høyere biologiske og lavere kjemisk, fysikalske krefter. Når disse konfliktene når frem til bevisstheten, opplever vi dem som smerter. De er da kroppens egne faresignal, som maner oss til forsiktighet, en forandret livsstil, en undersøkelse hos legen. Slik kan smerten i beste fall bli årsak til helbredelse, i verste fall bære bud om døden. - Med andre ord: fordi vi mennesker er et dobbeltvesen; fordi vi ikke bare er en åndelig sjel, men også er en kropp, som i sin tur er underkastet de samme lover som den øvrige natur, gjelder også for oss den ubønnhørlige loven: dø og bli!
Fordi lidelsen virker oppdragende
All den sykdom, alle de skuffelser, tilsidesettinger, ydmykelser vi opplever, kan og bør virke oppdragende på oss.
De fleste kulturfremskritt skyldes kamp, nød og forsakelser.
Et stort antall oppfinnelser skyldes kampen for tilværelsen. «Nød lærer naken kvinne å spinne», sier ordtaket.
Stor sjelelig nød var ofte vuggen til verdenshistoriens største kunstverk: Vi behøver bare å tenke på symfoniene til den døve Beethoven, eller Hamsuns Sult.
Store kunstnere lider ofte, fordi de ikke makter adekvat å uttrykke kunstnerisk de grensesprengende tanker og krefter som kjemper inni dem.
Drivhusplanter har liten motstandskraft. De får ikke bryne seg på vind og vær under oppveksten.
Erfaringen viser at personer Gud utvelger til en viktig oppgave, tidlig stifter bekjentskap med offer og forsakelser. Bare de som har sett verden gjennom tårer, kan forbedre den.
B) Det moralske onde
La oss gå over til å betrakte det moralske onde - SYNDEN. Hvor kommer den egentlig fra? Er det Gud som har skylden for den? Ja, for hvor kommer den fra all denne ondskap og bunnløse råttenskap i verden, som lader seg ut i kriger, revolusjoner, rasisme, undertrykkelse av de fattige og forsvarsløse? Hvis Gud har skapt alle ting, da må han jo også ha skapt det onde: smerten, lidelsen, synden. På den annen side lærer vi i Bibel og teologi at Gud er uendelig god og barmhjertig, at han er all værens fylde, at han derfor bare kan skape gode ting.
a) Gud er ikke opphavsmann til synden
En middelalderfilosof - som ville være Guds forsvarsadvokat - fant løsningen i følgende tankerekke: Gud, som er all værens fylde, kan bare skape ting som har væren (som har det å være). Men det onde har ingen væren. Det onde består i en mangel (privatio) på væren, et fravær av en fullkommenhet som egentlig hører med til tingenes vesen.
- Barnet er uskikkelig, fordi det mangler den skyldige ærefrykt for foreldrene.
- Tyven stjeler, fordi han mangler vilje til å underkaste seg landets lover.
- All synd mot de 10 bud skjer, fordi vi mangler kjærlighet til og lydighet mot Gud.
Synderen har altså en mangel i sin holdning overfor Gud og nesten. Synden som sådan mangler overensstemmelse med Guds vilje. Synden er en mangel på en kvalitet som egentlig hører med til handlingens fullkommenhet, dens helhet - dens integritet. Synden er intethet. Gud som er all værens fylde - som har det å eksistere som en del av sitt vesen - kan bare frembringe ting som er, som har væren. Det ville stride mot all logikk hvis vi postulerte at han som er frembrakte det som ikke er - synden.
b) Mennesket er opphavsmann til synden
Annerledes blir det med oss mennesker: Vi er ikke utstyrt med all værens fylde; vi har ikke det å være som en del av vårt vesen. Vi er blandet opp med intethet. Vi er til, men kunne likesågodt ikke være til - foranderlige og avhengige som vi nå en gang er i hele vår eksistens. Fordi vi slik i vårt vesen er blandet opp med intethet, ligger det følgeriktig i vår natur en mulighet for også å rette våre handlinger mot intetheten - altså mot synden. All den ondskap vi er vitne til i verden, har altså sitt opphav i oss mennesker, ikke i Gud.
c) Vår frie vilje
Syndens mulighet beror dessuten på et kostbart klenodium Gud har skjenket oss. Han skapte oss med fri vilje; med evne til å velge fritt. Han ga oss livet for at vi skulle tjene, tilbe, elske ham. Kjærlighet forutsetter fritt valg. Ingen kan tvinge oss til å elske. Der det hersker tvang, finnes ingen sann kjærlighet. Med andre ord: Gud skapte oss med en fri vilje for at vi skulle ha mulighet til å elske ham.
I full frihet kan vi gi oss hen til Gud i kjærlighet. Med et eneste kjærlige blikk mot himmelen kan vi nå elske og forherlige Gud mer enn hele den øvrige skapning tilsammen. Men friheten gjemmer også på farer. La meg illustrere dette med en lignelse fra naturen: Vi vil bestige et fjell. Jo høyere og steilere toppen er, jo større er faren for å styrte i avgrunnen. - Vår viljesfrihet kan lede oss til den mest opphøyete tilbedelse og kjærlighet. Samtidig gir den oss mulighet til å vende oss bort fra den allgode Gud og gi oss det store INTET i vold - synden, opprøret mot Gud. Da Gud skapte oss med en fri vilje, viste han oss altså den største tillit som en skaper kan vise sin skapning: Han ga oss den lykksalige mulighet å «elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn» (Matt. 22,37). Men samtidig - og det ligger som nevnt i kjærlighetens natur - måtte han la den forferdelige mulighet stå åpen - å vende oss delvis eller helt bort fra ham; velge den uhyggelige INTETHETEN som skjuler seg i enhver synd.
d) Synden og Guds allvitenhet
Med fare for å sette deres tålmodighet på prøve, vil jeg kort få imøtegå en innvending man stadig støter på: Når Gud i sin allvitenhet måtte forutse at menneskene i stor utstrekning ville komme til å misbruke sin frie vilje - og slik forårsake mye ondt og stor lidelse på jord, hvorfor skapte han oss mennesker da i det hele tatt? Når han i sin allvitenhet forutså at vi ville misbruke vår frihet til å velge intetheten - synden, ville det ikke da vært riktig av den allgode Gud ganske enkelt å la være å skape oss?
Svaret er innfløkt - noen vil kalle det sofistisk: Hvis Gud er uendelig fullkommen, da må han være uavhengig av alle ting som ikke er ham selv. Hvis nå Gud lot være å skape menneskene, fordi han forutså at de ville komme til å synde og skape lidelse i verden, da ville Gud i sin handlingsmåte - i sitt valg - vært avhengig av noe utenfor ham selv - nemlig synden i menneskehetens historie.
Heller ikke slike tanker trekker sløret til side fra mysterium iniquitatis. For Gud kunne tross alt ha ledet vårt liv slik at vi aldri fikk anledning til å velge det onde.
Vi har hittil betraktet det ondes mysterium utelukkende fra en rent naturlig synsvinkel. Vi har latt forstanden - noe inspirert av den kristne åpenbaring - kretse omkring problemet. Vi har løftet en aldri så liten flik til side av det sløret som dekker mysteriet for vårt nærsynte blikk. Vi må i all ydmykhet bekjenne: Hit og ikke lenger når vi med forstandens svake lys.
2) Teologiske betraktninger
Vi går over til å betrakte det ondes mysterium fra en overnaturlig, altså teologisk synsvinkel. Noen vil stusse litt ved denne overgangen fra filosofi til teologi, for vi har jo allerede flere ganger nevnt Gud i forbindelse med det ondes problem, og all tale om Gud hører da vel hjemme i teologien? Ikke nødvendigvis. Både den skolastiske filosofi og en rekke andre filosofiske systemer har en gren de kaller teodisé (læren om Gud). Her blir Gud behandlet fra en rent filosofisk synsvinkel: hva vår naturlige forstand kan fortelle oss om Gud. (Les i denne forbindelse Rom 1,19-21.) Teologien taler om Gud slik han blir fremstilt i den jødisk-kristne åpenbaring. Det er med grunnlag i teologien vi nå vil ta for oss det ondes mysterium.
A) Det onde kom inn i verden ved syndefallet
Den kristne åpenbaring taler om en gylden tidsalder da de første mennesker levde i en paradisisk tilstand, hvor det moralske onde - synden - overhode ikke eksisterte. Synden var ennå ikke kommet inn i vårt liv, og det fysiske onde eksisterte vel heller ikke i menneskenes verden (- kanskje heller ikke som nå i den fysiske verden, skjønt det siste forblir spekulasjoner). Gud hadde utrustet de første mennesker med en helt spesiell nåde, som gjorde at de gikk fri for sykdom, smerte, død, og gjorde dem immun mot alle fristelser de møtte utenfor seg selv. Men innenfra - fra hjertets dyp - kunne de ennå fristes. Deres ydmykhet og lydighet kunne settes på prøve. Hovmodet og opprørstrangen kunne våkne i dem.
Her fant djevelen, den onde fiende, sitt tilknytningspunkt - menneskenes akilleshæl. Han sa til kvinnen: « . . . Den dag dere eter av dette tre, skal dere bli som ( likesom) Gud . . .». Menneskene var ikke lenger fornøyd med å være avhengige vesener, som skyldte Gud hele sin eksistens. De ville bli like selvstendige, uavhengige, fullkomne personer som Gud selv. Djevelen fristet dem til å synde mot lydighetens og ydmykhetens dyder, og - de falt; fristet av «løgnens far» (Joh 8,44), kastet de seg inn i løgnens og opprørets avgrunnsdype intethet. Gud straffet dem indirekte. Han har jo skapt oss slik at vi kan straffe oss selv: Ved opprøret mot Gud sparket de nåden ut av sitt sinn: Ved dette opprøret startet en kjedereaksjon:
- Gud bodde ikke lenger i dem.
- De opphørte å være Guds barn og arvinger til himmeriket.
- Sjelens opprør mot Gud førte til de lavere krefters opprør mot de høyere sjelskrefter: Våre instinkter og lidenskaper gjorde opprør mot forstand og vilje. De fikk den omtåkede forstand og den vaklende vilje - den spaltete personlighet. «Zwei Menschen wohnen in meiner Brust» (to mennesker bor i mitt bryst), sier Goethe.
- Siste ledd i kjedereaksjonen var naturens opprør mot menneskene.
- «Jorden (skal) være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine dager.Torn og tistel skal den bære. . . . . Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød (1 Mos 3,17-19).
- Dyrene kom ikke lenger stillferdig vandrende til Adam for å få sine navn. De som ikke lot seg temme, stilte seg i angrepsposisjon. De minste av dem - de vi ikke ser med det blotte øye - gjør oss syke, dreper oss.
- Døden kom inn i menneskenes liv. «Av jord er du, og til jord skal du bli» (1 Mos 3,19). «Syndens sold er døden» (Rom 6,23).
Slik stiftet menneskene bekjentskap med det onde - smerten, lidelsen.
Så drev Gud menneskene ut av paradiset. De var nå ribbet for alle overnaturlige gaver. Denne nakne, skadeskutte natur ga de videre til sine etterkommere. Den tilstand Adam og Eva havnet i etter opprøret mot Gud, har vi alle fått i arv - arvesynden. Det største tapet - som er årsaken til de andre- er den helliggjørende nåde: Guds liv i oss. - Det opprøret mot Gud som startet med de første mennesker har fortsatt kontinuerlig gjennom hele menneskehetens historie. I Adam har vi alle syndet. (Jfr. Rom 5,12 f.)
Felles for våre filosofiske og teologiske betraktninger er at det onde ikke kommer fra Gud, men fra oss mennesker.
B) Lidelsen i evighetsperspektiv
Den kristne åpenbaring forteller oss ikke bare om det ondes eksistens. Den taler også, og først og fremst, om det godes eksistens - et liv etter dette i inderlig enhet med ham som kun er god. Tanken på den lykke som venter oss , gjør det mye lettere å bære lidelsen den korte stund den varer.
a) Døden har ikke det siste ord
Hvis alt hadde vært slutt med døden, ville livet med alle dets prøvelser tedd seg som en eneste stor selvmotsigelse. Da hadde vi hatt all grunn til å gi oss over til den svarteste pessimisme. Nå forteller imidlertid den kristne åpenbaring at døden bare er en port vi må gjennom for å gå inn til det evige liv i himmelen. Det dreier seg om et liv i ufattelig lykke, en lykke som overgår våre villeste fantasier, en glede som livet her på jorden aldri vil kunne gi oss, en salighet som går over all forstand.
Det er dette himmelske livet Paulus har for øyet når han skriver: «Jeg mener nemlig at de lidelser vi har å gjennomgå her i verden, er for ingenting å regne mot den herlighet vi en gang skal tre frem i» (Rom 8,18). Denne uttalelsen vokser i betydning når vi overveier all den lidelse Paulun hadde gjennomgått. Han forteller: «Hårdere enn dere har jeg slitt, oftere enn dere har jeg sittet i fengsel, uttallige er de slag jeg har fått, mang en gang har jeg vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de ' førti slag på ett nær', tre ganger er jeg blitt pisket, en gang stenet, tre ganger har jeg litt skipbrudd, og en gang drev jeg et helt døgn omkring på åpne havet! Stadig har jeg vært på vandring og mangfoldige farer har jeg møtt - på elver, blant røvere, blant mitt eget folk, og blant hedningene; farer i byene, farer i ødemarken, farer på havet - og farer blant falske brødre; slitt og strevet har jeg, mangen natt har jeg måttet våke, sulten og tørst har jeg ofte gått fastende, naken og frysende har jeg vandret omkring! For ikke å snakke om alt det andre, det daglige presset, omsorgen for alle menighetene. . . (2 Kor 11,23-28).
Når en slik prøvet person kan uttale følgende ord: «Jeg mener nemlig at de lidelser vi har å gjennomgå her i verden, er for ingenting å regne mot den herlighet vi en gang skal tre frem i» (Rom 8,18), da gir det grunn til ettertanke. - Adskillig lettere ville det være å leve hvis vi som den hellige Klara Fey gjorde det til regel å ha det ene øye rettet mot jorden og det annet mot himmelen.
b) Livet meningsløst uten en himmel
Men troen på det himmelske Paradis er i ferd med å smuldre opp i vår tid. De fleste betrakter livet som et kort lysblaff i tilværelsens meningsløse mørke. Det slukner fort uten å etterlate seg det ringeste spor. Man kan godt forstå at mennesker som har et slikt syn på livet, kjemper en desperat kamp mot all lidelse og lett blir grepet av håpløs fortvilelse når livet går dem imot. Man kan også forstå mennesker - med et slikt syn - som knytter neven mot himmelen og forbanner den Gud de ikke tror på, når lidelsen gjør sitt inntog i deres liv. For, som sagt, hvis livet her på jorden var alt, da ville det være meningsløst. Hvor urettferdig måtte det ikke da synes at hedersmann Olsen fikk kreft, mens lømmelen Hansen struttet av sunnhet, eller at hundre tusener av barn sulter ihjel i Afrika mens Europas barn er velnærte. Dette er spørsmål som kunne bringe en på fortvilelsens rand, hvis man ikke var hellig overbevist om at livet fortsetter ut over døden og at denne verden er som et skyggeland å regne mot den herlighet som venter oss i de himmelske boliger.
c) Når en av våre kjære går bort.
Det er særlig når en av våre kjære blir revet bort at fortvilelsen griper oss. Vi har lov å sørge, men sorgen kan krydres med glede ved tanken på livet etter døden. For å gjøre en sammenligning: Når vi hører om et menneske som sleper seg frem gjennom en ørken, og endelig når frem til den reddende oasen, skal vi da beklage vedkommende? Og hvis vi også selv famlet oss frem i ørkensanden, skal vi så bli desperat over at den andre nådde målet før oss?
Om mor til den hellige Theresa av Lisieux vet vi at hun tre ganger etter hverandre fødte barn til verden som like etter fødselen døde. Selv om dette menneskelig sett opplevdes tungt, bar hun smerten med et smil, glad over at hun hadde befolket himmelen med små lykkelige barnesjeler. - Selv om vårt eget liv til tider fortoner seg aldri så mørkt og håpløst, vil blikket mot himmelen redde oss fra fortvilelse. Årene «her nede» kan synes lange for oss, men i evighetsperspektiv er de som et flyktig vindpust, og når forgjengelighetens tid er forbi, begynner den uforgjengelige evigheten.
d) Livet i Bergprekenens perspektiv
Saligprisningene i Bergprekenen er den trøst og oppmuntring Kristus gir den lidende menneskehet. Jo mer vi lider, jo tålmodigere vi bærer vår smerte, jo større blir vår lønn i himmelen: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst» ( Matt 5,5). «Salig er de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, for himlenes rike tilhører dem» (10). «Ja, salige er dere, når dere for min skyld blir spottet og forfulgt, og all slags ondskap blir løyet dere på , - gled dere og fryd dere da! For en stor lønn venter dere i himlene» (11).
C) Lidelsens positive betydning
a) Vi modnes for himmelen
Lidelsen bærer også positive elementer i seg: Vi kan vokse gjennom den. Lidelsen skal gjøre oss modne for den himmelske salighet. Vi er pilegrimer på jorden på vandring mot vårt sanne fedreland. Men vi vet jo alle hvor lett vi har for å slå oss til ro «her nede».Vi innretter oss som om vi hadde et blivende sted på jorden, som om livet etter døden ikke eksisterte. Vel, så kommer lidelsen til oss som et sendebud fra den gode og vise Gud. Lidelsen hjelper oss til å løsrive oss fra de forgjengelige ting, minner oss om at vi ikke må slå oss til ro i denne verden og retter blikket mot den viktigste av alle oppgaver: å være rustet og vel forberedt på det siste oppbrudd. Det er i denne forbindelse vi må forstå Bibelens ord: «Herren tukter den han elsker, som en far refser den sønn han har kjær». (Ordsp 3,12), og «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort, men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer» (Joh 15,2).
b) Gud seirer over det onde.
For noen vil det lyde som en direkte hån når man sier at Gud alltid seirer over det onde. Men han gjør det, og da på sin måte. I samme "øyeblikk" Gud forutså at menneskene ville komme til å synde, bestemte han seg for å sende oss en frelser, som skulle vinne over synden. På korset soner han for våre synder og tilintetgjør dem. Ved sin oppstandelse gjør han nådens liv - det som gikk tapt ved syndefallet - atter tilgjengelig for oss.
Så selvmotsigende det enn høres, må vi bare erkjenne, at vår synd ga Gud anledning til å vise sin uendelige godhet mot oss: Det er et forferdelig syn å se Kristus henge på korset. For vi vet at smerten som brant i hans sjel og legeme, skyldtes vår synd. På samme tid er billedet av den korsfestede noe uendelig vakkert og fortrøstningsfullt, fordi den forpinte skikkelsen som henger der spikret til et tre, vitner om Guds uendelige godhet mot oss. «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han ga sin enbårne sønn til pris, - for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (Joh 3,16). Så forferdelig synden enn er i seg selv, så har allikevel Gud benyttet den til sin egen forherligelse. For hvis vi ikke hadde syndet, ville heller ikke Gud blitt menneske og lidd for oss. Vår synd ga altså Gud anledning til å la sin uendelige kjærlighet strømme ut over oss. Slik blir vi vekket til gjenkjærlighet og forherliger ham.
Det samme gjelder i det enkelte menneskes liv. Vår synd blir - så paradoksalt det enn høres - en vei som fører til Gud. Hvor ofte hender det ikke at mennesker oppdager verdens forgjengelighet og vender tilbake til Gud først etter å ha gått gjennom en pøl av synd. Først når den fortapte sønn kommer fullstendig på bunnen, erkjenner han sin synd og vender tilbake til farshuset. Gud på sin side lar den fortapte sønn drive omkring en tid i det fremmede land. For han vet at han en gang får ta ham i hånden og føre ham hjem. Det er som kirkefaderen Augustin sier: «Gud tillater at det onde skjer, fordi han kan vende det onde til det gode». - «Gud kan skrive rett på krumme linjer», sier den franske forfatter Claudel.
c) Lidelsens betydning som offer og sone.
Til slutt skal jeg få komme inn på en tanke som er fremmed innen protestantisk kristendoms forståelse, men som etter min mening gir lidelsen dens skjønneste (praktiske) mening: Vi kan forene våre lidelser med kristi lidelser, våre offer med Kristi offer, så de kan komme andre mennesker til gode. Det kan lyde som stormannsgalskap å hevde at vi svake mennesker skal kunne sone og ofre. Det er jo bare én som har ofret seg for oss, og han gjorde det en gang for alle. Flere offer trenger vi ikke, og slettes ikke fra syndige mennesker.
Den katolske oppfatningen beror på vår inderlige tro på enheten med Jesus Kristus. Bibelen bevitner gang på gang at Jesus ikke er oss fremmed, men inderlig nær - at han lever sitt guddommelige liv i hver enkelt av oss. «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham» (Joh 6,56), « . . . så den kjærlighet du (Fader) har hatt til meg, også kan være i dem, og jeg selv i dem» (Joh 17,26). Paulus opplever hvordan Jesus helt overtar hans liv og utbryter: «Jeg er nemlig korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg» (Gal 2,20).
Den Kristus som bor i oss, vil også lide i og sammen med oss: «Men er vi barn, da er vi også arvinger, - Guds arvinger og Kristi medarvinger, - så sant vi tar del i hans lidelse, for også å få del i herligheten, sammen med ham» (Rom 8,17). «(Det er) Kristi kjærlighet som driver oss, - fordi vi forstår at når én er død på alles vegne, så er hans død alles død.» (2. Kor. 5, 14).« Jeg er korsfestet med Kristus. . .» (Gal 2,17).
Jesus går så langt at han identifiserer våre lidelser med sine. Da Paulus - på vei til Damaskus - ble slått til jorden, lød Kristi stemme fra himmelen: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Paulus sa: «Hvem er du, Herre?». Stemmen fra oven svarte: «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apgj 4,6).
Paulus forfulgte de kristne - drepte og fengslet dem. For Kristus var det ensbetydende med at Paulus forfulgte ham. «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Det var altså Kristus selv han hadde forfulgt i de kristne.
I det pedagogiske billedet fra den ytterste dag, skildrer Jesus to muligheter for oss. Vi kan være blant hans utvalgte som blir stilt på hans høyre side; vi kan være blant de fordømte som blir stilt på hans venstre side. De fordømte vil da forstå at hver gang de ikke hadde hjulpet et medmenneske i nød, hadde de latt være å hjelpe Jesus selv. «Jeg var sulten og dere ga meg ingenting å spise, jeg var tørst, men dere ga meg ikke å drikke, jeg var hjemløs, men dere tok dere ikke av meg, jeg var naken, men dere ga meg ikke klær, jeg var syk og jeg var i fengsel, men dere kom ikke og så til meg» (Matt 24,42 f).
Jesus lider på en hemmelighetsfull måte like til verdens ende. Kristus, som er hodet på Kirkens mystiske legeme, led på Golgata. Vi, som er lemmer på hans kirkelegeme, får i århundrenes løp del i hodets lidelser. Dette er ikke en sannhet vi når frem til ad logisk vei, det dreier seg om en sannhet som er åpenbart i den hellige skrift. - Vi oppsøker Paulus der han sitter i fangenskap i Rom. Han skriver et brev til menigheten i Kolossai. Vi skulle forvente å finne ham trist og nedbrudt. Så er ikke tilfelle, tvert imot, han er glad til sinns og skriver: «Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken» (Kol 1,24).
- Paulus gleder seg, fordi han tror hans lidelser er «til beste for hans( Jesu) legeme, Kirken.»
- Dette skjer, fordi det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, «utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp».
- Med andre ord: Fordi Paulus´ lidelser blir forenet med Jesu lidelser, kommer de hele Kirken til gode.
Våre lidelser - løsrevet fra Jesus - har ingen sonende verdi. De er som rustent jern. Når Jesus - som en nådegave - lar oss lide sammen med ham, blir våre lidelser - det rustne jernet - «forgullet», og får en uendelig verdi for Kirken og hele menneskeheten.
For den som fullt ut tror på dette mysterium, blir ikke lidelsen så meningsløs lenger. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal bli fatalister i forhold til egne og andres lidelser. Vi skal ikke være passive tilskuere til smertens herjinger. Vi skal ta kampen opp og kjempe mot all legemlig, sjelelig, fellesmenneskelig lidelse. Vi tror Gud står på vår side i kampen mot det onde. Jesus brukte jo mye av sin tid til å helbrede de syke og avhjelpe all slags nød. Vi kan forene oss med Jesus i denne kampen. Også prester, leger, psykologer, kloke politikere og ikke minst medisiner, er gaver Gud har gitt oss som medhjelpere i kampen mot den legemlig og åndelig nød. Vi har dessuten lov til å be Gud om å bli fri fra alle plager.
Men så kommer vi alle til et punkt - her og nå - da lidelsen ikke lar seg jage bort i et blunk. Det kan dreie seg om en langvarig sykdom, utroskap i ekteskapet, en venn forråder deg, en jobb du mistrives med, en hverdagsnevrose du sliter med, og så videre. Vi gjør alt vi makter for å komme over disse lidelsene også. Men det tar tid før bedring i kropp, sinn og livssituasjon inntrer. I denne tiden lider vi enten vi vil eller ikke. Og da gjelder det å takle lidelsen religiøst, så den kommer andre mennesker til nytte. Vi gjør som Paulus i fangenskapet: Vi forener våre lidelser med Jesu lidelser, våre små offergaver med Jesu store offer, og ber ham legge alt frem for sin himmelske Far til gagn for Kirken og alle lidende mennesker på jord.
Helgenene er menneskehetens største livskunstnere. Rent teoretisk nådde de vel ikke lenger enn oss vanlige hverdagskristne i utforskningen av det ondes problem, men når det gjaldt den praktiske løsningen var de eksperter. De gjorde som Paulus og led sammen med Jesus. De sa ikke bare et resignert «Ja, Fader» til det korset som ble lagt på deres skuldre. De tok imot det med åpne armer. For noen ble det å lide sammen med Jesus en brennende lengsel. Den spanske mystikerinne, Teresa av Avila, tryglet Gud om å få lide eller dø. Hvis hun ikke fortsatt fikk den nådegave å lide sammen med Jesus, syntes hun livet hadde så liten verdi at det var bedre å få dø. Då lå ikke noe sykelig i denne bønnen - ingen form for masochisme. Den hellige Theresa var en robust og jordnær kvinne. Hun elsket Kristus mer enn sitt eget liv, og syntes det var en uutholdelig tanke at Brudgommen skulle våke alene i Oljehaven og henge ensom og forlatt på korset - uten noen som trøstet ham. Hennes brennende kjærlighet fylte henne med det ene ønske å få lide sammen med ham hun elsket.
Hvis vi vanlige gjennomsnittskristne tok slike ord i vår munn ville det virke både affektert og eksaltert. Vi ville ikke ha indre dekning for slike ord. Vi har nå en gang ikke fått den nådegave å heves til mystikkens tinder. Men hver og en som i det små har fulgt Paulus´eksempel og oppofret sine lidelser sammen med Kristus til Faderen kan få oppleve at noe av lidelsens meningsløshet får mening. Ørsmå dotter av den tåken som omhyller MYSTERIUM INIQUITATIS letter. Løsningen ligger da mer på det irrasjonelle enn rasjonelle plan.
Lenger kommer vi ikke!