Tro og tvil

Tvil som lett fører til frafall

Fra barn til ungdom

Når man ennå er barn - la oss si opp til 10 års alderen - tror man blindt på det far, mor, barnehagetanter og lærere forteller om Gud, Jesus og himmelen. En frodig fantasi bygger videre på det fortalte. Gud ligner på bestefar. Han har hvitt skjegg, briller på nesen, sitter i godstolen og patter på pipa. Han er en utrolig snill og godslig. Jesus ligner på faren sin, og så er han så veldig glad i barn. Når vi dør, tar han oss med til himmelen. Den er høyt der oppe i luften hvor englene sitter på skyer og spiller på harpe, eller spiller ball med snille barn, når de vil more seg. I himmelen får vi alt vi ønsker oss, men sjelden fikk da vi levde på jorden. Vi får spise is og pizza dagen lang, så mye vi orker. I himmelen er det egne gater for dem som elsker skateboards og rulleskøyter. Du kan sette deg ved styggdyre PC er med de mest fantastiske dataspill. I himmelen vokser de skjønneste trær og blomster. Solen skinner dag og natt. Det regner aldri.

Barn tenker ikke abstrakt. Lykken ligger i det sansbare, plastiske, håndgripelige. En god religionspedagog søker ikke å smadre disse billedene. Hun lever seg inn i barnas fantasiverden, spør kanskje hver enkelt elev hva han/hun er mest glad i å gjøre, spise eller drikke. Forteller så at alt dette skal de få i himmelen og mye mer dertil - bare på en annen, mer åndelig måte. Den siste setningen er viktig. For bare slik kan en god religionslærer lette barnas overgang til tenårenes mindre bastante forestillinger.

I puberteten - noen av dere som leser dette er midt oppe i den , andre har lagt den bak seg - skjer veldige omveltninger i menneskets sinn. De unge får en gryende evne til å tenke mer abstrakt. En prosess starter, hvor Gud og det himmelske bør åndeliggjøres. Foreldre - som jo har hovedansvaret for barnas religiøse utvikling - og i annen rekke lærere i kristendomsfaget, enten det nå skjer på skolen eller i privatundervisning, skulle hjelpe barna i denne overgangsfasen fra bastant materielle gudsforestillinger til mer abstrakt åndeliggjørelse. Der foreldre svikter, gode religionslærere mangeler eller barna på grunn av foreldrenes misforståtte toleranse får slippe å gå til intensivundervisningen, fordi «det er så kjedelig så», fullføres ikke overgangen fra umoden barnetro til voksen kristendomsforståelse. Prosessen stanser midt i løpet. Dermed får tvilen en bred innfallsport.

Etter mange samtaler med voksne mennesker som «har mistet sin barnetro» eller gått over til New Age, våger jeg å påstå at vi her finner en av hovedårsakene til tvil og frafall hos unge mennesker i dag. Dette gjelder både for katolikker og protestanter. Oppegående ungdommer skjønner tidlig i tenårene at bestefars-gudsbilledet og den idylliske englehimmelen er tåpelige forestillinger. Hva skal de så tro på? Hvilke erstatninger vil de voksne by dem? Når foreldre, lærere og prester svikter eller forklarer tingene så klosset og upedagogisk at forvirringen blir total, synes de eneste alternativer å være fullstendig frafall fra troen eller flukten inn i nyreligiøsitetens panteistiske og jordnære religiøsitet.

Kirkens strenge moral

Tvilen som lett melder seg i unge år kan ha andre årsaker. Jeg håper ikke å bli beskyldt for å være for seksualfokusert når jeg formoder at Kirkens strenge seksualmoral gir mye grobunn for trostvil. Det er ikke lett å holde hodet klart når hormonene suser omkring i kroppen.

Vel, som katolikker er vi rustet til tennene med skarpslipte åndelige våpen som bønnen, messen og sakramentene. Så intet er umulig!

Men når kreftene allikevel ikke strekker til, hva da?

Vi prester, som år ut og år inn har engasjert oss i ungdomsarbeidet, faller lett for fristelsen til å komme kjempende ungdom med frynset samvittighet i møte med uklare floskler som: «Jo, Kirken lærer at du ikke skal (osv.), men...» «Personlig mener jeg nå allikevel (osv.)...». «Vi katolikker her oppe i Norden tar ikke Vatikanets forordninger så bokstavelig, (osv)...». Slike ytringer kan på kort sikt høste adskillig popularitet: «Vår ungdomsprest er moderne han, og lever i pakt med sin tid». - Vel, så spørs det da bare om vi ikke gjør ungdommen en bjørnetjeneste ved å fire på kravene. Ungdom er ofte - hvert fall på bunnen av sin sjel - mer ærlig og kompromissløs enn vi voksne. De svermer for de høye idealer og strekker seg etter dem. Men får de ikke støtte av samfunnet, skolen, kateketene, prestene, ligger nederlagene snublende nær. De lever dessuten i en medieverden som betrakter avholdende ungdommer som pussige klenodier og sender ut en trommeild av propaganda for «sikker sex» og «lykkelig samboerskap». Da skal man ha adskillig bein i nesen for å bevare stø kurs.

«Du skal vente med sex til du gifter deg », sier Kirken. De fleste greier det ikke. Hva så? Mange finner det for ydmykende å leve i spenningsfeltet mellom Kirkens ideal og egen tilkortkommenhet. De flykter inn i tvilen, leser alt som nærer den, skyr all litteratur som løser den i positiv retning. Tvilen blir da selvforskyldt. Den sprer seg lett til å gjelde alt hva Kirken står for. De skulker unna bønnen, skriftemålet, søndagsmessen. De er fortsatt katolikker i navnet, men ikke i gavnet. Slike ungdommer glir inn i den vanlige norske, religiøse likegyldighet. Men hva da med samvittigheten? I det ytre er den i skjønneste orden (Alt kan jo forsvares), men ikke nødvendigvis i det indre. De fortrenger den dårlige samvittighet til et sted mellom det bevisste og ubevisste liv. Der ligger den og råtner og sender giftig stank opp til bevisstheten i drømmer, og ettertankens stille stunder. Å leve med fortrengt dårlig samvittighet er usunt og frustrerende, fordi vi ikke kan takle den.

Det finnes en annen vei å gå, den tolleren i tempelet valgte (Luk. 18, 10-14). Den «hvitsnippede» fariseeren stilte seg midt i tempelet og bad: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker, røvere, bedragere, ekteskapsbrytere eller som denne tolleren her...». Denne mannen og hans bønner forkastet Jesus - selv om han glimret med en plettfri ytre vandel - fordi han var hovmodig. «Enhver som opphøyer seg selv skal bli ydmyket». - Tolleren stilte seg nederst i tempelet, slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig». Denne mannen, som gjaldt for landsforræder, tyv og kjeltring, gikk - etter Jesu utsagn - rettferdiggjort hjem, for «den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet». Det står ingensteds i denne lignelsen at straks tolleren kom hjem, lyktes han i sitt gode forsett om å forandre sitt liv og slutte med sin lysskye virksomhet.

Tollerens vei kan bli vår. Hvorfor fortrenge en dårlig samvittighet? Det er sunnere å ta den frem i lyset, smake på den og bekjenne den: «Gud, jeg er et svakt menneske, min motstandskraft er svekket. Den strekker ikke til for å gjøre din vilje. Jeg kapitulerer for tidens trend. Jeg kan ikke love umiddelbar bedring. Jeg håper over tid og med din hjelp å kunne leve etter din vilje. Gud, vær meg synder nådig». - Å leve i denne polariteten mellom egen synd og Guds hellighet er heroisk og langt sunnere enn å flykte inn i selvvalgt tvil og opprør - for så å fortrenge den dårlige samvittigheten til sinnets mørkekammer. For en frynset samvittighet som innrømmes, kan over tid takles. Dessuten bevarer vi vår selvrespekt når vi er ærlig og ydmyk. «Den som ydmyker seg selv, han skal opphøyes». (Med en slik holdning kan ungdom gi et lærerikt eksempel til oss voksne som er eksperter i å fortrenge våre dårlige samvittigheter).

Uforskyldt tvil som kan styrke vår tro

Materie - ånd

Unge mennesker som vokser opp i dagens Norge, opplever en «praktisk materialisme» sterkere enn noen gang før i vår historie. Siden krigens dager har det vært en jevn oppgang i levestandarden. En vanlig lønnsmottager kan i dag unne seg goder som bare de rike kunne drømme om i mellomkrigstiden. Ingen sulter. Bordet bugner av næringsrike retter, grønnsaker og frukt. Det er langt på vei blitt en selvfølge at unge mennesker har sitt eget værelse, som de kan fylle med billeder av sine idoler, sports- og hobbyredskaper, elektronisk utstyr. For å si det litt ekkelt: En konfirmasjon gir klingende mynt til å kjøpe det beste og dyreste på markedet - nesten. Skolen forsømmer undervisning i «det sanne, gode og skjønne». Den er ensrettet resultatorientert, setter effektivitet i høysetet, sikter seg inn på gode eksamener, som i sin tur gir innbringende jobber og økt kjøpekraft. - For elevene - også de som vokser opp i kristne hjem - blir den synlige, sansbare materien (stoffet) alfa og omega. Hva så med de åndelige verdier som Kirken forkynner? Dreier det seg ikke om illusjoner eller i beste fall om en finere form for stoff, materie? Tvilen sniker seg uforskyldt inn i troslivet. Kristendommen med sine åndelige verdier står da lett for fall. «Jeg er realist. Jeg tror bare på det jeg kan se, høre og ta på - bare det som kan telles, måles og veies. Den «praktiske materialisme» er like farlig for troslivet som den teoretiske variant.

En het forelskelse kan da bli årsak til en dypere, mer åndelig trosbevissthet. Den omsvermede blir transparent (gjennomsiktig) mot det guddommelige. Forelsket ungdom finner ofte i fascinasjonen over den utvalgtes godhet, skjønnhet, fortreffelighet veien tilbake til den Gud de langt på vei lot drukne i dagliglivets mylder av ting. Kjærligheten, som verken kan telles, måles eller veies, åpner blikket for de åndelige verdiers eksistens og virkekraft.

Lidelsen

Årsak til tvil er for mange unge og eldre mennesker all den lidelse vi finner i denne verden.

Den kristne dagsavisen Vårt Land publiserer stadig intervjuer med kjente politikere og kulturpersonligheter om deres livssyn. Journalisten spør om de tror på Gud. Nei, der har de store vanskeligheter. De kan ikke forene all den elendigheten de møter daglig med tanken på en kjærlig, allmektig Gud som har skapt og styrer alle ting. De gangene jeg som prest har fått besøk av ungdomsklasser, er dette spørsmålet en gjenganger. Tvileren kan til nød forstå at den onde får sin selvforskyldte straff. Men at uskyldige barn, unge og voksne sulter i hjel, massakreres under kriger, at barn blir født med et handikap de må slite med resten av livet, at kvinner blir voldtatt eller mishandlet av sine menn - nei, alt dette kunne ikke ha skjedd hvis en allkjærlig Gud hadde eksistert og vært vitne til det. Han ville ilt ofrene til hjelp.

Selv vi som har bevart troen på Gud gjennom alle livets prøvelser, føler oss - ved synet av all den lidelse vi er vitner til - fristet til å si som disiplene under stormen på Genesaretsjøen til den sovende Jesus: «Mester, er du likeglad med at vi går under? » (Mark. 4. 39). Sover Gud mens verden forblør? Vi må bare ikke innbille oss at vi kan gi et tilfredsstillende svar. Vi taler i teologien om lidelsens mysterium. Et mysterium i teologisk forstand er en sannhet vi med vår begrensede forstand ikke makter å forstå på denne siden av dødens skillevegg.

Vi kan selvfølgelig opptre som Guds forsvarsadvokat ved å ty til skolastisk filosofi. Lidelsen eller det onde skyldes en mangel på en fullkommenhet som hører med til en tings vesen. Nå kan ikke Gud skape en mangel. Bare vi mennesker kan gjøre «mangelfulle» ting. Altså skyldes lidelsen oss og ikke Gud. Vi kan gjøre onde gjerninger (som mangler samsvar med vår egen natur og Guds vilje), fordi Gud har skapt oss med frihet og respekterer denne friheten så til de grader at han ikke intervenerer når vi pønsker på noe ondt. - Men hvorfor har da Gud skapt oss når han fra evighet forutså at vi ville komme til å misbruke vår frihet? Vi kan forsøke oss på et svar som borer enda dypere: Bare skapte ting har avhengighet som en del av sitt vesen. Gud er totalt uavhengig av alt utenfor ham selv. Hvis Gud forandret på sin plan om å skape oss med forstand og fri vilje - altså i sitt billede - fordi han forutså at vi ville misbruke denne friheten, ville denne planendring eller ikke-handling være avhengig av oss, altså noe utenfor ham selv. Men dette er ifølge Guds uavhengige vesen umulig. Altså «måtte» han skape oss.

Slår vi oss til ro med slike sofistiske svar? Aldri! Det hav av smerte som daglig skylder inn over oss fra skjermen og våre nærmeste omgivelser lar seg ikke unnskylde og nøytralisere ved iskalde spekulasjoner. Lidelsen ter seg fortsatt for vårt indre blikk som en skremmende gåte. Vi får den ikke til å rime med tanken på en allkjærlig gud. Tvilen ligger på lur rundt nærmeste hjørne. Filosofien spiller noe tilnærmet fallitt i sine løsningsforsøk. Teologien løfter en flik at mysteriets slør ved å påpeke at Gud selv hater lidelsen. Han står på vår side i kampen mot den.

Det er Gud som gir oss medisiner mot sykdom.
Det er Gud som gir oss leger som gaver.
Det er Gud som lar oss oppdage elektronikken så sprekker i fjellet kan overvåkes og folk evakueres når ras truer.
Det er Gud som gir oss teknologien så arbeidet ikke forblir et helsefarlig slit.
Det er Gud som ved sin ånd gir politikerne impulser til å skape den ene verden hvor alle nasjoner lever i fred med hverandre
Det er Gud som sender sin Sønn til verden for å overvinne synd og død og frelse oss inn i en himmel hvor all lidelse er bannlyst.
Det er Guds uendelige kjærlighet som driver ham til å alliere seg med oss i kampen mot det onde.

Slike tanker kan fjerne noe av lidelsens anstøtssten. Et annet våpen mot tvil er å vite at de som nekter å tro på Gud på grunn av det ondes eksistens i verden ikke nødvendigvis er de som selv lider, men heller de som er vitner til andres lidelser. Paradoksalt nok later det til at egne lidelser kan styrke troen. Den kjente nederlandske teolog, psykolog og forfatter av kristen litteratur, Henri J. M. Nouwen gjorde denne erfaring da han arbeidet for de fattige og nødlidende i Nicaragua. Jeg siterer fra Håpets Såkorn (nylig oversatt til norsk):

Jeg oppdaget at ofrene for fattigdom og undertrykkelse ofte var inderligere overbevist om Guds kjærlighet enn vi er, og at spørsmålet hva lidelsen skal tjene til, ble stillet mindre av slike mennesker som selv har vært utsatt for lidelsen, enn av oss som bare har hørt og lest om den. Sjelden har jeg sett en så stor tillit til Gud som hos de fattige og undertrykte indianerne i Sør- og Mellom-Amerika. Disse menneskene som kunne ha bukket under for fortvilelsen, vegret seg for å kapitulere for mørket; i tross strakte de seg mot lyset. Det er et indre valg, som ikke er avhengig av ytre forhold, men av viljen til å hevde sin frihet uansett omstendigheter.

Tro som skifter kvalitet

Tvil på hele kristendommens sannhet kan komme som lyn fra klar himmel. Kanskje har man over lengre tid tatt troen som noe selvfølgelig uten å tvile alvorlig på noe som helst. Plutselig står hele troens byggverk for en som noe uvirkelig. Den angår en ikke lenger. Ingen grunn til panikk og fortvilelse! Slike vakuumtilstander skyldes gjerne overgangen fra en form for tro til en ny og sterkere. Troens mål er jo Gud selv. Og han er nå en gang totalt forskjellig fra oss. Vi tror vi har grepet fatt i ham og eier ham på et vis når vi kommer til bevisst tro. Det er en sannhet med modifikasjoner. I virkeligheten fatter vi Gud kun «glimtvis», som « i et (ruklet) speil» (Jfr. I. Kor. 13, 12). Det er klart at denne midlertidige erkjennelse av Gud - før vi skuer ham fullt ut i himmelen - gjennom bønn ettertanke og ikke minst Guds lys kan vokse. Men før det nye viser seg, må det gamle dø. Det er da vi opplever tvilens tomrom. Tålmodighet kreves i alt trosliv - særlig når tvilen melder seg. Gud er Herre over vår tvil.

Tvil og fellesskap

Når tvil oppstår, skal vi søke hjelp hos andre.

Vi kan i Katolsk Bokhandel bestille en rekke bøker og hefter som klargjør de problemer vi baler med.
Vi kan henvende oss til en prest og be ham om hjelp til å løse teologiske floker.
Vi kan legge frem våre problemer for gode venner og diskutere dem.
Vi kan ta vår tvil opp i den lokale ungdomsforening og lytte til andres erfaringer.
Noen ganger har tvil psykologiske årsaker. Vi ble kanskje plutselig og uventet skuffet over katolikker hvis fromhet vi tidligere beundret. Møtet med det rent menneskelige i Kirken kan da skygge for Gud. Vi tviler. Da kan det være klokt å ta opp dette med en erfaren sjelesørger.
Ingen tror alene - isolert fra de andre. Vi har fått del i «Kirkens tro». Vi tilhører de troendes fellesskap. Da ligger det i kortene at også tvil må løses i det samme fellesskap.