Den hellige Elisabeth Bichier des Ages (1773-1838)

Den hellige Elisabeth Bichier des Ages ble født den 5. juli 1773 i Château des Ages i Le Blanc nær Poitiers i departementet Indre i regionen Centre i Frankrike. Hun kom fra en fornem og dypt religiøs familie. Hun ble døpt samme dag i kirken Saint-Génitour i Blanc med navnene Johanna Elisabeth Maria Lucia (Jeanne-Élisabeth-Marie-Lucie), men hun ble vanligvis kalt Elisabeth. Hennes far var Antoine Bichier, godsherre i Ages og offentlig tjenestemann, og hennes mor var Marie Augier de Moussac, som var datter av en offentlig tjenestemann. Lite er kjent om Elisabeths barndom, bortsett at hun var sky og følsom som barn. Hun ble nok noe bortskjemt av foreldrene og sine tre brødre.

Som tiåring ble hun sendt til et kloster i Poitiers for skolegang. Hennes onkel på morssiden, abbé de Moussac, var generalvikar i Poitiers, og superioren i klosteret var en slektning. Elisabeth ser ut til å ha vært svært lykkelig der, og hennes favorittlek var å bygge sandslott. Senere i livet bemerket hun at bygging åpenbart var ment å bli hennes fag.

Da Elisabeth var nitten år gammel, døde hennes far. Dette var under Den franske revolusjon, og få uker senere, i februar 1792, vedtok nasjonalforsamlingen et dekret rettet mot eiendommene til émigrés, de borgerne som hadde forlatt Frankrike for å unnslippe revolusjonen. Elisabeths eldste bror Laurent var blant disse émigrés, og da moren var gammel og syk, tok Elisabeth på seg oppgaven å ivareta hennes interesser. Hun ba abbé de Moussac å lære henne om eiendomsloven og å føre regnskaper. Dette var studier som ikke falt henne lett, men hun skulle få stor bruk for dem senere. Hun tok på seg forsvaret av broren og hele familien i en lang rettssak som til slutt ble avgjort til hennes fordel.

I 1797 forlot Elisabeth og moren Château des Ages og flyttet til La Guimetière i utkanten av Béthines i Poitou. Det lokale sognet var i en dårlig forfatning på grunn av revolusjonen, og det hadde bare en «konstitusjonell» prest, det vil si en prest som hadde avlagt den eden som var krevd av nasjonalforsamlingen i 1790. Mange hadde gjort det av ekte overbevisning og i god tro, men konstitusjonen og eden ble fordømt av pave Pius VI (1775-99), noe som skapte store problemer for mange franske prester.

Elisabeth støttet ikke eden, så hver kveld pleide hun å samle bøndene og deres hustruer i La Guimetière for bønn, hymner og åndelig lesning. Da hørte hun for første gang om en prest i et sogn fire mil unna som sloss med en lignende situasjon og fikk gjenåpnet sin kirke i en låve. Det var abbé Fournet i Maillé, og han er nå kjent som den hellige Andreas Hubert Fournet (1752-1834).

Elisabeth reiste til Maillé, og de to likte hverandre umiddelbart. Hun ble en hyppig besøkende i låven i Petit Marsillys, og abbé Fournet laget en leveregel for henne. Samtidig frarådet han henne i å realisere sine vage planer om å slutte seg til trappistene (de reformerte cistercienserne) eller karmelittene. Dermed fortsatte hun med å bøte på herjingene etter den religiøse striden i Béthines, hjulpet av sin onkel og sin nye venn, besøkte de syke og trengende og underviste de mindre barna. To venninner, Madeleine Moreau og Catherine Gascard, hjalp henne om sommeren.

I 1801 førte konkordatet mellom pave Pius VII (1800-23) og Napoleon til at den offisielle katolske gudstjenesten kom tilbake i Frankrike, kirkene ble gjenåpnet og prestene kunne fritt utføre sin tjeneste. I 1804 døde Elisabeths mor. Med Andreas Fournets støtte kledde hun seg i grove bondesørgeklær, men dette fornærmet hennes slektninger, og Andreas ble irettesatt av generalvikaren. Andreas hadde en tid tenkt på at denne delen av landet trengte en liten kommunitet av ordenssøstre for å pleie de syke og undervise jentene, spesielt på landsbygda, og at Mademoiselle Bichier skulle ha ansvaret for den. Hennes reaksjon på forslaget var at hun aldri engang hadde vært novise, langt mindre moder superior. Siden dette var korrekt, sendte Andreas henne for å gjøre unna et års novisiat sammen med karmelittnonnene i Poitiers. Men han trodde kanskje at hun aldri ville komme ut derfra igjen, så han overførte henne snart til kongregasjonen «Forsynets selskap».

I mellomtiden begynte han å danne en kommunitet i La Guimetière bestående av Madeleine Moreau, Marie-Anne Guillon og to andre yngre kvinner. Da Elisabeth hadde vært borte i knapt seks måneder, ble hun til tross for egne protester kalt tilbake for å overta ansvaret. Ettersom La Guimetière var så langt unna Maillé, flyttet de i mai 1806 inn i Château de Molante, som var ganske nær. Her begynte de å undervise barna, å gi ly og omsorg til de gamle og syke og å reparere for revolusjonens ugjerninger mot Kristus i Det hellige sakrament.

Opprinnelig tenkte verken Andreas eller Elisabeth seg noe annet enn en liten lokal kongregasjon. De opprinnelige medlemmene avla midlertidige løfter tidlig i 1807, og deretter så de seg om etter en passende etablert kongregasjon som de kunne knytte seg til. Men i slutten av 1811 var det klart at de måtte stå på egne bein, og de flyttet inn i et større hus, Rochefort, i selve Maillé, for de var allerede blitt 25 søstre. Elisabeth skulle senere si: «Hvis vi grunnla en kongregasjon, gjorde vi det ubevisst og utilsiktet». Fem år senere, i 1817, ble deres regel godkjent av bispedømmet Poitiers, og statlig godkjennelse fulgte i 1819 og 1826. Kongregasjonen heter offisielt Døtre av Korset, men er også kjent som «Døtre av den hellige Andreas» (Filles de la Croix, Soeurs de Saint-André – FDLC), en hyllest til p. Andreas.

I 1815 måtte Elisabeth dra til Paris for en operasjon etter å ha vært utsatt for en ulykke med et kjøretøy. Det voldsomme sjokket førte til at et metallkors som hun hadde rundt halsen, forårsaket et blåmerke på brystet med alarmerende komplikasjoner. Hun ble mottatt i Tuileries av den nye kongen Ludvig XVIII (1815-24). I Paris sluttet hun også vennskap med markise de Croisy, som i 1817 bidro til å etablere et sentralt hus i Issy med novisiatet, for å møte arbeidets økende og varierte behov. Av stor nytte var også grunnleggelsen av Grande Provvidenza for utdanning av foreldreløse barn. Da hun vendte tilbake, hadde p. Andreas blitt temmelig kjølig og sa at hun var fjernet som superior. Kanskje det var ondsinnet snakk mens hun var borte, eller kanskje han trodde at mottakelsen i Paris ville gå henne til hodet. Men Elisabeth var en besluttsom kvinne, og innen en uke var situasjonen gjenopprettet.

Kongregasjonen spredte seg forbløffende raskt og uventet, til tross for deres ekstreme fattigdom og strenge regel, som foreskrevet tre dagers faste uke. Bare i 1819-20 ble tretten nye klostre åpnet. De sivile myndighetene var tilhengere av små klostre spredt omkring på landsbygda mens deres beboere arbeidet blant folket, og mellom 1821 og 1825 åpnet Døtrene av Korset rundt femten hus i et dusin bispedømmer. Deretter inviterte biskopen av Bayonne dem til Midi, og de spredte seg til Béarn, fransk Baskerland, Gascogne og Languedoc. Mellom 1811 og 1830 var det blitt åpnet over seksti små klostre i Poitou og Sør-Frankrike, og Mor Elisabeths reisevirksomhet kunne nesten måle seg med den hellige Teresa av Ávila.

I 1819 ble huset i Maille for lite til å romme alle nye kall, så sr. Elisabeth kjøpte det gamle klosteret Fontevraud i La Puye med familiens midler. Fontevraud-ordenen ble grunnlagt i 1101 av den salige Rober av Arbrissel (ca 1047-1116). Dette ble en av de største religiøse grunnleggelsene i Frankrike inntil det ble oppløst under Den franske revolusjon. Denne ordenens klostre var i prinsippet dobbeltklostre, med en avdeling for nonner og en for munker, strengt atskilt. Dit flyttet søstrene i 1820.

Da huset i baskiske Igon ble åpnet, var den åndelige veilederen som ble utnevnt, en ung sogneprest ved navn Garicoïts, han er nå kjent som den hellige Mikael Garicoïts (1797-1863). Etter at p. Andreas Fournet døde i 1834, fikk Elisabeth mye hjelp fra p. Garicoïts, som ble en ny Andreas Fournet for klostrene i Baskerland. Elisabeth oppmuntret ham til å grunnlegge sin kongregasjon «Presteselskapet for Jesu helligste Hjerte av Bétharram» eller Bétharramfedrene (Societas Presbyterorum Sanctissimi Cordis Iesu de Bétharram – SCIdeBéth/SCJ) for undervisning og sjelesorg. På mange måter var de to kongregasjonene like.

Moder Elisabeth var en vennlig, men resolutt kvinne, uforferdet overfor vanskeligheter, bare opptatt av andres vel: «Det er ruiner som må gjenoppbygges og uvitenhet som må avhjelpes», hadde Fournet sagt til henne. Hun beskrives som edel, mild, besluttsom, streng, intelligent, arbeidsom, ydmyk og botferdig.

Høsten 1836 begynte Elisabeths helse å svikte alvorlig. Hun var utslitt og merket i tillegg virkningene av den tidligere ulykken. Våren 1838 ble hennes tilstand alarmerende, og hun led av konstant og akutt smerte. En generell betennelse rammet henne plutselig da den sunne sekresjonen fra såret i brystet stanset, og hun fikk anfall av delirium. Etter ti dagers uutholdelige smerter båret med heroisk tålmodighet, døde hun fredelig om kvelden den 26. august 1838 i La Puye, 65 år gammel, mens hun sukket: «Jesus, de fattiges Far, miskunn deg over meg». Hennes levninger ble plassert ved siden av Andreas Fournets i kongregasjonens kapell i La Puye (Vienne). Elisabeth etterlot seg 99 hus i 23 bispedømmer.

Elisabeth var en svært aktiv skikkelse i den første fasen av den eksepsjonelle utbredelsen av franske ordener på 1800-tallet og i deres omsorg for det som nå kalles sosialt arbeid. I 1789 hadde det vært rundt 35 000 nonner i Frankrike, mens det i 1877 var blitt rundt 128 000. De fleste var engasjert i samme type arbeid som Elisabeths kongregasjon.

I 1829 utstedte pave Pius VIII (1829-30) et Decretum laudis til kongregasjonen, en innledende godkjennelse. I 1867 ble den godkjent av den salige pave Pius IX (1846-78). Andreas-søstrene virker i dag i Frankrike, Italia, Spania og Canada. Mange hus ble oppløst i 1905 etter skillet mellom Kirke og stat i Frankrike, da utdannelsen ble fratatt de religiøse ordenene.

Elisabeth ble saligkåret den 13. mai 1934 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 6. juli 1947 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) sammen med Mikael Garicoïts. Hennes minnedag er dødsdagen 26. august og hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Day, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, fillesdelacroix.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. januar 2006