Innledning
Det vi ikke skal beskjeftige oss med i denne artikkelen, er mennesker som lever under ytre tvang, som er blitt frarøvet sin ytre frihet på grunn av fengsling eller fordi de lever under et diktatur - hvor enhver frihetsutøvelse blir kneblet. Vi skal heller ikke beskjeftige oss med mennesker som lever i et demokrati, hvor politisk frihet er en selvfølgelighet.
Det vi skal ta for oss er derimot den indre viljesfrihet, altså vår medfødte evne til å ta frie valg - uansett om de ytre omstendigheter tillater oss eller forhindrer oss i å sette våre frie valg ut i livet.
For å ta et eksempel: Hvis Olsen sitter uskyldig i fengsel, kan han kanskje etter ukers og måneders kamp mot hat og bitterhet bestemme seg til - altså velge fritt - å tilgi alle dem som vitnet falsk imot ham og slik forårsaket hans fengselsopphold. Ja, han kan ta et slikt fritt valg selv om fengselsmurene og brevforbud forhindrer ham i å møte sine tidligere fiender og fortelle dem at han har tilgitt dem.
Eller for å sette forskjellen mellom indre frihet og ytre tvang i enda sterkere relieff: I et land hvor et folk lever under et totalitært regime, kan evnen til å velge fritt være sterkere enn i et demokrati hvor viljesfriheten er blitt så sløvet at de fleste nærmest automatisk velger den minste motstands vei i alle situasjoner.
Problemets aktualitet
I min pure ungdom - før og under krigen - diskuterte vi som gymnasiaster den frie vilje så busta føk. De fleste av oss var determinister. Vi hevdet at valgets frihet bare var en illusjon.
I virkeligheten var det arv og miljø som determinerte, d. v. s. forutbestemte våre handlinger.
Egentlig var det et helt logisk standpunkt. For på den tid var den teoretiske materialismen langt sterkere enn i dag. Vi slo om oss med filosofen Feuerbachs kjente slagord: "Der Mensch ist was er isst" - det vil si, "mennesket er hva det eter". Bare det eksisterer som kan telles, måles og veies. All tankevirksomhet beror på hjernens funksjoner. Menneskets immaterielle ånd ble fornektet.
Og fordi mennesket ikke var noe annet enn stoff, materie, og materien som bekjent determineres av naturlovene, var det svært så logisk å trekke den slutning at også mennesket i sine handlinger var forutbestemt av de samme naturlover som lå nedfelt i arv og miljø.
Det som skulle skje i årene etter krigen og frem til i dag var at den deterministiske overbevisning ble noe svekket, først innen naturvitenskapen, senere i humanistiske fag. Det skyldtes oppdagelser i kvantefysikken: Navnlig at det var umulig å forutsi hvordan de minste bestanddeler i atomet under gitte forhold ville reagere. Naturvitenskapsmenn begynte - ut fra slike obsevasjoner - å sysle med tanken om at de atomare partikler reagerte årsaksløst. Dette var selvfølgelig en forhastet og lite overveid slutning, som vi ikke har anledninge til å komme inn på her.
Det som interesserer oss nå er at mange - både innen naturvitenskapen og filosofien - gikk et skritt videre og hevdet at hvis årsaksloven ikke gjelder i mikrokosmos, gjelder den heller ikke i makrokosmos og da heller ikke på det menneskelige området. Man trakk ikke uten videre den slutning at mennesket hadde en fri vilje, men hevdet heller ikke at mennesket var determinert, altså årsaksbundet i alle sine valg. Temaet menneskelig frihet ble hyllet inn i et slør av usikkerhet og taushet og er det fortsatt.
For saken er jo den at man fortsatt innen naturvitenskapelige og humanistiske fagkretser ser på mennesket som blott og bar materie, og da må man nærmest gjøre et logisk krumspring for å innrømme at mennesket har frie valgmuligheter.
Ganske karakteristisk er et svar en tysk psykiater fikk fra en zoolog da han frittet ham ut om den menneskelige frie vilje. Svaret lød slik: "Hos dagens mennesker virker tenkning og tenkningens betingede handlinger så komplisert at de i liten grad makter å forestille seg at de skulle være avhengig av nedarvede anlegg, oppdragelse og personlige opplevelser. Mennesket mener derfor at det har en "fri" vilje". Jeg må i denne sammenheng gjøre oppmerksom på at i dette svarbrevet blir adjektivet "fri" satt i anførselstegn.
Jeg tror dette svaret er symptomatisk for de fleste vitenskapsgrener i vår tid: Man mener, man later som mennesket har en fri vilje, men tror innerst inne at det ikke har det. Man fortrenger et livsviktig spørsmål hvis svar etikk, religion og synet på skyld og straff er avhengig av.
Filosofiske bevis for den frie vilje
Skolastisk filosofi har i århundrer befattet seg med den mennskelige vilje, og søkt å bevise at den har en relativ frihet. Nå ville jeg måtte skrevet en rekke artikler om emnet, skulle jeg gjennomgå disse filosofiske bevisene grundig og tilfredsstillende. Innen rammen av denne artikkelen kan jeg bare så vidt komme inn på hva det dreier seg om. Men la det da straks være sagt at filosofiske bevis aldri vil ha den tyngde og overbevisning som et naturvitenskapelig bevis besitter.
Forut for bevisene om menneskets frihet går bevisene for at mennesket har en åndelig sjel. Hadde vi ikke hatt det, ville vi ikke vært i stand til å abstrahere ideene ut av de konkrete tingene, eller trekke logiske slutninger. Vel er våre tanker avhengig av sanser, nerver og hjerne. Men uten det åndelige element i vår person ville vår forstand vært på dyrets nivå. Vi ville kun ha oppfattet enkelttingene, aldri forstått hva de har felles eller sett sammenhengen i alt som skjer. Jeg kan ikke sterkt nok poengtere hvor viktig forstanden er for våre frie valg. Viljen som sådan - løsrevet fra forstanden - er som en hest uten kusk, som en rullende bil uten sjåfør. Viljen uten en styrende forstand er en kaotisk makt, som i det ene øyeblikk vingler mot vest og i neste øyeblikk sjangler mot øst uten mål og mening.
En viljeshandling begynner med [1]
- at vi erkjenner et mulig mål, f. eks. å gå en tur.
- Deretter erkenner vi motivene for å gjøre det eller motivene for å la det være.
- Så tar vi stilling til det å gå en tur: Et lystbetonet ja eller et ulystbetonet nei
Og nå først trer viljen i funksjon idet den streber for eller imot handlingen, som f. eks. det å gå en tur. Hva indeterministene - altså forkjemperne for den frie vilje - ikke hevder er at alle våre viljesakter er frie. Indeterminismen innrømmer at viljens avgjørelser oftest samsvarer med inngrodde vaner, tilbøyeligheter og karakteranlegg så våre handlinger med stor sannsynlighet kan forutsies. Det vi holder fast ved er at viljen ikke med fysisk nødvendighet bestemmes av disse årsakene, men at vi også kan treffe våre valg i strid med inngrodde vaner, motiver og tilbøyeligheter. En absolutt forutsigelse av menneskelige handlinger er derfor umulig.
Det psykologiske bevis
Det går i korthet ut på at alle mennesker har en uovervinnelig bevissthet om at de under normale forhold kan velge mellom den ene eller andre mulighet, eller helt unnla å handle - altså vrake begge muligheter. (Major)
- Før jeg bestemmer meg for en handling, f. eks. å lese en bok, har jeg en klar bevissthet om at jeg kan velge å lese denne boken og en like klar bevissthet om at jeg kan la det være. Jeg føler ingen tvang hverken i den ene eller annen retning.
- Under selve avgjørelsen, altså når jeg bestemmer meg for å lese eller ikke lese, har jeg den samme opplevelse av frihet. Jeg bestemmer meg fritt for å lese denne boken. Motivet kan være at jeg trenger kunnskaper for å bestå en eksamen. Flere, kanskje mer lystbetonte motiver taler for at jeg heller skal gå på kino. Når jeg velger det minst lystbetonte alternativ vet jeg at jeg velger fritt.
- Etter avgjørelsen dukker friheten opp som moralsk ansvarsfølelse, Sannelig var det godt at jeg leste denne boken. Nå kan jeg med god samvittighet gjennomføre min eksamen. Eller - så idiotisk at jeg skulle gi etter for fornøyelsessyken og i steden gå på kino. Min samvittighet anklager meg, og det gjør den, fordi jeg kunne velge fritt.
Vi skiller klart mellom overlagte og uoverlagte handlinger: Hvis jeg bestemte meg for å lese før eksamen, men isteden ble fysisk tvunget til å gå på kino, ville jeg ikke føle dårlig samvittighet i det hele tatt. For da ville jeg være klar over at det ikke dreide seg om manglende fri vilje, men om tvang. Vi ville heller ikke føle dårlig samvittighet hvis noen fortalte oss at vi hadde bannet i søvne eller klasket til en lege i psykotisk tilstand, fordi vi i slike tilfeller vet at det ikke dreier seg om frie viljeshandlinger.
At en slik bevissthet om frihet er tilstede hos oss alle, innrømmer også deterministene. Men en slik almengyldig, universal bevissthet er en sikker garanti for at våre avgjørelser virkelig er frie. For vi kan neppe tenke oss at hele menneskeheten er på villspor. Det dreier seg jo ikke her om en ytre erkjennelse, men om en indre bevissthetsopplevelse som er av overordentlig stor betydning for etikken og hele menneskelivet. Dessuten ser vi at deterministene ikke er i stand til å leve i samsvar med sin teori. For i dagliglivet blir de fornærmet over stygge beskyldninger og sint over urettferighet som alle oss andre. De vil derimot ta det med knusende ro om et sinnsykt menneske skjelte dem huden full. Dette tyder på at også deterministene har den samme uovervinnelige bevisshet om frihet som vi andre som tror på viljesfriheten.
Det etiske beviset
La oss nå så vidt streife inn på det etiske beviset. Det slår fast at mennesket må være fritt, fordi frihet er det grunnlag etikken bygger på. Etikerne kan være utrolig uenig i hva som er rett og gal handling. Men når det gjelder visse etiske grunnsetninger, er bortimot alle enige. Ingen vil gå til angrep på f. eks. den første av alle etiske lover: Du skal gjøre det gode og sky det onde. Det ser også ut til at alle normale mennesker samstemmig fordømmer folkemord eller etnisk rensning. Har man forbrudt seg mot slike fundamentale etiske grunnsetninger føler det normale menneske -jeg utelukker her psykopaten - anger og trang til å gjøre bot. De aller fleste etikere går altså ut fra at det finnes en etisk orden, etiske lover som forplikter til visse handlinger, som beveger synderen til anger, som pålegger ansvar og lydighet. Dette faktum er så alment anerkjent, at det må sies å være en av menneskehetens få felles, nødvendige og uovervinnelige overbevisninger, og som derfor ikke kan være feilaktig. (Major).
Men hvis dette er et uomstøtelig faktum, da gjelder det også for det grunnlaget dette faktum hviler på, nemlig den menneskelige frihet. Karl Joël (Jeg går ut fra at han er moralteolog eller filosof) skriver et sted: "Hvis mennesket ikke har en fri vilje, ville den største forbrytelse vært å straffe et menneske for det det har gjort." (Minor).
Altså kan mennesket velge fritt. Det er utstyrt med en fri vilje (conclusio).
Det metafysiske bevis
La oss til slutt i all korthet komme inn på det metafysiske beviset for viljens frihet. Hvis et menneske stod overfor et gode, en verdi som var totalt fullkomment, ville den menneskelige vilje ifølge sin natur bli trukket mot dette gode med uimotståelig kraft. Men slik forholder det seg ikke i vårt jordiske liv. Vår fornuft erkjenner daglig ting, objekter som ikke i enhver henseende er verdier.
Vår fornuft forteller oss at de er verdiindifferente. Dels er de verdifulle for oss, dels er de det stikk motsatte. Jeg kunne f. eks. tenke meg å gå i et selskap hos en venn. Umiddelbart fortoner det seg som en verdi. Men så kommer tanker om at da må jeg sette i gang med å vaske skitne selskapsklær, undersøke bussrutene, kanskje møte noen jeg ikke liker, holde en bordtale som jeg alltid gruer meg for o. s. v. Så det å gå i dette selskapet fortoner seg både som verdi og ikke-verdi. Slik forholder det seg med alle objekter, alle handlinger vår forstand legger frem for oss som en mulighet. Fordi de ikke er totalgoder, fordi de ikke fortoner seg som verdifulle i alle henseender, kan vi velge å gjøre dem eller la være å gjøre dem. Vi streber ikke etter disse handlingene med naturnødvendighet. Jeg kan velge fritt å gå i selskapet. Jeg kan med samme frihet velge å la det være. Vår vilje er altså fri.
Hvis tilhengere av determinismen skulle lese dette, ville de rase i rettferdig vrede. For jeg har jo ikke latt dem komme til orde med sine motargumenter. En skolert filosof ville også følt seg utilfreds, fordi jeg har behandlet de filosofiske bevisene for overfladisk. Det får stå sin prøve. Vi må videre!
Psykiatrien og den frie vilje
Ikke bare filosofien, også psykiatrien sysler med frihetsbegrepet. En tysk, katolsk psykiater, Hans Müller Fahlbusch, har skrevet en bok med tittel "Leben zwischen Angst und Freiheit" (Livet mellom angst og frihet).
Et av kapitlene i denne boken har som overskrift "frihet - finnes den?" [2]
Her tar han et oppgjør med naturvitenskapsmenn og medisinere som latterliggjør den menneskelige frihet med slagord som: "Hjernen produserer tanken, som nyrene urinen". Hvis så var tilfelle, sier forfatteren, ville ikke bare våre tanker, men også våre handlinger være determinert av fysisk-kjemiske prosesser i hjernen.
Hvis dette var sannheten, ville det være ute - ikke bare med friheten - men også med alt moralsk ansvar. For blir vi determinert til våre handlinger, ja, endog til de verste forbrytelser, da er vi ikke ansvarlig for dem.
Da ville også rettspsykiaterens rolle være det rene skuespill. For hans/hennes oppgave består jo nettopp i å finne ut om den anklagte var fri og derfor ansvarlig, delvis fri og derfor bare delvis ansvarlig, eller helt ufri og derfor ikke-ansvarlig for den forbrytelsen han begikk.
Men forfatteren nøyer seg ikke med å peke på de farlige konsekvenser den teoretiske determinismen kan ha for samfunnet. Han søker også empirisk -ved hjelp av psykiatrien - å vise at mennesket eier en fri vilje.
Han gjengir sykdomshistorien til en femtenårs gammel jente, som var blitt utsatt for en stygg bilulykke og blitt hjerneskadet.
Etter behandling på kirurgien, ble hun overført til psykiatrisk avdeling på grunn av unormal oppførsel. Straks hun kom på den nye avdelingen, tok hun til å kjærtegne noen av søstrene og slå andre. Hun drakk alt hun kunne komme over, og tisset uavlatelig i sengen, på gulvet og hvor som helst. All sjenanse og skamfølelse var borte, noe som særlig sjokkerte hennes foreldre når de kom på besøk.
Hvordan gikk det så videre med femtenåringen? Jo hjernesykdommen ble etter langt sykeleie helbredet. Hun fikk reise hjem, fortsatte på skolen, var sammen med sine venner, og oppførte seg helt normalt. Hun behersket sin aggressivitet, var måteholden i alt og fikk den naturlige skamfølelsen tilbake.
Forfatteren trekker den slutning at pasienten var helt ufri under sykdomsforløpet og derfor heller ikke ansvarlig for det hun gjorde. Hun hadde ingen valgmulighet og derfor heller ingen skyld.
Straks hun ble frisk, gjenvant hun sin frihet og oppførte seg normalt. Dette skulle også være bevis på at mennesker under normale forhold sitter inne med viljesfrihet.
En annen psykiater, Pauleikhoff, uttrykker det samme slik: "Når vi sammenligner oppførselen og verdinormen til et psykisk sykt menneske under selve sykdommen med det samme menneskets oppførsel når det er blitt friskt, da foreligger ingen tvil om at det friske menneske er fri i sine handlinger, og motsatt at det syke menneske er ufri". --Når vi sammenligner dag og natt, tviler vi ikke et øyeblikk på at dagen i motsetning til natten er lys, og natten i motsetning til dagen er mørk, slik kan vi ved å sammenligne et sjelelig sundt og et sjelelig sykt menneske ikke være i tvil om at den friske er fri og at den syke er ufri.[3]
Sykehistorien til den femtenår gamle piken forteller oss ikke bare noe om frihet og ufrihet i sin alminnelighet. Den leder også tanken inn på hvor viktig hjernen, ja, hele kroppen vår er for den indre frihetsutfoldelse.
Da vi behandlet friheten fra et filosofisk ståsted, slo vi fast at det er vår åndelige natur som er selve fundamentet for vår frihet. Fordi vi ikke bare har en legemlig, men også en åndelig natur, er vi i stand til å tenke i idéer, gjøre sammenligninger, trekke slutninger. Det er nettopp den åndelige side av vår natur som gir oss mulighet til å se at alle ting er verdiindiffirente- at de på den ene side representerer en verdi, på den andre side en ikke-verdi, noe som gir oss mulighet til å velge fritt. Men vår ånd er også helt avhengig av kroppen og da særlig hjernen for å komme frem til en viljesbeslutning.
La oss ta et ekstremt eksempel: Noen slår deg i hodet med en øks. Du besvimer. Bevisstheten er borte. Den frihetsevne Gud har nedlagt i din menneskelige natur er der fortsatt. . Men den er blitt helt pasifisert, fordi åndens og viljens redskap - hjernen - er ute av funksjon. Uten det fine samspill mellom den åndelige side av vår forstand og den legemlige, hjernen, makter vi hverken å tenke eller handle fritt.
En artikkel om den menneskelige frihet, må derfor også handle om alle de farer som truer eller helt forhindrer vår indre viljesfrihet.
Hindringer for våre frie valg
Vår oppgave hittil har vært å påvise at mennesket er utstyrt med en fri vilje, så det kan velge fritt og ansvarsfullt mellom forskjellige muligheter. Nå må vi søke å finne frem til alle de tilfeller hvor vår frihet blir redusert eller helt satt ut av spill.
Undersøkelsen kan være av stor betydning for vårt syn - både på oss selv og andre. Reultatene av denne undersøkelsen kan hjelpe oss til større toleranse mot og kjærlighet til både oss selv og våre medmennesker.
Patologiske tilfeller av ufrihet
La meg fortelle en historie fra virkeligheten. Den er sann i sin substans, men forskjellig i alle sine kvaliteter.
Det hendte i Belgia for en tid siden. En ung mann i tjueårene ble innlagt for n-te gang på psykiatrisk sykehus for angst og depresjon. Det bør her tilføyes at han er sterkt suicidal, har gjort en rekke selvmordsforsøk når angsten red ham som verst.
Han får medikamentell behandling og er på bedringens vei. På dette tidspunkt er han klar i tanken og fri i sine beslutninger. Så får han et tilbakefall og går inn i en psykose. Innen psykiatrien behandler man en psykotisk pasient som akutt sinnsyk. -Det dreier seg altså om en sinnssykdom som er forbigående.
Under psykosen skriver han et ufyselig brev til sin sogneprest. Beskylder ham for banksvindel og brudd på skriftemålets taushet. Alt dette står klart for ham under psykosen. Han "har sett det". Nå vil han melde seg ut av kirken og bli pinsevenn.
Det sognepresten burde ha gjort, var å forhøre seg om hans tilstand hos behandlende lege. Legen ville så fortalt sognepresten at pasienten for tiden var psykotisk, og derfor helt utilregnelig i alt han sa og gjorde.
Men slik gikk det ikke. Sognepresten ble rasende. Han konfererte ikke med legene. Han skrev ham umiddelbart ut av kirken. Ferdig med det !
Da mannen kom ut av psykosen, demret det for ham hva han hadde gjort. Han fikk en desperat "anger", ringte øyeblikkelig til sognepresten, forklarte at han ikke visste hva hun gjorde osv.
Sognepresten var fortsatt like indignert. Han følte seg trakassert og krenket på det verste. Han betraktet ham som en apostat - altså frafallen katolikk. Hvis han ønsket å bli tatt opp i Kirken igjen, måtte han først skrifte "sin store synd" og så avlegge trosbekjennelsen på nytt.
Man skulle ikke tro at en så grenseløs uvitenhet kunne hjemsøke en katolsk prest i våre dager. Men skjer slikt på det grønne tre, hva så med det tørre?
Mannen var selvfølgelig uskyldig som en barnerumpe - helt forvirret, utilregnelig og derfor uten noen som helst subjektiv synd.
Et psykotisk menneske er helt ufri og derfor uten ansvar for det det gjør og sier. Det samme gjelder, om enn i adskillig mindre grad, mennesker som sliter med vanlige psykiske lidelser som angstnevroser, tvangsnevroser og depresjoner.
En tvangsnevrotiker kan være klar over at han ikke behøver å kikke under sengen hver gang han legger seg, men han makter ikke å jage bort den tåpelige fantasiforestillingen at det ligger en tyv under sengen. Han må se etter. Gjør han det ikke, blir det en søvnløs natt. Han er innerst inne klar over at hans adferd er sykelig, men blir allikevel av irrasjonelle årsaker tvunget til handlingen. Forestillingen om tyven som ligger under sengen, blir så sterk at den jager bort alle motforestillinger. Viljen blir med uimotståelig kraft trukket mot handlingen - å kikke under sengen .
Lignende ting kan sies om den kleptomane. Kleptomani er jo også en form for tvangsnevrose. Kjent er historien om legefruen i Trondheim, som i følge med sin mann var en yndet gjest i det trønderske selskapsliv. Når de to kom hjem om kvelden, sa legen til sin kone: "Ja, ja, du får legge tingene på bordet da". "Ja, ja", sa kona saktmodig og trakk frem skjeer, kniver, gafler og mye annet. Dagen etter ble tingene sendt tilbake til rette vedkommende. Ingen tok det ille opp.
Verre er det med seksualnevroser. En mann, som hadde sonet sin straff på tyve år for å ha voldtatt og drept et barn, tryglet om å få sitte resten av sitt liv innenfor murene. Han visste at dersom han som fri mann kom i en gitt situasjon til gitt tid og på gitt sted, ville han gjenta forbrytelsen. Hans ønske ble ikke innfridd. Han kom ut og begikk noen år senere samme forbrytelse om igjen
Man kan si til mennesker med sykelig tilbøyelighet til forbrytersk handling at de under enhver omstendighet må sky nærmeste leilighet til synd. Langt på vei er dette mulig. . Men så dumper de - uten selv å ville det - opp i den situasjon de for enhver pris ville unngå. Viljen suger seg fast i den ene handlingen, som her ligger foran dem som en mulighet. Alle motforestillinger damper bort. Forbrytelsen skjer.
Sikring med mulighet til full livsutfoldelse burde bli gitt til tvangsnevrotikere med hang til seksualmord og andre alvorlige forbrytelser. Når viljen til en person i gitte situasjoner blir frarøvet sin frihet så de tvangsmessig begår forbrytelser burde de sikres for å beskytte omgivelsene - ikke straffes, men sikres i normale og humane omgivelser
Selvmordet: Det hører med til det normale liv å ha noen ups and downs, noen ganger "Himmelhoch jauchzend og andre ganger zum Tode betrübt". Men å lide under en sykelig depresjon er noe langt verre.
Da ser man bare svart. Tingene rundt en har ingen tiltrekningskraft lenger.
Det sunne menneske pendler uavbrudt mellom mulige handlinger som står for det som goder, som verdier.
Viljen trekkes uavbrudt mot lyspunkter i tilværelsen. Bare under slike vilkår er det mulig å leve.
Den sykelig depressive ser ingen lyspunkt i det hele tatt. Da ligger selvmordet snublende nær som det eneste gode de makter å strebe etter. Det eneste lyspunkt viljen da trekkes mot, er ikke-eksistens, altså det de forstår med døden.
Slike selvmord blir begått uten skyld, fordi han som tar sitt liv, er frarøvet sin frihet til å velge noe annet enn selvmordet. Selvfølgelig er det grensetilfeller hvor små lysglimt øynes i det depressive tussmørket og gir individet en relativ frihet. Utenfor vårt saksområde ligger alle de selvmord som blir begått med overlegg - med klar forstand og fri vilje.
I gamle dager ble selvmordere gravlagt utenfor kirkegården, fordi man trodde de var gått fortapt. I dag skjer det her i Vesten aldri. Vi har fått dypere innsikt i menneskets psyke det siste århundre.
Ufrihet hos friske mennesker
Også vi som betegner oss som noenlunde psykisk friske personer - bare belemret med litt hverdagsnevrose hist og pist - kan komme opp i situasjoner hvor den frie vilje blir helt eller delvist lammet.
Det er noe som heter panikk. For en del år siden skulle to tøffe politimenn i Molde prøve seg som froskemenn. De hadde aldri vært på havets bunn før, og visste knapt hva "fri oppstigning" innebærer. Luftventilen til en av politimennene gikk tett. Han kom i åndenød. Den andre ilte til for å hjelpe ham. Det skulle han ikke ha gjort. For politimann som var i nød, fikk panikk og klamret seg med dødsredselens enorme krefter til ham som ville komme ham til unnsetning. Resultatet var at begge druknet. Det samme ville ha skjedd om det hadde vært den panikkslagne politimannens egen mor som hadde kommet ham til hjelp på havets bunn. Han ville ha klamret seg til henne, og drept henne. Når panikken griper et menneske eller en menneskemasse, er friheten koblet ut. Da skjer de verste forbrytelser - men uten subjektiv skyld, fordi den frie vilje er koblet ut.
Vanlig angst kan også lamme vår frihet - helt eller delvis. Angst minner om panikk. Men er ikke helt det samme. Det heter at noen ble slått med panikk. Uttrykket indikerer noe som plutselig kommer over et menneske. Angsten derimot kan komme langsomt snikende inn på en person. Jeg minnes noe som hendte i mitt barndomshjem i Trondheim. Han som eide huset, var lykkelig gift, hadde to mindreårige barn, var usedvanlig snill mot min mor og søster, som begge var noe handicappede da dette skjedde, og - det er viktig å tilføye - han virket svært harmonisk. Han var eier av en sparkfabrikk, som etter sigende gikk bra. Så hendte følgende:
Han ble innesluttet, gikk stadig og grublet over finansene, begynte å innbille seg at noe gikk skjevt i bedriften, fant ut at det var hans egen skyld, fikk dårlig samvittighet på grunn av en eller annen pengetransaksjon - som senere viste seg å være helt i orden. Han tenkte stadig på at en av hans forfedre hadde hatt en høy stilling i embetsverket. Ville ikke hans egen "frynsede adferd" kaste skam over familien?
Angsten snek seg inn i hans liv - fullstendig ubegrunnet. En kveld tar han bilen, kjører ned til fabrikken, finner en revolver, kjører vekk fra fabrikken. Siden har ingen sett ham.
Han venner tror han har kjørt langs kysten og utfor veien et sted hvor sjøen er brådyp, og samtidig skutt seg .
Hvem vil finne på å bebreide denne mannen? Angsten for lovens lange arm, angsten for en dag å stå på bar bakke, angsten for å skandalisere sin egen familie lammet hans sunne omdømme, paralyserte hans evne til å se tingene slik de virkelig forholdt seg. Angsten nærmest suget ham inn i selvmordet.
Sterke lidenskaper
kan også ta fra oss friheten helt eller delvis.
Hvis en sekstenår gammel førstereisgutt - med rosenkrans i lomma og bind for øynene - blir lokket med av sine eldre, mer erfarne kamerater til en bordell, hvor synet av frodige kvinner fullstendig overrumpler ham, kan i Guds øyne være subjektiv uskyldig i det som videre skjer.
Sterke lidenskaper - som flammer opp plutselig, uventet og uten egen skyld - kan fullstendig ta luven fra et menneske. I folkespråket sier vi i slike tilfeller at naturen går over opptuktelsen.
En kvinne, som i årevis er blitt baktalt av en av sine kolleger på kontoret, av en kollega som dessuten har innledet et forhold til hennes mann, greier å beherske seg under vanlige omstendigheter. (Her kan vi selvfølgelig diskutere om det er så lurt av henne å beherske seg i uker og måneder i steden for å ta et realt oppgjør).
Det som nå hender, er at hun en kveld etter arbeidstid besøker en bar for å slappe av med en, to eller tre drinker.
Det hun nå minst av alt venter, er at hennes forhatte kollega fra kontoret plutselig dukker opp på barkrakken ved siden av henne.
Det er da det hender: Hun ser hvitt, griper en flaske og pælmer den i hodet på rivalen.
Flasken treffer i tinningen. Hun blir bragt til sykehus i hui og hast og dør noen dager senere.
Handlet denne kvinnen helt frivillig? Neppe ! Flere ganger har vi jo nå vært inne på at grunnlaget for all frihet ligger i forstandens evne til å pendle mellom tingenes verdi og ikke-verdi. Hvis denne evnen i lengre tid eller i akutte tilfeller blir tatt fra oss, handler vi ikke lenger fritt og er derfor heller ikke (helt?) skyldige overfor Gud og mennesker i det vi gjør.
Nå vil denne kvinnen bli stilt for retten. Forholdet mellom den levende og den døde vil bli brettet ut for jurien. Rettspsykiateren vil teste kvinnen og finne ut:
- at hun var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Retten konkluderer med at hun bør straffes strengt.
- at hun bare var delvis tilregnelig. Retten vil gi henne en mild straff.
- at hun var helt utilregnelig da hun drepte sin kollega. Hun blir frifunnet.
Vi fatter hvilken enorm makt en rettspsykiater har når tiltalte personer skal dømmes for sine gjerninger. De har visse kriterier å holde seg til, og gjør det vel så samvittighetsfullt de bare makter.
Allikevel må vi regne med at mange sitter fengslet i årevis, som aldri burde vært dømt, og at andre går fri, som burde sittet inne.
Det er vel bare Gud som i sin allvitenhet kan forske menneskers hjerter og nyrer til bunns.
Psykopatens ufrihet!?
Jeg har hittil snakket om frihet/ufrihet hos syke og normale mennesker. En kategori midt imellom disse to danner psykopaten. Hvorfor ? Fordi de sakkyndige ikke vet om psykopati er en sykdom eller en legning.
Det er skrevet bøker om psykopati. En klassiker er Ingjald Nissens bok "Psykopatenes Diktatur", skrevet under krigen, en tid da man hadde mye stoff å øse av. Tolak B. Sirnes har også skrevet en bok om psykopati med tittel "Å sette de undertrykte fri".
En psykopat er et menneske som i sitt følelsesliv aldri kommer ut av barnestadiet. En toårs gammel unge er som bekjent en superegosist. Hele tilværelsen for denne ungen dreier seg om å få tilfredsstillet sine lyster. . Altruisme, altså omtanke for andre, er helt fremmed for et barn i den alderen. Det er egenskaper som skal fremelskes etterhvert som barnet stiger i alder.
Nå kan vi tenke oss et voksent menneske med normal intelligens, eller - som ofte er tilfelle med psykopater - en person med strålende intelligens og stor evne til å utfolde sjarm i selskapslivet og i foreninger, mens sjelslivet forøvrig er på toårs stadiet. Hvordan vil denne mann eller kvinne handle i voksen alder ? Som et barn ! Hele adferdsmønsteret vil dreie seg om å få tilfredstillet sine behov, og for å oppnå det, må det ha makt.
Nå tenker dere kanskje straks på mordere, voldtektforbrytere, bankrøvere o. s. v. Og jeg går ut fra at svært mange av dem er psykopater. Men vi har også hvitsnippsykopater, som innenfor lovens rammer terroriserer sine omgivelser med intriger, bakvaskelser og sårende bemerkninger, ved på en silkefin - nærmest umerkelig måte - å skape angst og dårlig samvittighet hos alle de omgåes. Det er stor enighet blant psykiatere at psykopaten må møtes med motmakt. For makt er det eneste språket en psykopat forstår. Den bøyer han seg for midlertidig, mens han utarbeider nye strategier og venter på neste sjanse til fremstøt: Ett skritt tilbake, to skritt frem.
I kirker og kristne forsamlinger har psykopaten fritt spillerom. Ytre sett kan han legge en gedigen fromhet for dagen. Han kan holde prekener og retrettforedrag som går rett til hjertet på den frommeste nonne. Og - det er i denne sammenheng viktig - han tror selv at han er et gudbenådet menneske.
Hans maktspill kan avsløres - særlig når den ytre fasaden bryter sammen og "toåringen" raser vilt. Men i kristne kretser har vi lært at vi skal tilgi dem som har gjort ondt mot oss og gi synderen en ny sjanse. Hva skjer så ? Psykopaten forandrer sin oppførsel. . Tidligere motstandere blir hans beste venner. Mannen har jo tydeligvis gjennomgått en total forandring. Det som i virkeligheten er pur opportunisme, strategisk justering av egen oppførsel, blir forstått som kristen omvendelse. Jo nå, sier kristenfolket, jo nå sier katolikkene, vil vi støtte hans kandidatur til de høyeste stillinger i Kirken. Han får dem, og helvede bryter løs. (Les Edin Løvås' bok Maktmennesket i menigheten.)
Et voksent menneske med glitrende sjarm og skarp intelligens, men "med manglende utviklede sjelsevner", gjør stor skade i samfunn og kirke.
Men - for å holde oss til vårt tema - er de virkelig frie i sin maktutfoldelse, kan de handle anderledes? Jeg vet jeg har mange mot meg når jeg betviler at psykopatene fritt kan velge å handle anderledes enn de gjør. Men har de ikke frihet, da har de ikke valgmuligheter, og har de ikke valgmuligheter, har de heller ikke skyld i alle de skader de forvolder i familer, på arbeidsplasser og overfor slekninger, venner og bekjente.
For å sette spørsmålet på spissen: Kan man bebreide et toårs gammelt barn at det maser livet av sine foreldre, bæsjer i boksa for å få oppmerksomhet, dytter til lillesøstera så hun ramler ut av vinduet o. s. v. ? Neppe! Psykopaten gjør på et høyere plan - med klar intelligens - analoge ting i kirke og samfunn. Han forvolder store personlige skader, men med barnets manglende evne til å leve seg inn i andre menneskers ulykke og nød. Han gjør det med god samvittighet, fordi samvittigheten aldri fikk sjanse til å utvikle seg ut over barnestadiet. Kan man da snakke om frihet og skyld?
Jeg gjør det kanskje litt for lett for meg nå. Saken er jo den at ytterst få mennesker er hundreprosent psykopater. Gud alene vet hvordan prosentene er fordelt. Psykopatens skyld eller uskyld skulle da være avhengig av hvor mange prosenter psykopati han eller hun er belemret med.
Problemets størrelse går frem av en statestikk som viser at ca. fem prosent av den norske befolkning har psykopatiske trekk.
Det er uhyre viktig - særlig for kristne - at de lærer å forstå psykopatens adferdsmønster, og forholder seg riktig overfor dem.
Vi skal på den ene side be for dem, og elske dem så langt vi makter.
På den annen side har vi plikt til å stanse dem i deres maktutfoldelse så de ikke skader alt for mange av sine medmennesker.
Etter å ha skrevet denne artikkelen, er jeg blitt i tvil om min redegjørelse for psykopatens uskyld er riktig. Hvis det virkelig forholdt seg slik at jo flere prosent psykopati et menneske har, jo mer uskyldig skulle han være, måtte man konkludere med at Hitler og Stalin var fullstendig uten skyld i sine forbrytelser mot menneskeheten. Det ville være et argument ad absurdum, en helt umulig tanke. Ville det ikke også være direkte uforsvarlig å betegne et medmenneske som en håpløst, uforbederlig person - skapt som det jo er i Guds billede?! Jeg legger problemet foreløpig på is.
Vern om den kostbare viljesfrihet
Vi har hittil brukt mye tid på å bevise at mennesket har en fri vilje og enda lengre tid på å streife inn på alle de områder hvor den menneskelige frihet hos syke eller friske mennesker blir helt eller delvis redusert. Det er særlig denne siste mulighet som skremmer oss - at vår frihet lider skibbrudd, at denne frihetens gave, som Gud har gitt oss, blir tatt fra oss, at vi regelrett mister den. En slik mulighet tvinger oss til å ta opp til vurdering om det er noe vi kan gjøre for å forebygge et slikt frihetstap.
Sjelehygiene
Som dere husker, brukte vi mye tid på å vise at psykiske lidelser kan ta friheten fra et menneske. Nå vil enhver psykiater kunne fortelle oss hvor viktig det er med sjelehygiene, at vi lever et sunt, strukturert liv så hverken kropp eller psyke blir tynnslitt.
Det helt unevrotiske menneske eksisterer ikke. Alle skjuler vi noen indre skavanker og sår - hos noen er de små, hos andre større. Det er f. eks. helt "normalt" å ha noen fobier hist og pist, som tannlegeskrekk, flyskrekk, elevatorskrekk, museskrekk, redsel for å opptre offentlig osv.
Men all erfaring viser at hvis vi blir nedslitte på grunn av nattevåk, for mye arbeid, for mange uløste problemer, for lite frisk luft og mosjon, vil disse indre sårene vi går og bærer på, tre frem i dagen, forårsake store lidelser, og - for å holde oss til vårt tema - tap av indre frihet.
Derfor er det av uvurdelig betydning å leve etter den bibelske oppskrift: å elske sin neste som seg selv. Egenkjærligheten er her normen for nestekjærligheten.
Men å elske seg selv innebærer å være snill mot både sjel og kropp.
De fleste av oss eldre har lært denne kunsten. Vi lytter til kroppens signaler, og vet hvor langt yteevnen rekker. Dit - men ikke lenger !
Det er unge og middelaldrende som lever i faresonen. De har så lett for å overvurdere egne krefter. Det kan også være overdrevne ambisjoner eller en alt for streng pliktfølelse som pisker dem til å yte over evne.
De som selv minst venter det, kan bryte sammen, få tokter med angst, depresjon og en paralysert vilje. Det kan ta måneder og år før man kommer til hektene igjen.
Viljestrening
Nå forholder det seg ikke nødvendigvis slik at man må gjennom et sammenbrudd for å oppleve en redusert viljesfrihet.
Er det ikke noe vi daglig opplever at viljen handler mot fornuftens klare innsikt? Alt for ofte tilpasser vi oss dyrenes adferd. Vi gjør det som i øyeblikket mest tilfredsstiller våre lyster, selv om vår menneskelige fornuft sier at vi på sikt vil tape på det. Var det ikke den hellige Paulus som sa: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg".
Viljens frihet har mye til felles med en muskel. Hvis den ikke daglig brukes og trenes, blir den slapp og vakkelvoren.
Jeg innbiller meg at den indre - ikke den ytre - valgmulighet var større i tidligere tider enn i dag.
Bondens, arbeiderens, fiskerens, f edrenes, mødrenes, ja, også de unges daglige slit for føda krevde en enorm viljesinnsats. Man valgte det som var minst behagelig, minst tiltrekkende - nemlig slitet - for å overleve.
Jeg vet at kampen for tilværelsen er hård også i dag, men ikke så strabasiøs som den gang. Maskinene har gjort arbeidet ute og hjemme mye lettere. Man behøver ikke å anstrenge seg så mye. Ofte er jobben utført ved å trykke på en knapp eller dreie på en bryter. Vi behøver ikke å anstrenge oss som før. Vi slipper i dag -heldigvis - å mobilisere all vår viljeskraft for å holde ut en 12-14 timers arbeidsdag. De som sliter mest i dag, er kanskje skoleungdom og studenter. Men også de har en lettere studietid enn tidligere generasjoner.
Faren er at viljen blir sløv og slapp. Derfor er det i dag mer enn i tidligere tider nødvendig å trene opp viljen, av og til velge det som er minst behagelig:
- tvinge oss selv til å gå tur selv om det striregner.
- slite oss gjennom et treningsprogram, selv om melkesyren gir oss tannpine i alle muskler.
- tvinge oss selv til å lese et kvarter i en gørr kjedelig - men svært så nyttig - bok.
- velge å omgåes - hvert fall i små posjoner - mennesker som kjeder oss gudsjammerlig.
- tvinge oss selv til å holde orden på våre rom og i våre papirer o. s. v. (Mea culpa!)
Slike gørrkjedelige aktiviteter - som i seg selv kan være svært så nyttige - er med på å trene "viljesmuskelen" og verner om vår kostbare viljesfrihet.
Gud frigjør oss fra selvets tyrrani
Hvor blir det av Gud i alt dette pratet om frihet? Drukner han ikke i alle disse vidløftige filosofiske og psykologiske spekulasjoner? Nå - helt i slutten av dette foredraget - skal vi la Ham tre inn på arenaen i full styrke. Jeg vil våge den krasse påstand at uten forbindelse med Gud, eier vi ingen sann frihet.
Menneskets lengsel etter den Absolutte
I Bibelen leser vi at mennesket er skapt i Guds billede. Mennesket i sin litenhet avspeiler samtidig Gud i sin uendelige storhet.
Gud er den geniale kunstner. Vi er hans kunstverk.
Filosofene kan med rette definere mennesket som "animal rationale" (Et tenkende dyr).
Middelalderens store teolog Thomas av Aqinos overtok dette begrepet, men hevdet samtidig - ut fra Åpenbaringen - at mennesket ikke utelukkende kan presses inn i menneskelige begreper og definisjoner. For i den menneskelige person ligger noe dynamisk, en uendelighetslengsel etter å skue Gud. (visio beatifica). Vi er ikke noe statisk, noe ubevegelig. Vi hviler ikke helt i oss selv. Vi befinner oss i en evig bevegelse mot det Absolutte, mot det uendelige mysterium - som er Gud. Gudsbilledet i oss roper etter enhet med kunstneren som har formet oss. Billedet vil forenes med Urbilledet.
Vi erfarer svakt noe av dette Mysterium i vår rastløse uro i dette livet. Vi jager etter det Sanne, det Gode (Kjærlighet), det Skjønne, men faller aldri til ro med de delsannheter, delgoder, delskjønnheter vi når frem til her på jorden.
Vi aner at Gud har gravd et uendelig sluk i vårt sinn, et avgrunnsdypt hull som bare kan fylles av Ham selv. "Urolig er mitt hjerte, o Gud, inntil det hviler i deg", sier kirkefaderen Augustinus.
Denne uendelighetstrangen har Gud selv lagt ned i vår menneskelige natur. Men - og det kan ikke poengteres sterkt nok -at disse kreftene blir aktivisert på en slik måte at vi virkelig når frem til vårt siste mål, altså gudsbeskuelsen i den tilstand Bibelen kaller himmelen, det skyldes Guds nåde, den alene.
Perverteringen av vår uendelighetslengsel
Dermed er ikke alt sagt. Vi mennesker lever i en fallen tilstand. En gang i tidenes morgen skjedde et opprør mot Gud, som fikk katastrofale følger. Gudsbilledet i oss ble skadet. Legg ikke nå straks skylden på Gud! Han vil oss aldri noe ondt. Men Han har skapt oss med en frihet som gjør at vi kan skade oss selv. Ved å gjøre opprør mot Gud - et opprør som fortsetter gjennom hele menneskehetens historie - er vi selv årsak til at Gudsbilledet i oss blir besudlet. Evnen til å søke det Sanne, Gode, Skjønne er der fortsatt, men langt svakere enn før syndefallet. Vi har fått en ny tilbøyelighet, en konkurrerende hang til å søke det usanne (løgnen), det onde (intetheten), det uskjønne (hesligheten).
At en slik pervertering finner sted - jo mer vi tar avstand fra Gud - er helt logisk. Når uendelighetslengselen ikke lenger rettes mot Gud - men fortsatt eksisterer inni oss - lager vi oss avguder. Vi guddommeliggjør det skapte: Vi søker det Absolutte i tingene (jager etter materielle goder), vi søker det Absolutte i lysten (panseksualismen). Vi søker det Absolutte i makten.
Særlig den siste pervertering av gudslengselen kan få demoniske trekk - jaget etter prestisje, anseelse, beundring, å herske over andre, være oss selv nok, gjøre det lille jeget til hele tilværelsens mål og mening.
Jeg leste nylig en uhyggelig bok av den tyske psykologen Ursula Nuber med tittel Vår tids egoisme[4]. Med beundringsverdig klarsyn tar hun pulsen på vår tid. Viser hvordan det hektiske jaget etter materiell og åndelig selvrealisering vanligvis skjer på andres bekostning. Vi kretser rundt jeget, beundrer jeget, elsker kun jeget. Vesten er på full marsj inn i den narsistiske, iskålde superegoisme, hvor all kjærlighet til nesten avgår ved en stille død. Mennesket treller under sitt ego. Vi har mistet vår frihet.
Forfatterinnen søker i slutten av boken å vise vei ut av jegdyrkelsens fengsel til individuell frihet. Her virker hun ikke overbevisende nok til å tenne håpet i oss. Det bør tilføyes at Ursula Nuber ikke later til å ha noe forhold til Gud, Kristus og Kirken. Som diagnose av tidens sykdom - dansen rundt egoet - er boken glimrende.
Gud frigjør oss fra jegdyrkelsen
Det er bare Gud som kan frigjøre jeget fra den vanvittige sirklingen rundt egen akse. Kristus sier han er kommet for å forkynne frihet for de fangne, for å gi de undertrykte friheten tilbake (Luk 4,18). Han lover at sannheten skal gjøre oss fri. Paulus sier at der Herrens Ånd er, der er også frihet (2 Kor 3,17). Til de frihetselskende galaterne skriver han: "Det er til et liv i frihet Kristus har frigjort oss."
Vi fatter nå lettere hva denne frigjøringen går ut på: Gud vil ved Kristus og hans hellige Ånd frigjøre oss fra det oppblåste egoet. Han vil langt på vei hjelpe oss til å stanse den ufruktbare sirklingen rundt selvet. Han vil befri oss fra det som vi i Vesten gjør til våre tre avguder: tingene, lysten, maktsyken. Han vil åpne sinnets porer for det guddommelige Mysterium, som er Han selv. Han vil gripe tak i våre avsporede lengsler etter uendelig Sannhet, Godhet, Skjønnhet og rette dem mot deres egentlige mål - Ham selv. Han vil vise oss at kjærligheten til Gud og nesten gjør oss fri og at bare den som mister sitt liv for Jesu Kristi skyld, skal finne det (Matt 16,25). Han vil la oss erfare at jo mer vi nærmer oss Gud i bønn og sakramental praksis, jo klarere stråler gudsbilledet frem i oss, og jo mer opplever vi oss selv som sanne, frigjorte mennesker.
Det er Gud og bare han som kan gi oss frihetens gave i hele dens fylde. Denne nådegave vil han gi alle mennesker - kristne og ikke-kristne, alle mennesker av god vilje.
Vi kan ikke strekke ut hånden og gripe frihetens gave. Vår holdning er mottagende. Vi sier daglig ja til det liv i frihet Kristus har frigjort oss til. Men selv til dette jaordet må vi ha nådens hjelp.
Friheten blir ikke gitt oss en gang for alle. Den blir porsjonert ut i daglige doser, som i beste fall øker med årene. Den totale frihet eier vi når vårt hjerte hviler helt og fullt i Gud - i visio beatifica.
Noter
[1] J. Wolfisberg: Veje til Sjælen s. 52
[2] s. 21
[3] Pauleikhoff: Der Liebeswahn, in: Fortschritte Neurol. psychiat. 37 (1969) 251
[4] Ursula Nuber: Vår tids egoisme, Kolibri Forlag A/S, Oslo 1994