Den hellige Andreas Hubert Fournet (1752-1834)

Den hellige Andreas Hubert Fournet (fr: André-Hubert) ble født den 6. desember 1752 i Maillé (Saint-Pierre-de-Maillé) i bispedømmet Poitiers i Frankrike. Han kom fra en relativt velstående familie. Moren ville at han skulle bli prest, men hennes overdrevne fromhet og insistering virket mot sin hensikt, så gutten nektet både å be og å studere. I en bok skrev han: «Denne boken tilhører Andreas Hubert Fournet, en snill gutt, selv om han ikke skal bli verken prest eller munk».

Hans tidligste år var i stedet preget av et utsvevende liv. Religion kjedet ham, og det gjorde åpenbart selve livet også. I 1772 dro han til universitetet i Poitiers, men som student i jus og filosofi var han doven, og han var mer opptatt av å more seg. Han lærte ikke engang å skrive skikkelig. Deretter mislyktes han i flere yrker – han ville blant annet bli offiser og deretter sekretær, men håndskriften var for dårlig.

I desperasjon sendte foreldrene ham i 1774 til en onkel som var prest i et meget fattig sogn i landsbyen Haines. Inspirasjonen fra onkelens arbeid hadde mye større effekt enn morens fromhet, så han vendte tilbake til hjembyen og begynte å studere teologi. Han ble presteviet i 1776 og ble først sin onkels kapellan i Haines, og deretter ble han prest i en annen by.

I 1781 ble han utnevnt til sogneprest, curé, etter en annen onkel i sognet Saint-Pierre i hjembyen Maillé. Men stadig levde presten snarere som en herre i de finere samfunnslag enn som en Guds tjener. Vendepunktet i hans liv kom da han nektet å gi noe til en tigger og fikk et ydmykende svar. Da erkjente han plutselig hvor tomt hans liv hittil hadde vært. Han ga alt han eide til de fattige, og levde deretter fattigere enn de fattigste.

Hans sjenerøsitet mot de fattige og hans endrede karakter ga ham mange venner. Hans nye enkelhet ga seg også utslag i hans prekener, som derfor ble mye bedre. En av hans tilhørere sa at tidligere var det ingen som forsto ham, men nå kunne de følge hvert ord han sa. Han ga bort alt overflødig sølvtøy og møbler, og sammen med moren, søsteren og en kapellan levde han et nøysomt liv i prestegården.

Den franske revolusjon endret deres liv drastisk. Andreas nektet å avlegge eden til støtte for geistlighetens Sivilkonstitusjon, og langfredag 1792 ble han tatt av myndighetene. De satte ham i en vogn for å kjøre ham til fengselet. Men Andreas insisterte på å gå til fots: «På den dag Jesus Kristus bar sitt kors, sømmer det seg for hans følgesvenner å forflytte seg til fots». Men han unnslapp, og senere i 1792 ble han bedt av sin biskop om å dra til Spania for sin egen sikkerhets skyld. Der var han i fem år, men han skammet seg over sitt manglende mot. Så etter Robespierres fall vendte han i 1797 i all hemmelighet og med fare for sitt liv tilbake til sin menighet. Der tjenestegjorde han illegalt for sin flokk.

Ved én anledning slapp han unna ved å late som om han var død. Han la seg i en seng, og husets frue dekket ham til med et laken. Hun tente lys rundt sengen og omga den med sørgende kvinner, og dette narret myndighetene. En annen gang ble han reddet av en rådsnar kvinne som da forfølgerne kom inn i rommet, lot som om han var en tjener og slo ham i ansiktet og skjelte ham ut fordi han ikke reiste seg straks det kom øvrighetspersoner inn i værelset. Deretter sendte hun ham rasende ut bakdøren «for å ta seg av kveget». Senere fortalte han at kvinnen hadde slått ham så hardt at han så stjerner.

Da Napoleon i 1807 igjen tillot Kirken å arbeide åpent i Frankrike etter revolusjonen, ble Andreas igjen offisielt sogneprest i Maillé. Han arbeidet som folkemisjonær, predikant og skriftefar, og sammen med den hellige Elisabeth Bichier des Ages grunnla han en kongregasjon som var viet til sykepleie og undervisning. Han skrev deres regel. Opprinnelig tenkte verken Andreas eller Elisabeth seg noe annet enn en liten lokal kongregasjon. De opprinnelige medlemmene avla midlertidige løfter tidlig i 1807, og deretter så de seg om etter en passende etablert kongregasjon som de kunne knytte seg til.

Men i slutten av 1811 var det klart at de måtte stå på egne bein, og de flyttet inn i et større hus, Rochefort, i selve Maillé, for de var allerede blitt 25 søstre. Fem år senere, i 1817, ble deres regel godkjent av bispedømmemyndighetene i Poitiers, og statlig godkjennelse fulgte i 1819 og 1826. Kongregasjonen heter offisielt Døtre av Korset, men er også kjent som Døtre av den hellige Andreas apostelen (Filles de la Croix, Soeurs de Saint-André). Kongregasjonen ble godkjent i 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78).

Andreas trakk seg tilbake fra sognearbeidet som 68-åring i 1820 fordi han var syk og utslitt, men fortsatte å veilede søstrene og lede kongregasjonen fra moderhuset i La Puye frem til 1832. Han var også åndelig veileder for en rekke prester og legfolk.

Andreas døde den 13. mai 1834 i La Puye og ble gravlagt der. Han ble saligkåret den 16. mai 1926 og helligkåret den 4. juni 1933 av pave Pius XI (1922-39). Hans minnedag er dødsdagen 13. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Ved Andreas' død hadde kongregasjonen over 60 klostre i Poitou. Bønner til Andreas økte på mirakuløst vis matforrådet til søstrene og dem de hadde ansvaret for når de var i nød – et mirakel som er godt underbygd. Søstrene finnes nå i tillegg til i Frankrike også i Italia, Spania og til og med i Canada.